Dag Hammarskjölds «Veimerker» i ny utgave

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Søndag 18. september i år vil det være 55 år siden Dag Hammarskjöld, FNs andre generalsekretær, omkom da flyet han satt i styret i jungelen i det nåværende Zambia. Årsaken til ulykken har diskutert i alle år siden, men etter hvert er det vel mer og mer blitt sannsynliggjort at den skyldtes et attentat.

I dag huskes Dag Hammarskjöld like mye for den boka som kom ut etter hans død, som for sin innsats som generalsekretær i FN. I denne boka framstår han som en kristen mystiker, sterkt preget av katolsk fromhet og katolske tenkere som Thomas á Kempis, Blaise Pascal og Johannes av Korset.
Etter Hammarskjölds død fant man et brev han hadde skrevet til en god venn i Sverige, Leif Belfrage, og en ringperm med notater. Utenpå permen hadde han skrevet «Vägmärken».
Notatene var en rekke maksimer og frie vers, og Hammarskjöld selv kalte notatene «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Boka kom ut på Bonniers forlag i Sverige i 1963, og kom året etter i norsk utgave, den gang på Cappelen Forlag. I 1990 kom den ut igjen på det samme forlaget, og i 2003 på Lunde Forlag. Alle disse utgavene er utsolgt, og nå kommer boka i sin fjerde utgave på norsk. Denne gang er det Commentum Forlag som gir den ut, med et forord av professor Janne Haaland Matlary, og et avsluttende essay av forfatteren Jørn-Kr. Jørgensen. Boka er i ferd med å bli en klassiker innen kristen, filosofisk litteratur.

Reaksjoner
Reaksjonene i Sverige var både sterke og negative da boka kom ut første gang. Det var ille nok at samtidens mest berømte svenske var en from kristen, men at han også var en mystiker var omtrent ikke til å være. Forfatteren Olof Lagercranz, kjent for sin aggressive ateisme, skrev i Dagens Nyheter at Hammarskjöld måtte ha vært overarbeidet og i psykisk ubalanse.
Men tekstene i «Veimerker», som ble Hammarskjölds eneste bok, var blitt til helt fra han var i 20-årsalderen og fram til få dager før han døde, 56 år gammel.
Som person beskrives han som det motsatte av spontan, og han skriver selv om hvor ensom han var, både som menneske og intellektuell. Han giftet seg aldri, og hadde ingen annen virkelig fortrolig samtalepartner enn dagboka – og Gud. I et notat som er datert 29. juli 1958 skriver han, og adressaten er åpenbart Gud selv: «Ga du meg denne uløselige ensomhet for at jeg lettere skulle kunne gi deg alt?»

Kristenmenneskets utfordringer
Boka er redigert kronologisk, og notatene er samlet gjennom mange år. Noen av dem er det man vil kalle «generell livsvisdom», andre går inn i kristenmenneskets utfordringer: «Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud har tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke har tid til Gud», skriver han i 1941 eller 1942.
Samme år skriver han også: «Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat».
At Hammarskjölds forhandlinger med Gud kunne være krevende, går fram av et annet, senere notat: «Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først gjennom den innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys, kan vi nå fram til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden».
I 1953, det året han ble FNs generalsekretær, skrev han: «Hva betyr i siste instans ordet Offer? Eller bare ordet gave? Den som intet har, kan intet gi. Gaven er Guds – til Gud».
I den samme perioden noterte han: «Jeg er kalken. Drikken er Guds. Og det er Gud som tørster».

Bønn
Den språkmektige generalsekretæren skrev sine tanker ned på flere språk. De fleste på svensk, mens også på engelsk og fransk. Noen av dem står nærmest som «punchlines», så som denne: «The lovers of God have no religon but God alone».
I mange notatene han gjorde, er han opptatt av bønn: «Bønnen, krystallisert i ord, fikserer om og om igjen en bølgelengde der dialogen må føres videre endog når bevisstheten retter seg mot andre mål».
Den mest kjente teksten fra «Veimerker» er da også en bønn. Den har ofte vært brukt både i gudstjenester og til privat andakt:

«Du som er over oss,
Du som er en av oss,
Du som er -
også i oss.

