Om livet og døden

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Uttrykket «å være reiseklar» brukes ofte i kristne sammenhenger, gjerne om en som enten ligger på det siste, eller som er gått bort. Dersom vedkommende er eller var «reiseklar», ligger det en trøst i dette for de etterlatte.



Det er denne metaforikken som melder seg når man leser Tore Stubberuds nye roman, som heter nettopp «Reiseklar». Det som i utgangspunktet var ment å være en roman om den siste tiden i livet til forfatterens bestefar, som slagpasient på Sarpsborg sykehus for 50 år siden, fikk en helt annen aktualitet etter at forfatteren selv ble utsatt for en alvorlig hjemmeulykke og fikk knust venstrearmen.
Ulykken skjedde en novemberdag i 2010. Tore Stubberud skulle henge opp en varmelampe i kjelleren under låven på gården sin, slik at vannrørene ikke skulle fryse. Så blir trappa borte under bena hans, markspist og råtten, med et svev mot sementen som resultat. Den aktive bonden, forleggeren og forfatteren blir langtidspasient på Sykehuset Østfold Fredrikstad.
Hva skjer med et menneske når man blir pasient? Hjelpeløs og overlatt til andre?
Dette skriver han om i denne boka, som er definert som en roman, men som like gjerne kunne vært et essay om livet på sykehuset. Et sentralt poeng i boka er at pasientlivet mangler «det sosiale». Livet som pasient blir sammenliknet med livet på det for lengst nedlagte Glommen Hotell i Sarpsborg, der arbeidere på Borregaard ble innlosjert i sin tid. I en slags visjon om dette hotellet søker Stubberud etter det som det moderne sykehusvesenet har mistet. Boka kan derfor leses som en kritikk av den mangelen på varme som nok en del pasienter føler at det opplever i møtet med norske sykehus og norsk helsevesen.
Det er én måte å lese boka på.

Besteforeldre
Selv fascineres jeg mer fortellingen om forfatterens besteforeldre, og senere forfatterens far, og deres sykdom og død.
Da bestemoren døde, en marsdag i 1953, meddelte bestefaren familien dette med ordene «Nå har ho mamma reist». Det er noe dypt gjenkjennelig over en slik replikk. Både bestefaren og bestemoren hadde hatt et sterkt forhold til bedehuset og kristentroen. Det å reise eller å flytte var en vanlig måte å omtale døden på.
Tore Stubberud har også i andre romaner behandlet denne dynamikken mellom kristenfolk og arbeiderbevegelse som var et kjennetegn på store deler av Østfold både i mellomkrigstida og etterkrigstida.
Også i omtalen av bestefarens og senere farens død er dette merkbart til stede. Det viser seg ikke minst i den fabel-liknende fortellingen om den underlige mannen som kom til Sarpsborg med tog den dagen bestefaren døde, og som ingen hadde sett maken til før. «Han hadde langt, svart hår, helt til skuldrene, kjemmet til to sider med en tydelig markert midtskill, sorte, behagelige øyne og et mildt uttrykk, det var flere som senere fortalte om nettopp det. Hvor mild han var.» Han hadde ingen bagasje, og gikk barbent i et par sandaler, enda det var midt på vinteren
Var det Jesus som kom for å hente den reiseklare bestefaren?
Det er leseren som må både stille og svare på spørsmålet.
Jeg tror det kan være en like spennende – og relevant – måte å lese boka på.

Tore Stubberud
REISEKLAR
Roman
Aschehoug
155 sider

Publisert i Dagen 19. juni 2014

Prøysens samlede stubber

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Noen forfattere får navnet sitt knyttet til en sjanger som er helt deres egen, og som ingen kan kopiere etter dem. Odd Eidem fikk eierskapet til «flaneri»-sjangeren; Alf Prøysen til «stubbene». I nokså nøyaktig 19 år hadde han en tekst på trykk i Arbeiderbladet hver eneste lørdag. Den første sto lørdag 13. oktober 1951, den iste lørdag 17. oktober 1970 – få uker før han døde.

