Nøkternt om religiøse randgrupper

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE


En digresjon først: For 40 år siden kom jeg tilfeldigvis over ei bok i en bergensk bokhandel. Den het «Sekter i søkelyset» og var skrevet av bibelskolelærer S. Anker Goli. Den ble kjøpt og lest den gang, og er også blitt lest flere ganger siden. Senest for noen dager siden oppdaget jeg at den fremdeles står i bokhylla mi. «Sektene» boka omtaler var, om jeg husker rett, mormonkirken, adventistene, Jehovas Vitner og Smiths venner. Noen betydelig fagbok er den ikke, bibelskolelærerens snart 50 år gamle verk, men for denne leser vakte den i det minste en stor interesse for faget konfesjonskunnskap, både når det gjelder de klassiske, kristne kirkesamfunn, de som er av nyere dato, de som er i kristendommens randsoner og de som uten tvil befinner seg på utsiden av kristen tanke- og trosmønster.

Blant høstens utgivelser er en bok som er i fjern slekt med den jeg tilfeldigvis snublet over for 40 år siden. Boka heter «Sekter», er skrevet av folkloristen Audhild Skoglund og gitt ut på Humanist Forlag. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde hørt forfatteren intervjuet om boka i NRK, ville jeg nok ikke reflektert på å lese den. Inntrykket av forlaget som utgiver av stort sett humanetisk oppbyggelseslitteratur til indre bekreftelse har sittet langt inne. Dette inntrykket rokker utgivelsen av Skoglunds bok ettertrykkelig ved. Dette er faktisk den mest balanserte framstilling av religiøse randfenomener jeg kan huske å ha lest på norsk. Ikke minst er Skoglunds oppgjør med den tradisjonelle og ukritiske bruken av sektbegrepet betimelig og god. Det skal faktisk mer til for å bli definert som «sekt» enn at man ikke er direkte mainstram.

Bredt perspektiv
Audhild Skoglund har lagt an et bredt, internasjonalt perspektiv på sin analyse, der hun tar for seg religiøse retninger som spenner fra Moon-sekten og scientologene til Hare Krishna og satanister. Det er grupper der man deler alt likt, grupper som mediterer, grupper der man praktiserer fri sex og grupper som ikke har sex i det hele tatt. Det er mye apokalyptikk ute og går, fra varsler om en snarlig dommedag, via de som venter på UFO-er fra verdensrommet til de som begår kollektivt selvmord.
At mange av disse gruppene har oppstått i USA skal vel ikke overraske noen. Det ligger nesten i den amerikanske arven. Mye av innvandringen til USA fra Europa hadde nettopp en religiøs bakgrunn, selv om det selvsagt er lang vei fra Pilegrimsfedrene og Kleng Peerson til Folkets Tempel.
I motsetning til boka jeg nevnte innledningsvis, opererer ikke Audhild Skoglund med noen fasit, og flagger ikke noen om hva hennes eget religiøse ståsted er – eller om hun har et slikt. I stedet gir hun en til dels meget kritisk vurdering av en del av de tiltakene som er blitt satt i gang i enkelte land, der både myndigheter og pårørende iverksetter tiltak som har til formål å «redde» dem som er blitt med i slike grupper. Ikke minst er hun kritisk til den praksis med rene kidnappinger og påfølgende «deprogrammering» som har vært en del av opplegget ved flere av dem; altså en form for «omvendt hjernevask». Slik jeg leser Skoglund, betrakter hun dette som et overgrep, en analyse jeg langt på vei deler. Å gjøre godt et overgrep med et nytt overgrep er etisk betenkelig, for å si det forsiktig.

