Bokomtale
Det er vel bare de av oss med en særlig interesse for politisk historie som forbinder noe som helst med kommunisten, statsråden og stortingsrepresentanten Johan Strand Johansen? Nå har han fått sin egen, interessante og leseverdige biografi.
Boka heter «Røde Strand», og er skrevet av Klassekampens mangeårige medarbeider Alf Skjeseth. Tittelen er en referanse til hvordan hovedpersonen ble omtalt mens han var på høyden av sin betydning. Dersom han huskes i dag, er det like mye for tragedien i hans liv som for sin politiske betydning.
Kommunist
Johan Strand Johansen (1903-70) var medlem av Norges kommunistiske parti fra starten i 1923. Han ble tidlig en sentral figur i dette partiet og i den mest radikale delen av norsk arbeiderbevegelse. Han bevarte livet ut en sterk fascinasjon og – må man kunne si – kjærlighet til Sovjetsamveldet. Også mange andre unge i arbeiderbevegelsen næret denne beundringen, men for de fleste av dem ble den tonet sterkt ned med årene.
Ikke så for den trønderske arbeidersønnen.
Som en av svært få barn fra arbeiderklassen fikk han eksamen artium ved katedralskolen i Trondheim.
Som mange andre intellektuelle radikalere gikk han inn i journalistikken og var blant annet redaktør i Hardanger Arbeiderblad, som kom ut i Odda.
I 1931 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og redaksjonsmedarbeider i partiavisa Arbeideren.
Aktivist
Politisk aktivist som han var, ble han fengslet flere ganger i mellomkrigstida.
Han hadde også ideologiske studieopphold i Moskva, og ble her kjent med sin første kone, jødiske Helena. De bodde i Oslo og var begge aktive i partiarbeidet.
I 1941 ble begge arrestert av Gestapo og sendt til Tyskland. Hun til gasskammeret, han til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Der var han sammen med blant andre Einar Gerhardsen.
Deres veier hadde skiltes da kommunistpartiet ble dannet, men i leiren fikk de et slags vennskap.
Statsråd og stortingsrepresentant
De kom hjem samtidig og gikk rett inn i viktige, politiske verv: Gerhardsen som leder i Arbeiderpartiet, Strand Johansen som partisekretær i kommunistpartiet.
Da Gerhardsen dannet sin samlingsregjering i juni 1945 ble Strand Johansen arbeidsminister.
Han ble dermed den ene av de to kommunistene som har vært statsråder i norske regjeringer.
Den andre var Kirsten Hansteen, som huskes bedre som den første kvinnelige statsråd i Norge.
Ved stortingsvalget i oktober samme år ble begge valgt inn på Stortinget, Strand fra Oslo, Hansteen fra Akershus.
Familie
Kort etter frigjøringen møtte Strand partifellen Elna Nygaard, som han giftet seg med og fikk to døtre med.
Ekteskapet med Helena hadde vært barnløst, og den eldste datteren i hans nye ekteskap fikk hennes navn.
Også Elna var enke, med en sønn på 11 år. Hennes mann var blitt skutt av tyskerne på Trandum i 1944.
Som tidligere statsråd og stortingsrepresentant var Strand tilsynelatende blant dem som «klarte seg bra» etter krigen. Men det var bare tilsynelatende.
Politisk var den kalde krigen under oppseiling. Einar Gerhardsen, som hadde tatt Strand med inn i sin første regjering, og som hadde forhandlet med kommunistpartiet om en sammenslåing av de to partiene, hadde i februar 1948 stemplet kommunistpartiet som den største trussel mot norsk demokrati og frihet; den såkalte «Kråkerøy-talen».
Bakgrunnen var det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia noen dager før, et kupp de norske kommunistene hadde nektet å ta avstand fra.
Sammenbrudd
Ved valget i 1949 mistet kommunistpartiet alle sine mandat på Stortinget, mer på grunn av et dårlig valgsystem enn et dårlig valg. Dette utløste sterke konflikter i partiet.
Strand var en svært sentral aktør i denne konflikten, og det krevde sin pris. Det kulminerte med et svært offentlig sammenbrudd i oktober samme år; et sammenbrudd som ikke minst Arbeiderbladet bidro til å gjøre kjent i svært detaljere versjoner.