Nå er alle disse prosatekstene – 753 i tallet – blitt samlet i ett bind. I tillegg ble en del visetekster trykket som lørdagsstubber, men de er ikke med her. Om lag en tredel av prosastubbene har tidligere vært gitt ut i andre bøker, dels redigert av Prøysen selv, dels av andre. Årets bok er uansett en gave til alle Prøysen-venner, og er da også gitt ut i forbindelse med at det i år er 100 år siden han ble født.

«Livsverk»?
Samlingen er redigert av Jan Erik Vold, som dessuten har skrevet et meget grundig og interessant etterord. Her hevder han blant annet at Alf Prøysen leverte ikke mindre enn ti «livsverk».
Det kan nok virke som om definisjon på «livsverk» kan bli vel smal iblant, men selv om skjærer antallet ned til halvparten, står man overfor en betydelig kulturell innsats fra en mann som faktisk ikke ble mer enn 56 år. Som «livsverk» må man kunne regne både et halvt tusen visetekster, trekvart tusen kortnoveller (les: stubbene), et antall barnebøker som alle holder mål den dag i dag, og en betydelig artistkarriere.
Det femte livsverket er den betydningen han fikk med tanke på å gjøre dialekt til litterært verktøy.

Kortprosa
Alf Prøysens lørdagsstubber går inn i den sjangeren som heter «kortprosa». I norsk sammenheng ble uttrykket lansert på 1960-tallet, men fenomenet er langt eldre. Ofte var disse tekstene beregnet på aviser i utgangspunktet, slik som Johan Borgens «Mumle Gåsegg»-kåserier i Dagbladet.
Kjente og ukjente diktere har brukt denne formen, så som Henrik Wergeland, Per Sivle og Torvald Tu. De to siste brukte også betegnelsen «stubbar» om disse tekstene, som hentet sitt stoff fra henholdsvis Voss og Jæren.
Kortprosaen er ofte sjangeroverskridende, og kan være både kåseri og novelle, skjønnlitteratur og sakprosa.

Den «voksne» Prøysen
I Erik Byes vise om Alf Prøysen heter det at «han sang for alle, men helst for unga», og dette er nok det inntrykket som er blitt stående i manges bevissthet. Men hovedtyngden av det Alf Prøysen skrev var rettet mot et voksent publikum. Ikke minst gjelder det «stubbene». Selv de stubbene som handler om unger, har et voksent budskap, ofte med en skarp og litt uventet snert.
I de trekvarttusen stubbene er mange vonde sider ved samfunnet omtalt: Barnedrap, fosterfordrivelse, selvmord, farskapssaker, ugifte mødre, tjuveri, lureri, fengselsfugler, tvangsauksjoner og selvsagt sladder og mobbing.
For hva er vel et lokalsamfunn uten noen å sladre om?

«Kollektivhistorie»
Lest kronologisk, slik de også er trykket i denne boka, kan «Lørdagsstubber» leses som en kollektivhistorie om bygdelivet på Hedmark i første del av det tjuende århundre, skriver Jan Erik Vold i sitt essay i boka.
Iblant kan man nok kjenne igjen både fortelling og tematikk fra stubber som var skrevet tidligere, eller at det som senere ble ei vise, i utgangspunktet var en «stubb». Det gjelder for eksempel klassikeren «Aille så nær som a Ingebjørg».
Det er ingen original observasjon at dikteren Alf Prøysen var – og er – langt mer enn den barnetimeonkelen mange har oppfattet ham som. Både fordi han var så produktiv og så mangfoldig, har nok mange undervurdert ham som forfatter og hans betydning for norsk litteratur i det store og hele. Selv i forholdsvis nye litteraturhistoriske verk blir han forbigått i taushet eller bare nevnt i forbifarten.
Samlingen med «Lørdagsstubber» vil forhåpentligvis bidra til å endre på dette misforholdet.