Måtte alle se deg – også i meg.
Måtte jeg få berede veien for deg
og takke for alt som da vederfares meg.
Måtte jeg ikke derved glemme andres nød.

Hold meg fast i din kjærlighet
slik du vil at alt skal bevares i min.

Måtte alt mitt vesen vendes om til din ære,
og måtte jeg aldri fortvile.

For jeg er under din hånd,
og i deg er all kraft og godhet.

Gi meg et rent sinn – at jeg må se deg,
et ydmykt sinn – at jeg må høre deg,
et kjærlig sinn – at jeg må tjene deg,
et trofast sinn – at jeg må bli i deg».

Dag Hammarskjöld
VEIMERKER
Forord av Janne Haaland Matlary
Avsluttende essay ved Jørn-Kr. Jørgensen
Commentum forlag
160 sider

Publisert i Dagen 12. mai 2016

Konger og kroner

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Første gang en konge ble kronet i Norge, var det en seks-sju år gammel gutt som var seremoniens hovedperson. Gutten het Magnus Erlingsson, og når kroningen ble gjennomført, var det ikke minst for å kompensere for at guttekongen etter gjeldende rett ikke hadde noe som helst krav på kronen. Siste gang en konge ble kronet i Norge, var i 1906 da kong Haakon VII ble kronet i Nidarosdomen, sammen med sin dronning Maud.

I år er det 25 år siden sønnesønnen til Maud og Haakon ble konge i Norge. Han ble ikke kronet, men signet, slik også hans far var blitt det, i kirken som etter hvert var blitt «kroningskirken» i norsk historie. Det er det aktuelle bakteppet for boka «Norges krone. Kroninger, signinger og maktkamper fra sagatid til nåtid» som historikeren Trond Norén Isaksen har gitt ut på forlaget Historie & Kultur.
Kroning av konger har lange tradisjoner i europeisk historie. Det har også koblingen mellom kirke og kongemakt når kroningen skal skje. Det startet da pave Leo III, ifølge legenden helt overraskende, kronet frankerkongen Karl til keiser over det romerske riket juledag i år 800. Da Napoleon ville krones som keiser av Frankrike drøyt tusen år senere, var paven også til stede, men kun som tilskuer. Napoleon valgte å sette kronen på sitt hode selv.

Norske kroninger
Både Magnus og hans etterfølger Sverre ble kronet i Bergen. For Sverres del medførte kroningen at han ble lyst i bann, siden han hadde gjort opprør mot og fått drept den kongen som hadde kirkens velsignelse. Etter Sverre var han sønn Håkon konge et års tid før han døde under omstendigheter som aldri er blitt oppklart. Etter ham fikk man fire konger, dels i rask rekkefølge, dels samtidig, før Håkon Sverresons sønn med Inga fra Varteig (anmelderen unner seg litt østfoldpatriotisme her!) sto igjen som den siste. Han het Håkon Håkonsson og huskes av mange som barnet birkebeinerne måtte bringe i sikkerhet på en legendarisk skitur. I 1247 ble han kronet i Bergen. Da var han en voksen mann på 43 år og hadde vært konge i 20 år allerede.
Også de to neste kongekroningene skjedde i Bergen, før Håkon V Magnusson og hans dronning ble kronet i Oslo. Da var Norges tid som selvstendig kongerike på hell.

Nidarosdomen
Nidarosdomen ble ikke kroningskirke før i 1449. Da ble Karl Knutsson «Bonde» kronet til norsk konge, men allerede året etter ble Christian I kronet samme sted, enda til på selve olsokdagen. Det ble også sønnen Hans i 1483. Neste norske kroning – og middelalderens siste – skjedde med Christian II i Oslo i 1514.
I unionstiden med Danmark ble kongene kronet i København, men «hyllet» i Norge. I 1814 vedtok Eidsvollsforsamlingen at Nidarosdomen skulle være den norske kroningskirken, og i 1818 ble Karl Johan kronet som norsk konge. Hans forgjenger, den demente Karl II (i Norge) kom seg aldri til Trondheim i løpet av de fire årene han var norsk konge. Også de to siste unionskongene ble kronet her, mens Haakon VII og dronning Maud ble kronet i 1906.
Bare få år senere vedtok Stortinget å fjerne «kroningsparagrafen» fra Grunnloven.

