GOD KIRKEKRIMDEBUT

Av Nils-Petter Enstad

Orgeleleven Kamilla er på vei til Bryn kirke i Bærum for å bli undervist av menighetens organist Rasmus Bech. Idet hun låser seg inn i kirken, hører hun Rasmus spille en melankolsk melodi hun aldri har hørt før. Så blir det taust før en skjærende dissonans overtar. Når Kamilla kommer opp på orgelgalleriet ligger Rasmus med knust bakhode over tangentene. Han er blitt slått i hjel inne i kirken.

Det er opptakten til journalisten Kurt Hanssens debutbok, kriminalromanen ”Forglemmegei”. Til en debut å være, er den både velskrevet, spennende og med en god intrige. Kriminalsjangerens faste lover er ivaretatt, noen blindspor, noen skråsikre politiledere med fokus på karriere som kaster seg over første og enkleste ”løsning”, og som selvsagt er feil. De som løser saken er Brede Monsen og Rikke Lindstad, to etterforskere som – stadig i prakt med sjangerens klisjékrav – sliter med privatlivet sitt.
Nå er det ikke uventet at forfatteren kjenner krimlitteraturens lover og klisjeer; han har i mange år anmeldt kriminalromaner i Dagbladet. Om den ”fagkunnskapen” det gir å ha lest mye krim over mange år er en fordel eller en belastning vet vi mer om når – eller hvis – han skriver flere kriminalromaner. Det bør han prøve på, blant annet for å få slipt av noen av de mer tekniske svakhetene ved debutromanen. Ikke minst går det på framdriften. Det går i perioder forholdsvis tregt i fortellingen, og det brukes mer plass enn det er behov for både på Brede Monsens ikke altfor originale midtlivskrise og Rikke Lindstads brudd med en samboer som flytter hjem til mamma fordi Rikke ikke vil ha barn ennå.
Det er risikosport for en forfatter å legge en kriminalroman til et kirkelig miljø. Slike miljøer har sine egne koder som man bør kjenne dersom fortellingen skal bli troverdig. Det synes jeg Kurt Hanssen klarer. Når etterforskningen i første omgang kjører seg fast, og med tragisk resultat, er det fordi etterforskningsledelsen er alt for fiksert på at morderen må befinne seg i det samme miljøet. Men løsningen ligger et helt annet sted med røtter til en annen tragedie mange år tidligere, til spillegalskap og til tyveri av åndsverk.
”Forglemmegei” har de kvalitetene en kriminalroman uten andre pretensjoner enn det å være underholdende og spennende lesning bør ha, og som sådan anbefaler jeg den gjerne.

Kurt Hanssen
FORGLEMMEGEI
Kriminalroman
Gyldendal Norsk Forlag

VÅRHERRES OSTEBRETT

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Med dokumentarboka ”Min bestemor elsket Synnøve Finden” har forfatteren Tor Edvin Dahl for tredje gang fortalt historien om ostefabrikken Synnøve Finden, som hans bestemor grunnla, sammen med henne som ga fabrikken navn.

