Utkast til et portrett

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Han hadde ikke mindre enn to bibelske navn, og er oppkalt både etter Jesu bror og den første martyr. At prestesønnen selv ble prest var kanskje derfor ikke så ulogisk. Jacob Stephan Jervell, som døde nylig, 89 år gammel, ble en av de mest omstridte, omdiskuterte og fargerike teologene i Den norske kirke i siste halvdel av forrige århundre.

To ganger hadde regjeringen Nordli bestemt seg for å utnevne ham til biskop. Begge gangene takket han nei «av personlige grunner». I boka «Jacob Jervell – et portrett» utdypet han hvorfor: «Jeg kunne ikke være biskop. For det første på grunn av mye administrasjon, det liker jeg ikke. Dessuten visste jeg at det ville bli mye spetakkel, avisskriverier og debatter. Mange blir opphisset når jeg åpner munnen. (…) Men jeg sa det var av personlige grunner, for om du går inn i slik stilling, går du ikke alene. «Har jeg rett til å kreve dette av min familie?» tenkte jeg. Og jeg kom fram til at det kunne jeg ikke» (side 72). Dermed ble Jacob Jervell biskopen Den norske kirke aldri fikk.
Om han aldri ble biskop, var en stemme som ble hørt og som ble lyttet til, enten man var enig med ham eller ikke. Både som teologisk vitenskapsmann og aktiv debattant i skjæringspunktet mellom tro, samfunn og kultur var synspunktene både uvante og – den gang i hvert fall – radikale. I dag er ikke minst de etiske holdningene han formidlet den gang nærmest for mainstream å regne i Den norske kirke.

Stridsmann?
Jacob Jervell ble en slags personifisering av polariseringen mellom de to teologiske fakultetene på Oslo vest: Menighetsfakultetet og Universitetets teologiske fakultet; mellom de konservative og de liberale. I dag er den forskjellen nesten borte, og den teologiske debatten er blitt mye kjedeligere.
Etter hans død har flere omtalt ham som «en stridsmann», og man har spurt seg hva som skapte dette imaget. Dels handlet det nok om innholdet i meningene hans, men også om hans trang til å popularisere det han kom fram til, og dermed spissformulere.
Kari Veiteberg, som selv har en doktorgrad i teologi, var en av Jervells studenter på 1980-tallet. Boka hun har skrevet om en lærer som hun åpenbart både hadde respekt og beundring for, har mer preg av å være et langt intervju enn en portrettbok. Den er en slags oppsummering av et liv og en tjeneste der hovedpersonen får føre ordet, og hvor det – så langt jeg har kunnet lese meg til – ikke finnes noen kritiske spørsmål eller vurderinger. Mer enn et portrett er boka derfor et utkast til et portrett, men et utkast som absolutt har sin sjarm og som gir interessante opplysninger om en av de mest fargerike, omstridte og spennende teologer i etterkrigstidens Norge.

Kari Veiteberg
JACOB JERVELL
Et portrett
Verbum Forlag

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2014

Den enkle retorikken

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Det er den enkle retorikken som kjennetegner vår politikk». Dette er, i litt forkortet form, den forklaringen Per Sandberg gir når han skal forklare og begrunne oppslutningen om Fremskrittspartiet.


I boka «Mot min vilje. Oppklaring av et politisk liv» utdyper han dette. Samtidig er boka en bekreftelse på at den enkle retorikken kan bli for enkel. Den forutsetter nemlig også at det finnes enkle løsninger på samfunnets utfordringer. Sånn sett kan partiets deltakelse i regjering bli et gedigent voksenopplæringsprosjekt med en svært bratt læringskurve.