Alf Prøysen
Lørdagsstubber
Redigert og med etterord av Jan Erik Vold
Tiden Norsk Forlag
1183 sider

Publisert i avisa Dagen torsdag 12. juni 2014

En krigshelt og en livshelt

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Neste år er det 70 år siden den andre verdenskrig sluttet, og Norge fikk sin frihet tilbake etter fem års okkupasjon. I et okkupert land vil det alltid være helter og medløpere, motstandsfolk og opportunister. I Norge var det rikelig med begge deler, og fremdeles er det mange fortellinger som ligger og venter på å bli fortalt.

I boka «Spionens kamp. En sann historie om krigen og kjærligheten» har journalisten og kommunikasjonsrådgiveren Siv Ellen Omland trukket fram én av disse fortellingene.
Spionen boka forteller om, het Norvald Nilsen. Han levde fra 1917 til 2011, og var fra Hidra utenfor Flekkefjord. Under krigen var han spion for den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU – den delen av norsk motstandsbevegelse under krigen som kanskje er mest myteomspunnet. Ikke minst hans hobby som amatørfotograf kom til nytte i dette arbeidet.

Helt
Man kan aldri vite hvem det er som er laget av «heltestoff», og hvem som ikke er det. Noralv Nilsens liv besto i mange år av bratte motbakker. Som dyslektiker i mellomkrigstida ble han kort og brutalt definert som «dum», ikke minst av en lærer som mente at det var fritt fram for å mobbe «dumme» unger. Noen støtte fra foreldrene fikk han heller ikke. De utnyttet ham i stedet til hardt, fysisk arbeid. Også lenge etter at Noralv var blitt voksen og hadde etablert seg med egen familie, ble han utnyttet av foreldrene, blant annet økonomisk.
Kanskje var det kjærligheten som ble redningen? Da han og barnehjemsjenta Edel fant hverandre, måtte de igjen kjempe en kamp mot uforstand og fordommer, men nettopp fortellingen om deres kjærlighet er noe av det vakreste i denne boka.

Krig
Allerede som unge ble både Edel og Noralv bevisste på sin ideologiske bevissthet. Ved å lese Hitlers bok «Min kamp» forsto de at de måtte kjempe mot alle tilløp til at en autoritær elite skulle ha rett til å utnytte og forakte de som var svakere.
Da krigen kom, visste de hva som måtte gjøres. Begge engasjerte seg i motstandsarbeidet, men i pakt med motstandskampens lover, visste ikke den ene hva den andre drev med.
Noralv ble arrestert og sendt til Grini, mens Edel og de tre barna ble igjen på Hidra.
Da krigen var over, startet en ny kamp, både for omdømme og utkomme.

Skygger
Selv mange tiår etter krigens slutt, kaster den skygger over enkelte lokalsamfunn. Forfatteren av boka har i intervjuer fortalt at da det ble kjent hva hun holdt på med, ble hun kontaktet av folk som kanskje hadde grunn til å frykte at noen fra deres egen familie ikke ville komme helt heldig ut og hun ble truet med anmeldelse og injuriesøksmål.
Noralv Nilsen bidro selv aktivt til boka, etter at han kunne betrakte seg som løst fra taushetsløftet alle XU-agenter måtte avlegge. To uker før han døde, hadde forfatteren sitt siste møte med ham. – Nå tror jeg du har alt. Jeg føler meg lettere nå, sa han til henne da.

Krigshistorie
«Spionens kamp» er en bok om krigen i Norge, sett gjennom en enkeltpersons øyne. Denne enkeltpersonen ble en helt, både i krigen og i livet. Boka er derfor en skildring av pågangsvilje, stort moralsk mot, en enkel, folkelig fromhet og en dyp kjærlighet mellom to mennesker.
Boka er et verdifullt bidrag til den norske krigslitteraturen, ikke som en politisk og historisk analyse av begivenhetene, men som fortellingen om hvordan to hverdagsmennesker opplevde de fem okkupasjonsårene.

Siv Ellen Omland
Spionens kamp
En sann historie om krigen og kjærligheten
Empower Communication
316 sider

Publisert i Dagen 8. mai 2014

Synd og straff?

