Massemorder eller offer for justismord?

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Skal han også renvaskes nå?» Kommentaren falt fra en som så hvilken bok jeg holdt på å lese: «Den usannsynlige seriemorderen» av Simen Sætre. Boka tar for seg fortellingen om Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser.

«Nesset-saken» sprakk i media i februar 1981. Jeg var den gang ansatt ved Krigsropets redaksjon i Oslo. Da saken ble kjent, var jeg, sammen med et stort antall kolleger, på et kurs for frelsesoffiserer på Jeløy kurssenter. Flere av kursdeltakerne kjente Nesset fra hans engasjement i Frelsesarmeens menighet i Orkanger, og enda flere visste hvem han var – slik er det gjerne i bevegelser av denne typen. «Lamslått» er vel en dekkende betegnelse for reaksjonen blant kursdeltakerne.

Stipend
Simen Sætre har hatt et treårig arbeidsstipend fra Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening for å arbeide med denne boka.
Han har brukt tida godt. Han har fått tilgang til alle avhørene som ble gjennomført av Nesset; mange av dem svært langvarige og både mentalt og fysisk temmelig utmattende.
Han har også lest pressedekningen av saken;mye av det han referer bør få den redaksjonelle ledelsen i aviser som Dagbladet og VG både til å ta selvkritikk og beklage dypt både manglende profesjonalitet og grov løgnaktighet.
Både pressedekningen og etterforskningen bar sterkt preg av tunnelsyn både hos journalister, politi og i domstolen.

Rettssaken
Da saken kom for retten hadde Nesset fått ny forsvarer: Alf Nordhus.
Ved åpningen av saken erklærte Nesset seg «ikke skyldig» i samtlige av tiltalepunktene.
Sætre påviser da også at flere av de tilståelsene Nesset hadde kommet med i avhør, rett og slett var i strid med de faktiske forhold.
Dette med «falske tilståelser» er da også et ikke uvanlig fenomen i denne typen saker. Ofte henger det sammen med måten avhørene ble gjennomført på;måter som ikke lenger er i bruk nettopp fordi de ga slike resultater. Saken med svenske Thomas Quick er kanskje det mest kjente eksemplet på hvor galt av sted denne avhørsteknikken kan bære.

Justismord?
Var Arnfinn Nesset offer for et justismord?
Simen Sætre svarer ikke på det. Det gjør heller ikke boka hans og selvfølgelig heller ikke denne anmelder.
De fleste av oss har vel i utgangspunktet hatt den tillit til rettssystemet at vi helst vil tro det er flere skyldige som ikke blir dømt, enn uskyldige som blir det.
Den historiske empiri gir liten grunn til slik tillit. Stikkord som «Baneheia», «Liland-saken», «Rødseth-saken» og «Birgitte Tengs» bekrefter dette.

Dommeren
I denne sammenheng er han som var dommer i Nesset-saken interessant: Lagmann Karl Solberg (1921 – 2002).
Han var på mange måter en dommer-legende i det norske rettsvesenet.
Han reagerte med raseri da en forsvarer sa om en domfellelse at her ble det begått et justismord (den såkalte Fritz Moen-saken). Han var også dommer i den såkalte Atle Haga-saken, der en far ble dømt for incest etter å ha blitt beskyldt for dette av sin ektefelle i forbindelse med en turbulent skilsmissesak. Den dømte tok senere sitt eget liv, og dommen ble ikke opphevet før flere år senere, etter at barna som angivelig skulle ha blitt misbrukt sto fram og erklærte at morens beskyldninger ikke hadde rot i virkeligheten.
I intervjuer ga Solberg uttrykk for at han var mer bekymret for at skyldige kunne ha blitt frifunnet i saker, enn for at uskyldige skulle bli dømt.
Slike holdninger fra dommerstanden bidrar ikke akkurat til å øke tilliten til rettssystemet.

Nesset i dag
Arnfinn Nesset ble løslatt i 2004 etter endt soning. Han har tatt et annet navn og bor «et sted i Norge». Han er blitt 88 år gammel og bor på et sykehjem. Han holder fast ved at han var uskyldig i de mange dødsfallene ved sykehjemmet han var bestyrer for.
Simen Sætre konkluderer ikke like bastant, men mener det er hevet over tvil at Nesset ikke kunne ha drept så mange som han ble dømt for, og i intervjuer om boka har han sagt at han er overrasket over hvor tynn saken var.
Prinsippet om å la tvilen komme tiltalte til gode ble sett helt bort fra.
Og på dommersetet satt altså en lagmann som var mer bekymret for at skyldige kunne bli frikjent enn for at uskyldige kunne bli dømt.
I lokalsamfunnet i Orkdal er Nesset-saken fremdeles et traume.
Kanskje bør den være det i norsk rettshistorie også?

