Massemorder eller offer for justismord?

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Skal han også renvaskes nå?» Kommentaren falt fra en som så hvilken bok jeg holdt på å lese: «Den usannsynlige seriemorderen» av Simen Sætre. Boka tar for seg fortellingen om Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser.

«Nesset-saken» sprakk i media i februar 1981. Jeg var den gang ansatt ved Krigsropets redaksjon i Oslo. Da saken ble kjent, var jeg, sammen med et stort antall kolleger, på et kurs for frelsesoffiserer på Jeløy kurssenter. Flere av kursdeltakerne kjente Nesset fra hans engasjement i Frelsesarmeens menighet i Orkanger, og enda flere visste hvem han var – slik er det gjerne i bevegelser av denne typen. «Lamslått» er vel en dekkende betegnelse for reaksjonen blant kursdeltakerne.

Stipend
Simen Sætre har hatt et treårig arbeidsstipend fra Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening for å arbeide med denne boka.
Han har brukt tida godt. Han har fått tilgang til alle avhørene som ble gjennomført av Nesset; mange av dem svært langvarige og både mentalt og fysisk temmelig utmattende.
Han har også lest pressedekningen av saken;mye av det han referer bør få den redaksjonelle ledelsen i aviser som Dagbladet og VG både til å ta selvkritikk og beklage dypt både manglende profesjonalitet og grov løgnaktighet.
Både pressedekningen og etterforskningen bar sterkt preg av tunnelsyn både hos journalister, politi og i domstolen.

Rettssaken
Da saken kom for retten hadde Nesset fått ny forsvarer: Alf Nordhus.
Ved åpningen av saken erklærte Nesset seg «ikke skyldig» i samtlige av tiltalepunktene.
Sætre påviser da også at flere av de tilståelsene Nesset hadde kommet med i avhør, rett og slett var i strid med de faktiske forhold.
Dette med «falske tilståelser» er da også et ikke uvanlig fenomen i denne typen saker. Ofte henger det sammen med måten avhørene ble gjennomført på;måter som ikke lenger er i bruk nettopp fordi de ga slike resultater. Saken med svenske Thomas Quick er kanskje det mest kjente eksemplet på hvor galt av sted denne avhørsteknikken kan bære.

Justismord?
Var Arnfinn Nesset offer for et justismord?
Simen Sætre svarer ikke på det. Det gjør heller ikke boka hans og selvfølgelig heller ikke denne anmelder.
De fleste av oss har vel i utgangspunktet hatt den tillit til rettssystemet at vi helst vil tro det er flere skyldige som ikke blir dømt, enn uskyldige som blir det.
Den historiske empiri gir liten grunn til slik tillit. Stikkord som «Baneheia», «Liland-saken», «Rødseth-saken» og «Birgitte Tengs» bekrefter dette.

Dommeren
I denne sammenheng er han som var dommer i Nesset-saken interessant: Lagmann Karl Solberg (1921 – 2002).
Han var på mange måter en dommer-legende i det norske rettsvesenet.
Han reagerte med raseri da en forsvarer sa om en domfellelse at her ble det begått et justismord (den såkalte Fritz Moen-saken). Han var også dommer i den såkalte Atle Haga-saken, der en far ble dømt for incest etter å ha blitt beskyldt for dette av sin ektefelle i forbindelse med en turbulent skilsmissesak. Den dømte tok senere sitt eget liv, og dommen ble ikke opphevet før flere år senere, etter at barna som angivelig skulle ha blitt misbrukt sto fram og erklærte at morens beskyldninger ikke hadde rot i virkeligheten.
I intervjuer ga Solberg uttrykk for at han var mer bekymret for at skyldige kunne ha blitt frifunnet i saker, enn for at uskyldige skulle bli dømt.
Slike holdninger fra dommerstanden bidrar ikke akkurat til å øke tilliten til rettssystemet.

Nesset i dag
Arnfinn Nesset ble løslatt i 2004 etter endt soning. Han har tatt et annet navn og bor «et sted i Norge». Han er blitt 88 år gammel og bor på et sykehjem. Han holder fast ved at han var uskyldig i de mange dødsfallene ved sykehjemmet han var bestyrer for.
Simen Sætre konkluderer ikke like bastant, men mener det er hevet over tvil at Nesset ikke kunne ha drept så mange som han ble dømt for, og i intervjuer om boka har han sagt at han er overrasket over hvor tynn saken var.
Prinsippet om å la tvilen komme tiltalte til gode ble sett helt bort fra.
Og på dommersetet satt altså en lagmann som var mer bekymret for at skyldige kunne bli frikjent enn for at uskyldige kunne bli dømt.
I lokalsamfunnet i Orkdal er Nesset-saken fremdeles et traume.
Kanskje bør den være det i norsk rettshistorie også?