Murstein
Det var mange, både innenfor og utenfor Fremskrittspartiet, som dro et lettelsens sukk da meldingen kom at Per Sandberg ikke ville bli statsråd i den nye regjeringen. Denne anmelder var en av dem. I boka som kom ut kort tid etter at regjeringen tiltrådte, gir Sandberg noen av sine begrunnelser for dette valget.
Med sine 450 sider kvalifiserer «Mot min vilje. Oppklaring av et politisk liv» til betegnelsen «murstein». Boka har åpenbart vakt interesse – i mitt anmeldereksemplar står det at boka allerede har kommet i sitt tredje opplag. Her står også en del sitater fra presseomtale, at boka er «røff, direkte og fargerik», at den er et «upolert kampskrift» og en skriver at han «koser seg fra side til side».
Både «røff» og «upolert» er betegnelser man godt kan slutte seg til. Når det gjelder «kosen» - vel, denne anmelder koste seg ikke. «Kos» er ikke ordet som melder seg når voksne mennesker eksponerer sin bitterhet og aggresjon slike Sandberg gjør gang på gang i denne boka.

Biografi eller manifest?
Boka er en blanding av selvbiografi og politisk manifest. Den selvbiografiske delen er sånn passe interessant, blant annet fordi det virker som om Sandberg ikke helt kan få bestemt seg for om han hadde en lykkelig eller tøff barndom.
Det virker også som han mer eller mindre snublet inn i politikken, først lokalt, senere på fylkesplan. I 1997 ble han valgt inn på Stortinget fra Nord-Trøndelag. Siden 2005 har han representert Sør-Trøndelag. Som stortingsrepresentant har Per Sandberg i aller høyeste grad vært en eksponent for «den enkle retorikken». Så enkel har den vært, at det har gått både på anstendigheten og sannheten løs noen ganger. Et eksempel på det første, er når han gikk ut i mediene og sa at den daværende statsministeren – Kjell Magne Bondevik – var indirekte ansvarlig for det såkalte «dørvaktdrapet» i Moss i 2002. Eksempler på det siste ser man blant annet i boka hans, når han hevder at Bremanger kommune i Sogn og Fjordane måtte bygge en ny skole i Svelgen fordi en somalisk storfamilie kom flyttende til bygda. Konfrontert med denne faktiske usannheten, svarer Sandberg bare at han ikke ser bort fra at «dette kunne ha skjedd».
En annen påstand i Sandbergs bok som lanseres som «faktum», er at det er bortkastet når unge kvinner med innvandrerbakgrunn tar utdannelse, for når de blir gift, må de uansett være hjemme og passe barn i årene framover.
Denne lettvinte omgangen med sannheten gjør at man også leser de til dels lange avsnittene med politiske oppsummeringer i boka hans med stor skepsis. Hva er fakta og hva er bløff i disse kapitlene?

«Sutrekortet»
Med tanke på hvor krass Sandberg kan være i karakteristikken av andre partier og politikere, er det påfallende til det pinlige å se hvor fort han drar «sutrekortet» når han får smake sin egen medisin. I det hele tatt oser boka hans av mindreverdighetskomplekser og en ubendig trang til å få rett, selv om man ikke har rett.
Dette siste ser man ikke minst i måten han karakteriserer partifeller han har vært i konflikt med – og de er ikke få. Betegnelsen «brønnpisser» sitter løst. Gang på gang henviser han til temperamentet sitt når han skal forklare hvor sterkt han reagerte. Man sitter unektelig med en følelse av at temperamentet også har vært en adekvat hersketeknikk i mange situasjoner. Partileder Siv Jensen fikk merke dette da hun etter 22. juli kom med noen forsiktige uttalelser som kunne tolkes som en selvkritisk tilnærming til «den enkle retorikken».
Det er ikke minst på innvandringspolitikkens område at Sandbergs forkjærlighet for «den enkle retorikken» har vist seg. Her har han, sammen med Per Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde utgjort en troika. På et tidspunkt valgte partistrategene å bruke andre, mer nyanserte talsmenn for dette feltet i debattene. Dermed ble Frp «borte» fra disse debattene, ifølge Sandberg. For mange av oss som har fulgt dem, var det kanskje slik at underholdningsverdien av debattene dalte noe, men debattene ble bedre som debatter.