Simen Sætre
DEN USANNSYNLIGE SERIEMORDEREN
Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser
CappelenDamm
395 sider

Arbeidshesten

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Han er blitt omtalt som en politikkens arbeidshest. Han ble politiker, mer av pliktfølelse enn av et ønske om makt. Han var innvalgt på Stortinget i 24 år, var kommunalminister i ett av dem og statsminister i fem. Han skrev flere bøker om sitt liv, og nå er en solid, faglig biografi kommet ut: «Odvar Nordli – plikten, makten og oppbruddet».

Det var stortingsvalg i 1977, og for første gang var jeg både engasjert i og opptatt av valgkampen og det et valg kunne føre med seg. Jeg hadde så smått begynt å skrive politiske debattinnlegg og fikk disse på trykk i det Libertas-eide bladet «NÅ».

Revansj
Fire år var gått siden valget der den store taperen, Trygve Bratteli, avløste det samme valgets vinner, Lars Korvald, som statsminister. En stor gruppe fra det nye partiet SV sikret likevel «sosialistisk flertall» med 76 mot 74, og Trygve Bratteli dannet sin andre regjering.
Ikke fullt to år senere ble Bratteli avløst av Odvar Nordli. Prosessen fram dit har det vært skrevet mye om, men i valgåret 1977 framsto den nye statsministeren som en suksess og hvem eller hva som skulle være alternativet til ham var nokså uklart.
Store plakater med en smilende Odvar Nordli og teksten «Du skal vite hvem du velger» ble derfor det visuelle bildet av valgkampen.

«Brakvalg»
Valgresultatet i 1977 ble foreløpig siste gang man kunne snakke om et «brakvalg» for Arbeiderpartiet. Valgresultatet ble oppfattet som – og var vel også – både en enorm politisk seier for statsministeren og en solid tillitserklæring fra velgerne. Noen øyeblikk så det ut til at Arbeiderpartiet kunne få rent flertall; det var 20 år siden sist både landet og partiet hadde vært der. Nå fikk man revansj!
Så kom det noen timer lå det også an til at det skulle bli såkalt borgerlig flertall; de fleste kommentatorer var enige om at da ville Lars Korvald blitt bedt om å danne sin andre regjering.

Kontrafaktisk parentes
En kontrafaktisk analyse tilsier at med en Korvald II i 1977, ville eksempelvis abortlovens historie i Norge blitt annerledes. Den gang var de tre aktuelle regjeringspartiene på «borgerlig» side enige om å oppheve/endre abortloven fra 1975.
Det varte bare noen timer, så fant man noen SV-stemmer i Nordland som var blitt lagt feil, og flertallet snudde enda en gang. Så gikk tida, og i 1981, da det faktisk ble et blokkskifte, var det å endre abortloven ikke lenger aktuell politikk for Høyre.

Den tarpeiske klippe
Er dette relevant i omtalen av Odvar Nordlis biografi?
Antakelig både ja og nei.
Det er i hvert fall relevant som et indisium både på at fire år er svært lang tid i politikken, men også på hvor kort veien kan være fra Capitol og til den tarpeiske klippe.
Det fikk ikke minst Odvar Nordli erfare.
To år etter valgnatta der en jublende statsminister ble avbildet med kommentaren «Denne natta glømmer je itte!» viste bildene av statsministeren en tydelig sliten og, skulle det vise seg, syk regjeringssjef. Senere kom det fram at han i ikke liten grad selvmedisinerte seg med alkohol.
Kommunevalgkampen fikk en start som bare kan beskrives som en skandale og valgkampen forøvrig som en katastrofe.

Maktkamp
Om konfliktene mellom statsminister og partileder kan kalles noe annet enn maktkamp, er først og fremst en semantisk diskusjon. Konflikter kan nok skyldes det som blir sagt, men kanskje enda mer at ting ikke blir sagt. Slik var det i disse årene da man forsøkte seg med delt lederskap i Arbeiderpartiet.
Faktum er at Odvar Nordli og Reiulf Steen i svært liten grad snakket med hverandre i denne tiden. Steen kom ofte i skvis når han, som partileder, skulle forklare eller forsvare beslutninger regjeringen hadde tatt, men som partilederen dels ikke kjente til, dels ikke var enig i.
Statsministeren forsto ikke partilederens ønske om å få være tilstede i regjeringskonferansene og avviste dette på et formalistisk grunnlag som neppe var verd de problemene det skapte.
Det at Steen på et forholdsvis sent tidspunkt ble medlem av regjeringen, ser ikke ut til å ha endret situasjonen i nevneverdig grad. Det er streng rangordning i en regjering, både med tanke på ansenitet og tyngde på departementene. En fersk handelsminister blir fort litt benjamin i et slikt selskap, partileder eller ei.