Detaljrikdom
Med sine 500 sider er Norén Isaksens bok svært detaljrik, både når det gjelder så vel personer som debatter, prosesser og intriger. Det har vært mye av det, alt sammen, og iblant kan det nok bli vel mange detaljer.
Den delen av boka som denne leser syntes var mest spennende, er forfatterens refleksjoner rundt hvordan det neste tronskiftet i Norge skal markeres. Kong Olav måtte mer eller mindre trasse seg til en kirkelig seremoni da han ble konge i 1957. I 1991 gikk det lettere, selv om man registrerer med et skjevt lite smil den smule, om ikke maktkamp, så posisjonskamp, som foregikk mellom henholdsvis biskopen i Oslo og biskopen i Nidaros om hvem som skulle gjøre hva. Det endte med et kompromiss…
Når Håkon VIII en gang i framtiden blir konge er ikke minst den kirkelige situasjonen blitt endret. Landet har ingen statskirke lenger, selv om kongens plikt til å bekjenne kristen tro er beholdt. Det er heller ikke slik at eksempelvis Oslos biskop er kirkens primas; i stedet har man fått det som på mange måter er et erkebispe-embete med sete i Nidaros, men adskilt fra det «vanlige» bispesetet i Nidaros.
Men boka har selvsagt kvaliteter langt utover noen hypotetiske refleksjoner om en situasjon som alle håper ligger et godt stykke fram i tid. Den er blitt et solid stykke Norges-historie som er både velskrevet, spennende og underholdende.

Trond Norén Isaksen
NORGES KRONE
Kroninger, signinger og maktkamper fra sagatid til nåtid
Historie & Kultur
499 sider

Publisert i Dagen 18. februar 2016

De verste?

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Jeg synes kanskje ikke boka helt holder det tittelen lover når Bernt Rougthvedts nye bok heter «Norges verste nazister». Det kan virke litt tilfeldig hvem det er forfatteren har plassert i denne kategorien, selv om det sier seg selv at med 60 kapitler der 61 personer omtales (ett av kapitelene handler om et ektepar), kan ikke alle bli like ille.

Terboven, Quisling, Rinnan og flere av «ministrene» i Quislings «regjering» er selvsagt med i denne boka. Også andre, svært synlige medlemmer av det nazistiske systemet og bevegelsen har fått sine kapitler. Det samme har torturister og sentrale, tyske militære som spilte viktige roller i Norge under krigen. Mange av dem som er omtalt i boka endte opp foran ekskavasjonsgrupper etter krigen og ble skutt. Den siste så sent som i 1948. Andre klarte å komme rettsoppgjøret i forkjøpet, eller de klarte å flykte fra landet før de kunne stilles for retten.
Det er mange navn, og noen av dem skal være enda mer interessert i rettsoppgjøret enn denne anmelder faktisk er, for å ha hørt om.

