«Folkesosialisten» - en bok om Finn Gustavsen

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

For oss som vokste opp på 1960-tallet, og som begynte å interessere oss for politikk på den tiden, var Finn Gustavsen nesten som et ikon. Folkelig og populær, selv om oppslutningen ved valg var beskjeden. På mange måter kan han sammenlignes med partifellen Hanna Kvanmo, som var jevngammel med ham, selv om hun dukket opp på den politiske scenen et ti-år senere. I en ny biografi kalles han kort og godt «Folkesosialisten».

Selv om tre av de åtte bøkene Finn Gustavsen selv dels skrev, dels redigerte må kunne betegnes som selvbiografiske, er det både nyttig og nødvendig med en biografi som har litt avstand til mannen, mennesket og politikeren Finn Gustavsen.
Han var omstridt hele sitt voksne liv, både respektert og elsket på et nokså ambivalent vis, men også – ja, man kan vel bruke et såpass sterkt ord: hatet. Ikke minst ble han det i den bevegelsen han vokste opp i og identifiserte seg med hele livet: Arbeiderbevegelsen.
Han hadde sine barne- og ungdomsår i Horten og Holmestrand, der faren hans var bestyrer for det lokale Samvirkelaget. Faren gikk etter hvert inn i Jehovas Vitner, noe som førte til at sønnen ble tatt ut av kristendomstimene i skolen. Finn selv ble aldri religiøs, men hadde likevel sans for farens trossamfunn, først og fremst fordi han likte den samfunnskritiske holdningen hos vitnene.

«Orientering»
Tidlig på 1950-tallet sa han opp sin stilling som journalist i A-pressen og ble ansatt i den nye avisa «Orientering». De som sto bak den var personer på Arbeiderpartiets venstre fløy, kritiske til NATO og den blokkpolitikken som i stadig sterkere grad preget 1950-tallet.
Her fant Gustavsen sammen med likesinnede som Sigurd Evensmo, Berge Furre, Trygve Bull og Torild Skard.
Det var i dette miljøet uttrykket «det tredje standpunkt» ble brukt første gang i norsk sammenheng. Det skulle beskrive et standpunkt som lå mellom den harde, ideologiske kommunismen og det pragmatiske, forsiktige sosialdemokratiet.
I 1961 hadde «Partiet» fått nok av både det tredje standpunkt og personene bak det, og landsmøtet gjorde et vedtak om at medlemskap i partiet ikke var forenlig med engasjement i miljøet rundt «Orientering».
Bare få dager senere var Sosialistisk Folkeparti - eller SF - stiftet, og ved valget samme høst ble Gustavsen den ene av to representanter for det nye partiet på Stortinget. I 1963 brukte partiet sin «vippeposisjon» til først å felle Gerhardsens tredje regjering på King’s Bay-saken, og deretter Lyng-regjeringen på dens tiltredelseserklæring.

Fra SF til SV
Det er liten tvil om de to periodene som representant for SF var de beste i Finn Gustavsens politiske liv. I 1969 stilte han ikke til valg, tro mot et rotasjonsprinsipp han hadde gjort seg til talsmann for, og som var ment å unngå at de samme personene skulle prege et parti altfor lenge.
Men for mange velgere var Gustavsen og SF én og samme sak, og partiet forsvant fra Løvebakken sammen med ham.
I kjølvannet av EF-debatten i årene fram til 1972 og valget i 1973, var «samling av venstrekreftene» et mantra for mange på den politiske venstresiden. Gustavsen selv hadde kontroll på sin begeistring, men innså at det ikke forelå noe alternativ til dette.
I 1973 ble han valgt inn på Stortinget igjen, denne gang for det som først het Sosialistisk Valgallianse, senere Sosialistisk Venstreparti.
Dette ble hans siste periode på Stortinget, og var på mange måter en ulykkelig periode, både politisk og privat.
Da perioden var over, gikk han på en psykisk smell, som han senere, som den første norske toppolitiker, var åpen om.