Siste folkelige
Odvar Nordli er på mange måter den som representerer overgangen mellom Arbeiderpartiet som et klassekamp-parti av vanlige lønnsmottakere og Arbeiderpartiet som et parti dominert av akademisk velutdannede tillitsvalgte. Han var den første statsministeren fra Arbeiderpartiet med eksamen artium på cv-en. Drømmen hans hadde vært å bli forstmann, men studier på landbrukshøyskolen var det ikke økonomi til. Han tok i stedet revisorutdanning; det var rimeligere. Politisk gikk han gradene via AUF og kommunepolitikken, til han som 34-åring ble valgt inn på Stortinget. Han var kommunalminister i Trygve Brattelis forholdsvis kortvarige, første regjering.
Det er vel også fair å si at han var den siste «folkelige» statsministeren i Norge; ja, en av de få som fortjener en slik beskrivelse. Kanskje gjelder dette bare ham og Per Borten?

Plikttro
Slik jeg leser biografien om ham, var det først og fremst av plikt Odvar Nordli ble landets regjeringssjef. Den såkalte Volvo-avtalen kunne blitt stående som et minnesmerke over hans regjeringstid, men så sprakk det på oppløpssiden. Det var ikke bare en politisk skuffelse, men også en personlig.
I tillegg til den politiske slitasjen, slet han med et helseproblem som bare de færreste visste om. Først flere år senere ble dette diagnostisert som «klasehodepine» - slå det gjerne opp selv.

Exit
Det er lett å se likhetstrekk mellom prosessen da Nordli ble statsminister og det som skjedde da han gikk av. Det var ikke vakkert noen av gangene.
På sett og vis var han vel glad for å gå, men ikke for måten det skjedde på.
Slik jeg leser boka om ham, får man inntrykk av at dersom Nordli hadde gått av som statsminister høsten 1980, som han opprinnelig hadde tenkt, ville etterfølgerens hans blitt daværende miljøvernminister Rolf Hansen.
Igjen en kontrafaktisk analyse: Rolf Hansen ville blitt en ren overgangsfigur som statsminister, og hadde heller ikke ambisjoner om noe annet. Men etter hvert som Nordli stadig utsatte og utsatte sin avgang, og ikke snakket med den potensielle etterfølgeren om dette, mistet Hansen det lille han hadde av motivasjon for en slik jobb, og ble derfor – til stor overraskelse for både Nordli og andre – den som spilte inn Gro Harlem Brundtland som ny statsminister.
Den eneste som ikke ble overrasket, var Gro selv. I motsetning til eksempelvis Nordli, var Rolf Hansen en som snakket med folk.

Ettermælet
Da Trygve Bratteli ved sin avgang ble spurt om han trodde han ville få et godt ettermæle, svarte han, litt beskt: -Ja, i den grad det kan skade min etterfølger.
Odvar Nordli valgte å sitere en svensk salme da han skulle oppsummere etter sin avgang: «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem»; skrevet av den svenske frelsesoffiseren August Storm i 1891.
På bildene fra denne tiden ser Odvar Nordli både gammel og syk ut. Men han var altså ikke mer enn 53 år.
Dagens statsminister er 65 år og hun som gjerne ville gå på en ny runde i den samme jobben er 64.
Odvar Nordli var den 28. av de 35 statsministrene Norge har hatt til nå.
Han holder en 12. plass blant de som har sittet lengst og når det gjelder jobben han gjorde, vurderes han som middels eller kanskje litt under det.
Denne siste typen vurderingen kan imidlertid aldri bli noen eksakt vitenskap.

Siste ord?
Etter å ha blitt pensjonert som fylkesmann i Hedmark, engasjerte ikke Odvar Nordli seg mer i politikk. Han viet tida til hagestell og omsorg for sin Marit, og han skrev noen bøker.
I 2017 samlet NRK seks personer som alle hadde vært statsminister i Norge til programserien «Da vi styrte landet».
Den sjuende ville vært Odvar Nordli. I sitt 90. år takket han nei til å delta.
Mon tro om ikke det var en klok vurdering?
Arbeidshesten følte nok at han hadde både sagt sitt og gjort sitt.

Tore Li
ODVAR NORDLI
Plikten, makten og oppbruddet
Cappelen Damm
478 sider

Fra jødeparagraf til boikottparoler

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Det er en tjukk bok, og ikke alt er like lett tilgjengelig, men i sum er «Antisemittismens lange linjer – jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid» en solid dose informasjon, både til kunnskap og refleksjon. Jeg lukker boka med et inntrykk av at det ser ut til å gå en linje fra jødeparagrafen fra 1814 til moderne boikottparoler.

Det siste først: Det gjentas til kjedsommelighet at man må kunne være «kritisk til israelsk politikk» uten å bli beskyldt for å være antisemittisk.
I teorien kan det være riktig, men er det slik det framstår i virkeligheten?
Da bør man se litt på selve boikottinstituttet. I nyere tid har dette først og fremst vært brukt overfor apartheid.regimet i Sør-Afrika. Det er imidlertid ulike oppfatninger om hvor effektivt det var med tanke på det som var målet. For øyeblikk er det Gaza-krigen som brukes som begrunnelse for å kreve boikott av Israel, men kravet har jo ikke oppstått som følge av den krigen.
Man har aldri manglet begrunnelser for slike krav, for å si det slik. Det er et fenomen som Jahn Otto Johansen i boka «Antisemittismens spøkelse» beskrev som «a jew for all seasons».
Og for å knytte tråden til boka dette handler om: Vibeke Moe Bjørnbekk, en av redaktørene av boka peker i kapitlet «En undersøkelse av forklaringer på antisemittisme»: Antisemittiske holdninger kan søke legitimitet i kritikk av hvordan konfliktene i Midtøsten håndteres.