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Når en kriminalroman har enten et bibelvers, en salmestrofe eller en setning fra trosbekjennelsen som «motto», er det lett å tenke seg at dette er en nøkkel til forståelsen av boka. Slik også når Jo Nesbøs nye roman, «Sønnen», bruker ordene «skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde» på denne måten.Og et stykke på vei gir dette en spennende innfallsvinkel til handlingen.

Tittelpersonen i boka er Sonny Lofthus, en idealfange i fengslet Staten, selv om han er dømt for flere mord. I fengslet fungerer han som sjelesørger for de andre fangene, og deler ut tilgivelse for deres synder når de forteller ham om dem. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser; at han er et slags offerlam som tar på seg andres straff. Han har sittet inne i 12 år, og har hele tiden fått regelmessige forsyninger av heroin.
Så rømmer han fra fengslet, og kort etter begynner en regulær massakre i Oslos underverden.

Bibelsk
Den andre hovedpersonen i boka er politimannen Simon Kefas. Han blir personlig involvert i saken fordi Sonny Lofthus’ far var en kollega av ham. Han begikk selvmord mens sønnen var liten. I et brev han etterlot seg, tilsto han å ha vært den muldvarpen i Oslo-politiet som hadde gjort at en rekke aksjoner mot narkotikabander hadde gått i vasken.
Det er morsomt å se hvordan Jo Nesbø leker med bibelske navn og referanser i denne romanen. «Kefas» er som kjent et annet navn på Peter, som var det navnet Jesus ga disippelen Simon. Faren til Sonny het Ab, som lett kan leses som en forkortelse for Abraham, en annen bibelsk skikkelse som dessuten fikk i oppdrag å ofre sin sønn.
Endelig er det både en observant Markus og en effektiv Martha med i fortellingen.

Rettferdighet?
Med en viss velvilje kan Sonny sitt prosjekt leses som et forsøk på å gjenopprette rettferdighet for sin far. Han tror nemlig ikke på at faren var noen muldvarp. Men rettferdighetsprosjektet glir over i et rent hevntokt der de skyldige drepes på utspekulert grusomt vis.
Det er via sin funksjon som skriftestol for medfanger at Sonny har fått all den kunnskapen som han nå handler ut fra. Men som leser er man nødt til å undre seg over om en som har vært heroinmisbruker i såpass lang tid som Sonny kan være i stand til å vise slik kløkt og handlekraft som det han viser her. Det samme gjelder premisset om at store deler av Oslo-politiet og fengselsvesenet skal være et slags forbrytersyndikat i lommene på organiserte kriminelle.

Grei nok
Kriminalromaner har sin egen dynamikk og sine egne lover. En av disse ser ut til å være at enkelte forfattere selger nesten utelukkende på sitt navn. Så selv om «Sønnen» har fått en del forholdsvis lunkne anmeldelser, virker det som den selger godt.
Som kriminallitteratur betraktet, står den seg derfor ikke til mer enn karakteren «Grei nok».

Jo Nesbø
SØNNEN
Aschehoug
511 sider

Publisert i Dagen 24. april 2014

Utkast til et portrett

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Han hadde ikke mindre enn to bibelske navn, og er oppkalt både etter Jesu bror og den første martyr. At prestesønnen selv ble prest var kanskje derfor ikke så ulogisk. Jacob Stephan Jervell, som døde nylig, 89 år gammel, ble en av de mest omstridte, omdiskuterte og fargerike teologene i Den norske kirke i siste halvdel av forrige århundre.

To ganger hadde regjeringen Nordli bestemt seg for å utnevne ham til biskop. Begge gangene takket han nei «av personlige grunner». I boka «Jacob Jervell – et portrett» utdypet han hvorfor: «Jeg kunne ikke være biskop. For det første på grunn av mye administrasjon, det liker jeg ikke. Dessuten visste jeg at det ville bli mye spetakkel, avisskriverier og debatter. Mange blir opphisset når jeg åpner munnen. (…) Men jeg sa det var av personlige grunner, for om du går inn i slik stilling, går du ikke alene. «Har jeg rett til å kreve dette av min familie?» tenkte jeg. Og jeg kom fram til at det kunne jeg ikke» (side 72). Dermed ble Jacob Jervell biskopen Den norske kirke aldri fikk.
Om han aldri ble biskop, var en stemme som ble hørt og som ble lyttet til, enten man var enig med ham eller ikke. Både som teologisk vitenskapsmann og aktiv debattant i skjæringspunktet mellom tro, samfunn og kultur var synspunktene både uvante og – den gang i hvert fall – radikale. I dag er ikke minst de etiske holdningene han formidlet den gang nærmest for mainstream å regne i Den norske kirke.

