Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale
Jeg synes kanskje ikke boka helt holder det tittelen lover når Bernt Rougthvedts nye bok heter «Norges verste nazister». Det kan virke litt tilfeldig hvem det er forfatteren har plassert i denne kategorien, selv om det sier seg selv at med 60 kapitler der 61 personer omtales (ett av kapitelene handler om et ektepar), kan ikke alle bli like ille.
Terboven, Quisling, Rinnan og flere av «ministrene» i Quislings «regjering» er selvsagt med i denne boka. Også andre, svært synlige medlemmer av det nazistiske systemet og bevegelsen har fått sine kapitler. Det samme har torturister og sentrale, tyske militære som spilte viktige roller i Norge under krigen. Mange av dem som er omtalt i boka endte opp foran ekskavasjonsgrupper etter krigen og ble skutt. Den siste så sent som i 1948. Andre klarte å komme rettsoppgjøret i forkjøpet, eller de klarte å flykte fra landet før de kunne stilles for retten.
Det er mange navn, og noen av dem skal være enda mer interessert i rettsoppgjøret enn denne anmelder faktisk er, for å ha hørt om.
Hamsun og Rød
Det er imidlertid to navn man har hørt om, og som det overrasker litt å finne blant de 61 som er omtalt i denne boka.
Overraskelsesmomentet er litt forskjellig for de to det er snakk om.
Den første er forfatteren Knut Hamsun. Jeg er ikke overbevist om at han hører hjemme i et slikt galleri. Jeg vet det meste om hans skriverier under krigen, og hans uttalte begeistring for Vidkun Quisling. «Hadde jeg hatt ti stemmer, skulle han fått dem alle», skrev han allerede i 1936. Men da valgdagen kom, fikk han ikke engang den ene stemmen Hamsun hadde. Partiet Nasjonal Samling fikk én stemme ved valget i Eide krets i 1936, og den påberopte Marie Hamsun seg senere.
At Knut Hamsun var en reaksjonær gammel mann burde være kjent lenge før krigen, og både han og flere andre i familien fikk betale dyrt for sine politiske handlinger og gjerninger under krigen. Men blant «de verste»?
Da er det en mer positiv overraskelse at politimannen Knut Rød er omtalt i Rougthvedts bok. Det var han som hadde ansvaret for deporteringen av norske jøder i 1942. Av de 532 som ble deportert, hadde han ansvaret for 403 av dem. Da hadde Rød allerede vært medlem av NS i mer enn ett år. Etter krigen ble han stilt for retten, men frikjent, siden han også hadde ytt Hjemmefronten en del verdifulle tjenester. I dommen ble det sagt eksplisitt at deportasjonen av mer enn 400 jøder «utvilsomt har vært av liten vekt» sammenliknet med det han hadde bidratt til ellers. Slik tenkte man om hundrevis av tapte liv i norske domstoler i 1948; det var ellers det samme systemet som frifant to grenseloser for at de hadde ranet og drept det jødiske ekteparet Feltmann da de forsøkte å flykte til Sverige.
Jeg har derfor mer sans for at forfatteren plasserer Knut Rød blant «de verste» nazistene under krigen, enn at Knut Hamsun er der. Hamsun var først og fremst en støysender. Knut Rød var en systematiker og offentlig tjenestemann som gjorde en av de verste forbrytelsene under krigen mulig.
Bernt Rougthvedt
NORGES VERSTE NAZISTER
Nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste 1940-1945
Spartacus Forlag
186 sider
Publisert i Dagen 14. januar 2016