Tilsynelatende kom han seg til hektene, og i 1953 fikk han igjen førsteplassen på kommunistpartiets Oslo-liste, og ble valgt inn.
Årene som fulgte ble turbulente, først og fremst på grunn av indre konflikter i partiet. Den tidligere generalsekretæren i partiet, Peder Furubotn, ble ekskludert, sammen med en lang rekke støttespillere.
Blant Furubotns sterkeste kritikere fant man både den nye partilederen Emil Løvlien og den nye nestlederen, Johan Strand Johansen.
Sykdom
I februar 1955 sykmeldte Strand Johansen seg og søkte permisjon fra Stortinget. Alt dagen etter var han på vei til Sovjet, til det som ble kalt et kuropphold.
Han kom aldri tilbake til Norge.
Det er ingen tvil om at Johan Strand Johansen var en svært syk mann da han forlot Norge for nøyaktig 70 år siden, og at han hadde vært syk lenge.
Hans lege, partifellen Adam Egede-Nissen beskrev tilstanden som et «Kz-leir-syndrom»; trolig det man i dag ville kalt en posttraumatisk stresslidelse. Det var den samlede konsekvensen av fire år som konsentrasjonsleirfange, tragisk tap av ektefelle, stort arbeidspress, sterke konflikter i partiet og kanskje også en uvant rolle som forholdsvis voksen småbarnsfar.
I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se både at han burde trappet ned tidligere og fått hjelp.
Han var langt fra den eneste som betalte en pris av denne typen, selv om ikke alle ble eksponert på samme måte.
Spekulasjoner
En såpass dramatisk exit fra norsk politikk, og et påfølgende langvarig opphold i Sovjet måtte føre til spekulasjoner.
Var det en form for deportasjon man var vitne til? Et samarbeid mellom Sovjet og det norske kommunistpartiet?
Alf Skjeseth nevner disse spekulasjonene, men konkluderer selvfølgelig ikke, utover det nokså opplagte at man hadde samarbeidet.
Det må sies at Sovjetstaten tok seg godt av den norske pasienten/rekonvalesenten. Han fikk en leilighet i Moskva, han fikk en pensjon som var liten, men til å leve av, han fikk arbeidsoppgaver og han fikk forholdsvis omfattende medisinsk pleie og oppfølging.
Den første tida fikk han besøk av kone og barn fra Norge, men kontakten flatet ut, og både han og kona fikk nye partnere.
Brev
Den politiske abstinensen må ha vært sterk, noe han kompenserte med å skrive en flom av brev til norske partifeller, gjerne med kritikk, enten av enkeltpersoner eller av politikken partiet førte.
Han skal ha ment selv at han på den måten bidro til den politiske debatt og prosess, men blant kommunister i Norge var han både glemt og oversett. Artiklene han sendte til partiavisa «Friheten» havnet alle i det som i mange avisredaksjoner ble kalt «sylinderarkivet» - eller papirkurven.
Hans lojalitet mot Sovjet-staten og Sovjet-systemet var usvekket til siste dag.
På det personlige plan skal man ha forståelse for det. Sovjetstaten tok seg godt av ham de siste 15 årene av hans liv.
Historie
Johan Strand Johansen ble ingen gammel mann.
Han hadde akkurat markert sin 67-årsdag da han døde i februar 1970.
Nekrologen i «Friheten» 16. februar 1970 var både varm og respektfull.
I dag er den Sovjetstaten han beundret og forsvarte historie; det samme er partiet han tjente og preget.
Ved valget i 2021 fikk Norges Kommunistiske Parti 303 stemmer.
Alf Skjelseth lar Rudolf Nilsen - også han kommunist - oppsummere fortellingen om «Røde Strand» oppsummeres med siste vers i diktet «Revolusjons røst»:
«Gi meg de brennende hjerter,
som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot
og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag
med samme usårlige smil.»
På godt og vondt: Slik var nok Johan Strand Johansen.
Alf Skjelseth:
Røde Strand
Johan Strand Johansens dramatiske liv
Nygaard Forlag
190 sider
