fredag 20. februar 2015

Kunstner i et totalitært system


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


At kunstnere går i tjeneste for et totalitært, politisk system, er en gammel, historisk erkjennelse. Både forfattere, musikere og skuespillere har gjort slike valg. For noen av dem ble dette valget en belastning for så vel resten av livet, som for ettermælet; for andre ble det en del av en større livserfaring. Kirsten Heiberg prøvde nok å være i den siste kategorien, men hun endte i den første. Dette avdekkes i en tykk bok som nettopp er kommet ut.


I norsk teaterhistorie er Kirsten Heiberg (1907 – 76) en nokså uinteressant skuespiller. Hun hadde et visst tilløp til suksess som kabaretartist fra 1929 og fra 1934 som filmskuespiller, først i Norge, så i Sverige og fra 1938 i Tyskland. Her ble hun etter hvert en stor stjerne. Gjennom sitt ekteskap med en tysk filmkomponist ble hun selv tysk statsborger, og ble en av propagandaminister Joseph Goebbels favoritter.

Stjerne i Tyskland
Fra 1938 til 1945 spilte hun i 13 filmer i Tyskland. Den tyske filmproduksjonen hadde i disse årene ett eneste siktemål: Å fremme det nazistiske tankegodset. Rollefigurene hennes gikk stort sett i kategoriene «vamp» og «femme fatale».
Kirsten Heiberg og hennes mann var nære venner av han som hadde ansvaret for å gjøre det tyske kulturlivet «jødefritt» og hun var øyenvitne til «Krystallnatten». Likevel prøvde hun, da hun kom tilbake til Norge tidlig på 1950-tallet etter å ha blitt skilt fra sin tyske ektemann, å framstille seg selv som antinazist og en som hadde vært uvitende om både jødeforfølgelser og annen styggedom.
Fordi hun hadde hatt tysk statsborgerskap, ble hun heller ikke straffeforfulgt for landssvik, slik andre kunstnere ble for langt mer bagatellmessige forhold.
Lenge gikk det bra. Riktignok fikk hun ikke noen oppdrag i Oslo, men Trøndelag teater engasjerte henne, og hun spilte i flere oppsetninger her. Hun var en allsidig skuespiller og fikk gode kritikker.

Sammenbruddet
Da hun på slutten av 1950-tallet fikk rollen som Anne Franks mor, i sceneversjonen av «Anne Franks dagbok», gikk det imidlertid galt. Å bli konfrontert med den sannheten hun hadde fornektet så lenge, ble for mye for henne, og hun var både beruset og full på scenen flere kvelder. Kort tid senere fikk hun beskjed om at man hadde ikke flere roller å tilby.
De siste 15 årene hennes ble nokså triste. Hun var ensom og isolert, men gjorde maksimalt ut av de få og små anledningene som bød seg. En rolle med én replikk i filmen «Broder Gabrielsen» ble en stor oppmuntring; noen sporadiske intervjuer og opptredener i NRK likeså. Livsløgnen hennes, at hun egentlig hadde vært antinazist, var i ferd med å feste seg. Det var også et stadig økende alkoholproblem.
En marsdag i 1976 ble hun funnet død i sin leilighet.

Biografien
Boka «Glamour for Goebbels. Historien om Kirsten Heiberg» er blitt en stor og omfattende bok. Denne anmelder mener nok den er blitt for stor og omfattende. Jeg har vanskelig for å se at Kirsten Heibergs skuespillerkarriere i seg selv rettferdiggjør en biografi på mer enn 500 sider.
Det som gjør henne interessant er selvsagt årene i Tyskland og hennes status som «Glamour for Goebbels». Og selv der blir det litt for mange detaljer om litt for mange filmer. Bjørn-Erik Hanssen har gjort en meget grundig jobb med å finne fram opplysninger og detaljer, men kunne kanskje ha luket vekk en del av det. Hovedfortellingen om den norske skuespilleren som ble stjerne i Tyskland, om hennes anstrengelser for å dekke over sitt svik, og om de triste årene etter at spillet raknet, hadde vært sterk nok om boka bare var halvparten så tjukk.