Lang historie
Den norske antisemittismen var ikke noe som oppsto i 1814, selv om det på tidspunkt knapt fantes en eneste jøde i Norge. Historien om «jødeparagrafen» er viet et grundig kapittel i boka, der blant annet Henrik Wergelands tradisjonelle «helterolle» i denne prosessen tones noe ned.
Antisemittismen i mellomkrigstidas norske underholdnings- og kiosklitteratur er det skrevet om tidligere, og blir ytterligere utdypet i denne boka. Det blonde overmennesket Jonas Fjeld er viet et eget kapittel. Det samme er klisjeen «jøden» i vittighetspressen for perioden fram til 1925, og dessuten den såkalte «scrabble»-sketsjen fra NRKs Satirix så sent som i 2019.
Det eneste politiske partiet i Norge med en klar antisemittiske agenda var Nasjonal Samling (1933-45), men det eksisterte klare antisemittiske holdninger også i andre deler av det politiske Norge.
Det er i alt 14 bidragsytere til denne boka, som jeg anbefale alle som er interessert i temaer «jødefiendtlighet» og «antisemittisme», enten man nå velger å lese «hele pakka» eller å velge de kapitlene som spesielt trigger interessen.
Ottar Helleviks kapittel om antisemittisme i dagens Norge bør imidlertid være pensum for alle.

Flere forfattere:
Antisemittismens lange linjer
Jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid
SAP/Spartacus forlag/Forente forlag
492 sider

Johan Strand Johansen – dramatikk og tragedie

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det er vel bare de av oss med en særlig interesse for politisk historie som forbinder noe som helst med kommunisten, statsråden og stortingsrepresentanten Johan Strand Johansen? Nå har han fått sin egen, interessante og leseverdige biografi.

Boka heter «Røde Strand», og er skrevet av Klassekampens mangeårige medarbeider Alf Skjeseth. Tittelen er en referanse til hvordan hovedpersonen ble omtalt mens han var på høyden av sin betydning. Dersom han huskes i dag, er det like mye for tragedien i hans liv som for sin politiske betydning.

Kommunist
Johan Strand Johansen (1903-70) var medlem av Norges kommunistiske parti fra starten i 1923. Han ble tidlig en sentral figur i dette partiet og i den mest radikale delen av norsk arbeiderbevegelse. Han bevarte livet ut en sterk fascinasjon og – må man kunne si – kjærlighet til Sovjetsamveldet. Også mange andre unge i arbeiderbevegelsen næret denne beundringen, men for de fleste av dem ble den tonet sterkt ned med årene.
Ikke så for den trønderske arbeidersønnen.
Som en av svært få barn fra arbeiderklassen fikk han eksamen artium ved katedralskolen i Trondheim.
Som mange andre intellektuelle radikalere gikk han inn i journalistikken og var blant annet redaktør i Hardanger Arbeiderblad, som kom ut i Odda.
I 1931 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og redaksjonsmedarbeider i partiavisa Arbeideren.

Aktivist
Politisk aktivist som han var, ble han fengslet flere ganger i mellomkrigstida.
Han hadde også ideologiske studieopphold i Moskva, og ble her kjent med sin første kone, jødiske Helena. De bodde i Oslo og var begge aktive i partiarbeidet.
I 1941 ble begge arrestert av Gestapo og sendt til Tyskland. Hun til gasskammeret, han til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Der var han sammen med blant andre Einar Gerhardsen.
Deres veier hadde skiltes da kommunistpartiet ble dannet, men i leiren fikk de et slags vennskap.

Statsråd og stortingsrepresentant
De kom hjem samtidig og gikk rett inn i viktige, politiske verv: Gerhardsen som leder i Arbeiderpartiet, Strand Johansen som partisekretær i kommunistpartiet.
Da Gerhardsen dannet sin samlingsregjering i juni 1945 ble Strand Johansen arbeidsminister.
Han ble dermed den ene av de to kommunistene som har vært statsråder i norske regjeringer.
Den andre var Kirsten Hansteen, som huskes bedre som den første kvinnelige statsråd i Norge.
Ved stortingsvalget i oktober samme år ble begge valgt inn på Stortinget, Strand fra Oslo, Hansteen fra Akershus.

