Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE
I løpet av knapt 100 år, fra 1593 til 1695, ble 126 personer, de fleste kvinner, brent på bål i de nordligste delene av Norge, anklaget og dømt for «hekseri». Dette gjør Nord-Norge til en av «verstingene» i hekseprosessenes tragiske historie; en historie som skal ha kostet omkring 40 tusen mennesker livet over hele Europa over et tidsspenn på omkring 300 år. Dette er tema for Aino Bassos roman «Inn i elden» (Samlaget).
Det har vært oppmerksomhet rundt hekseprosessene, både i litteraturen og i populærkulturen. Operaen «Which which» er bare ett eksempel på dette, selv om debatten rundt denne på mange måter ble som en hekseprosess i seg selv. Den mest kjente hekseprosessen var den mot Anna Pedersdatter i Bergen i 1590. Hun var enke etter presten Peder Absalom Beyer, og en kjent størrelse i samtiden. Den siste heksebrenningen i Norge skjedde i Kvæfjord i Sør-Troms i 1695. Da ble Johanne Nilsdatter brent på bålet. I alt 87 norske og åtte samiske kvinner ble brent som hekser i den perioden som er nevnt tidligere.
Det har vært skrevet mye om hvem disse heksene var. Ofte var det eldre, ensomme kvinner med en uvant, kanskje skremmende adferd. Mange av dem var såkalte «kloke koner» med kunnskaper om naturens legemidler som var nyttige, men samtidig skremmende for mennesker med liten boklig kunnskap, og dessuten mye overtro. Men det var også yngre kvinner som endte på bålet, helt ned til det vi i dag ville tenke på som tenåringer.
Paralleller
Aina Bassos roman er fortellingen om to unge kvinner – jenter – med svært forskjellige utgangspunkt, men som møtes under dramatiske omstendigheter. Begge er 15 år gamle. Dorthe er en rikmannsdatter fra København mens Elens mor er en «klok kone» fra Finnmark. Dorthe blir giftet bort til den mye eldre Johann Beyer. Han er utnevnt av den dansk-norske kongen til lensherre på Vardøhus, og etter bryllupet går ferden nordover.
Elen bor sammen med moren sin, Marja. Noen far har hun aldri kjent, og moren får stadig nye barn med nye menn, men Elen er den eneste som lever opp. Folk oppsøker gjerne Marja når noe står på og de trenger hjelp. Marja føler at de kunnskapene hun har fått, forplikter henne, men samtidig er dette et høyt spill. For hva om en av dem som kommer til henne i neste omgang henvender seg til øvrigheten? Da framstår hjelpen plutselig som trolldomskunst.
Det må ha krevd mye mot å gi den typen hjelp som kloke koner var i stand til, samtidig som heksehysteriet var så høyt som det var. Marja blir da også satt i arresten, anklaget for trolldomskunst.
Så kommer Dorthe og Elen i kontakt med hverandre. Dorthe er blitt gravid. I en krise i svangerskapet er Elen den som berger både mor og barn ved å stanse den ukontrollerte blødningen.
Og så kan man jo tenke seg resten…
Skjebner
Det er to kvinneskjebner som presenteres i fortellingene om Dorthe og Elen. Begge blir ofre; den ene for overtro og religiøs fanatisme, den andre for konvensjoner og forventninger. Både Dorthe og mannen hennes innser at Elen har berget Dorthes liv. Men det hjelper ikke når det kommer til stykket.
«Inn i elden» markedsføres som en ungdomsroman. Det er den nok også, med all den tragedie og dramatikk som er lagt inn i fortellingen. Det er en fortelling med mye smerte i seg, samtidig som den er godt skrevet, på et vakkert nynorsk, og stramt og godt komponert. Fortellingens styrke ligger ikke i eventuelle uventede vendinger, men tvert om i det dystre og forutsigbare i handlingen.
Aina Basso
INN I ELDEN
Roman
Samlaget
221 sider
Publisert i Dagen 25. juli 2012