Norske forhold
I siste del av boka forteller hun om sine egne erfaringer som medarbeider i et offentlig finansiert prosjekt for å kartlegge overgrep mot barn i sekter, knyttet til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Blant oppgavene var å intervjue avhoppere fra sekter og skrive en rapport til Barne- og likestillingsdepartementet i samarbeid med det kristne Institutt for sjelesorg. Hun beskriver framdriften i prosjektet som dilettantisk, useriøs og sprikende, der rapporten ble «omskrevet over flere måneder av ulike personer som klarte å misforstå en god del, føye til egne «refleksjoner»» (med andre ord synsing) og fylle på med «skrekkeksempler fra en avhopperbok». Som leser sitter man med en følelse av at her hadde man bestemt seg for konklusjonen, og så var det om å gjøre å finne data som kunne bekrefte denne.
Skoglunds bok kunne nok vært bedre og strammere redigert; det er en del ting som sies flere ganger og det er og blir tungvint å måtte bla til i et noteapparat bakerst i boka – særlig når det er såpass mange noter som i denne. Men innholdsmessig er det mye interessant i boka. Ikke minst gjelder dette for konklusjonen i boka, som er en formaning til myndighetene om å vise nøkternhet om eller når det kreves inngripen mot religiøs utfoldelse utenfor samfunnets hovedstrøm.

Audhild Skoglund
SEKTER
Humanist Forlag
310 sider

Avis og parti

Av Nils-Petter Enstad

I løpet av forrige vår kom tre bøker som både til sammen og hver for seg presenterer det man må kunne kalle den politiske venstresidens historie i etterkrigs-Norge. Det er historien til to aviser og – langt på vei – også to politiske partier. Både avisene og partiene bidro til å endre den historiske utvikling og den politiske debatten her i landet.

De tre bøkene er, for å ta dem i historisk, kronologisk rekkefølge, en om avisa Orientering, en om Sosialistisk Venstreparti og en om avisa Klassekampen. Selv om de formelle båndene mellom de to avisene og de to partiene har variert litt, assosieres de med hverandre. Si ”Orientering” og de fleste vil tenke på Sosialistisk Folkeparti, si ”Klassekampen” og de fleste vil tenke på Arbeidernes Kommunistparti; det som i dag heter Rødt.

År null
Fredsdagene i mai 1945 ble på mange måter oppfattet et slags ”år null”. Det tok imidlertid ikke mange dagene før frontene var de kjente, gamle. Men stortingsvalget det året endret på dette. Med 76 av 150 stortingsrepresentanter fikk Arbeiderpartiet rent flertall. På toppen av dette kom 11 representanter for Kommunistpartiet. Fire år senere erobret Arbeiderpartiet ni av de 11 plassene kommunistpartiet hadde hatt, og kom inn med 85 representanter, mens de fire ”borgerlige” partiene fikk 65 mandat til sammen. Dette ble innledningen til en periode i Arbeiderpartiets historie som man i ettertid neppe er spesielt stolt av: En periode med liten og ingen høyde for avvikende meninger, spesielt når det gjaldt sikkerhetspolitikken. Dette var i ”den kalde krigens tid”, og tusenvis av nordmenn var gjenstand for ulovlig overvåking fra myndighetenes side uten annen årsak enn at de hadde en annen oppfatning av ting enn det som var politisk gangbart.
Kommunistpartiet var altfor opptatt av å ødelegge seg selv innenfra til de kunne representere noen slagkraftig eller troverdig opposisjon fra venstre. I denne perioden oppsto så det som senere ble kalt ”Orienteringskretsen”; fagforeningsfolk, studenter, intellektuelle og politisk engasjerte mennesker som nok kunne være naive i sine analyser, men som burde ha sin selvfølgelige plass i et demokratisk samfunn med grunnlovsfestet ytringsfrihet. Navnet fikk de fordi aksen mye av virksomheten dreide seg rundt var en liten avis som i første omgang kom hver 14. dag, senere hver uke: Orientering. Den begynte å komme ut i 1953 og holdt det gående i 22 år.
Avisa Orientering har fremdeles en slags ikonstatus i manges bevissthet. Avisas viktigste funksjon var at her kom meninger til uttrykk som ingen andre aviser ville slippe til. Finn Gustavsen - som preget avisa gjennom nær sagt hele dens historie - skriver i sine memoarer at Orientering ikke bare var en avis – den skulle ”ritas för evigheten”. Det er ingen dårlig analyse. Avisas årganger er en dokumentasjon på et debattklima som førte til – og måtte føre til – at det i 1961 dukket opp et nytt parti på Stortinget, nemlig Sosialistisk Folkeparti, eller bare SF. Om den samme ikonstatusen er fortjent for avisproduktet Orientering, er kanskje mer usikkert. I boka ”Orientering – rebellenes avis” skriver medieforskeren Birgitte Kjos Fonn den spennende historien om denne avisa, fra det første prøvenummeret i 1952 og fram til det siste i 1975.