Stridsmann?
Jacob Jervell ble en slags personifisering av polariseringen mellom de to teologiske fakultetene på Oslo vest: Menighetsfakultetet og Universitetets teologiske fakultet; mellom de konservative og de liberale. I dag er den forskjellen nesten borte, og den teologiske debatten er blitt mye kjedeligere.
Etter hans død har flere omtalt ham som «en stridsmann», og man har spurt seg hva som skapte dette imaget. Dels handlet det nok om innholdet i meningene hans, men også om hans trang til å popularisere det han kom fram til, og dermed spissformulere.
Kari Veiteberg, som selv har en doktorgrad i teologi, var en av Jervells studenter på 1980-tallet. Boka hun har skrevet om en lærer som hun åpenbart både hadde respekt og beundring for, har mer preg av å være et langt intervju enn en portrettbok. Den er en slags oppsummering av et liv og en tjeneste der hovedpersonen får føre ordet, og hvor det – så langt jeg har kunnet lese meg til – ikke finnes noen kritiske spørsmål eller vurderinger. Mer enn et portrett er boka derfor et utkast til et portrett, men et utkast som absolutt har sin sjarm og som gir interessante opplysninger om en av de mest fargerike, omstridte og spennende teologer i etterkrigstidens Norge.

Kari Veiteberg
JACOB JERVELL
Et portrett
Verbum Forlag

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2014

Den enkle retorikken

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Det er den enkle retorikken som kjennetegner vår politikk». Dette er, i litt forkortet form, den forklaringen Per Sandberg gir når han skal forklare og begrunne oppslutningen om Fremskrittspartiet.


I boka «Mot min vilje. Oppklaring av et politisk liv» utdyper han dette. Samtidig er boka en bekreftelse på at den enkle retorikken kan bli for enkel. Den forutsetter nemlig også at det finnes enkle løsninger på samfunnets utfordringer. Sånn sett kan partiets deltakelse i regjering bli et gedigent voksenopplæringsprosjekt med en svært bratt læringskurve.

Murstein
Det var mange, både innenfor og utenfor Fremskrittspartiet, som dro et lettelsens sukk da meldingen kom at Per Sandberg ikke ville bli statsråd i den nye regjeringen. Denne anmelder var en av dem. I boka som kom ut kort tid etter at regjeringen tiltrådte, gir Sandberg noen av sine begrunnelser for dette valget.
Med sine 450 sider kvalifiserer «Mot min vilje. Oppklaring av et politisk liv» til betegnelsen «murstein». Boka har åpenbart vakt interesse – i mitt anmeldereksemplar står det at boka allerede har kommet i sitt tredje opplag. Her står også en del sitater fra presseomtale, at boka er «røff, direkte og fargerik», at den er et «upolert kampskrift» og en skriver at han «koser seg fra side til side».
Både «røff» og «upolert» er betegnelser man godt kan slutte seg til. Når det gjelder «kosen» - vel, denne anmelder koste seg ikke. «Kos» er ikke ordet som melder seg når voksne mennesker eksponerer sin bitterhet og aggresjon slike Sandberg gjør gang på gang i denne boka.

