onsdag 31. august 2016

Nøden på Nordstrand


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Elinor Nor er en alenemor i 30-årsalderen. Sønnen, som bare kalles «Ungen», har friplass på Steinerskolen. Den ligger i bydelen Nordstrand, «østkantens vestkant», som den også kalles. Selv er Elinor student. Fordi hun likte KRL-faget i skolen, har en rådgiver i NAV anbefalt henne å studere religionsvitenskap. Dette er rammen rundt romanen «Endelig skal vi le», som er litteraturviteren Birgit Alms debutroman.

«Klassereiser»
Fortellingen om Elinor handler om en klassereise, og om forsøket på å gjøre en ny. Til tross for en oppvekst i forholdsvis gode kår, sitter hun nå som en alenemor med en liten NAV-ytelse, barnebidrag og dobbel barnetrygd.
Likevel må hun snike på trikken, konsekvent kjøpe First Price-varer og kynisk kalkulere med små overtrekk av konti hver eneste måned for å klare seg. Holder hun overtrekket under hundrelappen, går det som regel bra.
En situasjonsbeskrivelse fra hverdagen: «En edderkopp spinner en tråd i vinduet, over bunken med regninger. Edderkopper er det plenty av, ubetalte regninger like ens. To av dem er purringer. Et varsel om inkasso på telefonregningen ligger også der. Jeg smeller inkassovarselet mot edderkoppen, gjentatte ganger, til den er klint utover arket».
Så lenge hun og Ungen bodde på Sagene gikk det likevel rundt på et vis, men siden han fikk friplass på en Steinerskole på Nordstrand, flytter de dit. Etter et mellomspill i en maurinfisert kjellerleilighet med en kvinnelig bolighai som vertinne, flytter de til en falleferdig villa på Nordstrand der det ikke er maur, men mus, og hvor det bor flere andre med enda større sosiale utfordringene enn hennes egne. Men villa på Nordstrand er nå villa på Nordstrand, da.

«Ungen»
Elinors sønn, sju år gamle Ungen, forstår nok at han og moren har det trangere og dårligere enn klassekameratene hans har. Som barn flest er han lojal og holder masken, men det er noe med det at alle andre har jo Playstation, da.
Ungens far, som tilbød seg å følge Elinor til abortklinikken i sin tid, men i stedet ble bedt om å bli med til fødeklinikken, stiller opp for sin sønn, men ikke så mye mer. Annenhver helg og overnattingsbesøk hver onsdag.
Heller ikke Elinors foreldre stiller opp så mye som man kanskje kunne forvente. Ungen er tross alt deres eneste barnebarn.
Men til tross for all denne tristesse, er «Endelig skal vi le» også en lun og varm fortelling om to mennesker som nok opplever nød, men ikke elendighet, og som i hvert fall ikke lar det knekke seg.
Det er mange skråblikk mot samfunn og omgivelser, og hele tiden en vilje til å vise at man så visst ikke vil la seg knekke. Både leseren og Elinor selv undrer seg nok over at hun begynte å studere religionsvitenskap, av alle ting. Men hun får brukbare resultater, og det lille hun hadde av tro i utgangspunktet, er om ikke intakt, så i hvert fall til stede fortsatt.

Stolthet
Det samme er en viss heroisk stolthet. Heroisk, men kanskje også litt tullete.
Hun vil for eksempel ikke stille seg i kø ved Fattighuset i Oslo, der hun kunne fått bæreposer med bedre mat enn den hun har råd til å kjøpe selv.
Frelsesarmeen eller Kirkens Bymisjon har hun visst ikke vurdert en gang.
Og røyken holder hun fast ved.
Som leser kjenner man både på godhet og en viss utålmodighet med Elinor, men når latteren først løsner på siste side, ler man gjerne sammen med henne.

Birgit Alm
ENDELIG SKAL VI LE
Roman
Tiden Norsk Forlag
238 sider


Publisert i Dagen 31. august 2016