Vinner hele verden...

Av Nils-Petter Enstad

Bergensjenta Rakel er med i Ten Sing i hjembyen, og ønsker å formidle noe med sin sang. Hun tror på Jesus og tar del både i gudstjenester og bønnesamlinger. En dag blir hun ”headhuntet” til å delta i Idol, og selv om hun ikke vinner konkurransen, kommer hun til finalen, og blir raskt en stigende stjerne på pophimmelen. Hun blir ”Idol-Rakel” med artistnavnet ”Miracle”.

Nå bor hun i London, hun har brutt med Bergen og gamle venner i tensing-miljøet, og føler seg veldig ferdig med det. Så kommer det en mail fra kordirigenten og gamlekjæresten: Hennes gamle Ten Sing-kor skal ha jubileumskonsert hjemme i kirken! Om hun kan komme og synge solo på sitt gamle glansnummer?
Den spontane reaksjonen er at det ønsker hun ikke. Men manageren hennes, som blant annet er opptatt av å rette opp igjen et negativt image etter et par uheldige episoder, mener hun skal slå til. Stille opp gratis for koret som skapte henne som artist; det er god PR.
Rakel gjennomfører konserten og leverer det hun skal. Men underveis konfronteres hun med en del av de valgene hun har gjort. Noen føler at hun har sviktet dem – det føler hun selv også. Så som korvenninnen Stine, som hadde meldt seg på til Idol-auditon, men som ikke nådde opp. Og mens Rakel er blitt popstjerne, arbeider Stine ved den norske kirken i Stockholm.
Det blir noen møter med gamle venner og gamle verdier i ukene fram til jubileumskonserten. De gamle vennene hennes er stolte av henne, og selv føler hun at hun står i en viss gjeld til dem og til det miljøet der hun begynte å synge.
Etter konserten står hun ved et veiskille. Skal hun bli med de gamle vennene til Ynglingen eller skal hun dra på bar med de nye?
Dette er Renate Nedregårds debutroman. Hun er en erfaren TV-journalist, men har også bakgrunn i Ten Sing-bevegelsen. Dette siste gjør at fortellingen blir troverdig når hun skildrer det kristne ungdomsmiljøet i Bergen. Hvert kapittel innledes med et bibelvers, noe som forsterker inntrykket av at Rakel slites mellom det som var og det som er, kanskje mer enn hun vil erkjenne. Popstjernen som kommuniserer med sine fans gjennom nokså overfladiske bloggmeldinger har også noen dybder i seg som ikke har fått slippe fram på en stund.
Dette er noe mer enn en glatt fortelling om tensingjenta som ble popstjerne. Jeg kan ikke annet enn lese det som en beskrivelse av utfordringen det er å kunne vinne hele verden uten samtidig å ta skade på sin sjel.

Renate Nedregård
MIRAKEL
Roman
CappelenDamm 2011
169 sider

KARITAS VERSJON

Av Nils-Petter Enstad

To forhenværende statsråder fra Jens Stoltenbergs regjering kom begge med bok kort tid etter valget. Begge bøkene handler – blant annet – om det indre livet i en regjering. Åslaug Haga valgte romanformen på sin bok, mens Karita Bekkemellem både hang bjelle på katten og ga katten et navn. Begge bøkene skildrer en konfliktsky regjeringssjef med et dårlig grep på personalsaker. Karita Bekkemellems er nok den mest interessante, nettopp fordi den er så tydelig på hvem og hva man kritiserer.

Boka ”Mitt røde hjerte” er likevel ikke først og fremst et oppgjør med Jens Stoltenbergs lederstil.
Det er en selvbiografisk bok som går fra forfatterens fødsel og fram til hun gikk ut av norsk politikk etter valget i 2009.
Som alle selvbiografiske bøker er den sterkt subjektiv, både ved hva den formidler, hvordan det formidles og hva som ikke formidles.
Det er selvbiografiens forrett, men også dens svakhet, og noe som gjør at en slik bok må leses med atskillig skepsis og opp mot andre kilder.
Noen ganger holder det lenge med leserens egen hukommelse.