Hamsun og Rød
Det er imidlertid to navn man har hørt om, og som det overrasker litt å finne blant de 61 som er omtalt i denne boka.
Overraskelsesmomentet er litt forskjellig for de to det er snakk om.
Den første er forfatteren Knut Hamsun. Jeg er ikke overbevist om at han hører hjemme i et slikt galleri. Jeg vet det meste om hans skriverier under krigen, og hans uttalte begeistring for Vidkun Quisling. «Hadde jeg hatt ti stemmer, skulle han fått dem alle», skrev han allerede i 1936. Men da valgdagen kom, fikk han ikke engang den ene stemmen Hamsun hadde. Partiet Nasjonal Samling fikk én stemme ved valget i Eide krets i 1936, og den påberopte Marie Hamsun seg senere.
At Knut Hamsun var en reaksjonær gammel mann burde være kjent lenge før krigen, og både han og flere andre i familien fikk betale dyrt for sine politiske handlinger og gjerninger under krigen. Men blant «de verste»?
Da er det en mer positiv overraskelse at politimannen Knut Rød er omtalt i Rougthvedts bok. Det var han som hadde ansvaret for deporteringen av norske jøder i 1942. Av de 532 som ble deportert, hadde han ansvaret for 403 av dem. Da hadde Rød allerede vært medlem av NS i mer enn ett år. Etter krigen ble han stilt for retten, men frikjent, siden han også hadde ytt Hjemmefronten en del verdifulle tjenester. I dommen ble det sagt eksplisitt at deportasjonen av mer enn 400 jøder «utvilsomt har vært av liten vekt» sammenliknet med det han hadde bidratt til ellers. Slik tenkte man om hundrevis av tapte liv i norske domstoler i 1948; det var ellers det samme systemet som frifant to grenseloser for at de hadde ranet og drept det jødiske ekteparet Feltmann da de forsøkte å flykte til Sverige.
Jeg har derfor mer sans for at forfatteren plasserer Knut Rød blant «de verste» nazistene under krigen, enn at Knut Hamsun er der. Hamsun var først og fremst en støysender. Knut Rød var en systematiker og offentlig tjenestemann som gjorde en av de verste forbrytelsene under krigen mulig.

Bernt Rougthvedt
NORGES VERSTE NAZISTER
Nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste 1940-1945
Spartacus Forlag
186 sider

Publisert i Dagen 14. januar 2016

De som forsvant

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

I en tid da fremmedhat og antisemittismen ser ut til å blomstre igjen, er det både viktig og nødvendig med bøker som dokumenterer hva det førte til forrige gang slike krefter fikk utfolde seg i norsk offentlighet. Boka «Familiene som forsvant. Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880-1945» er et viktig bidrag til folkeopplysningen om dette.

I alt 31 jøder fra Vestfold ble deportert av de norske nazimyndighetene og deres servile håndlangere, norske politifolk og lensmenn, i 1942. Bare én av dem kom tilbake: Musikeren og forretningsmannen Herman Sachnowitz (1921-78). To år før sin død ga han ut boka «Det angår også deg», som er blitt kåret som en av de ti viktigste norske bøkene om andre verdenskrig.
De andre 30, som var fra ti til 80 år gamle, ble enten drept med det samme de kom til fangeleiren, eller de døde som følge av mishandling, sult, sykdom og umenneskelig slit.

De første
Det var på slutten av 1800-tallet de første jødiske familiene bosatte seg i Vestfold, men etter noen få år flyttet de gjerne tilbake til Kristiania eller dro videre til andre byer. Men byene og bygdene i området fikk hvert år besøk av omreisende jødiske handelsmenn. Ofte gikk de fra gård til gård med varene sine på ryggen.
Etter første verdenskrig bosatte nye familier seg i Tønsberg, Sandefjord og Larvik.
De fleste hadde kommet til Norge som flyktninger fra tsarens Russland. I det nye landet skulle de etablere seg med familier, bygge en fremtid og legge jødehatet bak seg. De fikk seg arbeid, åpnet forretninger og barna deres begynte på skolen, deltok i foreninger, lekte på løkkene og dro på utflukter.
Alt dette forteller forfatteren Thomas Nilsen, som selv er fra Andebu, om i sin bok. Dette er hans andre bok om Vestfold og verdenskrigen. Stoffet til denne boka kom han over da han arbeidet med en masteroppgave om antisemittismen i Vestfold-avisene i mellomkrigstiden.

Antisemittisme
For antisemittismen ikke bare spøkte i bakgrunnen i disse årene, men var svært tydelig. Man så det både på lederplass og reportasjeplass i avisene, og man så det i debattspaltene. Her ble jødene beskyldt for å stå bak mange av samtidens politiske uroligheter.
Et ord som «jødeproblemet» ble brukt med den største selvfølgelighet. «Skal også Norge få sitt jødeproblem?» heter det i en artikkel som sto i Larvik-avisa Østlandsposten.
Skepsisen til innvandrere og flyktninger var stor også i mellomkrigstida. En artikkel i Tønsberg Blad i 1926 gjør et poeng av at sju prosent av byens innbyggere var innvandrere – i alt 885 personer. Men 860 av dem kom fra Nord-Europa, de fleste fra Sverige. De siste 27 fordelte seg på resten av verden.
I Sandefjord fantes det én jødisk familie, men det klarte ikke å berolige lederskribenten i lokalavisa i 1933.
Man opererte også med helt ville antakelser når det gjaldt hvor mange jøder som bodde i Norge, og anslo tallet til ti tusen. I virkeligheten var det langt under ett tusen.
Denne giftige atmosfæren var en del av det norske jøder måtte leve med, og som eksempelvis førte til «reaksjoner» da en rektor ba en jødisk gutt holde tale for dagen på 17. mai.