Biografi
Finn Gustavsen var bare 51 år da han gikk ut av Stortinget.
I årene som fulgte virket han først og fremst som journalist og forfatter, og var blant annet redaktør for «Ny tid», avisa som skulle overta den rollen «Orientering» hadde hatt.
Det klarte den aldri.
Den politiske debatt i Norge ble aldri den samme etter Finn Gustavsen.
Hans friske, noen vil sikkert si «frekke», måte å føre debatter både engasjerte, begeistret og forarget.
Denne stilen tok han også med seg til Stortingets talerstol. Mange husker hans innledningsord i en trontaledebatt: «Regjeringen ber oss samle oss i det gamle ønske om en god jul og et godt nytt år».
«Folkesosialisten» er skrevet av sosiologen og medieprofessoren Terje Rasmussen.
Forfatteren legger ikke skjul på at han hadde sans for Finn Gustavsen.
Det hadde – og har – denne anmelderen også.
Boka er grundig og velskrevet. Mer enn 15 år etter Gustavsens død er det en bok som bør leses, også av de for hvem Finn Gustavsen bare er et navn.
Som den tidligere stats- og utenriksministeren John Lyng, som hadde stor respekt for ham, sa: «Finn Gustavsen er et politisk talent. Han har intelligens, vitalitet, til og med sjarm – hvis han gidder å bruke den. Mange mener han er ufordragelig. Det er han selvfølgelig også!»

Terje Rasmussen
FOLKESOSIALISTEN
Biografien om Finn Gustavsen
Forlaget Manifest

Publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere, nr. 1-2/2021

En selfie i bokform

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Runar Søgaard hører til den gruppen personer som er kjent bare for å være kjent. Utgangspunktet for hans kjendisstatus er hans ekteskap med artisten Carola Häggkvist. Nå har han skrevet bok om seg selv.

Med tittelen «Gud gav oss ti bud – jeg har brutt ni av dem» kan boka gi inntrykk av at forfatteren tar et ærlig oppgjør med seg selv og eget liv. Slik kan den kanskje leses også, men hovedinntrykket man sitter igjen med, er snarere at dette er en selfie av nesten groteske dimensjoner, skrevet av en person med enormt selvbilde.

Runar Sørgaard vokste opp i den frikirkelige bevegelsen «De frie evangeliske forsamlinger» eller «De frie venner», som de er mest kjent som. Her var - og er - hans far pastor og forstander.
Som ung flyttet Runar til Sverige og kom i kontakt med Ulf Ekman og bevegelsen Livets Ord. Her ble han – slik han selv framstiller det – en nær medarbeider av Ekman.
Det var også i dette miljøet han ble kjent med Carola, som han ble gift med i 1990.

Carola
At Runar Søgaard velger å utlevere seg selv i en bok, får så være.
Verre er måten han utleverer sin tidligere ektefelle og mor til ett av hans tre barn på.
I boka hevder han at det var han som brøt ut av forholdet, blant annet på grunn av gjentatt utroskap fra den andre parten.
Den typen «kiss and tell»-historier er alltid usympatiske og ekle.
Det blir ikke bedre av at ex-en velger å slå tilbake og gi i hvert fall deler av sin fortelling, både om hvem som brøt og om forholdet. Da blir man vitne til en skittentøyvask man gjerne ville vært spart for.

«Oppgjør»
Nå er ikke ex-kona den eneste Søgaard tar «oppgjør» med i denne boka.
Også bildet av Ulf Ekman blir tegnet i store streker og grelle farger, og for godt mål får nærmest en samlet frikirkelighet sine pass påskrevet også.
Når Runar skriver om seg selv - på et tidspunkt da han var omkring 20 år gammel – at han hadde «veldig god oversikt» over Bibelens teologi og «hva den faktisk sier om en mengde saker og ting», er det nesten så man føler litt medynk med ham.
At oversikten ikke er bedre enn at han gjentar det gamle – og feilaktige – postulatet om at det står «frykt ikke» 365 ganger i Bibelen, bare bekrefter denne hjelpeløsheten.
Det pedagogiske poenget skal være at det står ett slikt utsagn for hver dag i året. Imidlertid er antallet «frykt ikke»-utsagn i Bibelen langt færre.
Runar Søgaard bruker også mye tid på en type frikirkelige kulturdebatter som var arkaiske alt da denne anmelder var ung – og jeg er 15 år eldre enn Søgaard. Det gikk på idrett og musikkformer, og Søgaard vil gjerne gi inntrykk av at dette var kamper der han sto i front.

Konflikter
I det hele tatt handler boka i veldig stor grad om konflikter Runar Søgaard har stått i; ikke minst mot media.
At en som etter eget utsagn hater medier og journalister, stiller opp i det ene realtyshowet etter det andre er også blant de merkverdigheter denne fortellingen byr på.
Boka er opprinnelig skrevet på svensk.
Oversettelsen til norsk er ikke spesielt god, med mange sve-ismer i språket, et språk der uttrykk som «fly forbannet» og «gi blaffen» florerer.
Det skurrer, for å si det pent, i en bok som skal være tilegnet «min himmelske far og Frelser».

Runar Søgaard:
Gud gav oss ti bud – jeg har brutt ni av dem
Wigmostad & Bjørke
264 sider

Den siste proletar?

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det er flere som er blitt omtalt som «den siste proletar». Når det gjelder politiske ledere, er nok Reiulf Steen den som ligger nærmest til å bli beskrevet slik. Dette til tross for at hans yrkesaktive liv «på golvet» begrenset seg til fire år som fabrikkarbeider ved Nitroglycerin Compagniet på hjemstedet Sætre fra han var 17 til han var 21 år. Resten av livet handlet det om politikk, inkludert fire år som journalist i «partipressen».

Hans politiske CV behøver ikke å bli referert for de som leser denne anmeldelsen; den er både lang og imponerende, selv om han aldri fikk den viktigste og mest ettertraktede jobben for en toppolitiker i Arbeiderpartiet: Han ble aldri statsminister.
Det er vanskelig – noen vil si «umulig» - å skille mellom privatpersonen og politikeren Reiulf Steen.
Sist høst ga Hans Olav Lahlum ut en murstein av en biografi om ham: «Reiulf Steen: Historien, triumfene og tragediene».
Det er fascinerende lesning; «spennende» er et ord som melder seg, til tross for at det man kan kalle «fortellingen om Reiulf Steen» er forholdsvis godt kjent fra før.
Dels har han fortalt mye av dette selv; dels har andre fortalt det.
Ikke minst de personlige utfordringene hans, knyttet til sykdom, alkohol, ekteskap og andre personlige forhold.
Et gammelt ordtak sier at «revolusjonen spiser sine barn» - det gjør tydeligvis også den hverdagslige politikken.

«Den siste ideolog»
I tillegg til at han var «den siste proletar» som ble leder i Arbeiderpartiet, kan man også hevde at han var den siste ideolog på denne posten.
Reiulf Steen hadde en mer åpen og spørrende måte å nærme seg de politiske utfordringene på enn hans etterfølgere – og særlig etterfølgeren i bestemt form entall – hadde.
Sett på litt avstand er forskjellen mellom filosofen Steen og teknokratene Harlem Brundtland og Stoltenberg både stor og påfallende.
Med noter, henvisninger og kildefortegnelse er dette blitt en bok på tett oppunder 700 sider. Slik må det vel bli når forfatteren er en grundig og flittig historiker som Lahlum.
Som anmelder kan man da enten gå inn i detaljer og vurderinger; det er vel ikke riktig alle man kan si seg enig i, eller man kan kapitulere og si: Dette er spennende lesning. Dette er interessant lesning. Dette anbefales til alle som er interessert i nyere, norsk politisk historie.
Jeg velger det siste.

Hans Olav Lahlum
Reiulf Steen: Historien, triumfene og tragediene
CappelenDamm
671 sider

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1/2020

Jødehat på norsk

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Bjørn Westlie har i årenes løp gitt mange bidrag til avsløringen av hvor dypt rotfestet både antisemittisme og rent jødehat har vært i den norske bevisstheten. Det begynte i 1995 med artiklene om det store jøderanet, der han dokumenterte den norske statens manglende evne og vilje til å gjøre opp for den såkalte «inndragningen» av norske jøders formuer og eiendeler under krigen. Senere har han skrevet flere bøker om beslektede tema. Nå foreligger enda en.

I boka «Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen» tar Westlie for seg virksomheten til pressebyrået «Norsk Artikkeltjeneste»; et byrå som leverte kommentarartikler til norske aviser under hele krigen.
Byrået var den offisielle pressetjenesten til partiet Nasjonal Samling.
Fordi dette var det eneste politiske partiet som var tillatt under okkupasjonen, fikk byrået en faktisk monopolstilling når det gjaldt å levere denne typen stoff til avisene.

Kommentarstoff
At politiske partier og/eller bevegelser har pressebyråer som også leverer kommentarstoff, er forholdsvis velkjent.
I mange aviser ble disse artiklene trykket på lederplass i avisa.
Denne anmelder har selv på frilansbasis skrevet kommentarartikler for det daværende Norpress og hatt fornøyelsen av å se dem på lederplass i egen lokalavis.
Forskjellen er at mens denne typen artikler fra pressebyråene er et tilbud til redaksjonen, stilte Norsk Artikkeltjeneste krav om at artiklene skulle brukes, og de fulgte nøye med på at så skjedde.