”Askepott”?
I forlagets presentasjon av boka omtales forfatteren som ”en norsk Askepott”.
Det spørs hvor tjent en politiker er med en slik beskrivelse.
Rett nok forteller boka om en oppvekst med en alkoholisert far, om et problematisk selvbilde knyttet til spiseforstyrrelser, om voldtektsforsøk og selvmordsforsøk.
Karita Bekkemellem forteller også om en nokså ”bitchy” kvinnekultur innad i Arbeiderpartiets stortingsgruppe der det var like viktig å ”duppe” noen som å støtte dem.
Sånn sett kan man lese både stemødre og onde stesøstre inn i denne fortellingen.
En prins er det derimot vanskelig å finne.
Jens Stoltenberg, som to ganger gjorde henne til statsråd, har definitivt ikke noen slik rolle.

Veien opp
Som politiker er Karita Bekkemellem, sammen med den jevngamle Sylvia Brustad, et klassisk eksempel på en politisk broiler.
Både hun og Brustad kom på Stortinget i 1989, henholdsvis 24 og 25 år gamle.
Ingen av dem har hatt noen yrkeserfaring utenom politikken, og begge har vært statsråder i flere regjeringer.
Brustad er nok mer av en allrounder enn Bekkemellem, og har også sluppet unna en del av den kjønnsbaserte oppmerksomheten knyttet til klær og utseende som Bekkemellem har møtt, og som hun med god rett ironiserer over i boka si.
Det hun derimot ikke sier noe særlig om, er hvordan veien fram til de ulike posisjonene var.
Posisjonene var mange: Fylkesleder i AUF, stortingskandidat, representant, sentralstyremedlem, leder for partiets kvinneutvalg, statsråd.
Slik det framstilles i boka, har disse posisjonene nærmest kommet seilende til henne.
Det skjer ikke på den måten i noe politisk parti – minst av alle i Arbeiderpartiet.
Hun skriver en del om nettverksbygging og allianser, men det er om andres nettverk og allianser. Hennes egne får vi vite lite om.
Ingen politiker når opp til de posisjonene Karita Bekkemellem har hatt uten at det både har flytt politisk blod og rent politiske tårer. Disse forteller hun ikke noe om – det burde hun kanskje, med tanke på hvor mye hun forteller om sine egne.

Toleranse
Karita Bekkemellem skriver hun blir stolt når noen kaller henne ”homominister”.
Som statsråd frontet hun og hennes statssekretær Kjell Erik Øie den ekteskapsloven som ble vedtatt i i 2009.
Ikke minst i forbindelse med den debatten bruker hun svært brede pensler når hun deler ut attester for manglende toleranse fra dem som har andre oppfatninger i disse spørsmålene enn de hun selv har.
Og tanken er nødt til å dukke opp mens man leser: Bør ikke en som feller så harde dommer over det hun oppfatter som intoleranse hos andre, ta et oppgjør med den intoleransen hun selv legger for dagen?
Denne jesuittiske nidkjærheten vekker to parallelle reaksjoner hos denne leser: Dels er det komisk, dels er det skremmende.

Exit
”Mitt røde hjerte” er altså noe langt mer enn en selvapologi fra en statsråd som måtte gå mot sin vilje.
Samtidig er boka trolig Karita Bekkemellems avskjedshilsen til politikken.
Boka ble skrevet mens hun var på vei ut døra, og det preger den på godt og vondt.
Ikke siden Grete Faremo måtte gå ut av Torbjørn Jaglands regjering i 1996 har man sett en bitrere reaksjon på en avskjed.

Karita Bekkemellem
MITT RØDE HJERTE
Aschehoug

SIGURD EVENSMO – MOTSTRØMS OG RADIKAL

Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE

I dag huskes Sigurd Evensmo for to, til nød tre ting: Det ene er at han var redaktør for avisa ”Orientering”, som ble en venstreradikal opposisjonell røst innad i Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Det andre er romantriologien ”Grenseland”, ”Flaggermusene” og ”Hjemover”, og det tredje er gjennombruddsromanen ”Englandsfarere” fra 1945, og som nesten omgående ble oppfattet som en klassiker i litteraturen om andre verdenskrig.