Familie
Kort etter frigjøringen møtte Strand partifellen Elna Nygaard, som han giftet seg med og fikk to døtre med.
Ekteskapet med Helena hadde vært barnløst, og den eldste datteren i hans nye ekteskap fikk hennes navn.
Også Elna var enke, med en sønn på 11 år. Hennes mann var blitt skutt av tyskerne på Trandum i 1944.
Som tidligere statsråd og stortingsrepresentant var Strand tilsynelatende blant dem som «klarte seg bra» etter krigen. Men det var bare tilsynelatende.
Politisk var den kalde krigen under oppseiling. Einar Gerhardsen, som hadde tatt Strand med inn i sin første regjering, og som hadde forhandlet med kommunistpartiet om en sammenslåing av de to partiene, hadde i februar 1948 stemplet kommunistpartiet som den største trussel mot norsk demokrati og frihet; den såkalte «Kråkerøy-talen».
Bakgrunnen var det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia noen dager før, et kupp de norske kommunistene hadde nektet å ta avstand fra.

Sammenbrudd
Ved valget i 1949 mistet kommunistpartiet alle sine mandat på Stortinget, mer på grunn av et dårlig valgsystem enn et dårlig valg. Dette utløste sterke konflikter i partiet.
Strand var en svært sentral aktør i denne konflikten, og det krevde sin pris. Det kulminerte med et svært offentlig sammenbrudd i oktober samme år; et sammenbrudd som ikke minst Arbeiderbladet bidro til å gjøre kjent i svært detaljere versjoner.
Tilsynelatende kom han seg til hektene, og i 1953 fikk han igjen førsteplassen på kommunistpartiets Oslo-liste, og ble valgt inn.
Årene som fulgte ble turbulente, først og fremst på grunn av indre konflikter i partiet. Den tidligere generalsekretæren i partiet, Peder Furubotn, ble ekskludert, sammen med en lang rekke støttespillere.
Blant Furubotns sterkeste kritikere fant man både den nye partilederen Emil Løvlien og den nye nestlederen, Johan Strand Johansen.

Sykdom
I februar 1955 sykmeldte Strand Johansen seg og søkte permisjon fra Stortinget. Alt dagen etter var han på vei til Sovjet, til det som ble kalt et kuropphold.
Han kom aldri tilbake til Norge.
Det er ingen tvil om at Johan Strand Johansen var en svært syk mann da han forlot Norge for nøyaktig 70 år siden, og at han hadde vært syk lenge.
Hans lege, partifellen Adam Egede-Nissen beskrev tilstanden som et «Kz-leir-syndrom»; trolig det man i dag ville kalt en posttraumatisk stresslidelse. Det var den samlede konsekvensen av fire år som konsentrasjonsleirfange, tragisk tap av ektefelle, stort arbeidspress, sterke konflikter i partiet og kanskje også en uvant rolle som forholdsvis voksen småbarnsfar.
I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se både at han burde trappet ned tidligere og fått hjelp.
Han var langt fra den eneste som betalte en pris av denne typen, selv om ikke alle ble eksponert på samme måte.

Spekulasjoner
En såpass dramatisk exit fra norsk politikk, og et påfølgende langvarig opphold i Sovjet måtte føre til spekulasjoner.
Var det en form for deportasjon man var vitne til? Et samarbeid mellom Sovjet og det norske kommunistpartiet?
Alf Skjeseth nevner disse spekulasjonene, men konkluderer selvfølgelig ikke, utover det nokså opplagte at man hadde samarbeidet.
Det må sies at Sovjetstaten tok seg godt av den norske pasienten/rekonvalesenten. Han fikk en leilighet i Moskva, han fikk en pensjon som var liten, men til å leve av, han fikk arbeidsoppgaver og han fikk forholdsvis omfattende medisinsk pleie og oppfølging.
Den første tida fikk han besøk av kone og barn fra Norge, men kontakten flatet ut, og både han og kona fikk nye partnere.

Brev
Den politiske abstinensen må ha vært sterk, noe han kompenserte med å skrive en flom av brev til norske partifeller, gjerne med kritikk, enten av enkeltpersoner eller av politikken partiet førte.
Han skal ha ment selv at han på den måten bidro til den politiske debatt og prosess, men blant kommunister i Norge var han både glemt og oversett. Artiklene han sendte til partiavisa «Friheten» havnet alle i det som i mange avisredaksjoner ble kalt «sylinderarkivet» - eller papirkurven.
Hans lojalitet mot Sovjet-staten og Sovjet-systemet var usvekket til siste dag.
På det personlige plan skal man ha forståelse for det. Sovjetstaten tok seg godt av ham de siste 15 årene av hans liv.

Historie
Johan Strand Johansen ble ingen gammel mann.
Han hadde akkurat markert sin 67-årsdag da han døde i februar 1970.
Nekrologen i «Friheten» 16. februar 1970 var både varm og respektfull.
I dag er den Sovjetstaten han beundret og forsvarte historie; det samme er partiet han tjente og preget.
Ved valget i 2021 fikk Norges Kommunistiske Parti 303 stemmer.
Alf Skjelseth lar Rudolf Nilsen - også han kommunist - oppsummere fortellingen om «Røde Strand» oppsummeres med siste vers i diktet «Revolusjons røst»:
«Gi meg de brennende hjerter,
som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot
og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag
med samme usårlige smil.»
På godt og vondt: Slik var nok Johan Strand Johansen.

