De som forsvant

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

I en tid da fremmedhat og antisemittismen ser ut til å blomstre igjen, er det både viktig og nødvendig med bøker som dokumenterer hva det førte til forrige gang slike krefter fikk utfolde seg i norsk offentlighet. Boka «Familiene som forsvant. Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880-1945» er et viktig bidrag til folkeopplysningen om dette.

I alt 31 jøder fra Vestfold ble deportert av de norske nazimyndighetene og deres servile håndlangere, norske politifolk og lensmenn, i 1942. Bare én av dem kom tilbake: Musikeren og forretningsmannen Herman Sachnowitz (1921-78). To år før sin død ga han ut boka «Det angår også deg», som er blitt kåret som en av de ti viktigste norske bøkene om andre verdenskrig.
De andre 30, som var fra ti til 80 år gamle, ble enten drept med det samme de kom til fangeleiren, eller de døde som følge av mishandling, sult, sykdom og umenneskelig slit.

De første
Det var på slutten av 1800-tallet de første jødiske familiene bosatte seg i Vestfold, men etter noen få år flyttet de gjerne tilbake til Kristiania eller dro videre til andre byer. Men byene og bygdene i området fikk hvert år besøk av omreisende jødiske handelsmenn. Ofte gikk de fra gård til gård med varene sine på ryggen.
Etter første verdenskrig bosatte nye familier seg i Tønsberg, Sandefjord og Larvik.
De fleste hadde kommet til Norge som flyktninger fra tsarens Russland. I det nye landet skulle de etablere seg med familier, bygge en fremtid og legge jødehatet bak seg. De fikk seg arbeid, åpnet forretninger og barna deres begynte på skolen, deltok i foreninger, lekte på løkkene og dro på utflukter.
Alt dette forteller forfatteren Thomas Nilsen, som selv er fra Andebu, om i sin bok. Dette er hans andre bok om Vestfold og verdenskrigen. Stoffet til denne boka kom han over da han arbeidet med en masteroppgave om antisemittismen i Vestfold-avisene i mellomkrigstiden.

Antisemittisme
For antisemittismen ikke bare spøkte i bakgrunnen i disse årene, men var svært tydelig. Man så det både på lederplass og reportasjeplass i avisene, og man så det i debattspaltene. Her ble jødene beskyldt for å stå bak mange av samtidens politiske uroligheter.
Et ord som «jødeproblemet» ble brukt med den største selvfølgelighet. «Skal også Norge få sitt jødeproblem?» heter det i en artikkel som sto i Larvik-avisa Østlandsposten.
Skepsisen til innvandrere og flyktninger var stor også i mellomkrigstida. En artikkel i Tønsberg Blad i 1926 gjør et poeng av at sju prosent av byens innbyggere var innvandrere – i alt 885 personer. Men 860 av dem kom fra Nord-Europa, de fleste fra Sverige. De siste 27 fordelte seg på resten av verden.
I Sandefjord fantes det én jødisk familie, men det klarte ikke å berolige lederskribenten i lokalavisa i 1933.
Man opererte også med helt ville antakelser når det gjaldt hvor mange jøder som bodde i Norge, og anslo tallet til ti tusen. I virkeligheten var det langt under ett tusen.
Denne giftige atmosfæren var en del av det norske jøder måtte leve med, og som eksempelvis førte til «reaksjoner» da en rektor ba en jødisk gutt holde tale for dagen på 17. mai.

Naivitet?
Noe av det som slår en når en leser om de jødiske familiene i Vestfold, er den naiviteten som man i ettertid må si at de var preget av. De hadde hørt om hva som skjedde med jøder i andre okkuperte land, men må ha trodd at noe slikt ikke ville skje her.
Smakløse ytringer var én ting, rene drap noe helt annet. Derfor var det også forholdsvis få som flyktet til eksempelvis Sverige.
Thomas Nilsen går nokså detaljert inn i fortellingen til hver enkelt av de jødiske familiene som bodde i Vestfold da krigen kom til Norge. Han navngir også både politifolk, leirsjefer og andre som nok hadde sett seg best tjent med glemsel. Det samme gjør han der hvor norske forretningsfolk tilsynelatende uten blygsel overtok varelageret fra jødiske konkurrenter som nå ikke kunne drive butikken sin selv lenger.
Han forteller også om den skammelige småligheten de få overlevende ble møtt med etter at andre hadde overtatt både eiendeler og eiendommer fra sine jødiske bysbarn.
Det er en vond fortelling han formidler; vond, men nødvendig. Ikke minst nødvendig med tanke på hva slags konsekvenser fremmedhat kan få dersom man ikke passer på at det ikke får rom, verken hos en selv eller i det offentlige rom.
Det kan aldri forbys, men det kan påpekes og det kan avsløres som det heslige fenomen det er.

