Fra politisk thriller til røverhistorie

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Eirik Wekre har spesialisert seg på å skrive thriller-romaner med handlingen lagt til mer eller mindre politiske miljøer. Han har bakgrunn som offiser og finansrådgiver, og romanene hans har blant annet tatt for seg økonomisk kriminalitet på høyt, politisk nivå.

I årets roman går han helt til topps når det gjelder det politiske. Dagen etter at den norske statsministeren er blitt felt på et kabinettsspørsmål, blir han myrdet. Dette fører til at «landet kastes ut i et bunnløst, politisk kaos», som det heter på bokas baksidetekst.
Allerede her får jeg som leser problemer. Det norske samfunnet er ikke slik det vil bli «et bunnløst, politisk kaos» av en statsministers død; selv ikke etter at den samme statsministeren har blitt felt i Stortinget. Saken som felte regjeringen hadde med politiets arbeidstidsbestemmelser å gjøre. Det skaper grunnlag for en del konspirasjonsteorier, slik det gjerne skal være i en roman av denne typen.
Spesialrådgiver Theo Hannover i Politiets sikkerhetstjeneste får ansvaret for etterforskningen, og så er man i gang.

Spillerom
Problemet med å legge denne typen fortellinger til såpass vel strukturerte miljøer som eksempelvis storting og regjering, der det finnes klare regler for omtrent hva det skal være, er at disse samme reglene gir forholdsvis lite spillerom for fantasifulle løsninger. Et fremadstormende, høyrepopulistisk opposisjonsparti, ledet av en forholdsvis ung kvinne preger den politiske debatten etter mordet på statsministeren.
Hun tripper etter å komme inn i regjering, og hennes nærmeste medarbeider i partiet, er hennes egen mor. Her kaster man nok som leser noen skjeve sideblikk til også norske partier, uten at det direkte skjemmer fortellingen.
Det gjør imidlertid det forsøket Eirik Wekre gjør når han lar det presumtivt politiske «kaos» bli forsøkt løst ved at det skrives ut nyvalg. Da forlater han også den smule realisme og troverdighet som i hvert fall denne leser forventer av en roman som er lagt til lett gjenkjennelige miljøer.
Statsministre har dødd i Norge før – det ble ikke nyvalg av den grunn.
Det har vært uoversiktlige politiske situasjoner i Norge før; det ble ikke nyvalg av det heller.
En av fordelene med den norske ordningen er at det ikke er mulig å krisemaksimere seg fram til nyvalg; det stortinget man velger er dømt til å sitte i fire år, og til å finne løsninger med den sammensetningen folket har skapt.
Det bør en roman som legger handlingen til dette miljøet ta høyde for.

Røverhistorie
Nå er det verken politiet eller det høyrepopulistiske partiet som sådan som er skurken i denne fortellingen. Det er «en fremmed makt»; jeg skal ikke røpe mer enn det. Men da har det som kunne vært anslaget til en spennende, politisk thriller for lengst sklidd over i røverhistorie som det egentlig er skrevet nokså mange av allerede, med snev både av den kalde krigen og andre historiske fenomener.
Men som underholdningslektyre er dette greit nok.

Eirik Wekre
INKOGNITO
Thriller
Gyldendal
332 sider

Publisert i Dagen 24. september 2015

Øgrim-arven

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Jobbintervjuet var av det korte slaget. Man presenterte seg og sa at man søkte jobb. Tapperisjefen på Schous Bryggeri så hardt på mannen han hadde foran seg. «Øgrim, Øgrim… Er det ikke noe kjent med det navnet?» «Du tenker kanskje på at bestefaren min var en av dem som startet Frelsesarmeen her i landet?» svarte Tron Øgrim. Han fikk jobben.

Historien er en av flere eksempler fra boka om Tron Øgrim som sier noe i hvor sterk grad den kjente AKP-eren identifiserte seg med arven fra så vel sine besteforeldre som oldeforeldre. De var alle kjente skikkelser fra Frelsesarmeens historie her i landet. Oldefar Johan Øgrim hadde ledende stillinger alt på 1890-tallet, mens bestefar Tobias hadde det samme en generasjon senere.

Arv
Tron Øgrim henviste til denne arven flere ganger. Da han møtte Aril Edvardsen til debatt i underholdningsprogrammet LørDan i mars 1991, omtalte han Tobias Øgrim som «formann i Frelsesarmeen i Sverige og Norge», og da han lot seg intervjue av Christian Borch i forbindelse med at Frelsesarmeen fikk inntektene av TV-aksjonen i 1995, snakket han varmt om bestemor Otonie, som rømte hjemmefra da hun var 16 år. Foreldrene ville hun skulle ta utdannelse og bli lærer, mens Otonie ville bli slumsøster. Hun var hans heltinne; hun var opprører, akkurat som han selv var det.
Han hadde en av sine aller siste offentlige opptredener da han holdt talen for dagen 1. mai 2004 i Langesund. I en nokså personlig tale snakket han om bestemor Otonie, som var fra Grenlandsområdet. