Johan Strand Johansen – dramatikk og tragedie

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det er vel bare de av oss med en særlig interesse for politisk historie som forbinder noe som helst med kommunisten, statsråden og stortingsrepresentanten Johan Strand Johansen? Nå har han fått sin egen, interessante og leseverdige biografi.

Boka heter «Røde Strand», og er skrevet av Klassekampens mangeårige medarbeider Alf Skjeseth. Tittelen er en referanse til hvordan hovedpersonen ble omtalt mens han var på høyden av sin betydning. Dersom han huskes i dag, er det like mye for tragedien i hans liv som for sin politiske betydning.

Kommunist
Johan Strand Johansen (1903-70) var medlem av Norges kommunistiske parti fra starten i 1923. Han ble tidlig en sentral figur i dette partiet og i den mest radikale delen av norsk arbeiderbevegelse. Han bevarte livet ut en sterk fascinasjon og – må man kunne si – kjærlighet til Sovjetsamveldet. Også mange andre unge i arbeiderbevegelsen næret denne beundringen, men for de fleste av dem ble den tonet sterkt ned med årene.
Ikke så for den trønderske arbeidersønnen.
Som en av svært få barn fra arbeiderklassen fikk han eksamen artium ved katedralskolen i Trondheim.
Som mange andre intellektuelle radikalere gikk han inn i journalistikken og var blant annet redaktør i Hardanger Arbeiderblad, som kom ut i Odda.
I 1931 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og redaksjonsmedarbeider i partiavisa Arbeideren.

Aktivist
Politisk aktivist som han var, ble han fengslet flere ganger i mellomkrigstida.
Han hadde også ideologiske studieopphold i Moskva, og ble her kjent med sin første kone, jødiske Helena. De bodde i Oslo og var begge aktive i partiarbeidet.
I 1941 ble begge arrestert av Gestapo og sendt til Tyskland. Hun til gasskammeret, han til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Der var han sammen med blant andre Einar Gerhardsen.
Deres veier hadde skiltes da kommunistpartiet ble dannet, men i leiren fikk de et slags vennskap.

Statsråd og stortingsrepresentant
De kom hjem samtidig og gikk rett inn i viktige, politiske verv: Gerhardsen som leder i Arbeiderpartiet, Strand Johansen som partisekretær i kommunistpartiet.
Da Gerhardsen dannet sin samlingsregjering i juni 1945 ble Strand Johansen arbeidsminister.
Han ble dermed den ene av de to kommunistene som har vært statsråder i norske regjeringer.
Den andre var Kirsten Hansteen, som huskes bedre som den første kvinnelige statsråd i Norge.
Ved stortingsvalget i oktober samme år ble begge valgt inn på Stortinget, Strand fra Oslo, Hansteen fra Akershus.

Familie
Kort etter frigjøringen møtte Strand partifellen Elna Nygaard, som han giftet seg med og fikk to døtre med.
Ekteskapet med Helena hadde vært barnløst, og den eldste datteren i hans nye ekteskap fikk hennes navn.
Også Elna var enke, med en sønn på 11 år. Hennes mann var blitt skutt av tyskerne på Trandum i 1944.
Som tidligere statsråd og stortingsrepresentant var Strand tilsynelatende blant dem som «klarte seg bra» etter krigen. Men det var bare tilsynelatende.
Politisk var den kalde krigen under oppseiling. Einar Gerhardsen, som hadde tatt Strand med inn i sin første regjering, og som hadde forhandlet med kommunistpartiet om en sammenslåing av de to partiene, hadde i februar 1948 stemplet kommunistpartiet som den største trussel mot norsk demokrati og frihet; den såkalte «Kråkerøy-talen».
Bakgrunnen var det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia noen dager før, et kupp de norske kommunistene hadde nektet å ta avstand fra.

Sammenbrudd
Ved valget i 1949 mistet kommunistpartiet alle sine mandat på Stortinget, mer på grunn av et dårlig valgsystem enn et dårlig valg. Dette utløste sterke konflikter i partiet.
Strand var en svært sentral aktør i denne konflikten, og det krevde sin pris. Det kulminerte med et svært offentlig sammenbrudd i oktober samme år; et sammenbrudd som ikke minst Arbeiderbladet bidro til å gjøre kjent i svært detaljere versjoner.
Tilsynelatende kom han seg til hektene, og i 1953 fikk han igjen førsteplassen på kommunistpartiets Oslo-liste, og ble valgt inn.
Årene som fulgte ble turbulente, først og fremst på grunn av indre konflikter i partiet. Den tidligere generalsekretæren i partiet, Peder Furubotn, ble ekskludert, sammen med en lang rekke støttespillere.
Blant Furubotns sterkeste kritikere fant man både den nye partilederen Emil Løvlien og den nye nestlederen, Johan Strand Johansen.

Sykdom
I februar 1955 sykmeldte Strand Johansen seg og søkte permisjon fra Stortinget. Alt dagen etter var han på vei til Sovjet, til det som ble kalt et kuropphold.
Han kom aldri tilbake til Norge.
Det er ingen tvil om at Johan Strand Johansen var en svært syk mann da han forlot Norge for nøyaktig 70 år siden, og at han hadde vært syk lenge.
Hans lege, partifellen Adam Egede-Nissen beskrev tilstanden som et «Kz-leir-syndrom»; trolig det man i dag ville kalt en posttraumatisk stresslidelse. Det var den samlede konsekvensen av fire år som konsentrasjonsleirfange, tragisk tap av ektefelle, stort arbeidspress, sterke konflikter i partiet og kanskje også en uvant rolle som forholdsvis voksen småbarnsfar.
I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se både at han burde trappet ned tidligere og fått hjelp.
Han var langt fra den eneste som betalte en pris av denne typen, selv om ikke alle ble eksponert på samme måte.

Spekulasjoner
En såpass dramatisk exit fra norsk politikk, og et påfølgende langvarig opphold i Sovjet måtte føre til spekulasjoner.
Var det en form for deportasjon man var vitne til? Et samarbeid mellom Sovjet og det norske kommunistpartiet?
Alf Skjeseth nevner disse spekulasjonene, men konkluderer selvfølgelig ikke, utover det nokså opplagte at man hadde samarbeidet.
Det må sies at Sovjetstaten tok seg godt av den norske pasienten/rekonvalesenten. Han fikk en leilighet i Moskva, han fikk en pensjon som var liten, men til å leve av, han fikk arbeidsoppgaver og han fikk forholdsvis omfattende medisinsk pleie og oppfølging.
Den første tida fikk han besøk av kone og barn fra Norge, men kontakten flatet ut, og både han og kona fikk nye partnere.

Brev
Den politiske abstinensen må ha vært sterk, noe han kompenserte med å skrive en flom av brev til norske partifeller, gjerne med kritikk, enten av enkeltpersoner eller av politikken partiet førte.
Han skal ha ment selv at han på den måten bidro til den politiske debatt og prosess, men blant kommunister i Norge var han både glemt og oversett. Artiklene han sendte til partiavisa «Friheten» havnet alle i det som i mange avisredaksjoner ble kalt «sylinderarkivet» - eller papirkurven.
Hans lojalitet mot Sovjet-staten og Sovjet-systemet var usvekket til siste dag.
På det personlige plan skal man ha forståelse for det. Sovjetstaten tok seg godt av ham de siste 15 årene av hans liv.

Historie
Johan Strand Johansen ble ingen gammel mann.
Han hadde akkurat markert sin 67-årsdag da han døde i februar 1970.
Nekrologen i «Friheten» 16. februar 1970 var både varm og respektfull.
I dag er den Sovjetstaten han beundret og forsvarte historie; det samme er partiet han tjente og preget.
Ved valget i 2021 fikk Norges Kommunistiske Parti 303 stemmer.
Alf Skjelseth lar Rudolf Nilsen - også han kommunist - oppsummere fortellingen om «Røde Strand» oppsummeres med siste vers i diktet «Revolusjons røst»:
«Gi meg de brennende hjerter,
som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot
og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag
med samme usårlige smil.»
På godt og vondt: Slik var nok Johan Strand Johansen.

Alf Skjelseth:
Røde Strand
Johan Strand Johansens dramatiske liv
Nygaard Forlag
190 sider

Jesus-bevegelse på avveier

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

I september 1971 begynte jeg på Frelsesarmeens krigsskole, ble kadett og skulle utdanne meg til en tjeneste som frelsesoffiser. Å stå på gata for å synge og vitne var en del av både tjenesten og utdannelsen, der vi sto i uniform og relativt disiplinerte. Omtrent samtidig gikk også andre ungdommer rundt om i Oslos gater, noen hadde gitarer og sang, andre delte ut flygeblader og traktater. Vi hadde hørt om «Jesus-folket» i USA, og tenkte at dette var den norske avleggeren av denne bevegelsen. De hadde sin tjeneste, vi hadde vår.

Etter hvert forsto man at den utgaven av «Jesus-folket» som opptrådte i Oslos gater var en gruppe som kalte seg «Children of God», en retning som ble mer og mer ekstrem både i form, budskap og virkemidler. Den ble ledet av en amerikansk «profet» som kalte seg Moses David og brosjyrene som bevegelsens folk delte ut var stort sett artikler av denne «profeten», såkalte «MO-brev».
Etter hvert som det ble klart hvor ekstrem denne bevegelsen var (og er), ble det skrevet en rekke bøker om den, også på norsk. En av de første, av Svein Egil Omdal, kom i 1974.
Nå, 50 år senere, er det kommet en norsk bok som forteller om livet i sekten, sett fra innsiden.
Boka er skrevet av Håvard Lillethun og heter «Et Guds barn – min reise ut av en lukket sekt».

40 år i sekten
Håvard Lillethun er født samme år som denne anmelder.
Samtidig med at jeg var «frelses-kadett» ble han med i Children of God, og han ble i denne bevegelsen de neste 40 årene.
I boka forteller han om hvordan sekten detaljstyrte livet hans og livet til den/de familien/familiene han etter hvert fikk.
Mesteparten av tiden befant han og familien seg utenfor Norges grenser, først og fremst i India, Nepal og Thailand. Dette fikk blant annet konsekvenser for hva slags ytelser han hadde rett på da han omsider vendte tilbake til Norge.
Den kontrollen sekten og dens lederskap hadde over ham og familien framstår som en kombinasjon av hjernevask og praktisk og økonomisk manipulering og overgrep.
Det var ledelsen som definerte hva som var Guds vilje med medlemmene, like til de mest private forhold. «Profeten» hadde forbudt familieplanlegging, noe som fikk som konsekvens at Håvard, eller Gaius, som sektnavnet hans ble, og hans kone Grace hadde fire barn før de var 25 år.

«Flirty fishing»
Det manglet ikke på skandalepregede fortellinger rundt denne sekten, og de fleste av dem viste seg å være sanne.
Det gjaldt blant annet praksisen med «flirty fishing», der kvinnelige medlemmer av sekten ble oppfordret til å ha sex med gutter og menn for å vinne dem for sekten. Dette ble da også praktisert i stor grad, og skal ifølge en wikipedia-artikkel om emnet ha ført til at det ble født ti tusen barn av sektens kvinner, barn der fars identitet enten var ukjent eller usikker.
«Flirty fishing» var en del av sektens praksis fra 1974 til 1987; da ble den stanset, ikke ut fra etiske eller moralsk vurderinger, men av frykten for AIDS-smitte.

Tro og teologi
Under lesingen av denne boka har jeg undret meg over i hvor liten grad forfatteren omtaler/problematiserer de teologiske sidene ved sektens forkynnelse, lære og praksis.
Gjennom hele fortellingen virker det som om han har trodd fullt og fast på så vel «profeten» som på lederskapet i sekten. Når han bryter ut, er det mer som følge av at han har opplevd seg som utnyttet av lederskapet, enn fordi han har hatt motforestillinger av trosmessig art.
Først helt mot slutten av boka kommer svaret på dette, når han forteller at han ikke lenger har noen religiøs tro.
Det finnes mange fortellinger om mennesker som konkluderer med at den eneste måten å bli fri fra det grepet en sekt har hatt på dem, er å bryte med all tro og religion.
For denne leser oppleves det som vemodig.
Etter å ha fulgt forfatteren gjennom en 40 år lang reise, ender ferden med at der skilles våre veier.

Håvard Lillethun
ET GUDS BARN
Min reise ut av en lukket sekt
Spartacus

Publisert i nettutgaven til avisa Dagen 23. september 2024

Gunnar Garbo – stridbar fredsforkjemper

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Hele familien var medlemmer av Venstre og sto således langt fra hverandre politisk». Det var Halfdan Hegtun, selv Venstre-politiker i mange år, som skal ha kommet med denne nokså treffende, selvironiske analysen av et parti som i mange år spilte en sentral rolle i norsk politikk.

Det regnes som Norges eldste, politiske parti, men var preget av sterke indre spenninger gjennom hele sin historie.
Disse spenningene har flere ganger ført til nye partidannelser.
Noen av disse er fremdeles i drift, andre forsvant nokså fort.

Fløyer
Da denne anmelder begynte å interessere seg for politikk, på slutten av 1960-tallet, opererte man med to «fløyer» i omtalen av partiet Venstre.
Noen snakket om «Dagblad-Venstre» contra «Vestlands-Venstre»; andre om «Garbo-Venstre» contra «Røiseland-Venstre», oppkalt etter henholdsvis daværende partileder Gunnar Garbo og hans forgjenger som leder, Bent Røiseland.
Forskjellen mellom fløyene ble beskrevet slik: Når Venstre hadde landsmøter kunne man søndag morgen observere Bent Røiseland og hans folk gå ned hotelltrappa på vei til kirke på den ene siden og Gunnar Garbo og hans folk på vei opp trappa den andre veien; de kom fra fest.

Biografi
Det er Gunnar Garbo (1924 – 2016) det skal handle om i det følgende.
Samme år som han ville fylt 100 år kommer det omsider en omfattende biografi om en av landets mest sentrale politikere i etterkrigstiden.
Han skrev en rekke bøker selv, og i hvert fall to av dem har anstrøk av selvbiografisk innhold, men en biografi med stor b kommer først nå, ført i pennen av Rune Ottosen, professor emeritus ved journalistutdanningen på OsloMet.
Gunnar Garbo tilhørte den generasjonen som fikk sin ungdomstid sterkt preget av krigen.
Da han var 17 år ble hans far skutt av tyskerne.
Sjokket og sorgen satte sitt preg på både ham og hans noe yngre bror, selv om de tok det ut på ulikt vis.
For Gunnars del førte det til en intellektuell rastløshet og et politisk engasjement med ikke så lite av aktivisme i seg.
Nærmest umiddelbart etter mordet på faren kastet han seg inn i illegalt arbeid, og i 1944 måtte han flykte til Sverige.
Her inngikk han det første av i alt fem ekteskap (to av dem med samme kvinne), og han ble far til det første av sine seks barn.

Presse og politikk
Kommet tilbake til Norge valgte han pressen som sitt yrke, i første omgang i den gamle Venstre-avisa Bergens Tidende.
Derfra var veien til politikken kort, først lokalpolitikk, deretter Stortinget. Der ble han fast representant i 1957.
I 1964 ble han partileder i det som formelt het Norges Venstrelag, og hadde dette vervet i seks år.
Det viste seg snart at partilederen ikke framsto som spesielt samlende.
Særlig viste han solotakter i utenrikspolitikken; kritisk til NATO, motstander av det som den gang ble kalt Fellesmarkedet.
I 1970 ble han kastet som partileder og etterfulgt av Helge Seip.

«Da Venstre sprakk»
Det har vært en slags enighet om at det var spørsmålet om norsk medlemskap i det vi i dag kjenner som EU som ga Venstre banesåret.
Dette er nok bare delvis riktig.
De indre spenningene som på sett og vis hadde vært Venstres adelsmerke, ble for sterke, og på landsmøtet på Røros i 1972 revnet det.
Et nytt parti ble dannet, og ved valget året etter måtte de to partiene dele på i alt tre representanter.
Gunnar Garbo var da 49 år, og hans politiske karriere var over.
Men ikke engasjementet.
Han ble både forsker, diplomat, forfatter og embetsmann, samtidig som han framsto som en aktivist både når det gjaldt fredsarbeid og bistandspolitikk.
Utviklingen i det partiet han hadde både vært engasjert i og ledet, skuffet ham.
Tittelen på den selvbiografiske boka han ga ut i 1997, «Til venstre for Venstre», ble bare mer og mer sannferdig som årene gikk.

Biografi
«Den mannen må få sin biografi» skal Rune Ottosen ha tenkt da Garbo døde i 2016. De hadde arbeidet sammen en periode i PRIO, også kjent som Fredsforskningsinstituttet.
Nå foreligger biografien. Med sine 460 sider, hvorav nærmere 50 er noter, henvisninger og litteraturliste, må det være lov å mene at det er blitt litt for mange detaljer, og det er ikke alt man leser med like stor oppmerksomhet.
Men noen av oss husker Gunnar Garbo fra fjernsynsdebatter på 60-tallet. Han var mannen som nesten aldri smilte under sending, som hadde en litt stakkato, bergensk talemåte, og som refset en slugger som Kjell Arnljot Wik for åpent kamera da denne – etter Garbos mening – ikke fulgte spillereglene for debatten.
Selvsagt måtte han få sin biografi!
Og nå foreligger den!

Rune Ottosen:
Gunnar Garbo – en fredens mann i strid
En biografi
Svein Sandnes Bokforlag
460 sider

Publisert på Dagens nettutgave 8. mai 2024

Fra «Guds tjener» til «Veien ut»

Av Nils-Petter Enstad

I år er det 50 år siden Tor Edvin Dahls roman «Guds tjener» kom ut. Den ble hans gjennombrudd som forfatter. Jeg fikk den i julegave da den kom ut, og leste den, om jeg husker rett, i ett strekk en romjulsnatt samme året, uten andre pauser enn dem naturen krever. Det er med dette bakteppet jeg har lest årets roman fra Tor Edvin Dahl: «Veien ut».

«Guds tjener» er en skildring av oppvekst og ungdomstid i pinsebevegelsen. Den ble, om jeg husker rett, markedsført som den første skjønnlitterære beskrivelsen av en slik oppvekst fra en som selv hadde opplevd det.
Leseren fra 1973 var vokst opp i en forholdsvis beslektet sammenheng. Og jeg oppdaget denne romjulsnatten at det var ikke så stor forskjell på å vokse opp i pinsebevegelsen og Frelsesarmeen, selv med den aldersforskjell på ti år som er mellom forfatter og leser.
Romjulsnatten for snart 50 år siden står fremdeles for meg som en av mine store leseropplevelser. Derfor har det også vært umulig å lese «Veien ut» uten å ha skråblikk til nettopp «Guds tjener».

«Hebron» og «Nasaret»
Hovedpersonen i de to romanene, henholdsvis Anders Renstad i «Guds tjener» og Johannes Mørk i «Veien ut», har begge vokst opp i en pinsemenighet, henholdsvis «Hebron» og «Nasaret».
Både Hebron og Nasaret er i dag palestinske byer, og solid forankret i de bibelske fortellingene.
Hebron var byen der Abraham slo seg ned og hvor David ble salvet til konge. Nasaret var Josef og Marias hjemby, og byen der Jesus vokste opp. Som betegnelse på menigheter er nok «Hebron» mer brukt enn «Nasaret».
Både Anders og Johannes framstår i utgangspunktet som to unge menn med – hva skal vi kalle det? – et visst talent for religiøs aktivitet?
Men det blir med tilløpet for dem begge to.