Reaksjoner
Det har kommet sterke reaksjoner på Sandbergs bok, ikke minst fra andre partimedlemmer. Et forsøk på å starte en eksklusjonsprosess har foreløpig strandet. Ifølge Sandberg selv var han usikker på om han skulle gå løs på en ny stortingsperiode i 2013.
Det er vanskelig å lese boka hans som annet enn et langt oppsigelsesbrev fra norsk politikk. Men det skal han ha: Det er ikke mange som har slamret så hardt med dørene allerede før man har gått ut av dem som Per Sandberg gjør med denne boka.

Per Sandberg
MOT MIN VILJE
Oppklaring av et politisk liv
Juritzen Forlag

Publisert i Dagen 2. januar 2014

Rapport fra en uteligger

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

I journalistikken kalles det «å walraffe», oppkalt etter den tyske journalisten og forfatteren Günter Walraff (født 1942) som ved flere anledninger har arbeidet «under cover», for eksempel som fremmedarbeider, for så å legge fram sin rapport i en bok eller en reportasje som avslører både fordommer og andre ting en kulturnasjon helst ikke vil vedkjenne seg. Arbeidsmetoden har vært kritisert for å være uetisk, og har vært beskrevet som «skitne triks». Imidlertid ville det nok vært en langt mer sminket «sannhet» som kom fram dersom journalisten hadde vært «åpen» på sin identitet.

Årets julelesing for denne anmelder var en norsk «walraff»-bok, nemlig sosionomen og gestalt-terapeuten Ole Martin Holte sin rapport fra tre somre som uteligger; to av dem i Oslo og en i København. Boka heter «Uteligger» og er gitt ut på Manifest Forlag.
I utgangspunktet høres det ut som et nesten romantisk prosjekt; en slags urban speidertur. Ole Martin hadde laget et par regler for seg selv i forbindelse med prosjektet, blant annet at han ikke skulle ruse seg og at han ikke skulle stjele. Sigaretter var godtatt.
Allerede første dag møtte han på ydmykelsene: En torgselger lot seg langt om lenge overtale til å gi tiggeren en fersken – som var i ferd med å råtne/mugne. Denne opplevelsen satte på en måte standarden for de erfaringene han skulle gjøre i løpet av tre somrene, selv om det selvfølgelig er fortellinger om møter med menneskelig varme og omsorg også i denne boka.

Eksperiment
En «walraff-fortelling» blir aldri helt genuin, i og med at journalisten og/eller forskeren alltid har en retrettmulighet. Eksperimentet kan avbrytes og er uansett av tidsbegrenset varighet. Sånn sett er både Jack London og Erik Bye sine fortellinger om landstrykerliv i Amerika mer «ekte», selv om også disse – i hvert fall til en viss grad – selv valgte vagabondtilværelsen. Fra norsk historie har vi bøkene til poeten Hans Alexander Hansen (1911-83), som forteller om et liv som uteligger, dranker og småkriminell.
Ole Martin Holte, som var munk og sosionomstudent da han begynte dette eksperimentet, tok med seg sine faglige begrepsapparater ut i uteliggertilværelsen. Dette satte ham i stand til å sette krenkelsene og ydmykelsene han opplevde på egen kropp og eget liv, inn i en faglig sammenheng – men også de lyse øyeblikkene. Det ble noen slike også i løpet av en femti dagers tilværelse på gaten.
«Gatefolket» er ikke noen homogen gruppe. De er både fylliker, junkier, vagabonder, lasaroner og prostituerte som møter politifolk, vektere, sosialarbeidere, ambulansefolk og hospitsarbeidere, og må forholde seg til dem. For en leser som kjenner fasiten, er det lett å bli indignert over eksempelvis vektere som jager de hjemløse fra område til område, det være seg i parker som på jernbanestasjoner. Selv vil de nok si at de «gjør jobben sin», men samtidig er det mange måter å «gjøre jobben sin» på.