Naivitet?
Noe av det som slår en når en leser om de jødiske familiene i Vestfold, er den naiviteten som man i ettertid må si at de var preget av. De hadde hørt om hva som skjedde med jøder i andre okkuperte land, men må ha trodd at noe slikt ikke ville skje her.
Smakløse ytringer var én ting, rene drap noe helt annet. Derfor var det også forholdsvis få som flyktet til eksempelvis Sverige.
Thomas Nilsen går nokså detaljert inn i fortellingen til hver enkelt av de jødiske familiene som bodde i Vestfold da krigen kom til Norge. Han navngir også både politifolk, leirsjefer og andre som nok hadde sett seg best tjent med glemsel. Det samme gjør han der hvor norske forretningsfolk tilsynelatende uten blygsel overtok varelageret fra jødiske konkurrenter som nå ikke kunne drive butikken sin selv lenger.
Han forteller også om den skammelige småligheten de få overlevende ble møtt med etter at andre hadde overtatt både eiendeler og eiendommer fra sine jødiske bysbarn.
Det er en vond fortelling han formidler; vond, men nødvendig. Ikke minst nødvendig med tanke på hva slags konsekvenser fremmedhat kan få dersom man ikke passer på at det ikke får rom, verken hos en selv eller i det offentlige rom.
Det kan aldri forbys, men det kan påpekes og det kan avsløres som det heslige fenomen det er.

Thomas Nilsen
FAMILIENE SOM FORSVANT
Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880 – 1945
Liv Forlag
335 sider

Publisert i Dagen 19. november 2015

Det fascistiske sirkus

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Man kan bare i liten grad snakke om en fascistisk «historie» i Norge. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 stilte partiet Nasjonal Samling med lister over hele landet, og ved kommunevalgene i 1934 og 1937 med lister i mange kommuner. Partiet var blitt stiftet 17. mai 1933, og Vidkun Quisling var i alle år partiets «fører».


Men det første forsøket på å etablere en fascistisk bevegelse i Norge fant sted i mai 1927. Da ble «Den nasjonale legion» etablert på et møte i Oslo.
Møtet ble betegnende nok holdt i et sirkustelt.
Mannen bak «legionen» het Karl Meyer. Han var en 39 år gammel frukthandler med et frynsete rykte, om enn av forholdsvis «pen» familie.
Han var en glødende nasjonalist, og en like glødende anti-kommunist, til tross for at så vel hans far som hans bror var politisk aktive i arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen.
Hans søster var gift med den radikale forfatteren Helge Krog, men som Meyer selv formulerte det da han ble spurt om han ikke var svoger med Krog: - Jo, men det er langt ute…

