fredag 2. mai 2014

En krigshelt og en livshelt

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


Neste år er det 70 år siden den andre verdenskrig sluttet, og Norge fikk sin frihet tilbake etter fem års okkupasjon. I et okkupert land vil det alltid være helter og medløpere, motstandsfolk og opportunister. I Norge var det rikelig med begge deler, og fremdeles er det mange fortellinger som ligger og venter på å bli fortalt.


I boka «Spionens kamp. En sann historie om krigen og kjærligheten» har journalisten og kommunikasjonsrådgiveren Siv Ellen Omland trukket fram én av disse fortellingene.
Spionen boka forteller om, het Norvald Nilsen. Han levde fra 1917 til 2011, og var fra Hidra utenfor Flekkefjord. Under krigen var han spion for den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU – den delen av norsk motstandsbevegelse under krigen som kanskje er mest myteomspunnet. Ikke minst hans hobby som amatørfotograf kom til nytte i dette arbeidet.

Helt
Man kan aldri vite hvem det er som er laget av «heltestoff», og hvem som ikke er det. Noralv Nilsens liv besto i mange år av bratte motbakker. Som dyslektiker i mellomkrigstida ble han kort og brutalt definert som «dum», ikke minst av en lærer som mente at det var fritt fram for å mobbe «dumme» unger. Noen støtte fra foreldrene fikk han heller ikke. De utnyttet ham i stedet til hardt, fysisk arbeid. Også lenge etter at Noralv var blitt voksen og hadde etablert seg med egen familie, ble han utnyttet av foreldrene, blant annet økonomisk.
Kanskje var det kjærligheten som ble redningen? Da han og barnehjemsjenta Edel fant hverandre, måtte de igjen kjempe en kamp mot uforstand og fordommer, men nettopp fortellingen om deres kjærlighet er noe av det vakreste i denne boka.

Krig
Allerede som unge ble både Edel og Noralv bevisste på sin ideologiske bevissthet. Ved å lese Hitlers bok «Min kamp» forsto de at de måtte kjempe mot alle tilløp til at en autoritær elite skulle ha rett til å utnytte og forakte de som var svakere.
Da krigen kom, visste de hva som måtte gjøres. Begge engasjerte seg i motstandsarbeidet, men i pakt med motstandskampens lover, visste ikke den ene hva den andre drev med.
Noralv ble arrestert og sendt til Grini, mens Edel og de tre barna ble igjen på Hidra.
Da krigen var over, startet en ny kamp, både for omdømme og utkomme.

Skygger
Selv mange tiår etter krigens slutt, kaster den skygger over enkelte lokalsamfunn. Forfatteren av boka har i intervjuer fortalt at da det ble kjent hva hun holdt på med, ble hun kontaktet av folk som kanskje hadde grunn til å frykte at noen fra deres egen familie ikke ville komme helt heldig ut og hun ble truet med anmeldelse og injuriesøksmål.
Noralv Nilsen bidro selv aktivt til boka, etter at han kunne betrakte seg som løst fra taushetsløftet alle XU-agenter måtte avlegge. To uker før han døde, hadde forfatteren sitt siste møte med ham. – Nå tror jeg du har alt. Jeg føler meg lettere nå, sa han til henne da.

Krigshistorie
«Spionens kamp» er en bok om krigen i Norge, sett gjennom en enkeltpersons øyne. Denne enkeltpersonen ble en helt, både i krigen og i livet. Boka er derfor en skildring av pågangsvilje, stort moralsk mot, en enkel, folkelig fromhet og en dyp kjærlighet mellom to mennesker.
Boka er et verdifullt bidrag til den norske krigslitteraturen, ikke som en politisk og historisk analyse av begivenhetene, men som fortellingen om hvordan to hverdagsmennesker opplevde de fem okkupasjonsårene.

Siv Ellen Omland
Spionens kamp
En sann historie om krigen og kjærligheten
Empower Communication
316 sider


Publisert i Dagen 8. mai 2014

Synd og straff?

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


Når en kriminalroman har enten et bibelvers, en salmestrofe eller en setning fra trosbekjennelsen som «motto», er det lett å tenke seg at dette er en nøkkel til forståelsen av boka. Slik også når Jo Nesbøs nye roman, «Sønnen», bruker ordene «skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde» på denne måten.Og et stykke på vei gir dette en spennende innfallsvinkel til handlingen.


Tittelpersonen i boka er Sonny Lofthus, en idealfange i fengslet Staten, selv om han er dømt for flere mord. I fengslet fungerer han som sjelesørger for de andre fangene, og deler ut tilgivelse for deres synder når de forteller ham om dem. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser; at han er et slags offerlam som tar på seg andres straff. Han har sittet inne i 12 år, og har hele tiden fått regelmessige forsyninger av heroin.
Så rømmer han fra fengslet, og kort etter begynner en regulær massakre i Oslos underverden.

Bibelsk
Den andre hovedpersonen i boka er politimannen Simon Kefas. Han blir personlig involvert i saken fordi Sonny Lofthus’ far var en kollega av ham. Han begikk selvmord mens sønnen var liten. I et brev han etterlot seg, tilsto han å ha vært den muldvarpen i Oslo-politiet som hadde gjort at en rekke aksjoner mot narkotikabander hadde gått i vasken.
Det er morsomt å se hvordan Jo Nesbø leker med bibelske navn og referanser i denne romanen. «Kefas» er som kjent et annet navn på Peter, som var det navnet Jesus ga disippelen Simon. Faren til Sonny het Ab, som lett kan leses som en forkortelse for Abraham, en annen bibelsk skikkelse som dessuten fikk i oppdrag å ofre sin sønn.
Endelig er det både en observant Markus og en effektiv Martha med i fortellingen.

Rettferdighet?
Med en viss velvilje kan Sonny sitt prosjekt leses som et forsøk på å gjenopprette rettferdighet for sin far. Han tror nemlig ikke på at faren var noen muldvarp. Men rettferdighetsprosjektet glir over i et rent hevntokt der de skyldige drepes på utspekulert grusomt vis.
Det er via sin funksjon som skriftestol for medfanger at Sonny har fått all den kunnskapen som han nå handler ut fra. Men som leser er man nødt til å undre seg over om en som har vært heroinmisbruker i såpass lang tid som Sonny kan være i stand til å vise slik kløkt og handlekraft som det han viser her. Det samme gjelder premisset om at store deler av Oslo-politiet og fengselsvesenet skal være et slags forbrytersyndikat i lommene på organiserte kriminelle.

Grei nok
Kriminalromaner har sin egen dynamikk og sine egne lover. En av disse ser ut til å være at enkelte forfattere selger nesten utelukkende på sitt navn. Så selv om «Sønnen» har fått en del forholdsvis lunkne anmeldelser, virker det som den selger godt.
Som kriminallitteratur betraktet, står den seg derfor ikke til mer enn karakteren «Grei nok».

Jo Nesbø
SØNNEN
Aschehoug
511 sider


Publisert i Dagen 24. april 2014