148 mot 2
Ved valget i 1961 fikk SF to mandater, ett fra Oslo og ett fra Nordland. I sine memoarer skriver Finn Gustavsen at i denne perioden var det bare disse to som representerte noen opposisjon i Stortinget. 148 for og 2 mot var et vanlig resultat av voteringene i Tinget, hevder han. Igjen en analyse som kan ha mye for seg. Det var en viss idyll blant partiene på Stortinget. Heller ikke i dag er enstemmige voteringer noe særsyn. Men SF representerte noe nytt og radikalt i den politiske debatten. I perioden 1961-65 satt partiet dessuten i en meget gunstig vippeposisjon. Den benyttet man egentlig bare to ganger, nemlig i forbindelse med Kings Bay-saken i august 1963 og da Lyng-regjeringen ble felt tre uker senere. Dette har da også gitt tittelen til Frank Rossaviks partihistorie: ”SV – Fra Kings Bay til Kongens bord”.
Boka om SV og boka om Orientering supplerer hverandre og gir til sammen en spennende framstilling av en politisk bevegelse som har betydd mer for den politiske debatten i Norge enn størrelse og oppslutning skulle tilsi. Sånn sett er det ikke unaturlig å sammenlikne SF/SV sin rolle med den KrF har hatt.

Sykle på vannet
En avis som også har fått ikonstatus, er Klassekampen. I dag er dette en av landets viktigste aviser, både som kulturavis og debattavis. Det som begynte nærmest som en stensil i februar 1969, er i dag både en opplagssuksess og et høyverdig avisprodukt både grafisk og redaksjonelt. Det som begynte som et organ så rettroende at Vakttårnet bleknet i sammenligning, er blitt en raus avis der meninger av alle slag slipper til i spaltene. Blant de faste spaltistene finner man både en katolsk pater og en tidligere sjefredaktør i Vårt Land som dertil har vært leder for Kirkerådet.
Klassekampen begynte som et dugnadsprosjekt i et miljø med ståldisiplin. Hvor sterk kustus man hadde på medarbeiderne bekreftes av historien – som faktisk er sann! – om en kvinnelig medarbeider som søkte om tillatelse til å bli gravid.
Alf Skjeseth, som har fulgt Klassekampen gjennom mange år, har skrevet en bok som trolig er den morsomste bedriftshistorien som er gitt på norsk noen gang. Boka heter ”Sykle på vatnet – historien om Klassekampen”; en tittel som forteller at dette ikke bare var et dugnadsprosjekt, men et trosprosjekt.
Apropos trosprosjekt: Som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole tidlig på 1970-tallet sto jeg ofte i den daværende Østbanehallen og solgte Krigsropet. Som regel hadde jeg en kollega stående vis á vis; det var enten en eldre mann som solgte Vakttårnet eller ei ung jente som solgte Klassekampen. Jeg hadde nok mest sans for sistnevnte, og ved en anledning foreslo jeg at vi skulle bytte blad. Vi gjorde det. Trolig ble ingen av oss omvendt gjennom dette bladbyttet, men i ettertid har jeg tenkt at vi hadde begge noe vi brant for – noe vi trodde på.

Birgitte Kjos Fonn:
ORIENTERING – REBELLENES AVIS
Pax Forlag

Frank Rossavik:
SV – FRA KINGS BAY TIL KONGENS BORD
Spartacus Forlag

Alf Skjeseth:
SYKLE PÅ VATNET – HISTORIA OM KLASSEKAMPEN
Det norske samlaget

Publisert i Kristne Arbeidere nr. 1 - 2012

De ble dømt til døden

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Debatten dukker opp fra tid til annen, særlig i kjølvannet av spesielt grove eller grusomme forbrytelser. Etter Baneheia var det oppe og etter 22. juli kom det opp igjen: Om ikke Norge bør innføre dødsstraff for spesielt grove forbrytelser. I disse dager er det kommet ut en bok som aktualiserer denne debatten.