I høst er det kommet en tykk biografi om ham; å kalle den ”en murstein” blir både klisjéfylt og feil, det er snarere snakk om en lecablokk.
Boka er skrevet av Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll, og har fått tittelen ”Sigurd Evensmo – Alene blant de mange”.
Det er en god tittel, for den sier noe om det som kanskje var Evensmos private - og til dels politiske - tragedie: At han alltid var flinkere til å skaffe seg fiender enn venner, og at han kanskje ikke alltid hadde så lett for å holde på de vennene han hadde fått.

Sosialist
Sigurd Evensmo var sosialist og radikaler hele sitt liv.
Han ble tidlig engasjert i arbeiderbevegelsen, både politisk og yrkesmessig.
Så lenge han hadde fast jobb, var det innen A-pressen.
Han var engasjert i motstandsarbeidet under krigen, og ble, sammen med en rekke andre, arrestert i det de skulle flykte til England.
Alle de andre ble senere skutt av tyskerne, med unntak av Evensmo.
Biografene bruker dette som en nøkkel til å forklare blant annet det rusproblemet Sigurd Evensmo hadde gjennom mange år, både i form av piller og alkohol.
Han bar på en skyldfølelse: Hvorfor hadde han fått leve når alle de andre måtte dø?

Forfatter
Erfaringen gjorde også Sigurd Evensmo til en kjent forfatter: Romanen ”Englandsfarere” kom ut allerede høsten 1945, og ble en stor salgssuksess. Året etter ble den også filmet.
Salgssuksessen gjorde at familien Evensmo fikk en forholdsvis romslig økonomi, og bygde seg hus på Nordstrand i Oslo.
I de påfølgende årene kom den såkalte ”Grenseland”-triologien ut, som med større og mindre rett betraktes som forholdsvis selvbiografiske nøkkelromaner. Samtidig arbeidet Evensmo som kulturredaktør i Arbeiderbladet.

Brudd
Men i 1949 sa han opp i Arbeiderbladet og meldte seg ut av Arbeiderpartiet.
Det skjedde i protest mot at Norge gikk inn i NATO, men også i protest mot det han oppfattet som en generell høyredreining i regjeringens politikk.
I 1953 ble han trukket med i arbeidet med å starte avisa ”Orientering”, som fram til 1961 var en venstreradikal opposisjonell røst innad i Arbeiderpartiet.
Etter at flere sentrale medlemmer i ”Orienteringskretsen” ble ekskludert fra Arbeiderpartiet, ble avisa et talerør for Sosialistisk Folkeparti, som ble stiftet samme vår.
Ved stortingsvalget samme høst fikk partiet - i dagligtale "SF" - inn to mandater, og kom i vippeposisjon.

"Kjent", men ikke "stor"
En biografi om Sigurd Evensmo må nødvendigvis også bli en bok om Norges politiske historie på 1950- og 60-tallet.
Ikke minst fordi dette bidrar til å forklare hvorfor Evensmo aldri ble den størrelsen i norsk litteraturhistorie som braksuksessen med ”Englandsfarere” ga bud om.
Av de 20 bøkene han skrev, var åtte romaner og én novellesamling.
Resten var sakprosa, blant annet to memoarbøker og en forlagshistorie.
Av de skjønnlitterære verkene er ”Grenseland-triologien” den som lever videre, ikke minst takket være den dramatisering NRK Fjernsynsteateret laget på slutten av 1970-tallet.
Derfor er det riktig å si at Sigurd Evensmo var en kjent forfatter, men han var ikke nødvendigvis noen "stor" forfatter.

Private forhold
I det offentlige rom har det vært fokusert en del på det boka forteller om forholdet mellom Sigurd Evensmo og den senere lagtingspresident Torild Skard, og på en mer eller mindre begrunnet mistanke Evensmo hadde om at det også var/hadde vært et forhold mellom Skard og Finn Gustavsen.
Ikke minst Torild Skard selv har reagert på dette, og på måten denne delen av boka ble presentert på i Dagbladet, med ordet ”Trekantdrama” i tittelen.

