Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale
«Det er den enkle retorikken som kjennetegner vår politikk». Dette er, i litt forkortet form, den forklaringen Per Sandberg gir når han skal forklare og begrunne oppslutningen om Fremskrittspartiet.
I boka «Mot min vilje. Oppklaring av et politisk liv» utdyper han dette. Samtidig er boka en bekreftelse på at den enkle retorikken kan bli for enkel. Den forutsetter nemlig også at det finnes enkle løsninger på samfunnets utfordringer. Sånn sett kan partiets deltakelse i regjering bli et gedigent voksenopplæringsprosjekt med en svært bratt læringskurve.
Murstein
Det var mange, både innenfor og utenfor Fremskrittspartiet, som dro et lettelsens sukk da meldingen kom at Per Sandberg ikke ville bli statsråd i den nye regjeringen. Denne anmelder var en av dem. I boka som kom ut kort tid etter at regjeringen tiltrådte, gir Sandberg noen av sine begrunnelser for dette valget.
Med sine 450 sider kvalifiserer «Mot min vilje. Oppklaring av et politisk liv» til betegnelsen «murstein». Boka har åpenbart vakt interesse – i mitt anmeldereksemplar står det at boka allerede har kommet i sitt tredje opplag. Her står også en del sitater fra presseomtale, at boka er «røff, direkte og fargerik», at den er et «upolert kampskrift» og en skriver at han «koser seg fra side til side».
Både «røff» og «upolert» er betegnelser man godt kan slutte seg til. Når det gjelder «kosen» - vel, denne anmelder koste seg ikke. «Kos» er ikke ordet som melder seg når voksne mennesker eksponerer sin bitterhet og aggresjon slike Sandberg gjør gang på gang i denne boka.
Biografi eller manifest?
Boka er en blanding av selvbiografi og politisk manifest. Den selvbiografiske delen er sånn passe interessant, blant annet fordi det virker som om Sandberg ikke helt kan få bestemt seg for om han hadde en lykkelig eller tøff barndom.
Det virker også som han mer eller mindre snublet inn i politikken, først lokalt, senere på fylkesplan. I 1997 ble han valgt inn på Stortinget fra Nord-Trøndelag. Siden 2005 har han representert Sør-Trøndelag. Som stortingsrepresentant har Per Sandberg i aller høyeste grad vært en eksponent for «den enkle retorikken». Så enkel har den vært, at det har gått både på anstendigheten og sannheten løs noen ganger. Et eksempel på det første, er når han gikk ut i mediene og sa at den daværende statsministeren – Kjell Magne Bondevik – var indirekte ansvarlig for det såkalte «dørvaktdrapet» i Moss i 2002. Eksempler på det siste ser man blant annet i boka hans, når han hevder at Bremanger kommune i Sogn og Fjordane måtte bygge en ny skole i Svelgen fordi en somalisk storfamilie kom flyttende til bygda. Konfrontert med denne faktiske usannheten, svarer Sandberg bare at han ikke ser bort fra at «dette kunne ha skjedd».
En annen påstand i Sandbergs bok som lanseres som «faktum», er at det er bortkastet når unge kvinner med innvandrerbakgrunn tar utdannelse, for når de blir gift, må de uansett være hjemme og passe barn i årene framover.
Denne lettvinte omgangen med sannheten gjør at man også leser de til dels lange avsnittene med politiske oppsummeringer i boka hans med stor skepsis. Hva er fakta og hva er bløff i disse kapitlene?
«Sutrekortet»
Med tanke på hvor krass Sandberg kan være i karakteristikken av andre partier og politikere, er det påfallende til det pinlige å se hvor fort han drar «sutrekortet» når han får smake sin egen medisin. I det hele tatt oser boka hans av mindreverdighetskomplekser og en ubendig trang til å få rett, selv om man ikke har rett.
Dette siste ser man ikke minst i måten han karakteriserer partifeller han har vært i konflikt med – og de er ikke få. Betegnelsen «brønnpisser» sitter løst. Gang på gang henviser han til temperamentet sitt når han skal forklare hvor sterkt han reagerte. Man sitter unektelig med en følelse av at temperamentet også har vært en adekvat hersketeknikk i mange situasjoner. Partileder Siv Jensen fikk merke dette da hun etter 22. juli kom med noen forsiktige uttalelser som kunne tolkes som en selvkritisk tilnærming til «den enkle retorikken».
Det er ikke minst på innvandringspolitikkens område at Sandbergs forkjærlighet for «den enkle retorikken» har vist seg. Her har han, sammen med Per Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde utgjort en troika. På et tidspunkt valgte partistrategene å bruke andre, mer nyanserte talsmenn for dette feltet i debattene. Dermed ble Frp «borte» fra disse debattene, ifølge Sandberg. For mange av oss som har fulgt dem, var det kanskje slik at underholdningsverdien av debattene dalte noe, men debattene ble bedre som debatter.
Reaksjoner
Det har kommet sterke reaksjoner på Sandbergs bok, ikke minst fra andre partimedlemmer. Et forsøk på å starte en eksklusjonsprosess har foreløpig strandet. Ifølge Sandberg selv var han usikker på om han skulle gå løs på en ny stortingsperiode i 2013.
Det er vanskelig å lese boka hans som annet enn et langt oppsigelsesbrev fra norsk politikk. Men det skal han ha: Det er ikke mange som har slamret så hardt med dørene allerede før man har gått ut av dem som Per Sandberg gjør med denne boka.
Per Sandberg
MOT MIN VILJE
Oppklaring av et politisk liv
Juritzen Forlag
Publisert i Dagen 2. januar 2014