Biografi eller manifest?
Boka er en blanding av selvbiografi og politisk manifest. Den selvbiografiske delen er sånn passe interessant, blant annet fordi det virker som om Sandberg ikke helt kan få bestemt seg for om han hadde en lykkelig eller tøff barndom.
Det virker også som han mer eller mindre snublet inn i politikken, først lokalt, senere på fylkesplan. I 1997 ble han valgt inn på Stortinget fra Nord-Trøndelag. Siden 2005 har han representert Sør-Trøndelag. Som stortingsrepresentant har Per Sandberg i aller høyeste grad vært en eksponent for «den enkle retorikken». Så enkel har den vært, at det har gått både på anstendigheten og sannheten løs noen ganger. Et eksempel på det første, er når han gikk ut i mediene og sa at den daværende statsministeren – Kjell Magne Bondevik – var indirekte ansvarlig for det såkalte «dørvaktdrapet» i Moss i 2002. Eksempler på det siste ser man blant annet i boka hans, når han hevder at Bremanger kommune i Sogn og Fjordane måtte bygge en ny skole i Svelgen fordi en somalisk storfamilie kom flyttende til bygda. Konfrontert med denne faktiske usannheten, svarer Sandberg bare at han ikke ser bort fra at «dette kunne ha skjedd».
En annen påstand i Sandbergs bok som lanseres som «faktum», er at det er bortkastet når unge kvinner med innvandrerbakgrunn tar utdannelse, for når de blir gift, må de uansett være hjemme og passe barn i årene framover.
Denne lettvinte omgangen med sannheten gjør at man også leser de til dels lange avsnittene med politiske oppsummeringer i boka hans med stor skepsis. Hva er fakta og hva er bløff i disse kapitlene?

«Sutrekortet»
Med tanke på hvor krass Sandberg kan være i karakteristikken av andre partier og politikere, er det påfallende til det pinlige å se hvor fort han drar «sutrekortet» når han får smake sin egen medisin. I det hele tatt oser boka hans av mindreverdighetskomplekser og en ubendig trang til å få rett, selv om man ikke har rett.
Dette siste ser man ikke minst i måten han karakteriserer partifeller han har vært i konflikt med – og de er ikke få. Betegnelsen «brønnpisser» sitter løst. Gang på gang henviser han til temperamentet sitt når han skal forklare hvor sterkt han reagerte. Man sitter unektelig med en følelse av at temperamentet også har vært en adekvat hersketeknikk i mange situasjoner. Partileder Siv Jensen fikk merke dette da hun etter 22. juli kom med noen forsiktige uttalelser som kunne tolkes som en selvkritisk tilnærming til «den enkle retorikken».
Det er ikke minst på innvandringspolitikkens område at Sandbergs forkjærlighet for «den enkle retorikken» har vist seg. Her har han, sammen med Per Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde utgjort en troika. På et tidspunkt valgte partistrategene å bruke andre, mer nyanserte talsmenn for dette feltet i debattene. Dermed ble Frp «borte» fra disse debattene, ifølge Sandberg. For mange av oss som har fulgt dem, var det kanskje slik at underholdningsverdien av debattene dalte noe, men debattene ble bedre som debatter.

Reaksjoner
Det har kommet sterke reaksjoner på Sandbergs bok, ikke minst fra andre partimedlemmer. Et forsøk på å starte en eksklusjonsprosess har foreløpig strandet. Ifølge Sandberg selv var han usikker på om han skulle gå løs på en ny stortingsperiode i 2013.
Det er vanskelig å lese boka hans som annet enn et langt oppsigelsesbrev fra norsk politikk. Men det skal han ha: Det er ikke mange som har slamret så hardt med dørene allerede før man har gått ut av dem som Per Sandberg gjør med denne boka.

Per Sandberg
MOT MIN VILJE
Oppklaring av et politisk liv
Juritzen Forlag

Publisert i Dagen 2. januar 2014

Rapport fra en uteligger

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

I journalistikken kalles det «å walraffe», oppkalt etter den tyske journalisten og forfatteren Günter Walraff (født 1942) som ved flere anledninger har arbeidet «under cover», for eksempel som fremmedarbeider, for så å legge fram sin rapport i en bok eller en reportasje som avslører både fordommer og andre ting en kulturnasjon helst ikke vil vedkjenne seg. Arbeidsmetoden har vært kritisert for å være uetisk, og har vært beskrevet som «skitne triks». Imidlertid ville det nok vært en langt mer sminket «sannhet» som kom fram dersom journalisten hadde vært «åpen» på sin identitet.

