Johnny, June og Jesus

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Gjennom et kristent gjennombrudd og kjærligheten til June Carter, kom Johnny Cash seg ut av rusproblemene sine, og levde «happily ever after». Slik at historien om sangeren Johnny Cash (1932-2003) ofte vært framstilt. Nå er det kommet en bok som justerer dette bildet en god del.

Boka heter «Johnny Cash - Livet». Den er skrevet av Robert Hillburn, som er en kjent, amerikansk journalist og forfatter innen populærmusikk. Han har tidligere blant annet skrevet en biografi om Bruce Springsteen.

Et nav
Alle som har interessert seg for Johnny Cash har måttet registrere den store betydningen kristentroen hadde i hans liv, uansett hvordan det artet seg. Den var et nav i livet hans fra begynnelse til slutt.
Skulle man fristes til å tenke at det kan ikke ha vært rare navet, alle rusproblemene, utroskapen og ekteskapene tatt i betraktning, viser det bare hvor preget man er at en norsk tenkemåte som ofte har gått ut på at bare man får Jesus med på laget, ordner alt seg der og da. Sånn har nok Johnny Cash litt liv iblant vært framstilt av norske kristne – blant annet av denne anmelder. Det gikk på dunken, men så kom Jesus og June, og siden gikk det bra. At dette er en framstilling som trenger korrigeringer, betyr ikke at man av den grunn skal undervurdere verken Jesus eller June og deres betydning for Johnny Cash. Og den oppfatningen blir kraftig korrigert gjennom Hilburns grundige og omfattende bok.

Oppvekst
Johnny Cash vokste opp i en tid og et miljø der kristen ikke først og fremst var noe man ble, men noe man var. Ikke noe sted er dette mer selvsagt enn i et USA der man verken har statskirke eller statsreligion, men hvor troen på Gud er trykket på pengesedlene.
Denne formen for patriotisk kristendom var en side ved Johnny Cash kunne komme til syne både i konserter og plateinnspillinger. Men gjorde ham ikke ukritisk til det samfunnet han var en del. Han stilte opp for den amerikanske urbefolkningen, han stilte opp for de som satt i fengsel og han stilte opp for de fattige.
Da han ble konfrontert med at noen av hans kristne fans ikke likte dette, svarte han bare: - Da er de ikke kristne!
Han tok også avstand fra den rasismen som var en så selvsagt del av det miljøet han kom fra.

Bølgedaler
Å si at både hans karriere og hans privatliv gikk i bølgedaler, er å formulere seg svært varsomt. Ikke minst var rus en trofast følgesvenn, mer eller mindre til siste slutt.
Han ville nok være både en trofast ektemann og en god far, men lange fravær, høyt tempo og mye oppmerksomhet fra fans og media gjorde begge deler vanskelig.
Han kunne utebli fra konserter eller gjøre skandale fordi han var så beruset.
Her kunne han minne om en annen countrylegende, nemlig Hank Williams – en artist Johnny Cash senere hedret med sangen «The Night Hank Williams came to town».
Sammen med Elvis Presley, var Johnny Cash kanskje den mest betydningsfulle artisten som talentspeideren og studioeieren Sam Phillips «gav» verden.
Elvis og Cash kjente hverandre og hadde mye av den samme bakgrunnen både sosialt og religiøst. Men Johnny Cash var en mye mer reflektert person enn Elvis, og hadde andre kamper å kjempe.

Gospelsanger
I likhet med Elvis, var også Johnny Cash i verdensklasse som gospelsanger.
Hans personlige prosesser rundt tro, tvil og religion kan det sies mye om. Ifølge Steve Turnes bok «The Man called Cash» (norsk utgave på Hermon Forlag i 2004) ble han døpt ikke mindre enn fire ganger – blant annet i elven Jordan.
Da June døde i februar 2003 spilte mange radiostasjoner sangen der ekteparet opptrådte sammen: «Far side banks of Jordan».
Det er en litt naiv tekst der sangerne lover å vente på hverandre «ved Jordans bredd», som er et bilde på tilværelsen etter døden. Der vil den som dør først vente på den andre, og springe denne i møte når han eller hun kommer.
Ventetiden ble ikke så lang. Johnny Cash døde bare et halvt år senere.
Men kort før han døde, gjorde han en innspilling av sangen «Hurt» som er blitt stående som et slags musikalsk minnesmerke både over sangeren og mannen. Det er en sår og sliten Cash som synger. I teksten heter det blant annet:
«I wear this crown of thorns
Upon my liars chair
Full of broken thoughts
I cannot repair».
Det er en oppsummering som sier noe om selvinnsikt, men også om en forankring og et håp – og om tillit til en annen som også bare en tornekrone en gang.
I det jeg legger fra meg Robert Hilburns murstein av en Cash-biografi er jeg derfor ikke fremmed for den tanken at Johnny, June og Jesus nå har møttes og sitter og jammer sammen.
Da tror jeg mer på at det er sangen om tornekronen de synger, enn den om Jordans bredd.