Thomas Nilsen
FAMILIENE SOM FORSVANT
Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880 – 1945
Liv Forlag
335 sider

Publisert i Dagen 19. november 2015

Det fascistiske sirkus

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Man kan bare i liten grad snakke om en fascistisk «historie» i Norge. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 stilte partiet Nasjonal Samling med lister over hele landet, og ved kommunevalgene i 1934 og 1937 med lister i mange kommuner. Partiet var blitt stiftet 17. mai 1933, og Vidkun Quisling var i alle år partiets «fører».


Men det første forsøket på å etablere en fascistisk bevegelse i Norge fant sted i mai 1927. Da ble «Den nasjonale legion» etablert på et møte i Oslo.
Møtet ble betegnende nok holdt i et sirkustelt.
Mannen bak «legionen» het Karl Meyer. Han var en 39 år gammel frukthandler med et frynsete rykte, om enn av forholdsvis «pen» familie.
Han var en glødende nasjonalist, og en like glødende anti-kommunist, til tross for at så vel hans far som hans bror var politisk aktive i arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen.
Hans søster var gift med den radikale forfatteren Helge Krog, men som Meyer selv formulerte det da han ble spurt om han ikke var svoger med Krog: - Jo, men det er langt ute…

Oppmerksomhet
Religionshistorikeren Terje Emberland har nylig kommet med en bok om Meyer og hans «legion». Boka heter «Da fascismen kom til Norge. Den nasjonale legions vekst og fall, 1927-1928».
Den forrige boka av Emberland som jeg leste, var hans biografi over forfatteren og nasjonalisten Per Imerslund, et fascistisk ikon som bare ble 31 år gammel, men som Emberland likevel klarte å skrive mer enn 500 sider om (Bare så det er sagt: Den boka er både for tykk og for detaljert; det er de fleste bøker i den størrelsen!). Til sammenlikning er boka om Meyer og hans legion på godt under halvparten. I tillegg er den morsomt skrevet.
I ettertid er det også det komiske ved Meyer og hans bevegelse man ser.
Samtiden så det nok ikke helt slik.
Meyer spilte hemningsløst på en russerfrykt og kommunistfrykt som det var en del av i samtiden, bare ti år etter den russiske revolusjon, og fem år etter at venstrefløyen i Arbeiderpartiet hadde brutt ut og dannet Norges Kommunistiske Parti. De hadde en rekke aviser og var også representert i Stortinget. I fagbevegelsen utgjorde de en maktfaktor.
Velrennomerte avisredaktører som Rolf Thommessen i Tidens Tegn og Frøis Frøisland i Aftenposten delte den russer- og kommunistfrykten som Meyer spilte så rått på, og var i utgangspunktet positive til ham og det han forsøkte å trekke i gang.
Også kulturpersonligheter som skuespilleren Egil Eide og forfatteren Erling Winsnes ga støtte til «legionen».
Meyer fikk derfor i utgangspunktet stor oppmerksomhet for sin virksomhet, men etter hvert gled det hele over, dels i parodien, dels i rene voldsorgier.
Som de fleste bevegelser av denne typen, tiltrakk også «Den nasjonale legion» til seg personer med stort behov for slåssing og voldsbruk.

Kortlevd
Som undertittelen på Emberlands bok sier, ble «Den nasjonale legion» en kortlevd affære.
Dels hang nok dette sammen med at frukthandleren med det frynsete ryktet ikke var rette mann til å lede noe som helst, men det oppsto også raskt konflikter innad i legionen.
Støttespillere trakk seg ut, og oppmerksomheten dabbet av.
Pene mennesker ville ikke bli assosiert med voldsmenn og bråkmakere.
Til tross for at Meyer og hans legion markedsførte seg som sterkt kritiske til parlamentarisme og demokrati, valgte de å stille liste ved stortingsvalget i 1927.
Det ble selvfølgelig en flopp, og deretter var legionen i realiteten ferdig.
Det skulle gå fem år før noen prøvde å stille liste med en fascistisk ideologi i bunn ved noe norsk valg. Det ble ingen suksess det heller.
Når man leser om «Den nasjonale legion» i dag, er man nødt til å få assosiasjoner også til andre bevegelser – og for den del partier - som spiller på frykt for det ukjente og på konspirasjonsteorier om skumle krefter som vil overta landet. Både kommunismen, jødedommen og islam har vært pekt ut som slike trusler.
Sånn sett er det litt oppmuntrende å lese Emberlands bok om den første, norske fascistbevegelsen. Ikke bare fordi «bevegelsen» kokte bort i kålen, men også fordi både Meyer og andre som støttet ham endte på «riktig side» den dagen fascismen virkelig kom til Norge som trampende soldater opp langs Karl Johan.

Terje Emberland
DA FASCISMEN KOM TIL NORGE
Den nasjonale legions vekst og fall, 1927 – 1928
Dreyer forlag
220 sider

Publisert i Dagen 5. november 2015