Simen Sætre
DEN USANNSYNLIGE SERIEMORDEREN
Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser
CappelenDamm
395 sider

Arbeidshesten

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Han er blitt omtalt som en politikkens arbeidshest. Han ble politiker, mer av pliktfølelse enn av et ønske om makt. Han var innvalgt på Stortinget i 24 år, var kommunalminister i ett av dem og statsminister i fem. Han skrev flere bøker om sitt liv, og nå er en solid, faglig biografi kommet ut: «Odvar Nordli – plikten, makten og oppbruddet».

Det var stortingsvalg i 1977, og for første gang var jeg både engasjert i og opptatt av valgkampen og det et valg kunne føre med seg. Jeg hadde så smått begynt å skrive politiske debattinnlegg og fikk disse på trykk i det Libertas-eide bladet «NÅ».

Revansj
Fire år var gått siden valget der den store taperen, Trygve Bratteli, avløste det samme valgets vinner, Lars Korvald, som statsminister. En stor gruppe fra det nye partiet SV sikret likevel «sosialistisk flertall» med 76 mot 74, og Trygve Bratteli dannet sin andre regjering.
Ikke fullt to år senere ble Bratteli avløst av Odvar Nordli. Prosessen fram dit har det vært skrevet mye om, men i valgåret 1977 framsto den nye statsministeren som en suksess og hvem eller hva som skulle være alternativet til ham var nokså uklart.
Store plakater med en smilende Odvar Nordli og teksten «Du skal vite hvem du velger» ble derfor det visuelle bildet av valgkampen.

«Brakvalg»
Valgresultatet i 1977 ble foreløpig siste gang man kunne snakke om et «brakvalg» for Arbeiderpartiet. Valgresultatet ble oppfattet som – og var vel også – både en enorm politisk seier for statsministeren og en solid tillitserklæring fra velgerne. Noen øyeblikk så det ut til at Arbeiderpartiet kunne få rent flertall; det var 20 år siden sist både landet og partiet hadde vært der. Nå fikk man revansj!
Så kom det noen timer lå det også an til at det skulle bli såkalt borgerlig flertall; de fleste kommentatorer var enige om at da ville Lars Korvald blitt bedt om å danne sin andre regjering.

Kontrafaktisk parentes
En kontrafaktisk analyse tilsier at med en Korvald II i 1977, ville eksempelvis abortlovens historie i Norge blitt annerledes. Den gang var de tre aktuelle regjeringspartiene på «borgerlig» side enige om å oppheve/endre abortloven fra 1975.
Det varte bare noen timer, så fant man noen SV-stemmer i Nordland som var blitt lagt feil, og flertallet snudde enda en gang. Så gikk tida, og i 1981, da det faktisk ble et blokkskifte, var det å endre abortloven ikke lenger aktuell politikk for Høyre.

Den tarpeiske klippe
Er dette relevant i omtalen av Odvar Nordlis biografi?
Antakelig både ja og nei.
Det er i hvert fall relevant som et indisium både på at fire år er svært lang tid i politikken, men også på hvor kort veien kan være fra Capitol og til den tarpeiske klippe.
Det fikk ikke minst Odvar Nordli erfare.
To år etter valgnatta der en jublende statsminister ble avbildet med kommentaren «Denne natta glømmer je itte!» viste bildene av statsministeren en tydelig sliten og, skulle det vise seg, syk regjeringssjef. Senere kom det fram at han i ikke liten grad selvmedisinerte seg med alkohol.
Kommunevalgkampen fikk en start som bare kan beskrives som en skandale og valgkampen forøvrig som en katastrofe.

Maktkamp
Om konfliktene mellom statsminister og partileder kan kalles noe annet enn maktkamp, er først og fremst en semantisk diskusjon. Konflikter kan nok skyldes det som blir sagt, men kanskje enda mer at ting ikke blir sagt. Slik var det i disse årene da man forsøkte seg med delt lederskap i Arbeiderpartiet.
Faktum er at Odvar Nordli og Reiulf Steen i svært liten grad snakket med hverandre i denne tiden. Steen kom ofte i skvis når han, som partileder, skulle forklare eller forsvare beslutninger regjeringen hadde tatt, men som partilederen dels ikke kjente til, dels ikke var enig i.
Statsministeren forsto ikke partilederens ønske om å få være tilstede i regjeringskonferansene og avviste dette på et formalistisk grunnlag som neppe var verd de problemene det skapte.
Det at Steen på et forholdsvis sent tidspunkt ble medlem av regjeringen, ser ikke ut til å ha endret situasjonen i nevneverdig grad. Det er streng rangordning i en regjering, både med tanke på ansenitet og tyngde på departementene. En fersk handelsminister blir fort litt benjamin i et slikt selskap, partileder eller ei.