Utfordring
Boka om Sigurd Evensmo er en lesemessig utfordring, både i kraft av sitt format og sin detaljrikdom.
Antakelig hadde boka stått seg på en litt strammere redigering.
Irriterende er det også at ikke ett eneste av de mange bildene er forsynt med bildetekster. Disse er i stedet samlet bak i boka, sammen med noteapparatet.
Som oppsummering må det likevel slås fast: Den som er interessert i norsk politisk historie, så vel som litteraturhistorie og kulturhistorie, bør koste på seg å bruke de timene det tar å komme gjennom denne boka.

Stian Bromark & Halvor Finess Tretvoll
SIGURD EVENSMO – ALENE BLANT DE MANGE
En biografi
Cappelen Damm

FOR DUMT, UNNI LINDELL!

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE

En ny Cato Isaksen-roman fra Unni Lindell er pr. definisjon en begivenhet. Godt hjulpet av bokklubbens salgsmaskineri og forlagets markedsføringsditto får både bok og forfatter oppmerksomhet så det holder. Det er derfor med forventninger man åpner årets ”Cato”, som har fått tittelen ”Mørkemannen”. Og det er derfor nedturen blir så brutal når mysteriet omsider er løst og morderen avslørt. For dette ble rett og slett for dumt, Unni Lindell!

Det begynner så lovende. Forfatteren kan dette med å bygge opp en stemning i passende doser gru og uhygge. Man forstår selvsagt med det samme hvem som er mordofferet, men lenge er det svært så spennende å følge Cato Isaksen og ikke minst han nye kollega Marian Dahle i opprullingen av de mange uklarhetene som viser seg i biografien til den 56 år gamle kvinnen som faller fra sjuende etasje i en blokk på Stovner.
Marian Dahle fortjener en linje i en anmeldelse. Hun er et forholdsvis nytt tilskudd i persongalleriet rundt Cato Isaksen. Hun er en slags kvinnelig antihelt. Adoptert til Norge av et ektepar som ikke skulle hatt omsorg for barn, verken egne eller andres, sterkt traumatisert, med et ulmende alkoholproblem og med et enormt behov for å markere revir, blant annet ved hjelp av hunden sin Birka.

STEREOTYPIER
Kriminallitteratur er stereotypenes sjanger framfor noen. Unni Lindell er trofast mot så vel sjangerens stereotypier, som mot sine egne, etablerte. En av dem er en ”nervepirrende” runde mot slutten der en desperat morder befinner seg i mørket, og er millimetre fra å drepe en av etterforskerne eller noen andre som leserne heier på.
Slik også i denne.
En viss grad av usannsynlige sammentreff hører også med til kriminallitteraturens faste grep. Men i ”Mørkemannen” blir det for mange av dem. Og da blir det rett og slett for dumt.
Jeg skal ikke røpe verken intrige eller løsning, og det er sikkert mange som vil mene at dette er enda fulltreffer fra Unni Lindell. Jeg mener ikke det. Snarere vil jeg vurdere ”Mørkemannen” som litt av en skivebom.

Unni Lindell
MØRKEMANNEN
Kriminalroman
Aschehoug

MIRAKEL ELLER TEATER?

Av Nils-Petter Enstad

BOKANMELDELSE

Tor Edvin Dahl fikk sitt gjennombrudd som forfatter med romanen "Guds tjener" fra 1973. Jeg husker at jeg som en 20 år gammel nylig ordinert frelsesoffiser leste den på én natt – så sterkt inntrykk gjorde den på meg, og så fascinert var jeg av fortellingen som var basert på forfatterens oppvekst i pinsebevegelsen. Senere har Dahl skrevet flere romaner åpenbart er inspirert av den samme bakgrunnen. Den foreløpig siste er "Basunen", som langt på vei er fortellingen om meierprodusenten Synnøve Finden, som forfatterens bestemor var med og grunnla. I romanen var meieriet gjort om til et plateselskap.