I Norge ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven i 1902. Da hadde ikke noen vært henrettet siden 1876. Loven åpnet fremdeles for bruk av dødsstraff i krig, og under krigen innførte London-regjeringen bestemmelser om at dødsstraff også kunne idømmes for sivile forbrytelser. Disse bestemmelsene ble sanksjonert av Stortinget i 1945.
Allerede i august 1945, tre måneder etter tyskernes kapitulasjon, ble den første henrettelsen etter de nye bestemmelsene gjennomført. Den 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger ble dømt og skutt for sine handlinger som torturist under krigen. I alt 25 nordmenn ble henrettet etter krigen, den siste så sent som i august 1948, mer enn tre år etter krigens slutt.

Bok
Journalist Asbjørn Jaklin har i høst gitt ut boka ”De dødsdømte” som handler om denne siden ved rettsoppgjøret etter krigen. Boka har undertittelen ”25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør”. I tillegg til de 25, ble også 12 tyskere henrettet i Norge etter krigen, men de er ikke tema i denne boka.
Så bisart som temaet er, er det blitt en spennende, interessant og utfordrende bok. Ikke minst rokker den ved en del av mytene som har fått leve om disse sakene. En av mytene er at det bare var ”de verste” som ble dømt til døden og henrettet. Jaklins gjennomgang viser at det var nokså tilfeldig hvem som ble henrettet og hvem som ikke ble det. Tilfeldighetene viste seg på flere måter. De som fikk sine saker for retten kort tid etter kapitulasjonen hadde en mye større risiko for dødsdom enn de som fikk dem senere. Ikke minst gjaldt dette de som var tiltalt for tortur. Allerede i 1948 var det flere som påpekte at tiltaler som hadde gitt dødsstraff i 1945, ga noen års fengsel et par år senere. Noen av de som først fikk dødsdom, men som ble benådet og fikk livsvarig fengsel i stedet, ble satt på frifot mindre enn ti år etter krigens slutt. Den siste med livstidsdom ble løslatt i 1957.

Testsak?
Når en så dramatisk reaksjon som dødsstraff ble innført i straffeloven, skulle man tro påtalemyndigheten hadde vært omhyggelig med å velge den første ”testsaken” for på den måten å definere en standard for når en person skulle dømmes til døden. I stedet tok man bare en sak i bunken og som man betraktet som ferdig etterforsket, og dermed var man i gang. Med dommen over og skytingen av 26-åringen fra Stavanger var listen lagt forholdsvis lavt for når en person kunne dømmes til døden. Dette fikk konsekvenser for flere av de neste sakene som kom opp. Man registrerer også at flere av de som ble henrettet var svært unge menn. Den yngste var 23 år.

Avskaffet
Med henrettelsen av tidligere ”minister” Ragnar Schanke i august 1948 hadde både politikerne og opinionen fått nok. Fra da av ble det ikke avsagt flere dødsdommer. Det berget trolig livet til Schankes nærmeste medarbeider, Egersund-presten Sigmund Feyling, som var ”ekspedisjonssjef” i Kirkedepartementet fra 1941. Hans sak kom ikke opp før etter henrettelsen av hans sjef.
I 1979 vedtok Stortinget å avskaffe dødsstraff også i krigstid i det norske lovverket. Det var en kontroversiell, men riktig beslutning. Enhver som leker med tanken om å foreslå gjeninnføring av dødsstraff i Norge bør først lese Asbjørn Jaklins bok. Den sier noe både om det tilfeldige, det uetiske og det uopprettelige ved slike straffemetoder.

Asbjørn Jaklin
DE DØDSDØMTE
25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør
Gyldendal Norsk Forlag

Publisert i Dagen torsdag 22. september 2011

Han skrev "Fluenes herre"

Av Nils-Petter Enstad

Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er for lengst etablert som en klassiker. Mandag 19. september er det 100 år siden William Golding, han som skrev ”Fluenes herre”, ble født.