«Fake News»
Kommentarene fra Norsk Artikkeltjeneste er tidlige eksempler på det som i vår tid kalles «Fake News».
Det var fra denne tjenesten begrepet «trakk seg seirende tilbake» oppsto.
Dette er likevel harmløst, sammenliknet med hvordan særlig jødene ble omtalt i disse artiklene. Det skjedde i et grovt og sjofelt språk som man må undre seg over at presumtivt skolerte pressefolk kunne få seg til å bruke. I den grad avisredaksjonene reserverte seg mot å bruke artiklene, var det den grove språkbruken de reagerte på, mer enn «analysene» (anførselstegnene er anmelderen sine).
Tankegodset var da heller ikke ukjent og fremmed for norske lederskribenter – en avis som Aftenposten ga uttrykk for samme type holdninger lenge før det sto en eneste tysk soldat i landet. Men formen var riktignok mer elevert.

Ble brukt
Westlie har gått systematisk gjennom tjenestens artikler, og har også studert i hvor stor grad artiklene ble brukt.
For de ble brukt.
Ikke slik at alle brukte alt; det ble sendt ut flere artikler hver eneste dag, og enkelte aviser brukte da også plassmangel som begrunnelse når de ble avkrevd en forklaring på at de ikke hadde brukt tjenestens artikler.
Westlie siterer mange av artikkeltjenestens produkter; så mange at det for denne leser ble i meste laget til tider.
Det går noen ganger en grense for hvor mye gørr man orker å ta inn.
Samtidig er dette viktig dokumentasjon.
Det var ikke først og fremst lugubre presseorgan som brukte dette stoffet, men aviser som gjerne vil framstå som hederskronte, seriøse talerør for viktige verdier i folket.
Det tankegodset som Norsk Artikkeltjeneste målbar blir gjerne kalt «antisemittisme».
Det er et stygt ord, om enn med et snev av akademisk glans.
Bjørn Westlie kaller det med dets rette navn: Jødehat.
Det ordet er fremdeles relevant i mange sammenhenger, også på norsk mark.

Bjørn Westlie:
DET NORSKE JØDEHATET
Propaganda og presse under okkupasjonen
Res Publica
232 sider

Publisert i avisa Dagen 2. januar 2020

Verdens mest kjente julesang

Av Nils-Petter Enstad
Den regnes som verdens mest kjente og populære julesang.

Den er sunget inn av alt som kan krype og gå av artister, fra Elvis Presley og Mahalia Jackson til Sissel Kyrkjebø og Bing Crosby. Sistnevnte alene har solgt 30 millioner singler med denne sangen: «Stille Nacht», «Silent Night» eller «Glade jul».
I boka «Stille natt og glade jul» fortelles historien, for ikke å si historiene, om denne sangen, fra den skal ha blitt til fordi en mus hadde laget hull i orgelbelgen til en liten kirke i Oberndorf i Østerrike for 201 år siden.
Pave Frans skal ha kalt den for «den aller fineste julesangen» - den er oversatt til mer enn 300 ulike språk og dialekter.
Fortellingene om sangen er legio og mange av disse har forfatteren og forleggeren Morten Malmø samlet i denne boka, som er gitt ut på forlaget Historie & Kultur.

Publisert på KPK

Fruen til Nørholm

En augustdag i 1969 døde Marie Hamsun, Knut Hamsuns ektefelle gjennom mer enn 40 år, på gården Nørholm i det daværende Landvik kommune. Hun var mest kjent som nobelprisvinnerens kone, og befant seg i skyggen av ham, på godt og vondt må man kunne si. Det gjaldt i samtiden og det gjelder stort sett også i ettertid. I 2018 kom en bok der hun så å si står fram på sine egne premisser: Som ektefelle og mor, men også som forfatter og som et politisk menneske. Igjen: På godt og vondt.