Bjørn-Erik Hanssen
GLAMOUR FOR GOEBBELS
Historien om Kirsten Heiberg
527 sider


Publisert i Dagen 19. februar 2015

torsdag 12. februar 2015

Livet og døden på Facebook



Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Vi er vant til å tenke på døden som noe av det mest definitive som finnes. De av oss som har mistet noen som sto oss nær, har vært gjennom den prosessen det er å rydde, tømme, kaste eller fordele det som er igjen etter den som er død. Det er den praktiske siden ved det. Den kan være krevende nok. Den følelsesmessige siden er ofte enda mer komplisert. Da dukker de mange følelsene og minnene opp. Det usagte, men også det man skulle ønske var usagt. Har man vært nær hverandre, er det gjerne begge deler.


I Alf Kjetil Waglermos nye ungdomsroman «Kjære søster» er det den 16 år gamle Eli Anne som hele tiden har ordet. Romanen går inn i den litterære sjangeren som kalles «brevroman». Men her går brevene bare én vei, for mottakeren, Eli Annes ett år yngre søster Amalie, er død, og brevene postes til Amalies facebookprofil. «Det eg skriv til deg, er det berre du som kan lese. Eg har vore inne på kontoen din og endra innstillingane. Om vi møtast att på den andre sida, vil eg ikkje ha noko uoppgjort med deg», skriver Eli Anne allerede i det andre brevet hun poster.

Facebook-profil
De fleste av oss som har opplevd at Facebook-venner går bort, har sett hvordan avdødes profil ofte fylles med meldinger i lang tid etter at vedkommende er gått bort. Om ikke noen sørger for at kontoen slettes, kan dette fortsette i lang tid. Noen ganger kan det gi seg bisarre utslag. Da jeg hadde lest denne boka, gikk jeg inn på kontoen til en av mine facebook-venner som døde sist høst. Hun skulle hatt fødselsdag i januar. Og der lå det en lang rekke gratulasjoner og gode ønsker for framtida…
Det sier kanskje noe om hvor overfladiske slike virtuelle vennskap kan være? For ikke å si: Hvor falske?
Foreldrene til Eli Anne og Amalie vil unngå at Amalies facebookprofil skal bli et slikt sted. De har snakket om å få slettet kontoen. Men Eli Anne er ikke helt klar for det. Da blir søsteren enda mer definitivt borte. Hun trenger tid til å bearbeide sorgen også via Facebook.

Oppgjør
Tekstene i Walgermos roman går fra 5. oktober, den dagen Amalie ville fylt 15 år, og fram til julaften. Eli Anne har tatt på seg ansvaret for å slette profilen, men i disse ukene skriver hun hver dag en tekst der hun forsøker å få på plass det usagte, og be om tilgivelse for det som ikke skulle vært sagt.
Hun skriver om vennskapet med og kjærligheten til søsteren. Hun skriver om den felles interessen de har for musikk. Hun skriver om felles venner, og hun skriver om den såre konflikten; det at de var forelsket i den samme gutten.
Den siste gang de så hverandre ble det sagt noe som ikke skulle vært sagt. Da det ringte på døren om kvelden, var det Eli Anne som åpnet – hun ville be om unnskyldning med det samme. I stedet sto presten der. Han som hadde døpt dem begge og konfirmert Eli Anne; nå ble det han som hadde begravelsen til Amalie…
Det er en var og på mange måter vakker fortelling som formidles gjennom disse Facebook-meldingene. «Pappa seier vi skal komme gjennom dette. At livet framleis er verd å leve. Men eg fekk ikkje eingong sagt farvel til deg. Eg fekk aldri gitt deg ein siste klem», skriver Eli Anne i det første brevet. Gjennom små glimt blir vi også delaktige i foreldrenes sorgarbeid.
Julaften setter Eli Anne punktum. Dialogen heretter skal foregå ved Amalies gravstein. Eli Anne håper at gullskriften på den skal ønske henne velkommen. Det betyr nok ikke at Eli Anne har «kommet over» tapet av søsteren. Det gjør hun nok aldri. Det ønsker hun sikkert ikke heller. Men hun har kanskje klart å gå et lite steg videre. En gravstein er tross alt langt mer konkret enn en profil på et sosial medium.

Alf Kjetil Waglermo
KJÆRE SØSTER
CappelenDamm
95 sider


Publisert i Dagen 12. februar 2015