Hver gang har jeg lagt boka vekk med en ørliten skuffelse: Den kommer ikke opp mot "Guds tjener". Det gjør heller ikke årets roman. "Miraklenes år" er fortellingen om den unge pinsevennen Arild Olsen, som blir enkemann etter bare ni måneders ekteskap. En dag ber forstanderen i menigheten Karmel, far til hans nylig avdøde kone, ham om å ta åpningen i et møte i menigheten. Arild sier ja, og det blir startskuddet til en brå karriere som predikant i pinsebevegelsen. Den unge predikanten treffer åpenbart noe og noen – ryktet om han flyr over hele landet, han blir avisstoff og fjernsynsstoff, han blir berømt og beryktet, men folk strømmer til møtene hans.

Handlingen er lagt til begynnelsen av 1970-tallet, altså omtrent der hvor handlingen i "Guds tjener" slutter. Det er mange intertekstuelle referanser både til "Guds tjener" og "Basunen" i denne romanen – så som fortellingen om sangerinnen Julie Harding, som en gang var en skattet sanger i pinsebevegelsen, men som valgte en "verdslig" karriere, for å nevne én. Det er også, for den som kjenner litt til pinsebevegelsens historie, lett å få assosiasjoner til faktiske, historiske personer i flere av skildringene.

Uten at det sies eksplisitt i teksten, virker det som det særlig er kvinnene Arild Olsen appellerer til både som mann og forkynner. Den unge alenemoren Linda er nok mest opptatt av mannen. Hun gjør flere svært direkte seksuelle framstøt mot ham, men uten å lykkes. Det er ikke fordi han er uten sans for de erotiske gleder. I så vel forholdet til som ekteskapet med Liv hadde erotikken svært stor plass, og forfatteren bruker i perioder unødvendig mye plass på akkurat dette.

Som predikant er Arild Olsen en suksess. Han samler folk, det "skjer" ting i møtene hans. Men hele tiden værer han på en tvil og en uro. Det er ikke en tvil på Gud, men på seg selv. Han spør seg selv om han er "ekte". Linda påstår han bruker knep for å fenge forsamlingen. Selv avviser han dette, men vet samtidig med seg selv når han kommer til det og de punktene i taler der det tar av.

Dilemmaet om talerstolen er en scene eller et alter, er ikke han den første som sliter med. Jeg vil tro de fleste forkynnere har måttet forholde seg til den utfordringen. Og la det være sagt: Iscenesettelse er ikke det samme som falskhet. Selv apostelen Paulus er innom slike tanker i sine brev. For Arild Olsen ender det med at han – etter et tragisk dødsfall han verken kunne ta ansvar for eller forhindre – slutter som predikant. Da har det gått omkring ett år siden han åpnet møtet i Karmel på sin svigerfars anmodning.

Tittelen "Miraklenes år" nesten roper etter en forklaring, for ikke å si fortolkning. Hva består miraklene eventuelt i? Noen helbredelser som faktisk skjedde? Arild Olsens korte, lysende karriere som forkynner? En på alle måter kometaktig karriere, også ved det at den slukner brått, ja, kanskje tilmed etterlater et krater?

"Miraklenes år" er en roman for spørsmål, men ikke for svar. Den er en roman om det evige dilemma om hvordan man skal forholde seg til prekestolen, enten den fungerer som scene eller alter.

Tor Edvin Dahl

MIRAKLENES ÅR

Roman

CappelenDamm

BEDEHUS OG FOLKETS HUS

Av Nils-Petter Enstad

Knut Hamsun skrev i sin tid om Kristiania at det var en by ingen forlot uten at den hadde satt merker på en. Det samme kan sikkert sies om mange byer – ikke minst om byer der man har vokst opp. Forfatteren, filosofen og forleggeren Tore Stubberud vokste opp på Borgenhaugen i Sarpsborg – ett av merkene det har satt på ham, er nedfelt i hans nye roman «Råtten sol».