Gikk sin egen vei
Inger Marie Andersen ble født på Elverum i 1881 som datter av en på det tidspunktet vellykket forretningsmann. Hun var eldst i en barneflokk på åtte. Da hun var ni år gikk faren konkurs, og det sosiale stigma som dette medførte, lå som en skygge over henne i mange år, selv om faren klarte å bygge seg opp igjen sosialt.
Som barn skal hun en gang ha blitt spurt hva hun helst ville bli: Intelligent eller vakker. Hun svarte «intelligent», før hun la til: -Men jeg vil være pen også.
Hun ble begge deler.
Foreldrene lot henne få skolegang, og i 1901 avla hun eksamen artium som privatist; en sjelden ting for jenter den gang. Etter noen år som lærerinne (som det het den gang!), kom hun i kontakt med en omreisende teatergruppe, Det Norske Skuespillerselskab, og lederen for dette: Dore Lavik.
De ble samboere, noe som var straffbart etter norsk lov på den tiden. Hun kalte seg derfor Marie Lavik i denne tiden.
En av rollene hun fikk, var som Elina i skuespillet «Ved Rigets Port» av Knut Hamsun.
«Men herregud, så pen De er, da, barn», skal være det første Hamsun sa da de møttes første gang.
Siden var det dem. Det tok mindre enn en uke.
I 1909 ble de gift. Hun var 28 år. Han var straks 50.

Fru Hamsun
Det ble et stormfullt ekteskap.
Knut Hamsuns ego var enormt, og Marie fant seg i mer enn de fleste kvinner ville gjort, selv i en tid da kjønnsrollene var helt andre enn i dag.
De fikk fire barn sammen.
Knut Hamsun må ha visst at Marie ønsket å være noe mer enn husmor og fødemaskin. I mange år var det likevel slik hennes hverdag fungerte, ikke minst i de periodene da han reiste bort for å gjøre ferdig den neste boka og overlot både gårdsdrift, hjem og barneoppdragelse til henne.
Som ung skuespiller ble hun vurdert som meget lovende, og spådd en lysende framtid på scenen. Så giftet hun seg med en som foraktet alt som hadde med teater og skuespill å gjøre, og først i 1922 kunne hun igjen vise at hun hadde en egen, kunstnerisk identitet. Først med to diktsamlinger, så med en serie barnebøker.
Lyrikken hadde ektemannen bare så vidt vært innom og barnebøker hadde han definitivt ikke skrevet.
På det tidspunktet var familien etablert på Nørholm, og økonomien var også trygg, blant annet takket være Nobelprisen i litteratur som Hamsun fikk i 1920.

Politikk
Anne Hege Simonsens bok «Kjærlighet og mørke» er en bok om Marie Hamsun. Det har det vært behov for å få.
Ved å gå gjennom min egen «Hamsun-hylle» fant jeg nærmere 20 bøker om Knut Hamsun, én om Marie og én om datteren Ellinor.
Selvsagt er Marie omtalt også i mange av «Knut»-bøkene, men det er stort sett på hans premisser. Det må sies å gjelde også for Maries selvbiografiske bok «Regnbuen».
I denne boka er forholdet omvendt. Her er det Maries stemme man får høre og det er hun som er i fokus.
Ekteskapet mellom Marie og Knut var en stormfull affære. «Stormene» var det nok stort sett han som sto for, med både sjalusi, eiertrang og ikke minst et gigantisk ego. Hun tok ut sin frustrasjon i en svært åpenhjertig korrespondanse med venninnen Cecilia Aagaard.
På et tidspunkt fant hun seg også en arena i politikken.
Knut Hamsun hadde alt fra ungdommen hatt en dyp aversjon mot England og det engelske, og en tilsvarende beundring for Tyskland og det tyske. Det var han ikke alene om i norsk kulturliv; heller ikke utover på 1930-tallet, da Hitler hadde makten i Tyskland.
Dette synet delte Marie. Men da tyske tropper okkuperte Norge i april 1940 valgte de aller fleste som fram til da hadde hatt en viss sympati med Hitler-styret og bagatellisert jødeforfølgelsene i landet å ta avstand.
Ikke så med ekteparet på Nørholm.
Marie meldte seg tilmed inn i Nasjonal Samling og hadde lokale tillitsverv her.
Hun besøkte Tyskland flittig i de fem årene og hadde turneer der hun leste fra både egne og ektemannens bøker.
Og mens det vanskelig kan argumenteres for at Knut Hamsun var noen antisemitt, tok Marie også denne siden av nazi-ideologien helt ut.
Denne holdningen bevarte hun til sin dødsdag. Hun var ingen rasist, sa hun selv, men altså: Jødene!
En holdning man kan ane i en del sammenhenger den dag i dag.