Alf Skjelseth:
Røde Strand
Johan Strand Johansens dramatiske liv
Nygaard Forlag
190 sider

Jesus-bevegelse på avveier

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

I september 1971 begynte jeg på Frelsesarmeens krigsskole, ble kadett og skulle utdanne meg til en tjeneste som frelsesoffiser. Å stå på gata for å synge og vitne var en del av både tjenesten og utdannelsen, der vi sto i uniform og relativt disiplinerte. Omtrent samtidig gikk også andre ungdommer rundt om i Oslos gater, noen hadde gitarer og sang, andre delte ut flygeblader og traktater. Vi hadde hørt om «Jesus-folket» i USA, og tenkte at dette var den norske avleggeren av denne bevegelsen. De hadde sin tjeneste, vi hadde vår.

Etter hvert forsto man at den utgaven av «Jesus-folket» som opptrådte i Oslos gater var en gruppe som kalte seg «Children of God», en retning som ble mer og mer ekstrem både i form, budskap og virkemidler. Den ble ledet av en amerikansk «profet» som kalte seg Moses David og brosjyrene som bevegelsens folk delte ut var stort sett artikler av denne «profeten», såkalte «MO-brev».
Etter hvert som det ble klart hvor ekstrem denne bevegelsen var (og er), ble det skrevet en rekke bøker om den, også på norsk. En av de første, av Svein Egil Omdal, kom i 1974.
Nå, 50 år senere, er det kommet en norsk bok som forteller om livet i sekten, sett fra innsiden.
Boka er skrevet av Håvard Lillethun og heter «Et Guds barn – min reise ut av en lukket sekt».

40 år i sekten
Håvard Lillethun er født samme år som denne anmelder.
Samtidig med at jeg var «frelses-kadett» ble han med i Children of God, og han ble i denne bevegelsen de neste 40 årene.
I boka forteller han om hvordan sekten detaljstyrte livet hans og livet til den/de familien/familiene han etter hvert fikk.
Mesteparten av tiden befant han og familien seg utenfor Norges grenser, først og fremst i India, Nepal og Thailand. Dette fikk blant annet konsekvenser for hva slags ytelser han hadde rett på da han omsider vendte tilbake til Norge.
Den kontrollen sekten og dens lederskap hadde over ham og familien framstår som en kombinasjon av hjernevask og praktisk og økonomisk manipulering og overgrep.
Det var ledelsen som definerte hva som var Guds vilje med medlemmene, like til de mest private forhold. «Profeten» hadde forbudt familieplanlegging, noe som fikk som konsekvens at Håvard, eller Gaius, som sektnavnet hans ble, og hans kone Grace hadde fire barn før de var 25 år.

«Flirty fishing»
Det manglet ikke på skandalepregede fortellinger rundt denne sekten, og de fleste av dem viste seg å være sanne.
Det gjaldt blant annet praksisen med «flirty fishing», der kvinnelige medlemmer av sekten ble oppfordret til å ha sex med gutter og menn for å vinne dem for sekten. Dette ble da også praktisert i stor grad, og skal ifølge en wikipedia-artikkel om emnet ha ført til at det ble født ti tusen barn av sektens kvinner, barn der fars identitet enten var ukjent eller usikker.
«Flirty fishing» var en del av sektens praksis fra 1974 til 1987; da ble den stanset, ikke ut fra etiske eller moralsk vurderinger, men av frykten for AIDS-smitte.

Tro og teologi
Under lesingen av denne boka har jeg undret meg over i hvor liten grad forfatteren omtaler/problematiserer de teologiske sidene ved sektens forkynnelse, lære og praksis.
Gjennom hele fortellingen virker det som om han har trodd fullt og fast på så vel «profeten» som på lederskapet i sekten. Når han bryter ut, er det mer som følge av at han har opplevd seg som utnyttet av lederskapet, enn fordi han har hatt motforestillinger av trosmessig art.
Først helt mot slutten av boka kommer svaret på dette, når han forteller at han ikke lenger har noen religiøs tro.
Det finnes mange fortellinger om mennesker som konkluderer med at den eneste måten å bli fri fra det grepet en sekt har hatt på dem, er å bryte med all tro og religion.
For denne leser oppleves det som vemodig.
Etter å ha fulgt forfatteren gjennom en 40 år lang reise, ender ferden med at der skilles våre veier.

Håvard Lillethun
ET GUDS BARN
Min reise ut av en lukket sekt
Spartacus

Publisert i nettutgaven til avisa Dagen 23. september 2024

Gunnar Garbo – stridbar fredsforkjemper

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Hele familien var medlemmer av Venstre og sto således langt fra hverandre politisk». Det var Halfdan Hegtun, selv Venstre-politiker i mange år, som skal ha kommet med denne nokså treffende, selvironiske analysen av et parti som i mange år spilte en sentral rolle i norsk politikk.