Første gang skjedde det i skjønnlitterær form, gjennom romanen ”Basunen” (2006). I denne fortellingen var det ikke en ostefabrikk som ble grunnlagt, men et plateselskap. Plateselskapet er tenkt som et misjonsprosjekt, men blir også en kommersiell suksess. Året etter ga han ut ”En verden full av kvinner – og andre sannferdige historier”. Sjangermessig er boka en hybrid mellom roman og dokumentar, og det er vanskelig å vite hvor dokumentaren slutter og romanen begynner – eller omvendt. Samtidig går det klart fram at det er fortellingen om Synnøve Finden han gir oss. I boka somk kom i 2010 forteller han denne historien enda en gang, men nå som ren dokumentar, med navn og datoer og andre detaljer.
Alle versjonene begynner omtrent på samme måte: Med kvinnen som ringer på døra til den unge enken Pernille Holmen der hun bor med sin datter i vaktmesterleiligheten til Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata 38 i Oslo. Hun het Synnøve Finden.
Synnøve Finden var allerede en godt voksen dame på dette tidspunktet. Hun var enslig og hadde arbeidet en rekke steder. Alle steder fikk hun gode attester som en arbeidssom og samvittighetsfull dame. Så bestemte hun seg altså for å begynne på egen hånd. Hun ville utfordre Meierisamvirket og lage sin egen pultost. Fabrikken ble en suksess. For de to gründerne var ikke fabrikken bare en forretningsidé, men et misjonsprosjekt. Store deler av overskuddet ble brukt til å støtte misjonærer i andre land og evangelister i eget land. Samtidig var det viktig at alle som ble ansatt måtte være aktive i en menighet, og det ble holdt andakt med de ansatte hver dag.
Som bedriftshistorie er alt dette interessant nok. Men dette er mer enn en bedriftshistorie. Det er fortellingen om et menneskelig drama på høyt nivå; et drama som egentlig aldri kom helt til overflaten, men som putret og putret under det lokket som de to mektige og selvrådige kvinnene la over den. For som nesten alle som er sikre på at de har rett og vet best, kostet det både Synnøve og Pernille svært lite å overkjøre andre mennesker, slik i de mest personlige forhold. Ikke minst gjaldt dette i forhold til Pernilles datter Evy og hennes mann Josef, forfatterens foreldre. Josef var gutten som ventet trofast i kulissene til det ble hans tur. Han var ansatt som sjåfør hos Synnøve Finden, og han og Evy hadde nok sett litt til hverandre, uten at det ble mer ut av det. For det var en helt annen som var Evys store kjærlighet. Feilen med ham, slik Pernille så det, var at han hadde egne meninger. Derfor ble han satt på porten, mens Josef, som den engstelige, forsiktige mann han var, ble hentet inn i varmen. Svigermoren visste at han kunne hun styre. Karakteristikken ”velgjørende tyrann” får et helt annet innhold i møtet med Pernille Holmen. Selv etter at hun var død, og Josef var blitt fabrikkens disponent, beholdt hun makten over ham. Når så ingen av de to sønnene til Evy og Josef var interessert i å drive fabrikken, endte det med at den ble solgt ut av familien.
Det er noe strindbergsk, for å bruke en klisjé, i det forholdet mellom generasjonene i familien som skildres i denne boka. Hvor nødvendig det er med disse til dels nokså detaljerte beskrivelsene, er jeg som leser usikker på. Til tider blir det noe påtrengende ved det, nesten litt innvaderende.
”Hva gikk galt?” spørres det på baksiden av omslaget. Når det gjelder bedriftshistorien, er svaret trolig at tida hadde løpt fra det forretningskonseptet som fabrikken representerte, og at denne prosessen ble forsterket ved at det ikke lenger var interesse i familien for å drive videre. Når det gjelder det menneskelige dramaet, der også mye gikk galt, må den enkelte leser vurdere dette for seg selv.

Tor Edvin Dahl
MIN BESTEMOR ELSKET SYNNØVE FINDEN
Familien og ostefabrikken
Kagge Forlag 2010
166 sider

SOLID OM KIRKEN OG ARBEIDERBEVEGELSEN

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Historien om forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen er lang og sammensatt. Faktisk vesentlig mer sammensatt enn mange har vært klar over. Både kirken og arbeiderbevegelsen har i høy grad vært med på å forme det moderne norske samfunnet og utvikle den norske velferdsstaten.

