Om livet og døden

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Uttrykket «å være reiseklar» brukes ofte i kristne sammenhenger, gjerne om en som enten ligger på det siste, eller som er gått bort. Dersom vedkommende er eller var «reiseklar», ligger det en trøst i dette for de etterlatte.



Det er denne metaforikken som melder seg når man leser Tore Stubberuds nye roman, som heter nettopp «Reiseklar». Det som i utgangspunktet var ment å være en roman om den siste tiden i livet til forfatterens bestefar, som slagpasient på Sarpsborg sykehus for 50 år siden, fikk en helt annen aktualitet etter at forfatteren selv ble utsatt for en alvorlig hjemmeulykke og fikk knust venstrearmen.
Ulykken skjedde en novemberdag i 2010. Tore Stubberud skulle henge opp en varmelampe i kjelleren under låven på gården sin, slik at vannrørene ikke skulle fryse. Så blir trappa borte under bena hans, markspist og råtten, med et svev mot sementen som resultat. Den aktive bonden, forleggeren og forfatteren blir langtidspasient på Sykehuset Østfold Fredrikstad.
Hva skjer med et menneske når man blir pasient? Hjelpeløs og overlatt til andre?
Dette skriver han om i denne boka, som er definert som en roman, men som like gjerne kunne vært et essay om livet på sykehuset. Et sentralt poeng i boka er at pasientlivet mangler «det sosiale». Livet som pasient blir sammenliknet med livet på det for lengst nedlagte Glommen Hotell i Sarpsborg, der arbeidere på Borregaard ble innlosjert i sin tid. I en slags visjon om dette hotellet søker Stubberud etter det som det moderne sykehusvesenet har mistet. Boka kan derfor leses som en kritikk av den mangelen på varme som nok en del pasienter føler at det opplever i møtet med norske sykehus og norsk helsevesen.
Det er én måte å lese boka på.

Besteforeldre
Selv fascineres jeg mer fortellingen om forfatterens besteforeldre, og senere forfatterens far, og deres sykdom og død.
Da bestemoren døde, en marsdag i 1953, meddelte bestefaren familien dette med ordene «Nå har ho mamma reist». Det er noe dypt gjenkjennelig over en slik replikk. Både bestefaren og bestemoren hadde hatt et sterkt forhold til bedehuset og kristentroen. Det å reise eller å flytte var en vanlig måte å omtale døden på.
Tore Stubberud har også i andre romaner behandlet denne dynamikken mellom kristenfolk og arbeiderbevegelse som var et kjennetegn på store deler av Østfold både i mellomkrigstida og etterkrigstida.
Også i omtalen av bestefarens og senere farens død er dette merkbart til stede. Det viser seg ikke minst i den fabel-liknende fortellingen om den underlige mannen som kom til Sarpsborg med tog den dagen bestefaren døde, og som ingen hadde sett maken til før. «Han hadde langt, svart hår, helt til skuldrene, kjemmet til to sider med en tydelig markert midtskill, sorte, behagelige øyne og et mildt uttrykk, det var flere som senere fortalte om nettopp det. Hvor mild han var.» Han hadde ingen bagasje, og gikk barbent i et par sandaler, enda det var midt på vinteren
Var det Jesus som kom for å hente den reiseklare bestefaren?
Det er leseren som må både stille og svare på spørsmålet.
Jeg tror det kan være en like spennende – og relevant – måte å lese boka på.

Tore Stubberud
REISEKLAR
Roman
Aschehoug
155 sider

Publisert i Dagen 19. juni 2014

Prøysens samlede stubber

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Noen forfattere får navnet sitt knyttet til en sjanger som er helt deres egen, og som ingen kan kopiere etter dem. Odd Eidem fikk eierskapet til «flaneri»-sjangeren; Alf Prøysen til «stubbene». I nokså nøyaktig 19 år hadde han en tekst på trykk i Arbeiderbladet hver eneste lørdag. Den første sto lørdag 13. oktober 1951, den iste lørdag 17. oktober 1970 – få uker før han døde.