William Golding vokste opp i et ressursstekt hjem. Begge foreldrene hans var engasjert i politikk, og faren underviste i naturvitenskap i den videregående skolen. William selv begynte også å studere naturvitenskap, men gikk senere over til engelsk litteratur, og tok sin universitetsgrad i det. Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934. Den het ganske enkelt ”Poems”. I 1939 giftet han seg, og året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde i den under hele krigen. Blant annet deltok han under landgangen i Normandie på D-dagen i 1944. Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet.

20 ÅR OG 20 FORLAG
Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok. En av årsakene til denne lange pausen var den rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen ”Lord of the Flies”. ”Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel”. Slik sto det i ett av de i alt 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.
Romanen handler om en gruppe unge gutter som strander på en øde øy. Her må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på. De velger en leder, Ralph, og de forsøker så å lage ny regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken, og de dermed har en mulighet til å bli reddet fra øya. Noen må til enhver tid passe på at ikke bålet slukner. Men Ralphs system slår snart sprekker. En av guttene, Jack, tar med seg noen andre for å jakte på griser. En av de store konfliktene dreier seg etter hvert om hvorvidt man skal holde liv i bålet eller dra på jakt, fordi de som skulle passet bålet, foretrekker å slutte seg til «jaktlaget». Guttene deler seg inn i to grupper. Den ene ledes av Ralph, den andre av Jack. Etter hvert begynner de to gruppene å kjempe mot hverandre, og konsekvensene blir ytterligere rivalisering og drap. Kampen blir mer og mer brutal, men i det konflikten er i ferd med å ende i full katastrofe, blir guttene berget av et marinefartøy. En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva de har lekt? Krig, kanskje?

ANTITESE TIL ROBINSON
”Fluenes herre” er blitt sammenliknet med Daniel Defoe sin klassiker fra 1700-tallet, ”Robinson Crusoe”. Men den må leses som en antitese til Defoe sin roman. Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding er det stikk motsatte. Som litterær sjanger er den i slekt med Orwells ”1984” og ”Animal Farm” eller Karel Capeks ”Salamanderkrigen”. Tittelen på boka er inspirert av ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul, som betyr nettopp ”Fluenes herre”.
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse. Golding selv ga ikke uttrykk for at dette var en lesemåte han sluttet seg til. Hans inspirasjonskilder var først og fremst den krigen han var med og kjempet i gjennom fem år, og de observasjonene han gjorde som lærer for unge gutter, både i klasserommet, på idrettsbanen og i guttekoret.
I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid. Debutromanen hans ble oversatt til en lang rekke språk. På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse. Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur. Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.

GOD KIRKEKRIMDEBUT

Av Nils-Petter Enstad

Orgeleleven Kamilla er på vei til Bryn kirke i Bærum for å bli undervist av menighetens organist Rasmus Bech. Idet hun låser seg inn i kirken, hører hun Rasmus spille en melankolsk melodi hun aldri har hørt før. Så blir det taust før en skjærende dissonans overtar. Når Kamilla kommer opp på orgelgalleriet ligger Rasmus med knust bakhode over tangentene. Han er blitt slått i hjel inne i kirken.

Det er opptakten til journalisten Kurt Hanssens debutbok, kriminalromanen ”Forglemmegei”. Til en debut å være, er den både velskrevet, spennende og med en god intrige. Kriminalsjangerens faste lover er ivaretatt, noen blindspor, noen skråsikre politiledere med fokus på karriere som kaster seg over første og enkleste ”løsning”, og som selvsagt er feil. De som løser saken er Brede Monsen og Rikke Lindstad, to etterforskere som – stadig i prakt med sjangerens klisjékrav – sliter med privatlivet sitt.
Nå er det ikke uventet at forfatteren kjenner krimlitteraturens lover og klisjeer; han har i mange år anmeldt kriminalromaner i Dagbladet. Om den ”fagkunnskapen” det gir å ha lest mye krim over mange år er en fordel eller en belastning vet vi mer om når – eller hvis – han skriver flere kriminalromaner. Det bør han prøve på, blant annet for å få slipt av noen av de mer tekniske svakhetene ved debutromanen. Ikke minst går det på framdriften. Det går i perioder forholdsvis tregt i fortellingen, og det brukes mer plass enn det er behov for både på Brede Monsens ikke altfor originale midtlivskrise og Rikke Lindstads brudd med en samboer som flytter hjem til mamma fordi Rikke ikke vil ha barn ennå.
Det er risikosport for en forfatter å legge en kriminalroman til et kirkelig miljø. Slike miljøer har sine egne koder som man bør kjenne dersom fortellingen skal bli troverdig. Det synes jeg Kurt Hanssen klarer. Når etterforskningen i første omgang kjører seg fast, og med tragisk resultat, er det fordi etterforskningsledelsen er alt for fiksert på at morderen må befinne seg i det samme miljøet. Men løsningen ligger et helt annet sted med røtter til en annen tragedie mange år tidligere, til spillegalskap og til tyveri av åndsverk.
”Forglemmegei” har de kvalitetene en kriminalroman uten andre pretensjoner enn det å være underholdende og spennende lesning bør ha, og som sådan anbefaler jeg den gjerne.