Ulike steder
Som leseopplevelse kan ikke «Veien ut» sammenliknes med «Guds tjener» - i hvert fall ikke for denne leser.
Den blir for langdryg, og jeg sliter litt med å tro på deler av fortellingen.
Når de to romanene er lest ferdig, er Anders og Johannes på to helt ulike steder i livet, slik forfatteren var det da han satte punktum og leseren da han lukket boka.
Når «Guds tjener» slutter er Anders en forholdsvis ung enkemann som sammen med sin far besøker den syke – muligens dødssyke - Christine; mor og ektefelle til de to.
Når «Veien ut» slutter er Johannes Mørk en pensjonert kulturjournalist i NRK. Foreldrene er døde, og han er blitt konfrontert med en sønn han ikke visste han hadde.

Lest «mot» hverandre
Kanskje gjør jeg begge romanene urett ved å lese dem opp mot hverandre, men det er vanskelig å unngå det, gitt forhistorien de har.
I «Guds tjener» skriver Dahl et etterord der han både uttrykker takknemlighet over å ha fått vokse opp i pinsebevegelsen, samtidig som han tilegner romanen sine foreldre, Evy og Josef Dahl.
I «Veien ut» er det vanskelig å se noen takknemlighet, og forholdet mellom foreldrene til Johannes – det fortellende «jeg» i fortellingen – kan i beste fall beskrives som dysfunksjonelt.
Dahl har da også i ettertid erkjent at han, mens foreldrene ennå levde, kjente på en vegring mot å skuffe dem med det han skrev.
Denne vegringen ser man ikke noe til i de bøkene Dahl har skrevet om sin bestemor og hennes forbindelse til meierigründeren Synnøve Finden. Her er det åpenbart at familierelasjonene var svært konfliktfylte. Bøkene det er snakk om er romanen «Basunen» (2006), der meierivirksomheten er kamuflert som et plateselskap, og de to sakprosabøkene «En verden full av kvinner – og andre sannferdige historier» (2007) og «Min bestemor elsket Synnøve Finden» (2010).

Romaner og sakprosa
Også i andre bøker, både romaner og sakprosa, har Dahl skrevet om pinsebevegelsen i sine ulike sjatteringer: To biografier om Åge Samuelsen, og en analyse av pinsebevegelsens historie, ved siden av romaner som «Abrahams barn» og «Miraklenes år», bare for å nevne noen bøker, spredd jevnt utover i et forfatterskap som teller mer enn 100 titler.
I boka «Vi som ikke kommer til himmelen», som Tor Edvin Dahl skrev sammen med sin bror Håkon i 2016, kan det virke som han gjør opp en slags status. Boka ender med følgende erklæring, eventuelt erkjennelse fra Tor Edvins side: «Jeg har ingen tro».
Slik jeg leser «Veien ut» er det mer som om forfatteren konstaterer «jeg tror at jeg ikke har noen tro», eventuelt «jeg tror ikke at jeg har en tro».

Tor Edvin Dahl:
Veien ut
Roman
CappelenDamm
416 sider

Hekser, pest og krig – 1600-tallets historie

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Atle Næss er en forfatter med en omfattende og variert produksjon bak seg: Romaner, barnebøker, essays, biografier og annen sakprosa. En roman om apostelen Paulus («Teltmakeren», 2012), en biografi om Martin Luther (2017) og en praktbok om Nidarosdomen (2011) er alle verd å nevne – og å lese. Det gjelder også årets bok, «Det glemte århundre – historier fra 1600-tallet».

Jeg må innrømme at tittelen fikk meg til å stusse litt.
1600-tallet som et glemt århundre? Det skjedde da så mye på 1600-tallet?
Men ved nærmere ettertanke er «glemt» likevel en passende beskrivelse.

