Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse
I journalistikken kalles det «å walraffe», oppkalt etter den tyske journalisten og forfatteren Günter Walraff (født 1942) som ved flere anledninger har arbeidet «under cover», for eksempel som fremmedarbeider, for så å legge fram sin rapport i en bok eller en reportasje som avslører både fordommer og andre ting en kulturnasjon helst ikke vil vedkjenne seg. Arbeidsmetoden har vært kritisert for å være uetisk, og har vært beskrevet som «skitne triks». Imidlertid ville det nok vært en langt mer sminket «sannhet» som kom fram dersom journalisten hadde vært «åpen» på sin identitet.
Årets julelesing for denne anmelder var en norsk «walraff»-bok, nemlig sosionomen og gestalt-terapeuten Ole Martin Holte sin rapport fra tre somre som uteligger; to av dem i Oslo og en i København. Boka heter «Uteligger» og er gitt ut på Manifest Forlag.
I utgangspunktet høres det ut som et nesten romantisk prosjekt; en slags urban speidertur. Ole Martin hadde laget et par regler for seg selv i forbindelse med prosjektet, blant annet at han ikke skulle ruse seg og at han ikke skulle stjele. Sigaretter var godtatt.
Allerede første dag møtte han på ydmykelsene: En torgselger lot seg langt om lenge overtale til å gi tiggeren en fersken – som var i ferd med å råtne/mugne. Denne opplevelsen satte på en måte standarden for de erfaringene han skulle gjøre i løpet av tre somrene, selv om det selvfølgelig er fortellinger om møter med menneskelig varme og omsorg også i denne boka.
Eksperiment
En «walraff-fortelling» blir aldri helt genuin, i og med at journalisten og/eller forskeren alltid har en retrettmulighet. Eksperimentet kan avbrytes og er uansett av tidsbegrenset varighet. Sånn sett er både Jack London og Erik Bye sine fortellinger om landstrykerliv i Amerika mer «ekte», selv om også disse – i hvert fall til en viss grad – selv valgte vagabondtilværelsen. Fra norsk historie har vi bøkene til poeten Hans Alexander Hansen (1911-83), som forteller om et liv som uteligger, dranker og småkriminell.
Ole Martin Holte, som var munk og sosionomstudent da han begynte dette eksperimentet, tok med seg sine faglige begrepsapparater ut i uteliggertilværelsen. Dette satte ham i stand til å sette krenkelsene og ydmykelsene han opplevde på egen kropp og eget liv, inn i en faglig sammenheng – men også de lyse øyeblikkene. Det ble noen slike også i løpet av en femti dagers tilværelse på gaten.
«Gatefolket» er ikke noen homogen gruppe. De er både fylliker, junkier, vagabonder, lasaroner og prostituerte som møter politifolk, vektere, sosialarbeidere, ambulansefolk og hospitsarbeidere, og må forholde seg til dem. For en leser som kjenner fasiten, er det lett å bli indignert over eksempelvis vektere som jager de hjemløse fra område til område, det være seg i parker som på jernbanestasjoner. Selv vil de nok si at de «gjør jobben sin», men samtidig er det mange måter å «gjøre jobben sin» på.
«Ekstremøvelse»
Ole Martin Holthes prosjekt er blitt beskrevet som «ekstremøvelse i kristen nestekjærlighet», og det er en god analyse. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom munken og sosionomen. Det er alltid krevende å komme andre mennesker i møte, og det blir ikke mindre krevende av at disse knapt nok vet hvem de er, eller av at de lukter både av vanlig møkk, gammel fyll og urin. Men mange av de observasjonene som gjøres, kan fint anvendes også på langt mindre illeluktende medmennesker.
I den oppsummerende epilogen i boka, tar forfatteren i hvert fall delvis avstand fra den tanken at målet med arbeid rettet mot uteliggere, skal være å få dem inn i en «normal» tilværelse. Det kan være et overgrep, skriver han. Utfordringen for storsamfunnet er derfor ikke å normalisere avvikerne, men å ta hånd om de avvikerne som samfunnet har bidratt til å skape på en måte som viser respekt. I dette ligger blant annet å holde fast ved at uteliggeren har ansvar for sin egen situasjon. Samtidig understreker han at frie valg ikke alltid er så frie.
Her er det mange paradokser og utfordringer som må møtes. Selv skriver Ole Martin Holte, som nå lever et «ordnet» liv som ektemann og småbarnsfar, at han tror de de tre somrene som uteligger gjorde ham til et rausere menneske. Kanskje er det mer raushet man trenger, både fra myndigheter, vektere og publikums side?
Ole Martin Holte
UTELIGGER
Forlaget Manifest
190 sider