Årets julelesing for denne anmelder var en norsk «walraff»-bok, nemlig sosionomen og gestalt-terapeuten Ole Martin Holte sin rapport fra tre somre som uteligger; to av dem i Oslo og en i København. Boka heter «Uteligger» og er gitt ut på Manifest Forlag.
I utgangspunktet høres det ut som et nesten romantisk prosjekt; en slags urban speidertur. Ole Martin hadde laget et par regler for seg selv i forbindelse med prosjektet, blant annet at han ikke skulle ruse seg og at han ikke skulle stjele. Sigaretter var godtatt.
Allerede første dag møtte han på ydmykelsene: En torgselger lot seg langt om lenge overtale til å gi tiggeren en fersken – som var i ferd med å råtne/mugne. Denne opplevelsen satte på en måte standarden for de erfaringene han skulle gjøre i løpet av tre somrene, selv om det selvfølgelig er fortellinger om møter med menneskelig varme og omsorg også i denne boka.

Eksperiment
En «walraff-fortelling» blir aldri helt genuin, i og med at journalisten og/eller forskeren alltid har en retrettmulighet. Eksperimentet kan avbrytes og er uansett av tidsbegrenset varighet. Sånn sett er både Jack London og Erik Bye sine fortellinger om landstrykerliv i Amerika mer «ekte», selv om også disse – i hvert fall til en viss grad – selv valgte vagabondtilværelsen. Fra norsk historie har vi bøkene til poeten Hans Alexander Hansen (1911-83), som forteller om et liv som uteligger, dranker og småkriminell.
Ole Martin Holte, som var munk og sosionomstudent da han begynte dette eksperimentet, tok med seg sine faglige begrepsapparater ut i uteliggertilværelsen. Dette satte ham i stand til å sette krenkelsene og ydmykelsene han opplevde på egen kropp og eget liv, inn i en faglig sammenheng – men også de lyse øyeblikkene. Det ble noen slike også i løpet av en femti dagers tilværelse på gaten.
«Gatefolket» er ikke noen homogen gruppe. De er både fylliker, junkier, vagabonder, lasaroner og prostituerte som møter politifolk, vektere, sosialarbeidere, ambulansefolk og hospitsarbeidere, og må forholde seg til dem. For en leser som kjenner fasiten, er det lett å bli indignert over eksempelvis vektere som jager de hjemløse fra område til område, det være seg i parker som på jernbanestasjoner. Selv vil de nok si at de «gjør jobben sin», men samtidig er det mange måter å «gjøre jobben sin» på.

«Ekstremøvelse»
Ole Martin Holthes prosjekt er blitt beskrevet som «ekstremøvelse i kristen nestekjærlighet», og det er en god analyse. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom munken og sosionomen. Det er alltid krevende å komme andre mennesker i møte, og det blir ikke mindre krevende av at disse knapt nok vet hvem de er, eller av at de lukter både av vanlig møkk, gammel fyll og urin. Men mange av de observasjonene som gjøres, kan fint anvendes også på langt mindre illeluktende medmennesker.
I den oppsummerende epilogen i boka, tar forfatteren i hvert fall delvis avstand fra den tanken at målet med arbeid rettet mot uteliggere, skal være å få dem inn i en «normal» tilværelse. Det kan være et overgrep, skriver han. Utfordringen for storsamfunnet er derfor ikke å normalisere avvikerne, men å ta hånd om de avvikerne som samfunnet har bidratt til å skape på en måte som viser respekt. I dette ligger blant annet å holde fast ved at uteliggeren har ansvar for sin egen situasjon. Samtidig understreker han at frie valg ikke alltid er så frie.
Her er det mange paradokser og utfordringer som må møtes. Selv skriver Ole Martin Holte, som nå lever et «ordnet» liv som ektemann og småbarnsfar, at han tror de de tre somrene som uteligger gjorde ham til et rausere menneske. Kanskje er det mer raushet man trenger, både fra myndigheter, vektere og publikums side?

Ole Martin Holte
UTELIGGER
Forlaget Manifest
190 sider