Kurt Hanssen
FORGLEMMEGEI
Kriminalroman
Gyldendal Norsk Forlag

VÅRHERRES OSTEBRETT

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Med dokumentarboka ”Min bestemor elsket Synnøve Finden” har forfatteren Tor Edvin Dahl for tredje gang fortalt historien om ostefabrikken Synnøve Finden, som hans bestemor grunnla, sammen med henne som ga fabrikken navn.

Første gang skjedde det i skjønnlitterær form, gjennom romanen ”Basunen” (2006). I denne fortellingen var det ikke en ostefabrikk som ble grunnlagt, men et plateselskap. Plateselskapet er tenkt som et misjonsprosjekt, men blir også en kommersiell suksess. Året etter ga han ut ”En verden full av kvinner – og andre sannferdige historier”. Sjangermessig er boka en hybrid mellom roman og dokumentar, og det er vanskelig å vite hvor dokumentaren slutter og romanen begynner – eller omvendt. Samtidig går det klart fram at det er fortellingen om Synnøve Finden han gir oss. I boka somk kom i 2010 forteller han denne historien enda en gang, men nå som ren dokumentar, med navn og datoer og andre detaljer.
Alle versjonene begynner omtrent på samme måte: Med kvinnen som ringer på døra til den unge enken Pernille Holmen der hun bor med sin datter i vaktmesterleiligheten til Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata 38 i Oslo. Hun het Synnøve Finden.
Synnøve Finden var allerede en godt voksen dame på dette tidspunktet. Hun var enslig og hadde arbeidet en rekke steder. Alle steder fikk hun gode attester som en arbeidssom og samvittighetsfull dame. Så bestemte hun seg altså for å begynne på egen hånd. Hun ville utfordre Meierisamvirket og lage sin egen pultost. Fabrikken ble en suksess. For de to gründerne var ikke fabrikken bare en forretningsidé, men et misjonsprosjekt. Store deler av overskuddet ble brukt til å støtte misjonærer i andre land og evangelister i eget land. Samtidig var det viktig at alle som ble ansatt måtte være aktive i en menighet, og det ble holdt andakt med de ansatte hver dag.
Som bedriftshistorie er alt dette interessant nok. Men dette er mer enn en bedriftshistorie. Det er fortellingen om et menneskelig drama på høyt nivå; et drama som egentlig aldri kom helt til overflaten, men som putret og putret under det lokket som de to mektige og selvrådige kvinnene la over den. For som nesten alle som er sikre på at de har rett og vet best, kostet det både Synnøve og Pernille svært lite å overkjøre andre mennesker, slik i de mest personlige forhold. Ikke minst gjaldt dette i forhold til Pernilles datter Evy og hennes mann Josef, forfatterens foreldre. Josef var gutten som ventet trofast i kulissene til det ble hans tur. Han var ansatt som sjåfør hos Synnøve Finden, og han og Evy hadde nok sett litt til hverandre, uten at det ble mer ut av det. For det var en helt annen som var Evys store kjærlighet. Feilen med ham, slik Pernille så det, var at han hadde egne meninger. Derfor ble han satt på porten, mens Josef, som den engstelige, forsiktige mann han var, ble hentet inn i varmen. Svigermoren visste at han kunne hun styre. Karakteristikken ”velgjørende tyrann” får et helt annet innhold i møtet med Pernille Holmen. Selv etter at hun var død, og Josef var blitt fabrikkens disponent, beholdt hun makten over ham. Når så ingen av de to sønnene til Evy og Josef var interessert i å drive fabrikken, endte det med at den ble solgt ut av familien.
Det er noe strindbergsk, for å bruke en klisjé, i det forholdet mellom generasjonene i familien som skildres i denne boka. Hvor nødvendig det er med disse til dels nokså detaljerte beskrivelsene, er jeg som leser usikker på. Til tider blir det noe påtrengende ved det, nesten litt innvaderende.
”Hva gikk galt?” spørres det på baksiden av omslaget. Når det gjelder bedriftshistorien, er svaret trolig at tida hadde løpt fra det forretningskonseptet som fabrikken representerte, og at denne prosessen ble forsterket ved at det ikke lenger var interesse i familien for å drive videre. Når det gjelder det menneskelige dramaet, der også mye gikk galt, må den enkelte leser vurdere dette for seg selv.