«Ekstremøvelse»
Ole Martin Holthes prosjekt er blitt beskrevet som «ekstremøvelse i kristen nestekjærlighet», og det er en god analyse. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom munken og sosionomen. Det er alltid krevende å komme andre mennesker i møte, og det blir ikke mindre krevende av at disse knapt nok vet hvem de er, eller av at de lukter både av vanlig møkk, gammel fyll og urin. Men mange av de observasjonene som gjøres, kan fint anvendes også på langt mindre illeluktende medmennesker.
I den oppsummerende epilogen i boka, tar forfatteren i hvert fall delvis avstand fra den tanken at målet med arbeid rettet mot uteliggere, skal være å få dem inn i en «normal» tilværelse. Det kan være et overgrep, skriver han. Utfordringen for storsamfunnet er derfor ikke å normalisere avvikerne, men å ta hånd om de avvikerne som samfunnet har bidratt til å skape på en måte som viser respekt. I dette ligger blant annet å holde fast ved at uteliggeren har ansvar for sin egen situasjon. Samtidig understreker han at frie valg ikke alltid er så frie.
Her er det mange paradokser og utfordringer som må møtes. Selv skriver Ole Martin Holte, som nå lever et «ordnet» liv som ektemann og småbarnsfar, at han tror de de tre somrene som uteligger gjorde ham til et rausere menneske. Kanskje er det mer raushet man trenger, både fra myndigheter, vektere og publikums side?

Ole Martin Holte
UTELIGGER
Forlaget Manifest
190 sider

Best of Karsten Isachsen

Av Nils-Petter Enstad

Presten og foredragsholderen Karsten Isachsen har vært en av Norges mest profilerte og produktive oppbyggelsesforfattere gjennom flere tiår. Med debutboka «Gjester som ikke vil gå» i 1978 innledet han en serie med de såkalte «bølgebøkene», som solgte i store opplag og ble blant de mest-selgende andaktsbøker i moderne tid. At de kom ut på Gyldendal-forlaget «Land og kirke» ble av mange oppfattet som et kvalitetskriterium i seg selv.

Siden er det blitt mange bøker. Kanskje for mange – i perioder kunne det virke som det var viktigre for ham å få ut en bok enn å ha noe å formidle. Men på sitt beste kan han være virkelig god. En av tekstene i debutboka har tittelen «Preken til deg som aldri går i kirken». Den tittelen er en god beskrivelse av det som har mange har oppfattet som Karsten Isachsens prosjekt, ikke minst som forkynner. Den første teksten i andaktsboka «LivsGlede», som i 2009 kom i ny utgave på Hermon Forlag, er også på mange måter typisk for Karsten Isachsens forkynnelse. I sin helhet lyder den slik: «Gud – hvis det finnes en Gud; frels min sjel – hvis jeg har en sjel.»

35 bøker
Alle de 35 bøkene Isachsen har gitt ut til nå er samlinger av forholdsvis korte tekster: Andakter, prekener, essays, gullkorn av varierende karat; flere av dem er samlet i bøker med tittelen «Lyspunkter». Han har kommet ut på flere forlag, men i de senere år er det Hermon som har gitt ut bøkene hans. Sist høst kom boka «Underveis til Guds evige sommerdag». Her møter man Karsten Isachsen i flere av de mange rollene han har hatt i norsk offentlighet, ikke minst som foredragsholder for næringslivsfolk. Men også som standupkomiker og ikke minst som prest og sjelesørger.
Det er forlaget som har satt sammen boka, som består av tekster fra de mange tidligere bøkene. Det er blitt en slags «best of»-bok med mange gode og interessante refleksjoner, observasjoner og erfaringer. Men litt overraskende innfallsvinkler og kreativ språkbruk åpner han også for nye og uventede refleksjoner.
«Underveis til Guds evige sommerdag» er først og fremst en trivelig bok, men den formidler mer enn bare trivsel. Den kan godt brukes som utgangspunkt for dagens refleksjon, enten man kaller dette «andakt» eller bare «ord for dagen».