Jeg leser "Råtten sol" som en morsom bok med en trist fortelling. Kanskje kan den leses som en trist bok med en morsom fortelling også – faktum er at humring og ettertanke føles ad gjennom hele romanen, som har St. Hans-dagen i 1957 som et slags fokus. Da var så vel forfatteren Tore Stubberud som fortellingens Tore Stubberud en gutt på 10 år.

Akse
Menneskene på Borgenhaugen hadde i 1950-årene to steder der de kunne hente en slags trøst og styrke. Det var enten «Betlehem» eller «Fremtidsborg» – det var enten bedehuset eller Folkets Hus. Nå er ikke aksen mellom kristenfolk og arbeiderbevegelse ukjent, verken i Østfold som fylke eller Sarpsborg som by. Ikke var det vanntette skott mellom dem heller, men slik Tore Stubberud skildrer det, var det to typer fellesskap man fant der, to typer løsning på livets store spørsmål.
Slik de to miljøene skildres i denne boka, var det på «Betlehem» at det var høyest under taket og hvor aksepten for å være seg selv var størst. Hit kunne mannfolkene komme og snakke sammen om det som plaget dem – som de sterke smertene i testiklene (det var nok ikke det ordet de brukte!) som man fikk når man hadde jobbet i fabrikken over tid. Her kunne de vedstå seg både smertene og bekymringene rundt det – på Fremstidsborg ville det å nevne noe slikt var en sikker måte å bli mobbet på. Og det var fra miljøet på «Betlehem» man gikk rundt og delte ut mat og klær til de som manglet det. På Fremtidsborg snakket man om solidaritet – på Betlehem praktiserte man det.

Kvinnene
De «nabokjerringene» som Gro Harlem Brundtland etterlyste i sin tid, var til stede så det holdt på Borgenhaugen i 1950-årene. Dette var husmødrenes store tidsalder. Det var ikke noe mål for arbeiderbevegelsen i 1950-årene at kvinner med familie skulle ut i lønnet arbeid. Tvert om var de et sentralt krav i lønnsforhandlingene at en mann skulle tjene nok til å forsørge en familie.
Kvinnene representerte det moderlige og varme, men også ansvaret og noen ganger rett og slett makta. På lønningsdagen sto de oppmarsjert i sine golfjakker og tok imot mennene etter hvert som de ble spydd ut av fabrikkporten. De skulle sikre seg lønningsposen før alt for mye av den forsvant i kortspill og dram. En som hadde sviktet på det punktet, fikk aldri anledning til å glemme det.

Fabrikken
Å ha arbeid i 1950-årenes Sarpsborg var ensbetydende med å være ansatt på Borregaard. Fabrikken var ikke bare en verden, men et univers i seg selv. Fra 1870-årene av hadde Borregaard nærmes støvsugd bygdene i Østfold for unge menn. Fra forfatterens egen slekt i Trøgstad havnet flere unge menn i fabrikken – blant annet bestefaren, som er en slags gjennomgangsfigur i boka. Å ha fått jobb på fabrikken, var å være sikret for framtiden. En ung jente på Borgenhaugen kunne derfor med forholdsvis stor sinnsro la seg besvangre av en gutt med fast jobb – fikk den sommerlige flørten følger, tok gutten ansvar. Moralkodeksen tillot ikke noe annet.
Men fabrikken var ikke bare trygghet. Det verserte dramatiske fortellinger om unge menn som fikk armer og fingre knust i maskinene, eller som rett og slett falt ned i en av de store kjelene, og ble en del av papiret. Det som måtte finnes igjen av biologisk materiale - en beinsplint, ei tann - ble samlet og lagt i små esker, såpass at man hadde noe å begrave.
Og noen klarte ikke å være på fabrikken. De flyktet. Da fantes det to fluktruter: Galskapen og fylla.