Tor Edvin Dahl
MIN BESTEMOR ELSKET SYNNØVE FINDEN
Familien og ostefabrikken
Kagge Forlag 2010
166 sider

SOLID OM KIRKEN OG ARBEIDERBEVEGELSEN

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Historien om forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen er lang og sammensatt. Faktisk vesentlig mer sammensatt enn mange har vært klar over. Både kirken og arbeiderbevegelsen har i høy grad vært med på å forme det moderne norske samfunnet og utvikle den norske velferdsstaten.

Nils Ivar Agøy, historiker og teolog og professor i moderne historie ved Høyskolen i Telemark tar i en ny bok for første gang opp forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen i Norge opp til samlet behandling. Boka heter ”Kirken og arbeiderbevegelsen – spenninger, skuffelser, håp” og tar for seg tida fram til 1940. Man får bare håpe at det i hvert fall kommer ett bind til, som tar for seg årene etter krigen.
Boka tar for seg debatter, personligheter og uttalelser fra den moderne arbeiderbevegelsens første tid og fram til andre verdenskrig. Både det som splittet og det som samlet, blir utforsket – det være seg aggressiv sosialistisk religionskritikk eller håpefull kristensosialisme, det være seg konservative prelater eller arbeiderprester og kommunistiske hedningmisjonærer.
Med sine nesten 700 sider er boka litt av en munnfull. Agøy tar opp kjente og bitre kontroverser om religionsundervisning, abort og revolusjonær vold, men også debatter som langt mindre kjent:
stridstemaer, tilnærmingsforsøk og debatter – og selvsagt spørsmålet om politisk kontroll over statskirken, som noen fryktet og andre ønsket.
Det er mange interessante observasjoner og analyser han gjør. En av dem som denne leser merket seg, var at mye av den krasse ”religionskritikken” som eksempelvis Helge Krog sto for, baserte seg på svært tynt og til dels forfusket grunnlag.
Dannelsen av Norges Kristne Arbeideres Forbund skjedde som kjent i 1939, året før den tidsepoken boka har definert som sin slutter. Kapitlet om denne forbundsdannelsen er interessant lesning. I det neste bindet, som forhåpentligvis kommer, ser i hvert fall denne leser med spenning fram til å lese om forbundets videre utvikling og historie, eksempelvis bruddet mellom Hans Lindal og den organisasjonen han bidro til å stifte. Hvorfor Forum for Kristne Sosialister og avisa Salt aldri ble noe mer enn det ble, er også forhold det vil bli spennende å se nærmere analysert.
Med et omfattende noteapparat, litteraturliste og detaljert register tilfredsstiller boka alle akademiske krav, så langt jeg kan se, samtidig som den er lesbar og tilgjengelig også for oss som ikke bruker avhandlinger som sengelektyre.

Nils Ivar Agøy
KIRKEN OG ARBEIDERBEVEGELSEN
Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940
Fagbokforlaget, 2011
675 sider