Oppmerksomhet
Religionshistorikeren Terje Emberland har nylig kommet med en bok om Meyer og hans «legion». Boka heter «Da fascismen kom til Norge. Den nasjonale legions vekst og fall, 1927-1928».
Den forrige boka av Emberland som jeg leste, var hans biografi over forfatteren og nasjonalisten Per Imerslund, et fascistisk ikon som bare ble 31 år gammel, men som Emberland likevel klarte å skrive mer enn 500 sider om (Bare så det er sagt: Den boka er både for tykk og for detaljert; det er de fleste bøker i den størrelsen!). Til sammenlikning er boka om Meyer og hans legion på godt under halvparten. I tillegg er den morsomt skrevet.
I ettertid er det også det komiske ved Meyer og hans bevegelse man ser.
Samtiden så det nok ikke helt slik.
Meyer spilte hemningsløst på en russerfrykt og kommunistfrykt som det var en del av i samtiden, bare ti år etter den russiske revolusjon, og fem år etter at venstrefløyen i Arbeiderpartiet hadde brutt ut og dannet Norges Kommunistiske Parti. De hadde en rekke aviser og var også representert i Stortinget. I fagbevegelsen utgjorde de en maktfaktor.
Velrennomerte avisredaktører som Rolf Thommessen i Tidens Tegn og Frøis Frøisland i Aftenposten delte den russer- og kommunistfrykten som Meyer spilte så rått på, og var i utgangspunktet positive til ham og det han forsøkte å trekke i gang.
Også kulturpersonligheter som skuespilleren Egil Eide og forfatteren Erling Winsnes ga støtte til «legionen».
Meyer fikk derfor i utgangspunktet stor oppmerksomhet for sin virksomhet, men etter hvert gled det hele over, dels i parodien, dels i rene voldsorgier.
Som de fleste bevegelser av denne typen, tiltrakk også «Den nasjonale legion» til seg personer med stort behov for slåssing og voldsbruk.

Kortlevd
Som undertittelen på Emberlands bok sier, ble «Den nasjonale legion» en kortlevd affære.
Dels hang nok dette sammen med at frukthandleren med det frynsete ryktet ikke var rette mann til å lede noe som helst, men det oppsto også raskt konflikter innad i legionen.
Støttespillere trakk seg ut, og oppmerksomheten dabbet av.
Pene mennesker ville ikke bli assosiert med voldsmenn og bråkmakere.
Til tross for at Meyer og hans legion markedsførte seg som sterkt kritiske til parlamentarisme og demokrati, valgte de å stille liste ved stortingsvalget i 1927.
Det ble selvfølgelig en flopp, og deretter var legionen i realiteten ferdig.
Det skulle gå fem år før noen prøvde å stille liste med en fascistisk ideologi i bunn ved noe norsk valg. Det ble ingen suksess det heller.
Når man leser om «Den nasjonale legion» i dag, er man nødt til å få assosiasjoner også til andre bevegelser – og for den del partier - som spiller på frykt for det ukjente og på konspirasjonsteorier om skumle krefter som vil overta landet. Både kommunismen, jødedommen og islam har vært pekt ut som slike trusler.
Sånn sett er det litt oppmuntrende å lese Emberlands bok om den første, norske fascistbevegelsen. Ikke bare fordi «bevegelsen» kokte bort i kålen, men også fordi både Meyer og andre som støttet ham endte på «riktig side» den dagen fascismen virkelig kom til Norge som trampende soldater opp langs Karl Johan.

Terje Emberland
DA FASCISMEN KOM TIL NORGE
Den nasjonale legions vekst og fall, 1927 – 1928
Dreyer forlag
220 sider

Publisert i Dagen 5. november 2015

Fra politisk thriller til røverhistorie

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Eirik Wekre har spesialisert seg på å skrive thriller-romaner med handlingen lagt til mer eller mindre politiske miljøer. Han har bakgrunn som offiser og finansrådgiver, og romanene hans har blant annet tatt for seg økonomisk kriminalitet på høyt, politisk nivå.

I årets roman går han helt til topps når det gjelder det politiske. Dagen etter at den norske statsministeren er blitt felt på et kabinettsspørsmål, blir han myrdet. Dette fører til at «landet kastes ut i et bunnløst, politisk kaos», som det heter på bokas baksidetekst.
Allerede her får jeg som leser problemer. Det norske samfunnet er ikke slik det vil bli «et bunnløst, politisk kaos» av en statsministers død; selv ikke etter at den samme statsministeren har blitt felt i Stortinget. Saken som felte regjeringen hadde med politiets arbeidstidsbestemmelser å gjøre. Det skaper grunnlag for en del konspirasjonsteorier, slik det gjerne skal være i en roman av denne typen.
Spesialrådgiver Theo Hannover i Politiets sikkerhetstjeneste får ansvaret for etterforskningen, og så er man i gang.