Karsten Isachsen
UNDERVEIS TIL GUDS EVIGE SOMMERDAG
Hermon Forlag
208 sider

Publisert i Dagen 10. januar 2012

Kvinner med makt

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Fremdeles har det en viss nyhetens interesse om og når en kvinnelig stats- eller regjeringssjef utnevnes, også utover den interesse enhver ny maktovertakelse har uansett. Særlig gjelder det i de tilfeller der kvinnen som utnevnes er «første kvinne» i sin posisjon. Med boka «Maktens kvinner» gir tidligere lagtingspresident Torild Skard en oversikt over de i alt 73 kvinnene som har vært i slike posisjoner i løpet av 50-årsperioden fra 1960 til 2010.

At tallet kvinnelige presidenter og statsministere i verden ble 73 i løpet av disse 50 årene, vekker to reaksjoner hos denne leser. Den ene: Er det virkelig såpass mange? Den andre: Er det faktisk ikke fler? Likevel er det nok den første reaksjonen som ligger lengst framme. Det skyldes rett og slett at det er mange av dem jeg ikke har festet meg spesielt sterkt ved, til tross for jeg oppfatter meg som en rimelig oppegående observatør til så vel nasjonal som internasjonal politikk. Men noen av dem satt nok ved makten i forholdsvis kort tid, og ikke alle landene ligger like langt framme i den internasjonale nyhetsdekningen. Antallet er 73 – såpass mange.
Antallet er som sagt 73 – flere er det ikke. Tar man Norge som eksempel, har det vært 12 statsministre i den samme 50-årsperioden her i landet. Bare én av disse har vært en kvinne, selv om hun dannet i alt tre regjeringer. Men også noen av mennene har ledet flere regjeringer.
Når presidentvalget i Island i 1980 vakte så stor, internasjonal oppmerksomhet, var det selvsagt ikke fordi et lite land langt ute i havet fikk nytt statsoverhode, men fordi det nye statsoverhodet var en kvinne. Da samme land fikk en kvinnelig statsminister i 2009, var det ikke statsministerens kjønn som fikk oppmerksomhet, men hennes legning som lesbisk.

«Eneste mannfolk»
Da Golda Meir ble statsminister i Israel i 1969, hadde hun vært en del av det israelske maktapparatet i mange år, blant annet som utenriksminister. Hun var blitt omtalt som «det eneste mannfolket i regjeringen»; en betegnelse som kan oppfattes både som en honnør og sjikane. Selv var hun både gammel og syk da hun nådde toppen, og ble statsminister fordi han som hadde posten døde brått. Men hun ledet sitt land gjennom tre og et halvt år i en vanskelig tid. Betegnelsen «eneste mannfolk» er også blitt brukt om både Margaret Thatcher og Indira Gandhi – slike tabloide karakteristikker har en viss smitte-effekt i seg, og kan fort bli oppbrukt.
Det er interessant å merke seg at når verdens første, kvinnelige statsminister kom til makten i 1960, skjedde ikke det i et land med lang tradisjon for likestillingsarbeid og kvinnekamp. Det skjedde i et asiatisk land som bare et tiår før hadde vunnet sin selvstendighet fra en kolonimakt. Solomon Bandaranike, hadde vunnet valget i 1959 og blitt statsminister i det som den gang het Ceylon. Året etter ble han myrdet, og hans enke Sirimavo Bandaranike etterfulgte ham. Hun hadde ingen politisk erfaring; hun var kone og mor, men ble en viktig person i landets historie og satt som statsminister i tre perioder over til sammen 18 år. I den siste perioden var det hennes egen datter som var landets president, og den som utnevnte henne.
Sirimavo Bandaranike er ikke den eneste som har kommet til makten i kraft av å være enke. Isabella Peron ble president i Argentina i 1974, da hennes mye eldre mann, Juan Peron, døde. Men bare et års tid senere ble Sør-Amerikas første, kvinnelige statssjef avsatt av de militære, og et mangeårig diktatur ble innledet.