Det regnes som Norges eldste, politiske parti, men var preget av sterke indre spenninger gjennom hele sin historie.
Disse spenningene har flere ganger ført til nye partidannelser.
Noen av disse er fremdeles i drift, andre forsvant nokså fort.

Fløyer
Da denne anmelder begynte å interessere seg for politikk, på slutten av 1960-tallet, opererte man med to «fløyer» i omtalen av partiet Venstre.
Noen snakket om «Dagblad-Venstre» contra «Vestlands-Venstre»; andre om «Garbo-Venstre» contra «Røiseland-Venstre», oppkalt etter henholdsvis daværende partileder Gunnar Garbo og hans forgjenger som leder, Bent Røiseland.
Forskjellen mellom fløyene ble beskrevet slik: Når Venstre hadde landsmøter kunne man søndag morgen observere Bent Røiseland og hans folk gå ned hotelltrappa på vei til kirke på den ene siden og Gunnar Garbo og hans folk på vei opp trappa den andre veien; de kom fra fest.

Biografi
Det er Gunnar Garbo (1924 – 2016) det skal handle om i det følgende.
Samme år som han ville fylt 100 år kommer det omsider en omfattende biografi om en av landets mest sentrale politikere i etterkrigstiden.
Han skrev en rekke bøker selv, og i hvert fall to av dem har anstrøk av selvbiografisk innhold, men en biografi med stor b kommer først nå, ført i pennen av Rune Ottosen, professor emeritus ved journalistutdanningen på OsloMet.
Gunnar Garbo tilhørte den generasjonen som fikk sin ungdomstid sterkt preget av krigen.
Da han var 17 år ble hans far skutt av tyskerne.
Sjokket og sorgen satte sitt preg på både ham og hans noe yngre bror, selv om de tok det ut på ulikt vis.
For Gunnars del førte det til en intellektuell rastløshet og et politisk engasjement med ikke så lite av aktivisme i seg.
Nærmest umiddelbart etter mordet på faren kastet han seg inn i illegalt arbeid, og i 1944 måtte han flykte til Sverige.
Her inngikk han det første av i alt fem ekteskap (to av dem med samme kvinne), og han ble far til det første av sine seks barn.

Presse og politikk
Kommet tilbake til Norge valgte han pressen som sitt yrke, i første omgang i den gamle Venstre-avisa Bergens Tidende.
Derfra var veien til politikken kort, først lokalpolitikk, deretter Stortinget. Der ble han fast representant i 1957.
I 1964 ble han partileder i det som formelt het Norges Venstrelag, og hadde dette vervet i seks år.
Det viste seg snart at partilederen ikke framsto som spesielt samlende.
Særlig viste han solotakter i utenrikspolitikken; kritisk til NATO, motstander av det som den gang ble kalt Fellesmarkedet.
I 1970 ble han kastet som partileder og etterfulgt av Helge Seip.

«Da Venstre sprakk»
Det har vært en slags enighet om at det var spørsmålet om norsk medlemskap i det vi i dag kjenner som EU som ga Venstre banesåret.
Dette er nok bare delvis riktig.
De indre spenningene som på sett og vis hadde vært Venstres adelsmerke, ble for sterke, og på landsmøtet på Røros i 1972 revnet det.
Et nytt parti ble dannet, og ved valget året etter måtte de to partiene dele på i alt tre representanter.
Gunnar Garbo var da 49 år, og hans politiske karriere var over.
Men ikke engasjementet.
Han ble både forsker, diplomat, forfatter og embetsmann, samtidig som han framsto som en aktivist både når det gjaldt fredsarbeid og bistandspolitikk.
Utviklingen i det partiet han hadde både vært engasjert i og ledet, skuffet ham.
Tittelen på den selvbiografiske boka han ga ut i 1997, «Til venstre for Venstre», ble bare mer og mer sannferdig som årene gikk.

Biografi
«Den mannen må få sin biografi» skal Rune Ottosen ha tenkt da Garbo døde i 2016. De hadde arbeidet sammen en periode i PRIO, også kjent som Fredsforskningsinstituttet.
Nå foreligger biografien. Med sine 460 sider, hvorav nærmere 50 er noter, henvisninger og litteraturliste, må det være lov å mene at det er blitt litt for mange detaljer, og det er ikke alt man leser med like stor oppmerksomhet.
Men noen av oss husker Gunnar Garbo fra fjernsynsdebatter på 60-tallet. Han var mannen som nesten aldri smilte under sending, som hadde en litt stakkato, bergensk talemåte, og som refset en slugger som Kjell Arnljot Wik for åpent kamera da denne – etter Garbos mening – ikke fulgte spillereglene for debatten.
Selvsagt måtte han få sin biografi!
Og nå foreligger den!