Robert Hilburn
JOHNNY CASH – LIVET
Aschehoug
702 sider

Publisert i Dagen 11. desember 2014

«Vis meg dine meninger...»

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde er blant de Frp-politikere som sterkest har bidratt til å skape inntrykket av sitt parti som populistisk og ikke så lite rølpete. Som andre partifeller med den samme agenda – Per Sandberg og Per Willy Amundsen kan nevnes i den sammenheng – er det først og fremst gjennom innvandringspolitikken han spiller ut denne siden ved seg og partiet. Med boka «Mens orkesteret fortsetter å spille» har han levert et 300 siders langt leserbrev om sitt favorittema.

Tybring-Gjedde har som utgangspunkt for sin bok en formodning om at et homogent samfunn også er et harmonisk samfunn. Man skal ikke ha altfor mye historiekunnskap i bagasjen for å vite at dette ikke stemmer. At et multikulturelt samfunn bærer i seg enda mer potensial til konflikter enn et homokulturelt, sier seg selv. Men løsningen på disse konfliktene finner man ikke ved å ville skru tida tilbake. De eneste land i verden der det ikke finnes ulike former for etnisk og kulturelt mangfold, er i stater som Nord-Korea.

Ansvarlighet
Etter valget i 2013 ble Frp regjeringsparti. Det ble starten på en meget tung og bratt læringskurve for partiet. Christian Tybring-Gjedde er blant dem som har meldt seg ut av dette læringsprosjektet. Han holder på som før, med sine Disneyland-kronikker og tilsvarende utspill, og har bedt stortingsgruppa om å få være fristilt i forhold til samarbeidsavtalen med Venstre og KrF vedrørende asyl- og innvandringspolitikk.
Rent strategisk kan man forstå et slikt behov. Kan ikke Tybring-Gjedde profilere seg på slike saker, blir han en backbencher både i partiet og i Stortinget. I boka si ironiserer han over det litt ulne svaret han fikk på denne søknaden. Har man fulgt litt med på den interne historien til partiet hans, er det lett å tenke at han bør være glad til. Ikke noe politisk parti har hatt så mange eksklusjonssaker de siste 20 årene som nettopp Frp, og både stortingsrepresentanter og andre er blitt ekskludert for lang mer bagatellmessig illojalitet enn den Tybring-Gjedde har vist og viser, eksempelvis med sin bok.

«Titanic»
Tittelen på boka henspiller på en myte om at skipsorkesteret på passasjerskipet «Titanic» spilte helt til skipet sank i 1912. Ifølge den samme myten skal for øvrig den siste melodien de spilte ha vært «Nærmere deg, min Gud».
Med denne referansen prøver han å skape et inntrykk av at Norge er et skip på vei mot undergangen. Som metafor blir det rett og slett for svulstig.

Kjennskap
Tybring-Gjedde bruker masse plass i boka si på å referere kommentarer og karakteristikker som hans opptreden i den offentlige debatt har skapt. Mange har dratt rasismekortet i møtet med Tybring-Gjeddes synspunkter, noe som gjerne får ham til å svare med sutrekortet eller offerkortet. Gang på gang spør han i boka hvordan noen kan kalle ham rasist; de har jo aldri møtt ham eller de kjenner ham jo ikke.
Slike svar er bare relevant til et visst punkt. Heller ikke Christian Tybring-Gjedde kan unndra seg den dynamikk som tilsier: «Vis meg dine meninger, og jeg skal si deg hvem du er».

Christian Tybring-Gjedde:
MENS ORKESTERET FORTSETTER Å SPILLE
CappelenDamm
299 sider

Publisert i Dagen 4. desember 2014