Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale
I september 1971 begynte jeg på Frelsesarmeens krigsskole, ble kadett og skulle utdanne meg til en tjeneste som frelsesoffiser. Å stå på gata for å synge og vitne var en del av både tjenesten og utdannelsen, der vi sto i uniform og relativt disiplinerte. Omtrent samtidig gikk også andre ungdommer rundt om i Oslos gater, noen hadde gitarer og sang, andre delte ut flygeblader og traktater. Vi hadde hørt om «Jesus-folket» i USA, og tenkte at dette var den norske avleggeren av denne bevegelsen. De hadde sin tjeneste, vi hadde vår.
Etter hvert forsto man at den utgaven av «Jesus-folket» som opptrådte i Oslos gater var en gruppe som kalte seg «Children of God», en retning som ble mer og mer ekstrem både i form, budskap og virkemidler. Den ble ledet av en amerikansk «profet» som kalte seg Moses David og brosjyrene som bevegelsens folk delte ut var stort sett artikler av denne «profeten», såkalte «MO-brev».
Etter hvert som det ble klart hvor ekstrem denne bevegelsen var (og er), ble det skrevet en rekke bøker om den, også på norsk. En av de første, av Svein Egil Omdal, kom i 1974.
Nå, 50 år senere, er det kommet en norsk bok som forteller om livet i sekten, sett fra innsiden.
Boka er skrevet av Håvard Lillethun og heter «Et Guds barn – min reise ut av en lukket sekt».
40 år i sekten
Håvard Lillethun er født samme år som denne anmelder.
Samtidig med at jeg var «frelses-kadett» ble han med i Children of God, og han ble i denne bevegelsen de neste 40 årene.
I boka forteller han om hvordan sekten detaljstyrte livet hans og livet til den/de familien/familiene han etter hvert fikk.
Mesteparten av tiden befant han og familien seg utenfor Norges grenser, først og fremst i India, Nepal og Thailand. Dette fikk blant annet konsekvenser for hva slags ytelser han hadde rett på da han omsider vendte tilbake til Norge.
Den kontrollen sekten og dens lederskap hadde over ham og familien framstår som en kombinasjon av hjernevask og praktisk og økonomisk manipulering og overgrep.
Det var ledelsen som definerte hva som var Guds vilje med medlemmene, like til de mest private forhold. «Profeten» hadde forbudt familieplanlegging, noe som fikk som konsekvens at Håvard, eller Gaius, som sektnavnet hans ble, og hans kone Grace hadde fire barn før de var 25 år.
«Flirty fishing»
Det manglet ikke på skandalepregede fortellinger rundt denne sekten, og de fleste av dem viste seg å være sanne.
Det gjaldt blant annet praksisen med «flirty fishing», der kvinnelige medlemmer av sekten ble oppfordret til å ha sex med gutter og menn for å vinne dem for sekten. Dette ble da også praktisert i stor grad, og skal ifølge en wikipedia-artikkel om emnet ha ført til at det ble født ti tusen barn av sektens kvinner, barn der fars identitet enten var ukjent eller usikker.
«Flirty fishing» var en del av sektens praksis fra 1974 til 1987; da ble den stanset, ikke ut fra etiske eller moralsk vurderinger, men av frykten for AIDS-smitte.
Tro og teologi
Under lesingen av denne boka har jeg undret meg over i hvor liten grad forfatteren omtaler/problematiserer de teologiske sidene ved sektens forkynnelse, lære og praksis.
Gjennom hele fortellingen virker det som om han har trodd fullt og fast på så vel «profeten» som på lederskapet i sekten. Når han bryter ut, er det mer som følge av at han har opplevd seg som utnyttet av lederskapet, enn fordi han har hatt motforestillinger av trosmessig art.
Først helt mot slutten av boka kommer svaret på dette, når han forteller at han ikke lenger har noen religiøs tro.
Det finnes mange fortellinger om mennesker som konkluderer med at den eneste måten å bli fri fra det grepet en sekt har hatt på dem, er å bryte med all tro og religion.
For denne leser oppleves det som vemodig.
Etter å ha fulgt forfatteren gjennom en 40 år lang reise, ender ferden med at der skilles våre veier.
Håvard Lillethun
ET GUDS BARN
Min reise ut av en lukket sekt
Spartacus
Publisert i nettutgaven til avisa Dagen 23. september 2024