Nils Ivar Agøy, historiker og teolog og professor i moderne historie ved Høyskolen i Telemark tar i en ny bok for første gang opp forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen i Norge opp til samlet behandling. Boka heter ”Kirken og arbeiderbevegelsen – spenninger, skuffelser, håp” og tar for seg tida fram til 1940. Man får bare håpe at det i hvert fall kommer ett bind til, som tar for seg årene etter krigen.
Boka tar for seg debatter, personligheter og uttalelser fra den moderne arbeiderbevegelsens første tid og fram til andre verdenskrig. Både det som splittet og det som samlet, blir utforsket – det være seg aggressiv sosialistisk religionskritikk eller håpefull kristensosialisme, det være seg konservative prelater eller arbeiderprester og kommunistiske hedningmisjonærer.
Med sine nesten 700 sider er boka litt av en munnfull. Agøy tar opp kjente og bitre kontroverser om religionsundervisning, abort og revolusjonær vold, men også debatter som langt mindre kjent:
stridstemaer, tilnærmingsforsøk og debatter – og selvsagt spørsmålet om politisk kontroll over statskirken, som noen fryktet og andre ønsket.
Det er mange interessante observasjoner og analyser han gjør. En av dem som denne leser merket seg, var at mye av den krasse ”religionskritikken” som eksempelvis Helge Krog sto for, baserte seg på svært tynt og til dels forfusket grunnlag.
Dannelsen av Norges Kristne Arbeideres Forbund skjedde som kjent i 1939, året før den tidsepoken boka har definert som sin slutter. Kapitlet om denne forbundsdannelsen er interessant lesning. I det neste bindet, som forhåpentligvis kommer, ser i hvert fall denne leser med spenning fram til å lese om forbundets videre utvikling og historie, eksempelvis bruddet mellom Hans Lindal og den organisasjonen han bidro til å stifte. Hvorfor Forum for Kristne Sosialister og avisa Salt aldri ble noe mer enn det ble, er også forhold det vil bli spennende å se nærmere analysert.
Med et omfattende noteapparat, litteraturliste og detaljert register tilfredsstiller boka alle akademiske krav, så langt jeg kan se, samtidig som den er lesbar og tilgjengelig også for oss som ikke bruker avhandlinger som sengelektyre.

Nils Ivar Agøy
KIRKEN OG ARBEIDERBEVEGELSEN
Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940
Fagbokforlaget, 2011
675 sider

Vinner hele verden...

Av Nils-Petter Enstad

Bergensjenta Rakel er med i Ten Sing i hjembyen, og ønsker å formidle noe med sin sang. Hun tror på Jesus og tar del både i gudstjenester og bønnesamlinger. En dag blir hun ”headhuntet” til å delta i Idol, og selv om hun ikke vinner konkurransen, kommer hun til finalen, og blir raskt en stigende stjerne på pophimmelen. Hun blir ”Idol-Rakel” med artistnavnet ”Miracle”.

Nå bor hun i London, hun har brutt med Bergen og gamle venner i tensing-miljøet, og føler seg veldig ferdig med det. Så kommer det en mail fra kordirigenten og gamlekjæresten: Hennes gamle Ten Sing-kor skal ha jubileumskonsert hjemme i kirken! Om hun kan komme og synge solo på sitt gamle glansnummer?
Den spontane reaksjonen er at det ønsker hun ikke. Men manageren hennes, som blant annet er opptatt av å rette opp igjen et negativt image etter et par uheldige episoder, mener hun skal slå til. Stille opp gratis for koret som skapte henne som artist; det er god PR.
Rakel gjennomfører konserten og leverer det hun skal. Men underveis konfronteres hun med en del av de valgene hun har gjort. Noen føler at hun har sviktet dem – det føler hun selv også. Så som korvenninnen Stine, som hadde meldt seg på til Idol-auditon, men som ikke nådde opp. Og mens Rakel er blitt popstjerne, arbeider Stine ved den norske kirken i Stockholm.
Det blir noen møter med gamle venner og gamle verdier i ukene fram til jubileumskonserten. De gamle vennene hennes er stolte av henne, og selv føler hun at hun står i en viss gjeld til dem og til det miljøet der hun begynte å synge.
Etter konserten står hun ved et veiskille. Skal hun bli med de gamle vennene til Ynglingen eller skal hun dra på bar med de nye?
Dette er Renate Nedregårds debutroman. Hun er en erfaren TV-journalist, men har også bakgrunn i Ten Sing-bevegelsen. Dette siste gjør at fortellingen blir troverdig når hun skildrer det kristne ungdomsmiljøet i Bergen. Hvert kapittel innledes med et bibelvers, noe som forsterker inntrykket av at Rakel slites mellom det som var og det som er, kanskje mer enn hun vil erkjenne. Popstjernen som kommuniserer med sine fans gjennom nokså overfladiske bloggmeldinger har også noen dybder i seg som ikke har fått slippe fram på en stund.
Dette er noe mer enn en glatt fortelling om tensingjenta som ble popstjerne. Jeg kan ikke annet enn lese det som en beskrivelse av utfordringen det er å kunne vinne hele verden uten samtidig å ta skade på sin sjel.