Middelalder?
«Hekseprosesser» og «krig» er to av stikkordene for 1600-tallets historie i Norge.
For en leser på 2020-tallet kan mye av det Atle Næss forteller fortone seg som det man litt klisjémessig vil kalle «mørkeste middelalder», selv om 1600-tallet ikke omfattes av den tradisjonelle forståelsen av hva «middelalderen» var. I en grov og skjematisk oppdeling av menneskehetens historie regnes middelalderen å være ut 1500-tallet.
Noen markant overgang representerte likevel ikke datoen 1. januar 1601; samfunnsstrukturene var de samme som året før, det samme gjaldt levekår og sosiale roller.
Innføringen av Christian V’s norske lov i 1687 blir likevel oppfattet som et betydelig framskritt i rettspleien, til tross for dens mange makabre paragrafer om dødsstraff for en lang rekke forbrytelser, blant annet trolldom.
Noe som også ble etablert på 1600-tallet var et postvesen. Det var en effektiv tjeneste; Atle Næss forteller at på 1660-tallet ville det ta tre dager å få levert et brev fra Kristiania til Skien – i våre dager vil det fort kunne ta lengre tid!

Enkeltmennesker
Mer enn 1600-tallets historie, i bestemt form entall, er boka en rekke fortellinger fra 1600-tallet. Det medgir da også forfatteren i forordet.
Samlingen av fortellinger begynner da også med at «en sjømann går i land», for å låne en formulering fra en helt annen forfatter og hans mest kjente roman.
«Sjømannen» i dette tilfellet het Fredrik Andersen Bolling, og når han går i land er det etter en strabasiøs sjøreise rundt Sør-Afrika, til Java og Kina og et fangenskap på øya St. Helena, 150 år før en annen og langt mer kjent fange endte på den samme øya.
Bolling kom seg derfra, og endte opp som sokneprest i Trøgstad i det daværende Smålenene.
Det var fortellingen om Bolling som trigget forfatteren Næss, som hadde vokst opp i nabobygda Askim, og så skjedde det som mange forfattere har opplevd: At stoffet vokset og utviklet seg og ble en bok på til sammen 400 sider.
Både Bolling og resten av fortellingene historien om ham genererte er vel verd å gi seg i kast med.
Dette er historieformidling på høyt og spennende nivå.

Atle Næss
Det glemte århundre
Historier fra 1600-tallet
Gyldendal

Publisert i avisa Dagen 27. februar 2023

Sterkt om Norge og jødene på 30-tallet

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Jødeproblemet» ble oppfattet som et selvforklarende ord i en del av retorikken i så vel mediene som i den politiske debatt i Norge på 1930-tallet. I boka «Mørke år» graver journalisten og forfatteren Bjørn Westlie dypt i dette – man må vel kunne kalle det «grumset»?

Bjørn Westlie er ingen hvem-som-helst når det gjelder spørsmål om Norge og jødehat. Det var han som gjennom reportasjer i avisa «Dagens Næringsliv» ga støtet til det som ble kjent som «jødebo-oppgjøret».
Senere har han skrevet flere bøker om dette temaet; her skal nevnes «Det norske jødehatet», om norsk presse under krigen, og «Oppgjør i skyggen av holocaust».
Årets bok heter «Mørke år. Norge og jødene på 1930-tallet». Den kom ut i forkant av at det 26. november var 80 år siden flertallet av jødene i Norge ble transport ut av landet og til dødsleirene i Tyskland.

Fordommer blomstret
Negative holdninger og fordommer mot jødene florerte i norsk kulturliv og offentlighet i mellomkrigsårene.
Rasehygiene var et populært forskningsfelt, og bondebevegelsen ga jødene skylden for den økonomiske krisen.
Heller ikke kirken og kristen-Norge klarte å unngå dette grumset. I kapitlet «Ingen bønn om du er jøde» går Westlie tungt inn i dette stoffet.
Fordommene – for ikke å si hatet – mot det jødiske, det være seg deres etnisitet, deres religion eller deres forretningsvirksomhet, var ikke noe som kom til Norge med den tyske okkupasjonen. Det hadde ligget latent i manges bevissthet lenge; noe som blant annet viste seg da Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll i 1814.
At «jødebestemmelsen» i paragraf 2 ble fjernet i 1851 betydde ikke nødvendigvis noen endring i folks oppfatning.

