Bokomtale
Første gang en konge ble kronet i Norge, var det en seks-sju år gammel gutt som var seremoniens hovedperson. Gutten het Magnus Erlingsson, og når kroningen ble gjennomført, var det ikke minst for å kompensere for at guttekongen etter gjeldende rett ikke hadde noe som helst krav på kronen. Siste gang en konge ble kronet i Norge, var i 1906 da kong Haakon VII ble kronet i Nidarosdomen, sammen med sin dronning Maud.
I år er det 25 år siden sønnesønnen til Maud og Haakon ble konge i Norge. Han ble ikke kronet, men signet, slik også hans far var blitt det, i kirken som etter hvert var blitt «kroningskirken» i norsk historie. Det er det aktuelle bakteppet for boka «Norges krone. Kroninger, signinger og maktkamper fra sagatid til nåtid» som historikeren Trond Norén Isaksen har gitt ut på forlaget Historie & Kultur.
Kroning av konger har lange tradisjoner i europeisk historie. Det har også koblingen mellom kirke og kongemakt når kroningen skal skje. Det startet da pave Leo III, ifølge legenden helt overraskende, kronet frankerkongen Karl til keiser over det romerske riket juledag i år 800. Da Napoleon ville krones som keiser av Frankrike drøyt tusen år senere, var paven også til stede, men kun som tilskuer. Napoleon valgte å sette kronen på sitt hode selv.
Norske kroninger
Både Magnus og hans etterfølger Sverre ble kronet i Bergen. For Sverres del medførte kroningen at han ble lyst i bann, siden han hadde gjort opprør mot og fått drept den kongen som hadde kirkens velsignelse. Etter Sverre var han sønn Håkon konge et års tid før han døde under omstendigheter som aldri er blitt oppklart. Etter ham fikk man fire konger, dels i rask rekkefølge, dels samtidig, før Håkon Sverresons sønn med Inga fra Varteig (anmelderen unner seg litt østfoldpatriotisme her!) sto igjen som den siste. Han het Håkon Håkonsson og huskes av mange som barnet birkebeinerne måtte bringe i sikkerhet på en legendarisk skitur. I 1247 ble han kronet i Bergen. Da var han en voksen mann på 43 år og hadde vært konge i 20 år allerede.
Også de to neste kongekroningene skjedde i Bergen, før Håkon V Magnusson og hans dronning ble kronet i Oslo. Da var Norges tid som selvstendig kongerike på hell.
Nidarosdomen
Nidarosdomen ble ikke kroningskirke før i 1449. Da ble Karl Knutsson «Bonde» kronet til norsk konge, men allerede året etter ble Christian I kronet samme sted, enda til på selve olsokdagen. Det ble også sønnen Hans i 1483. Neste norske kroning – og middelalderens siste – skjedde med Christian II i Oslo i 1514.
I unionstiden med Danmark ble kongene kronet i København, men «hyllet» i Norge. I 1814 vedtok Eidsvollsforsamlingen at Nidarosdomen skulle være den norske kroningskirken, og i 1818 ble Karl Johan kronet som norsk konge. Hans forgjenger, den demente Karl II (i Norge) kom seg aldri til Trondheim i løpet av de fire årene han var norsk konge. Også de to siste unionskongene ble kronet her, mens Haakon VII og dronning Maud ble kronet i 1906.
Bare få år senere vedtok Stortinget å fjerne «kroningsparagrafen» fra Grunnloven.
Detaljrikdom
Med sine 500 sider er Norén Isaksens bok svært detaljrik, både når det gjelder så vel personer som debatter, prosesser og intriger. Det har vært mye av det, alt sammen, og iblant kan det nok bli vel mange detaljer.
Den delen av boka som denne leser syntes var mest spennende, er forfatterens refleksjoner rundt hvordan det neste tronskiftet i Norge skal markeres. Kong Olav måtte mer eller mindre trasse seg til en kirkelig seremoni da han ble konge i 1957. I 1991 gikk det lettere, selv om man registrerer med et skjevt lite smil den smule, om ikke maktkamp, så posisjonskamp, som foregikk mellom henholdsvis biskopen i Oslo og biskopen i Nidaros om hvem som skulle gjøre hva. Det endte med et kompromiss…
Når Håkon VIII en gang i framtiden blir konge er ikke minst den kirkelige situasjonen blitt endret. Landet har ingen statskirke lenger, selv om kongens plikt til å bekjenne kristen tro er beholdt. Det er heller ikke slik at eksempelvis Oslos biskop er kirkens primas; i stedet har man fått det som på mange måter er et erkebispe-embete med sete i Nidaros, men adskilt fra det «vanlige» bispesetet i Nidaros.
Men boka har selvsagt kvaliteter langt utover noen hypotetiske refleksjoner om en situasjon som alle håper ligger et godt stykke fram i tid. Den er blitt et solid stykke Norges-historie som er både velskrevet, spennende og underholdende.
Trond Norén Isaksen
NORGES KRONE
Kroninger, signinger og maktkamper fra sagatid til nåtid
Historie & Kultur
499 sider
Publisert i Dagen 18. februar 2016