Spillerom
Problemet med å legge denne typen fortellinger til såpass vel strukturerte miljøer som eksempelvis storting og regjering, der det finnes klare regler for omtrent hva det skal være, er at disse samme reglene gir forholdsvis lite spillerom for fantasifulle løsninger. Et fremadstormende, høyrepopulistisk opposisjonsparti, ledet av en forholdsvis ung kvinne preger den politiske debatten etter mordet på statsministeren.
Hun tripper etter å komme inn i regjering, og hennes nærmeste medarbeider i partiet, er hennes egen mor. Her kaster man nok som leser noen skjeve sideblikk til også norske partier, uten at det direkte skjemmer fortellingen.
Det gjør imidlertid det forsøket Eirik Wekre gjør når han lar det presumtivt politiske «kaos» bli forsøkt løst ved at det skrives ut nyvalg. Da forlater han også den smule realisme og troverdighet som i hvert fall denne leser forventer av en roman som er lagt til lett gjenkjennelige miljøer.
Statsministre har dødd i Norge før – det ble ikke nyvalg av den grunn.
Det har vært uoversiktlige politiske situasjoner i Norge før; det ble ikke nyvalg av det heller.
En av fordelene med den norske ordningen er at det ikke er mulig å krisemaksimere seg fram til nyvalg; det stortinget man velger er dømt til å sitte i fire år, og til å finne løsninger med den sammensetningen folket har skapt.
Det bør en roman som legger handlingen til dette miljøet ta høyde for.

Røverhistorie
Nå er det verken politiet eller det høyrepopulistiske partiet som sådan som er skurken i denne fortellingen. Det er «en fremmed makt»; jeg skal ikke røpe mer enn det. Men da har det som kunne vært anslaget til en spennende, politisk thriller for lengst sklidd over i røverhistorie som det egentlig er skrevet nokså mange av allerede, med snev både av den kalde krigen og andre historiske fenomener.
Men som underholdningslektyre er dette greit nok.

Eirik Wekre
INKOGNITO
Thriller
Gyldendal
332 sider

Publisert i Dagen 24. september 2015

Øgrim-arven

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Jobbintervjuet var av det korte slaget. Man presenterte seg og sa at man søkte jobb. Tapperisjefen på Schous Bryggeri så hardt på mannen han hadde foran seg. «Øgrim, Øgrim… Er det ikke noe kjent med det navnet?» «Du tenker kanskje på at bestefaren min var en av dem som startet Frelsesarmeen her i landet?» svarte Tron Øgrim. Han fikk jobben.

Historien er en av flere eksempler fra boka om Tron Øgrim som sier noe i hvor sterk grad den kjente AKP-eren identifiserte seg med arven fra så vel sine besteforeldre som oldeforeldre. De var alle kjente skikkelser fra Frelsesarmeens historie her i landet. Oldefar Johan Øgrim hadde ledende stillinger alt på 1890-tallet, mens bestefar Tobias hadde det samme en generasjon senere.

Arv
Tron Øgrim henviste til denne arven flere ganger. Da han møtte Aril Edvardsen til debatt i underholdningsprogrammet LørDan i mars 1991, omtalte han Tobias Øgrim som «formann i Frelsesarmeen i Sverige og Norge», og da han lot seg intervjue av Christian Borch i forbindelse med at Frelsesarmeen fikk inntektene av TV-aksjonen i 1995, snakket han varmt om bestemor Otonie, som rømte hjemmefra da hun var 16 år. Foreldrene ville hun skulle ta utdannelse og bli lærer, mens Otonie ville bli slumsøster. Hun var hans heltinne; hun var opprører, akkurat som han selv var det.
Han hadde en av sine aller siste offentlige opptredener da han holdt talen for dagen 1. mai 2004 i Langesund. I en nokså personlig tale snakket han om bestemor Otonie, som var fra Grenlandsområdet. Tilhørerne var ikke i tvil om at den sosialistiske grunnholdningen var en arv fra bestemoren, som rømte hjemmefra for å bli slumsøster i hovedstaden. Som gutt hadde Tron hørt henne fortelle om fattigdommen i Norge rundt år 1900.
Det var en tale som traff sitt publikum godt, og oppslutningen om 1. mai-arrangementet var det største på mange år.