Nå er alle disse prosatekstene – 753 i tallet – blitt samlet i ett bind. I tillegg ble en del visetekster trykket som lørdagsstubber, men de er ikke med her. Om lag en tredel av prosastubbene har tidligere vært gitt ut i andre bøker, dels redigert av Prøysen selv, dels av andre. Årets bok er uansett en gave til alle Prøysen-venner, og er da også gitt ut i forbindelse med at det i år er 100 år siden han ble født.

«Livsverk»?
Samlingen er redigert av Jan Erik Vold, som dessuten har skrevet et meget grundig og interessant etterord. Her hevder han blant annet at Alf Prøysen leverte ikke mindre enn ti «livsverk».
Det kan nok virke som om definisjon på «livsverk» kan bli vel smal iblant, men selv om skjærer antallet ned til halvparten, står man overfor en betydelig kulturell innsats fra en mann som faktisk ikke ble mer enn 56 år. Som «livsverk» må man kunne regne både et halvt tusen visetekster, trekvart tusen kortnoveller (les: stubbene), et antall barnebøker som alle holder mål den dag i dag, og en betydelig artistkarriere.
Det femte livsverket er den betydningen han fikk med tanke på å gjøre dialekt til litterært verktøy.

Kortprosa
Alf Prøysens lørdagsstubber går inn i den sjangeren som heter «kortprosa». I norsk sammenheng ble uttrykket lansert på 1960-tallet, men fenomenet er langt eldre. Ofte var disse tekstene beregnet på aviser i utgangspunktet, slik som Johan Borgens «Mumle Gåsegg»-kåserier i Dagbladet.
Kjente og ukjente diktere har brukt denne formen, så som Henrik Wergeland, Per Sivle og Torvald Tu. De to siste brukte også betegnelsen «stubbar» om disse tekstene, som hentet sitt stoff fra henholdsvis Voss og Jæren.
Kortprosaen er ofte sjangeroverskridende, og kan være både kåseri og novelle, skjønnlitteratur og sakprosa.

Den «voksne» Prøysen
I Erik Byes vise om Alf Prøysen heter det at «han sang for alle, men helst for unga», og dette er nok det inntrykket som er blitt stående i manges bevissthet. Men hovedtyngden av det Alf Prøysen skrev var rettet mot et voksent publikum. Ikke minst gjelder det «stubbene». Selv de stubbene som handler om unger, har et voksent budskap, ofte med en skarp og litt uventet snert.
I de trekvarttusen stubbene er mange vonde sider ved samfunnet omtalt: Barnedrap, fosterfordrivelse, selvmord, farskapssaker, ugifte mødre, tjuveri, lureri, fengselsfugler, tvangsauksjoner og selvsagt sladder og mobbing.
For hva er vel et lokalsamfunn uten noen å sladre om?

«Kollektivhistorie»
Lest kronologisk, slik de også er trykket i denne boka, kan «Lørdagsstubber» leses som en kollektivhistorie om bygdelivet på Hedmark i første del av det tjuende århundre, skriver Jan Erik Vold i sitt essay i boka.
Iblant kan man nok kjenne igjen både fortelling og tematikk fra stubber som var skrevet tidligere, eller at det som senere ble ei vise, i utgangspunktet var en «stubb». Det gjelder for eksempel klassikeren «Aille så nær som a Ingebjørg».
Det er ingen original observasjon at dikteren Alf Prøysen var – og er – langt mer enn den barnetimeonkelen mange har oppfattet ham som. Både fordi han var så produktiv og så mangfoldig, har nok mange undervurdert ham som forfatter og hans betydning for norsk litteratur i det store og hele. Selv i forholdsvis nye litteraturhistoriske verk blir han forbigått i taushet eller bare nevnt i forbifarten.
Samlingen med «Lørdagsstubber» vil forhåpentligvis bidra til å endre på dette misforholdet.

Alf Prøysen
Lørdagsstubber
Redigert og med etterord av Jan Erik Vold
Tiden Norsk Forlag
1183 sider

Publisert i avisa Dagen torsdag 12. juni 2014