Renate Nedregård
MIRAKEL
Roman
CappelenDamm 2011
169 sider

KARITAS VERSJON

Av Nils-Petter Enstad

To forhenværende statsråder fra Jens Stoltenbergs regjering kom begge med bok kort tid etter valget. Begge bøkene handler – blant annet – om det indre livet i en regjering. Åslaug Haga valgte romanformen på sin bok, mens Karita Bekkemellem både hang bjelle på katten og ga katten et navn. Begge bøkene skildrer en konfliktsky regjeringssjef med et dårlig grep på personalsaker. Karita Bekkemellems er nok den mest interessante, nettopp fordi den er så tydelig på hvem og hva man kritiserer.

Boka ”Mitt røde hjerte” er likevel ikke først og fremst et oppgjør med Jens Stoltenbergs lederstil.
Det er en selvbiografisk bok som går fra forfatterens fødsel og fram til hun gikk ut av norsk politikk etter valget i 2009.
Som alle selvbiografiske bøker er den sterkt subjektiv, både ved hva den formidler, hvordan det formidles og hva som ikke formidles.
Det er selvbiografiens forrett, men også dens svakhet, og noe som gjør at en slik bok må leses med atskillig skepsis og opp mot andre kilder.
Noen ganger holder det lenge med leserens egen hukommelse.

”Askepott”?
I forlagets presentasjon av boka omtales forfatteren som ”en norsk Askepott”.
Det spørs hvor tjent en politiker er med en slik beskrivelse.
Rett nok forteller boka om en oppvekst med en alkoholisert far, om et problematisk selvbilde knyttet til spiseforstyrrelser, om voldtektsforsøk og selvmordsforsøk.
Karita Bekkemellem forteller også om en nokså ”bitchy” kvinnekultur innad i Arbeiderpartiets stortingsgruppe der det var like viktig å ”duppe” noen som å støtte dem.
Sånn sett kan man lese både stemødre og onde stesøstre inn i denne fortellingen.
En prins er det derimot vanskelig å finne.
Jens Stoltenberg, som to ganger gjorde henne til statsråd, har definitivt ikke noen slik rolle.

Veien opp
Som politiker er Karita Bekkemellem, sammen med den jevngamle Sylvia Brustad, et klassisk eksempel på en politisk broiler.
Både hun og Brustad kom på Stortinget i 1989, henholdsvis 24 og 25 år gamle.
Ingen av dem har hatt noen yrkeserfaring utenom politikken, og begge har vært statsråder i flere regjeringer.
Brustad er nok mer av en allrounder enn Bekkemellem, og har også sluppet unna en del av den kjønnsbaserte oppmerksomheten knyttet til klær og utseende som Bekkemellem har møtt, og som hun med god rett ironiserer over i boka si.
Det hun derimot ikke sier noe særlig om, er hvordan veien fram til de ulike posisjonene var.
Posisjonene var mange: Fylkesleder i AUF, stortingskandidat, representant, sentralstyremedlem, leder for partiets kvinneutvalg, statsråd.
Slik det framstilles i boka, har disse posisjonene nærmest kommet seilende til henne.
Det skjer ikke på den måten i noe politisk parti – minst av alle i Arbeiderpartiet.
Hun skriver en del om nettverksbygging og allianser, men det er om andres nettverk og allianser. Hennes egne får vi vite lite om.
Ingen politiker når opp til de posisjonene Karita Bekkemellem har hatt uten at det både har flytt politisk blod og rent politiske tårer. Disse forteller hun ikke noe om – det burde hun kanskje, med tanke på hvor mye hun forteller om sine egne.

Toleranse
Karita Bekkemellem skriver hun blir stolt når noen kaller henne ”homominister”.
Som statsråd frontet hun og hennes statssekretær Kjell Erik Øie den ekteskapsloven som ble vedtatt i i 2009.
Ikke minst i forbindelse med den debatten bruker hun svært brede pensler når hun deler ut attester for manglende toleranse fra dem som har andre oppfatninger i disse spørsmålene enn de hun selv har.
Og tanken er nødt til å dukke opp mens man leser: Bør ikke en som feller så harde dommer over det hun oppfatter som intoleranse hos andre, ta et oppgjør med den intoleransen hun selv legger for dagen?
Denne jesuittiske nidkjærheten vekker to parallelle reaksjoner hos denne leser: Dels er det komisk, dels er det skremmende.