Politikk
Ingen i neste generasjon Øgrim engasjerte seg aktivt i Frelsesarmeen, men de tok med seg noen av de samme verdiene. En nøktern livsstil var en av disse. Som tapperiarbeider på Schous bryggeri gjennom mange år var Tron Øgrim blant de få av kollegene som ikke drakk på jobb og heller ikke utviklet et alkoholproblem.
Et radikalt samfunnsengasjement var nok også en del av den øgrimske arven. I Trons tilfelle førte det til et livslangt engasjement på politikkens ytterste venstre fløy allerede tidlig på 1960-tallet. En bok om ham må nødvendigvis i hovedsak handle om det. Han regnes som en av grunnleggerne av den norske ML-bevegelsen, og som en av denne bevegelsens viktigste ideologer.
Han kalte seg kommunist og etter hvert maoist, og engasjerte seg i Sosialistisk Folkeparti allerede som tenåring. Han var med og startet partiets ungdomsorganisasjon – SUF – og senere partiet AKP (ml). Selv om han aldri hadde noen formell lederposisjon i disse organisasjonene, var han i mange år den mest toneangivende personen i dem, og den som pekte ut kursen.
Både SUF og AKP fikk en oppmerksomhet i media, i folkets bevissthet og ikke minst i folks angst som det ikke var grunnlag for. I praktisk politikk spilte verken SUF eller AKP noen som helst rolle. Det viktigste både han og bevegelsene skapte var avisa Klassekampen. Den var Tron Øgrims idé, og er i dag en meget velrennomert og viktig avis.

Klovn?
Trond Øgrim hadde en framtreden i det offentlige rom som kunne virke litt klovnete. Omslagsbildet på boka, som viser en Tron Øgrim som ser skrått bort på fotografen med tungespissen nokså langt ut av den ene munnviken, understreker dette imaget. Han var slagferdig i debatter, og med en respektløs replikk. Som da han i LørDan-programmet beskrev Aril Edvardsen som «en tjukk mann i rar dress». Dette, kombinert med at han var sjeldent upraktisk, bidro nok til befeste slike myter.
Bo Brekke mener dette i stor grad skyldtes sjenanse, og at Øgrim måtte iscenesette seg selv når han sto fram offentlig. Det høres troverdig ut. Også om hans bestefar fortelles det slike anekdoter, som at man i margen på hans prekenmanuskripter kunne finne kommentarer som «gråt litt her».

Nerd
Tron Øgrim skrev mye, men leste langt mer. Da han som ung ble bedt om å holde et foredrag om science fiction-litteratur, svarte han at han hadde ikke lest nok science fiction ennå; han hadde bare lest 700 slike bøker. Da han døde, besto biblioteket hans av 70 tusen bind; det er mer enn selv store, offentlige bibliotek har i sine hyller og magasiner.
Denne anmelder har ingen forutsetning for å vurdere mennesket Tron Øgrim, og heller ikke forfatteren av samme navn. I motsetning til så vel forfatteren av boka som flere av dem som har anmeldt den, har ikke jeg noen fortid i «rørsla». Som de aller fleste som i det hele tatt husker ham, har Tron Øgrim for meg kun vært et navn i mediene så langt tilbake som jeg kan huske.
Som mediefenomen likte jeg ham. Han hadde en frekkhet, en slagferdighet og et engasjement som jeg likte, og som jeg fortsatt liker når jeg leser om det.
Tron Øgrim døde i 2007, en måneds tid før han ville fylt 60 år. Mange har nok spurt seg hva han kunne drevet det til om han – med sine enorme ressurser – hadde valgt andre kampsaker enn revolusjon og maoisme. Det får vi aldri vite.
Det vi vet, er at det var et fyrverkeri som sluknet da den diabetesrammede Øgrim fikk det forfatteren kaller «et sukkersjokk» mens han sov.

Bo Brekke
Tron Øgrim – Det revlusjonære fyrverkeri
Aschehoug
360 sider

Publisert i Dagen 25. juni 2015