Dekkende tittel
Tittelen på boka om Marie Hamsun – «Kjærlighet og mørke» - er svært dekkende for fortellingen om hennes liv, og hennes ekteskap. Alle stormer til tross må det ha vært mye kjærlighet mellom henne og Knut.
Da de ble forsonet igjen i 1950, fem år etter at Knut hadde gjort et dramatisk brudd med henne, var dette alt som ble sagt om de fem årene: «Du ble lenge, Marie! I hele denne tiden har jeg ikke hatt andre å snakke med enn Gud».
Mer ble ikke sagt senere heller.
Selv holdt Marie Gud på armlengdes avstand det meste av livet, etter at lillebroren «Viffen» døde i en tragisk ulykke som barn. Mot slutten av livet ble Grimstad-presten Carl Torp en samtalepartner for henne. Til ham skal hun ha sagt noen ord som senere ble sitert i flere sammenhenger: En kristen er helgardert.
Et slikt utsagn kan leses som et avklart, kristent vitnesbyrd, men også som en litt kynisk oppsummering; en «helgardering».

Den definitive biografien?
Anne Hege Simonsens bok er blitt kalt «den definitive biografien om Marie Hamsun» av enkelte anmeldere.
Med sine nesten 400 sider er den både omfattende og detaljrik.
Men det fortjener Marie Hamsun.
Hun var så mye mer enn bare «fruen til Nørholm» - på godt og vondt.

Anne Hege Simonsen
Kjærlighet og mørke
En biografi om Marie Hamsun
Res Publica

Publisert i Arendals Tidende 7. mai 2019

Fredsprisens historie

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Uten at det var planlagt fra min side, leste jeg Geir Lundestads bok om Fredsprisens historie samtidig som den verste, politiske såpeopera hittil i stortingsperioden utfoldet seg for åpen scene: Carl I. Hagens mange krumspring for å få bekreftet sitt patetiske ego enda en gang; nå som medlem av Den norske nobelkomité.


Nobels Fredspris har en historie som går helt tilbake til 1901. Da ble den utdelt første gang, blant annet til grunnleggeren av Røde Kors.
Fredsprisens historie er en fortelling om så vel stort politisk og sivilt mot, som grov kynisme.
Når det gjelder pristildelingene, kan man saktens bruke Skriftens ord om at «mange er kalt, men få er utvalgt».
Man har hatt pristildelinger som står som pilarer i prisens historie, og som gjør at fredsprisens prestisje er så stor som den er; man har hatt pinlige tildelinger som heldigvis stort sett er glemt, og man har hatt tildelinger som må kunne kalles både skammelige og ubegripelige.
Allerede i 1904 innførte man praksisen med at Nobels Fredspris kunne gis til organisasjoner, noe som har ført til flere merkelige tildelinger.
Man har også sett eksempler på at både organisasjoner og personer har lagt inn rene bestillinger på en fredspristildeling.
Noen førte da også fram.

«Mr. Fredspris»
Få kjenner historien til og fortellingene bak Nobels Fredspris så godt som Geir Lundestad.
I 25 år var han direktør ved Nobelinstituttet i Oslo, og dermed også sekretær for Den norske nobelkomité.
Hans mer selvbiografiske «Nobel-bok» fra 2015, «Fredens sekretær», ble en bestselger. En medvirkende årsak til dette var nok en del indiskresjoner i boka, der sekretæren var i overkant åpenhjertig om noen av de som har medlemmer i komiteen.
Boka som kom i 2017 er mer sakrettet, og kanskje derfor litt kjedeligere, men den gir mye god informasjon om en pris som setter Norge på medienes verdenskart hvert eneste år.

Komitémedlemmer
Hvem som bør, og kanskje ikke bør, være med og avgjøre pristildelingene år om annet, er gjenstand for stadige debatter. En slik debatt var da også bakgrunnsteppet da jeg leste denne boka.
Den norske nobelkomité har helt siden starten bestått av mer eller mindre forhenværende politikere.
I lange perioder så man ikke problemet med at både sittende stortingsrepresentanter og sittende regjeringsmedlemmer var medlemmer av komiteen.
Slik er det ikke lenger, men fremdeles er den politiske hasbeen-faktoren altfor høy.
Når det gjelder Geir Lundestads bok, anbefales den med entusiasme.
Han er en formidler av rang, ikke minst i skriftlig form.

Geir Lundestad
Drømmen om fred på jord
Nobels Fredspris fra 1901 til i dag
Kagge Forlag


Publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1 - 2018