Exit
”Mitt røde hjerte” er altså noe langt mer enn en selvapologi fra en statsråd som måtte gå mot sin vilje.
Samtidig er boka trolig Karita Bekkemellems avskjedshilsen til politikken.
Boka ble skrevet mens hun var på vei ut døra, og det preger den på godt og vondt.
Ikke siden Grete Faremo måtte gå ut av Torbjørn Jaglands regjering i 1996 har man sett en bitrere reaksjon på en avskjed.

Karita Bekkemellem
MITT RØDE HJERTE
Aschehoug

SIGURD EVENSMO – MOTSTRØMS OG RADIKAL

Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE

I dag huskes Sigurd Evensmo for to, til nød tre ting: Det ene er at han var redaktør for avisa ”Orientering”, som ble en venstreradikal opposisjonell røst innad i Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Det andre er romantriologien ”Grenseland”, ”Flaggermusene” og ”Hjemover”, og det tredje er gjennombruddsromanen ”Englandsfarere” fra 1945, og som nesten omgående ble oppfattet som en klassiker i litteraturen om andre verdenskrig.

I høst er det kommet en tykk biografi om ham; å kalle den ”en murstein” blir både klisjéfylt og feil, det er snarere snakk om en lecablokk.
Boka er skrevet av Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll, og har fått tittelen ”Sigurd Evensmo – Alene blant de mange”.
Det er en god tittel, for den sier noe om det som kanskje var Evensmos private - og til dels politiske - tragedie: At han alltid var flinkere til å skaffe seg fiender enn venner, og at han kanskje ikke alltid hadde så lett for å holde på de vennene han hadde fått.

Sosialist
Sigurd Evensmo var sosialist og radikaler hele sitt liv.
Han ble tidlig engasjert i arbeiderbevegelsen, både politisk og yrkesmessig.
Så lenge han hadde fast jobb, var det innen A-pressen.
Han var engasjert i motstandsarbeidet under krigen, og ble, sammen med en rekke andre, arrestert i det de skulle flykte til England.
Alle de andre ble senere skutt av tyskerne, med unntak av Evensmo.
Biografene bruker dette som en nøkkel til å forklare blant annet det rusproblemet Sigurd Evensmo hadde gjennom mange år, både i form av piller og alkohol.
Han bar på en skyldfølelse: Hvorfor hadde han fått leve når alle de andre måtte dø?

Forfatter
Erfaringen gjorde også Sigurd Evensmo til en kjent forfatter: Romanen ”Englandsfarere” kom ut allerede høsten 1945, og ble en stor salgssuksess. Året etter ble den også filmet.
Salgssuksessen gjorde at familien Evensmo fikk en forholdsvis romslig økonomi, og bygde seg hus på Nordstrand i Oslo.
I de påfølgende årene kom den såkalte ”Grenseland”-triologien ut, som med større og mindre rett betraktes som forholdsvis selvbiografiske nøkkelromaner. Samtidig arbeidet Evensmo som kulturredaktør i Arbeiderbladet.

Brudd
Men i 1949 sa han opp i Arbeiderbladet og meldte seg ut av Arbeiderpartiet.
Det skjedde i protest mot at Norge gikk inn i NATO, men også i protest mot det han oppfattet som en generell høyredreining i regjeringens politikk.
I 1953 ble han trukket med i arbeidet med å starte avisa ”Orientering”, som fram til 1961 var en venstreradikal opposisjonell røst innad i Arbeiderpartiet.
Etter at flere sentrale medlemmer i ”Orienteringskretsen” ble ekskludert fra Arbeiderpartiet, ble avisa et talerør for Sosialistisk Folkeparti, som ble stiftet samme vår.
Ved stortingsvalget samme høst fikk partiet - i dagligtale "SF" - inn to mandater, og kom i vippeposisjon.