Veier til makten
Det er altså ikke bare vestlige demokratier som har hatt kvinnelige presidenter eller statsministre i de 50 årene som dekkes av Torild Skards omfattende, grundige og detaljrike bok. Det har vært flere veier til makten for disse kvinnene – enkestanden er allerede nevnt. Andre har vært døtre, mens andre igjen er blitt utnevnt av mannlige diktatorer. Men for de aller fleste har det vært forholdsvis regulære, politiske prosesser som har ført dem til den posten de hadde i kortere eller lengre tid.
Noen er blitt ikoner, andre huskes knapt. Hvem husker for eksempel at Portugal fikk sin første kvinnelige statsminister i 1979 («to år før Gro»), eller at Malta fikk det samme i 1982? Eller at det daværende Øst-Tyskland fikk en kvinne som statsminister i 1990 – den siste i en stat i full oppløsning?
På langt nær alle disse kvinnelige statslederne bidro til å endre nevneverdig på sine lands syn på kvinnelig, politisk lederskap. Her står nok Gro Harlem Brundtland i særklasse med sin «kvinneregjering» fra 1986. Margaret Thatcher bidro snarere i negativ forstand, tro mot sin oppfatning om at dyktighet og kun det skulle føre til betrodde stillinger.
Torild Skard har en fortid som stortingsrepresentant og lagtingspresident for SV. Men i denne boka er det snarere forskeren Skard man møter, enn politikeren. Boka presenterer leseren for en lang rekke spennende kvinneskikkelser og politiske skjebner; noen blir det kanskje i meste laget med detaljer, men så er ikke en slik bok koselesing; den er et oppslagsverk med et godt noteapparat – ikke for detaljert! - og et bra register. Det er en bok for den som er interessert i internasjonal, politisk historie i sin alminnelighet og kvinners plass i denne i særdeleshet.

Torild Skard
MAKTENS KVINNER
Verdens kvinnelige presidenter og statsministere 1960 – 2010
Universitetsforlaget
538 sider

En kjærlighetserklæring

Av Nils-Petter Enstad

Det er skrevet mye om den smerten det innebærer at noen man er glad i blir «borte» for en i det som gjerne kalles «demens»: Ressurssterke, oppgående mennesker som visner vekk mentalt, åndelig og intellektuelt. Forfatteren Bente Bratlund har valgt å gjøre det annerledes i boka hun har skrevet om sin egen mor og hennes sykdom.

Boka heter «Du lærte meg kjærlighet» og er blitt en liten, vakker bok som det er både godt og vondt å lese. Den korte og poengterte tekst har alltid vært Bente Bratlunds form.
Det finnes mange utsagn om morshjertet og morskjærligheten i de ulike kulturene. Bibelen gir flere slike referanser («Glemmer vel en mor sitt diende barn…?»), men også i mytologien finner man dette motivet. At motivet står så sterkt, tyder på at det handler mer om empiri enn mytologi. Det faktum at det finnes mødre som ikke har holdt mål, endrer ikke på dette.
Bente Bratlund bruker pelikanen som et bilde på sin mor: «Slik pelikanen hakker blod av sitt eget bryst for barna sine, ville du ha ofra alt for meg. Du var den som alltid var der», skriver hun.
Det er selvsagt ikke bare idyll. En dag ved sjøen; en stille formiddag mens alle andre er opptatt. Men dagen tar slutt. «Jeg kaster et siste blikk utover vannet. Et øyeblikk er det som en sorg vil lamme meg. Smerten over det som er forbi. Men jeg smiler til deg og får deg med opp på stien, mot bilen.»
Boka er en eneste, lang monolog der datteren forteller om mange små opplevelser med sin demente mor. Om dette er en roman eller et essay er jeg faktisk usikker på. Det kan være begge deler. Men først og sist er det en bok – kall det gjerne en fortelling – om den kjærligheten som ikke blir borte, selv om minnet forsvinner, selv om språket forsvinner. For ennå fins de, møtestedene. «Aldri hadde jeg vel kunnet forestille meg dette. At også det vonde kunne være en gave. Det du var, er der, i alt det som er. Mor, du lærte meg kjærlighet.»
Slik slutter boka – en bok det var smertelig godt å lese.