Arbeiderroman?
«Råtten sol» går på mange måter inn i samme tradisjon som for eksempel Kjartan Fløgstads «Dalen Portland» eller «Østre linje» av Atle Næss – den skildrer menneskene rundt en stor industribedrift som på godt og vondt preger et helt lokalsamfunn, enten dette heter Sauda eller Askim. Denne effekten var i hvert fall ikke mindre i Sarpsborg. Men jeg fikk mer assosiasjoner til skildringer av russiske livegne i tsartiden, der mennesker ble en handelsvare, slik Nicolai Gogols roman «Døde sjeler» beskriver. Samtidig er det en frodighet og varme i skildringene som sier noe om stayerevne og stayerkraft.
Det er kanskje det som gjør mest inntrykk på en når en leser denne boka.

Tore Stubberud
RÅTTEN SOL
Roman
Aschehoug

ROMAN OM KRISTENT GRÜNDERSKAP

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE

Da Tor Edvin Dahl ga ut romanen ”Guds tjener” i 1973, var det første gang pinsebevegelsens indre liv var tema i en norsk, skjønnlitterær bok. Så veldig mange andre romaner om det samme temaet er det ikke kommet på disse mer enn 30 årene, men i 2006 kom Tor Edvin Dahl med nok en roman der handlingen er lagt til norsk pinsebevegelse på 1930-tallet.

”Basunen” er fortellingen om to kvinner som får en misjonsidé som samtidig blir en kommersiell suksess. De starter et plateselskap som kun produserer kristen musikk, og blir etter hvert litt av en maktfaktor i pinsebevegelsen.
De to kvinnene er den unge enken Magda Reber og den noe eldre Sigrid Ravnegård. Magda har dessuten en liten datter som heter Ruth. Disse tre bor og arbeider sammen, og bygger opp en virksomhet som fra et forretningsmessig synspunkt er et suksess, og fra et misjonsstrategisk synspunkt en velsignelse, men fra et mellommenneskelig synspunkt kanskje litt blandet. Takket være både den økonomiske og strategiske suksessen, får de to kvinnene en maktposisjon i menigheten og bevegelsen som de i hvert fall ved noen anledninger direkte misbruker.

HISTORISKE FORBILDER
Tor Edvin Dahl presiserer i et etterord at romanen ikke på noen måte er historisk. Det første, kristne plateselskapet i Norge ble ikke etablert før etter krigen. Menigheten som er utgangspunktet for plateselskapets virksomhet eksisterer ikke i den virkelige verden, og har heller aldri gjort den. Den er plassert i Møllergata i Oslo, der det har vært atskillig kristen virksomhet i årenes løp, men ingen pinsemenighet.
Derimot er det lett å se for seg at historien om de to kristne gründerkvinnene kan ha et virkelig historisk forbilde, nemlig meieriet Synnøve Finden, der forfatterens bestemor var en av de to grunnleggerne. Det finnes også andre historiske assosiasjoner, som når Tor Edvin Dahl lar to predikanter som tar hverandres navn opptre i handlingen. Dahl kaller dem Davidsen og Due. I det virkelige liv het de Storm og Monsen, og hadde en gruppe rundt seg som ble kalt ”Storm-Monsens venner”. Ludvig Monsen og Håkon Storm begynte å forkynne sammen tidlig i forrige århundre, og viste det tette, broderlige båndet mellom dem ved at begge føyde den andres navn til sitt eget og kalte seg henholdsvis Storm-Monsen og Monsen-Storm.

GALLERI
Romanen har et stort persongalleri, og det er forholdsvis mange fortellinger som er vevd sammen i hovedfortellingen. Ikke alle fungerer like godt, men i sum er dette likevel en roman som kan gi assosiasjoner til nettopp ”Guds tjener”, som på mange måter ble Tor Edvin Dahls gjennombrudd som forfatter.
Tor Edvin Dahl vokste opp i pinsebevegelsen, og kjenner den på godt og vondt fra innsiden. Derfor kan han fortelle med troverdighet, men også med dyp respekt, selv når han tar for holdninger og fenomener som man i dag ville ha sterke motforestillinger mot.
På sin måte, er ”Basunen” et interessant apropos til pinsebevegelsens 100-årsjubileum i Norge.

Tor Edvin Dahl
BASUNEN
Roman
Cappelen