Siste folkelige
Odvar Nordli er på mange måter den som representerer overgangen mellom Arbeiderpartiet som et klassekamp-parti av vanlige lønnsmottakere og Arbeiderpartiet som et parti dominert av akademisk velutdannede tillitsvalgte. Han var den første statsministeren fra Arbeiderpartiet med eksamen artium på cv-en. Drømmen hans hadde vært å bli forstmann, men studier på landbrukshøyskolen var det ikke økonomi til. Han tok i stedet revisorutdanning; det var rimeligere. Politisk gikk han gradene via AUF og kommunepolitikken, til han som 34-åring ble valgt inn på Stortinget. Han var kommunalminister i Trygve Brattelis forholdsvis kortvarige, første regjering.
Det er vel også fair å si at han var den siste «folkelige» statsministeren i Norge; ja, en av de få som fortjener en slik beskrivelse. Kanskje gjelder dette bare ham og Per Borten?

Plikttro
Slik jeg leser biografien om ham, var det først og fremst av plikt Odvar Nordli ble landets regjeringssjef. Den såkalte Volvo-avtalen kunne blitt stående som et minnesmerke over hans regjeringstid, men så sprakk det på oppløpssiden. Det var ikke bare en politisk skuffelse, men også en personlig.
I tillegg til den politiske slitasjen, slet han med et helseproblem som bare de færreste visste om. Først flere år senere ble dette diagnostisert som «klasehodepine» - slå det gjerne opp selv.

Exit
Det er lett å se likhetstrekk mellom prosessen da Nordli ble statsminister og det som skjedde da han gikk av. Det var ikke vakkert noen av gangene.
På sett og vis var han vel glad for å gå, men ikke for måten det skjedde på.
Slik jeg leser boka om ham, får man inntrykk av at dersom Nordli hadde gått av som statsminister høsten 1980, som han opprinnelig hadde tenkt, ville etterfølgerens hans blitt daværende miljøvernminister Rolf Hansen.
Igjen en kontrafaktisk analyse: Rolf Hansen ville blitt en ren overgangsfigur som statsminister, og hadde heller ikke ambisjoner om noe annet. Men etter hvert som Nordli stadig utsatte og utsatte sin avgang, og ikke snakket med den potensielle etterfølgeren om dette, mistet Hansen det lille han hadde av motivasjon for en slik jobb, og ble derfor – til stor overraskelse for både Nordli og andre – den som spilte inn Gro Harlem Brundtland som ny statsminister.
Den eneste som ikke ble overrasket, var Gro selv. I motsetning til eksempelvis Nordli, var Rolf Hansen en som snakket med folk.

Ettermælet
Da Trygve Bratteli ved sin avgang ble spurt om han trodde han ville få et godt ettermæle, svarte han, litt beskt: -Ja, i den grad det kan skade min etterfølger.
Odvar Nordli valgte å sitere en svensk salme da han skulle oppsummere etter sin avgang: «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem»; skrevet av den svenske frelsesoffiseren August Storm i 1891.
På bildene fra denne tiden ser Odvar Nordli både gammel og syk ut. Men han var altså ikke mer enn 53 år.
Dagens statsminister er 65 år og hun som gjerne ville gå på en ny runde i den samme jobben er 64.
Odvar Nordli var den 28. av de 35 statsministrene Norge har hatt til nå.
Han holder en 12. plass blant de som har sittet lengst og når det gjelder jobben han gjorde, vurderes han som middels eller kanskje litt under det.
Denne siste typen vurderingen kan imidlertid aldri bli noen eksakt vitenskap.

Siste ord?
Etter å ha blitt pensjonert som fylkesmann i Hedmark, engasjerte ikke Odvar Nordli seg mer i politikk. Han viet tida til hagestell og omsorg for sin Marit, og han skrev noen bøker.
I 2017 samlet NRK seks personer som alle hadde vært statsminister i Norge til programserien «Da vi styrte landet».
Den sjuende ville vært Odvar Nordli. I sitt 90. år takket han nei til å delta.
Mon tro om ikke det var en klok vurdering?
Arbeidshesten følte nok at han hadde både sagt sitt og gjort sitt.

Tore Li
ODVAR NORDLI
Plikten, makten og oppbruddet
Cappelen Damm
478 sider