Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE
Levi Henriksen har i løpet av de 12 årene siden debuten med novellesamlingen «Feber» etablert seg som en produktiv forfatter med romaner, essays, dikt og sakprosa i sin forfatterportefølje.
Årets bok, romanen «Harpesang» er den 18. boka hans.Som i flere av de andre bøkene, henter han også denne gangen fortellingen fra et kristent miljø på Kongsvinger-traktene.
«Himmelsk» sang
Det hele starter med at den etter hvert noe desillusjonerte plateprodusenten Jim Gystad skal være fadder i en barnedåp. Under gudstjenesten legger han merke til tre eldre mennesker på benken bak ham som synger – for å bruke en klisjé – helt himmelsk med i salmesangen. Det viser seg å være De Tre Syngende Søsken Thorsen, som flere tiår tidligere hadde vært blant de mestselgende, kristne plateartistene i Norge, og med stor suksess også i USA.
Slike «søskengrupper» var det flere av, både innen kristen og profan plateindustri på 1950- og 60-tallet. Mest kjent er nok henholdsvis «De ti søsken Kolbjørnsrud» og «Søstrene Bjørklund».
Sangen fra de tre nokså tilårskomne, tidligere platestjernene gjør noe med plateprodusenten, og han bestemmer seg for å få dem til å gjøre nye innspillinger. Et «comeback»!
Hinder
Det er mange hinder som må passeres fram mot et slikt mål. De første og største gjelder å bli kjent med søskentrioen, som bor sammen, og å vinne tilliten deres.
I denne prosessen blir han kjent med historien deres, både den felles historien og den enkelte av dem sin historie. Alle har opplevd kjærligheten i sine liv – og de har mistet dem. Prosjektet blir dermed ikke bare å få vekket sangen til live, men også evnen – og viljen – til kjærlighet.
Pinsemiljø
De tre syngende søsken Thorsen har pinsebakgrunn, i likhet med forfatteren selv. Det gjør at selv der hvor forfatteren åpenbart har et litt skjevt sideblikk til miljø og holdninger, merker man både en lojalitet og kjærlighet til miljøet. Det er nok av eksempler i litteraturen på forfattere som har forsøkt å skildre kristne miljøer som de har noe kunnskap om eller kjennskap til, og som har glidd ut i de pinligste parodier. Levi Henriksen er ikke der i det hele tatt.
Likevel er det vanskelig å bli skikkelig begeistret for denne romanen. Store deler av den er morsomt og godt fortalt, det er gode observasjoner i den, men selve fortellingen holder liksom helt fram til mål. Kanskje er problemet at fortellingen ikke har tålt romanformatet, at den ville stått seg bedre som en novelle?
Etter tidvis gode leseropplevelser underveis, ender man med å legge «Harpesang» fra seg med et lite sukk: Var dette alt, altså?
Levi Henriksen
HARPESANG
Roman
Gyldendal
322 sider
Publisert i Dagen 25. september 2014