Rune Ottosen:
Gunnar Garbo – en fredens mann i strid
En biografi
Svein Sandnes Bokforlag
460 sider

Publisert på Dagens nettutgave 8. mai 2024

Fra «Guds tjener» til «Veien ut»

Av Nils-Petter Enstad

I år er det 50 år siden Tor Edvin Dahls roman «Guds tjener» kom ut. Den ble hans gjennombrudd som forfatter. Jeg fikk den i julegave da den kom ut, og leste den, om jeg husker rett, i ett strekk en romjulsnatt samme året, uten andre pauser enn dem naturen krever. Det er med dette bakteppet jeg har lest årets roman fra Tor Edvin Dahl: «Veien ut».

«Guds tjener» er en skildring av oppvekst og ungdomstid i pinsebevegelsen. Den ble, om jeg husker rett, markedsført som den første skjønnlitterære beskrivelsen av en slik oppvekst fra en som selv hadde opplevd det.
Leseren fra 1973 var vokst opp i en forholdsvis beslektet sammenheng. Og jeg oppdaget denne romjulsnatten at det var ikke så stor forskjell på å vokse opp i pinsebevegelsen og Frelsesarmeen, selv med den aldersforskjell på ti år som er mellom forfatter og leser.
Romjulsnatten for snart 50 år siden står fremdeles for meg som en av mine store leseropplevelser. Derfor har det også vært umulig å lese «Veien ut» uten å ha skråblikk til nettopp «Guds tjener».

«Hebron» og «Nasaret»
Hovedpersonen i de to romanene, henholdsvis Anders Renstad i «Guds tjener» og Johannes Mørk i «Veien ut», har begge vokst opp i en pinsemenighet, henholdsvis «Hebron» og «Nasaret».
Både Hebron og Nasaret er i dag palestinske byer, og solid forankret i de bibelske fortellingene.
Hebron var byen der Abraham slo seg ned og hvor David ble salvet til konge. Nasaret var Josef og Marias hjemby, og byen der Jesus vokste opp. Som betegnelse på menigheter er nok «Hebron» mer brukt enn «Nasaret».
Både Anders og Johannes framstår i utgangspunktet som to unge menn med – hva skal vi kalle det? – et visst talent for religiøs aktivitet?
Men det blir med tilløpet for dem begge to.

Ulike steder
Som leseopplevelse kan ikke «Veien ut» sammenliknes med «Guds tjener» - i hvert fall ikke for denne leser.
Den blir for langdryg, og jeg sliter litt med å tro på deler av fortellingen.
Når de to romanene er lest ferdig, er Anders og Johannes på to helt ulike steder i livet, slik forfatteren var det da han satte punktum og leseren da han lukket boka.
Når «Guds tjener» slutter er Anders en forholdsvis ung enkemann som sammen med sin far besøker den syke – muligens dødssyke - Christine; mor og ektefelle til de to.
Når «Veien ut» slutter er Johannes Mørk en pensjonert kulturjournalist i NRK. Foreldrene er døde, og han er blitt konfrontert med en sønn han ikke visste han hadde.

Lest «mot» hverandre
Kanskje gjør jeg begge romanene urett ved å lese dem opp mot hverandre, men det er vanskelig å unngå det, gitt forhistorien de har.
I «Guds tjener» skriver Dahl et etterord der han både uttrykker takknemlighet over å ha fått vokse opp i pinsebevegelsen, samtidig som han tilegner romanen sine foreldre, Evy og Josef Dahl.
I «Veien ut» er det vanskelig å se noen takknemlighet, og forholdet mellom foreldrene til Johannes – det fortellende «jeg» i fortellingen – kan i beste fall beskrives som dysfunksjonelt.
Dahl har da også i ettertid erkjent at han, mens foreldrene ennå levde, kjente på en vegring mot å skuffe dem med det han skrev.
Denne vegringen ser man ikke noe til i de bøkene Dahl har skrevet om sin bestemor og hennes forbindelse til meierigründeren Synnøve Finden. Her er det åpenbart at familierelasjonene var svært konfliktfylte. Bøkene det er snakk om er romanen «Basunen» (2006), der meierivirksomheten er kamuflert som et plateselskap, og de to sakprosabøkene «En verden full av kvinner – og andre sannferdige historier» (2007) og «Min bestemor elsket Synnøve Finden» (2010).

Romaner og sakprosa
Også i andre bøker, både romaner og sakprosa, har Dahl skrevet om pinsebevegelsen i sine ulike sjatteringer: To biografier om Åge Samuelsen, og en analyse av pinsebevegelsens historie, ved siden av romaner som «Abrahams barn» og «Miraklenes år», bare for å nevne noen bøker, spredd jevnt utover i et forfatterskap som teller mer enn 100 titler.
I boka «Vi som ikke kommer til himmelen», som Tor Edvin Dahl skrev sammen med sin bror Håkon i 2016, kan det virke som han gjør opp en slags status. Boka ender med følgende erklæring, eventuelt erkjennelse fra Tor Edvins side: «Jeg har ingen tro».
Slik jeg leser «Veien ut» er det mer som om forfatteren konstaterer «jeg tror at jeg ikke har noen tro», eventuelt «jeg tror ikke at jeg har en tro».

Tor Edvin Dahl:
Veien ut
Roman
CappelenDamm
416 sider