Bente Bratlund
DU LÆRTE MEG KJÆRLIGHET
Epiphany Bøker
69 sider

Bål og brann

Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE

I løpet av knapt 100 år, fra 1593 til 1695, ble 126 personer, de fleste kvinner, brent på bål i de nordligste delene av Norge, anklaget og dømt for «hekseri». Dette gjør Nord-Norge til en av «verstingene» i hekseprosessenes tragiske historie; en historie som skal ha kostet omkring 40 tusen mennesker livet over hele Europa over et tidsspenn på omkring 300 år. Dette er tema for Aino Bassos roman «Inn i elden» (Samlaget).

Det har vært oppmerksomhet rundt hekseprosessene, både i litteraturen og i populærkulturen. Operaen «Which which» er bare ett eksempel på dette, selv om debatten rundt denne på mange måter ble som en hekseprosess i seg selv. Den mest kjente hekseprosessen var den mot Anna Pedersdatter i Bergen i 1590. Hun var enke etter presten Peder Absalom Beyer, og en kjent størrelse i samtiden. Den siste heksebrenningen i Norge skjedde i Kvæfjord i Sør-Troms i 1695. Da ble Johanne Nilsdatter brent på bålet. I alt 87 norske og åtte samiske kvinner ble brent som hekser i den perioden som er nevnt tidligere.
Det har vært skrevet mye om hvem disse heksene var. Ofte var det eldre, ensomme kvinner med en uvant, kanskje skremmende adferd. Mange av dem var såkalte «kloke koner» med kunnskaper om naturens legemidler som var nyttige, men samtidig skremmende for mennesker med liten boklig kunnskap, og dessuten mye overtro. Men det var også yngre kvinner som endte på bålet, helt ned til det vi i dag ville tenke på som tenåringer.

Paralleller
Aina Bassos roman er fortellingen om to unge kvinner – jenter – med svært forskjellige utgangspunkt, men som møtes under dramatiske omstendigheter. Begge er 15 år gamle. Dorthe er en rikmannsdatter fra København mens Elens mor er en «klok kone» fra Finnmark. Dorthe blir giftet bort til den mye eldre Johann Beyer. Han er utnevnt av den dansk-norske kongen til lensherre på Vardøhus, og etter bryllupet går ferden nordover.
Elen bor sammen med moren sin, Marja. Noen far har hun aldri kjent, og moren får stadig nye barn med nye menn, men Elen er den eneste som lever opp. Folk oppsøker gjerne Marja når noe står på og de trenger hjelp. Marja føler at de kunnskapene hun har fått, forplikter henne, men samtidig er dette et høyt spill. For hva om en av dem som kommer til henne i neste omgang henvender seg til øvrigheten? Da framstår hjelpen plutselig som trolldomskunst.
Det må ha krevd mye mot å gi den typen hjelp som kloke koner var i stand til, samtidig som heksehysteriet var så høyt som det var. Marja blir da også satt i arresten, anklaget for trolldomskunst.
Så kommer Dorthe og Elen i kontakt med hverandre. Dorthe er blitt gravid. I en krise i svangerskapet er Elen den som berger både mor og barn ved å stanse den ukontrollerte blødningen.
Og så kan man jo tenke seg resten…

Skjebner
Det er to kvinneskjebner som presenteres i fortellingene om Dorthe og Elen. Begge blir ofre; den ene for overtro og religiøs fanatisme, den andre for konvensjoner og forventninger. Både Dorthe og mannen hennes innser at Elen har berget Dorthes liv. Men det hjelper ikke når det kommer til stykket.
«Inn i elden» markedsføres som en ungdomsroman. Det er den nok også, med all den tragedie og dramatikk som er lagt inn i fortellingen. Det er en fortelling med mye smerte i seg, samtidig som den er godt skrevet, på et vakkert nynorsk, og stramt og godt komponert. Fortellingens styrke ligger ikke i eventuelle uventede vendinger, men tvert om i det dystre og forutsigbare i handlingen.

Aina Basso
INN I ELDEN
Roman
Samlaget
221 sider

Publisert i Dagen 25. juli 2012