"Kjent", men ikke "stor"
En biografi om Sigurd Evensmo må nødvendigvis også bli en bok om Norges politiske historie på 1950- og 60-tallet.
Ikke minst fordi dette bidrar til å forklare hvorfor Evensmo aldri ble den størrelsen i norsk litteraturhistorie som braksuksessen med ”Englandsfarere” ga bud om.
Av de 20 bøkene han skrev, var åtte romaner og én novellesamling.
Resten var sakprosa, blant annet to memoarbøker og en forlagshistorie.
Av de skjønnlitterære verkene er ”Grenseland-triologien” den som lever videre, ikke minst takket være den dramatisering NRK Fjernsynsteateret laget på slutten av 1970-tallet.
Derfor er det riktig å si at Sigurd Evensmo var en kjent forfatter, men han var ikke nødvendigvis noen "stor" forfatter.

Private forhold
I det offentlige rom har det vært fokusert en del på det boka forteller om forholdet mellom Sigurd Evensmo og den senere lagtingspresident Torild Skard, og på en mer eller mindre begrunnet mistanke Evensmo hadde om at det også var/hadde vært et forhold mellom Skard og Finn Gustavsen.
Ikke minst Torild Skard selv har reagert på dette, og på måten denne delen av boka ble presentert på i Dagbladet, med ordet ”Trekantdrama” i tittelen.

Utfordring
Boka om Sigurd Evensmo er en lesemessig utfordring, både i kraft av sitt format og sin detaljrikdom.
Antakelig hadde boka stått seg på en litt strammere redigering.
Irriterende er det også at ikke ett eneste av de mange bildene er forsynt med bildetekster. Disse er i stedet samlet bak i boka, sammen med noteapparatet.
Som oppsummering må det likevel slås fast: Den som er interessert i norsk politisk historie, så vel som litteraturhistorie og kulturhistorie, bør koste på seg å bruke de timene det tar å komme gjennom denne boka.

Stian Bromark & Halvor Finess Tretvoll
SIGURD EVENSMO – ALENE BLANT DE MANGE
En biografi
Cappelen Damm

FOR DUMT, UNNI LINDELL!

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE

En ny Cato Isaksen-roman fra Unni Lindell er pr. definisjon en begivenhet. Godt hjulpet av bokklubbens salgsmaskineri og forlagets markedsføringsditto får både bok og forfatter oppmerksomhet så det holder. Det er derfor med forventninger man åpner årets ”Cato”, som har fått tittelen ”Mørkemannen”. Og det er derfor nedturen blir så brutal når mysteriet omsider er løst og morderen avslørt. For dette ble rett og slett for dumt, Unni Lindell!

Det begynner så lovende. Forfatteren kan dette med å bygge opp en stemning i passende doser gru og uhygge. Man forstår selvsagt med det samme hvem som er mordofferet, men lenge er det svært så spennende å følge Cato Isaksen og ikke minst han nye kollega Marian Dahle i opprullingen av de mange uklarhetene som viser seg i biografien til den 56 år gamle kvinnen som faller fra sjuende etasje i en blokk på Stovner.
Marian Dahle fortjener en linje i en anmeldelse. Hun er et forholdsvis nytt tilskudd i persongalleriet rundt Cato Isaksen. Hun er en slags kvinnelig antihelt. Adoptert til Norge av et ektepar som ikke skulle hatt omsorg for barn, verken egne eller andres, sterkt traumatisert, med et ulmende alkoholproblem og med et enormt behov for å markere revir, blant annet ved hjelp av hunden sin Birka.

STEREOTYPIER
Kriminallitteratur er stereotypenes sjanger framfor noen. Unni Lindell er trofast mot så vel sjangerens stereotypier, som mot sine egne, etablerte. En av dem er en ”nervepirrende” runde mot slutten der en desperat morder befinner seg i mørket, og er millimetre fra å drepe en av etterforskerne eller noen andre som leserne heier på.
Slik også i denne.
En viss grad av usannsynlige sammentreff hører også med til kriminallitteraturens faste grep. Men i ”Mørkemannen” blir det for mange av dem. Og da blir det rett og slett for dumt.
Jeg skal ikke røpe verken intrige eller løsning, og det er sikkert mange som vil mene at dette er enda fulltreffer fra Unni Lindell. Jeg mener ikke det. Snarere vil jeg vurdere ”Mørkemannen” som litt av en skivebom.

Unni Lindell
MØRKEMANNEN
Kriminalroman
Aschehoug