Nazistenes maktovertakelse i Tyskland
Noe av det første naziregimet i Tyskland tok fatt på da de kom til makten, var å iverksette «tiltak» mot jødiske forretninger, firmaer og personer. En rekke toneangivende, norske aviser applauderte dette.
Ikke minst gjaldt dette Aftenposten og Nationen.
Mange jøder som flyktet fra Tyskland håpet å finne et fristed i Norge; de må ha blitt lurt av tanken på at Norge var Nansens hjemland.
Men Nansen hadde dødd i 1930, og verken myndigheter eller næringsliv nektet seg noe som helst når de skulle skildre hva slags farer og trusler jødene representerte.

«Spørsmålet»
Det var slik «jødeproblemet» i bestemt form entall ble en del av norsk, offentlig retorikk. De mer dannede nøyde seg med å si «jødespørsmålet».
Selvfølgelig eksisterte det ikke noe «jødespørsmål» i Norge på 1930-tallet noe mer enn det eksisterer et «innvandrerspørsmål» i Norge på 2020-tallet.
Uansett handler det om stereotypier, fordommer og angst for ukjente og uvante skikker og holdninger.
Vil man gi det en samlebetegnelse er «rasisme» et greit ord å bruke.

Bjørn Westlie
Mørke år
Norge og jødene på 1930-tallet
Res Publica

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 4/2022
Foto: Res Publica forlag

Kristne kvinner som har preget historien

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Hva har Marie Monsen, Annie Skaug og Lise Karlsen felles med Condoleezza Rice, Corazon Aquino og Wilma Rudolph? De er alle omtalt i en bok om 50 kristne kvinner som har bidratt til å endre verden. Boka kom nylig i norsk utgave på Hermon Forlag.

Boka heter «Modige kvinner» og er en oversettelse av en engelsk («amerikansk») bok.
Målgruppen vil jeg tro først og fremst er unge, kristne jenter/kvinner, men også vi andre (anmelderen er en eldre, kristen mann) kan hente både inspirasjon og informasjon fra de 50 forholdsvis korte fortellingene boka formidler.
Felles for alle 50 er deres kristne livssyn og tro på Jesus.

Norsk/nordisk versjon?
Skulle jeg gi Hermon Forlag et råd eller tips, ville det være å engasjere noen til å lage en tilsvarende bok om norske/nordiske kvinner som liknende ting kan fortelles om: Forkynnere, sosialarbeidere, kunstnere, politikere og pionérer av ulike slag.
Foruten de tre norske som er nevnt og et par engelske, er det fortalt om noen få fra land i Afrika eller Asia, mens de aller fleste av de 50 fortellingene er om kvinner fra USA.
En fjerde norsk kvinne som er med i boka er haugianer-lederen Sara Oust (1776 - 1822). Hun kunne ha fortjent sin egen bok!

Illustrert
Hvert kapittel er illustrert med en tegning av vedkommende. Portrett kan det ikke kalles, men det bidrar til å gjøre boka lettlest og tilgjengelig, selv for meget unge lesere.
At illustrasjonen til kapitlet om Frelsesarmeens «mor», Catherine Booth, viser henne omgitt av to amerikanske flagg («Stars and stripes») registrerer jeg med et litt oppgitt smil. «Armé-moderen» satte aldri sine ben utenfor Englands jord. Hadde man tatt med et kapittel om hennes datter Evangeline Booth, ville flaggene vært mer naturlige; hun bodde i USA det meste av sitt voksne liv og ble også amerikansk statsborger.

Honnør
Som en oppsummering vil jeg gi forlaget honnør for å ha gjort disse fortellingene tilgjengelige.
Mange av de 50 skikkelsene er det dels skrevet om allerede, dels bør det skrives mer om dem.
Det er fortellinger om mot, pågangsvilje og – ikke minst! – kristen tro.

Shirley Raye Redmon:
Modige kvinner
50 kvinner som endret sin verden
Illustrert av Katya Longhi
Hermon Forlag

Publisert i Dagen, oktober 2022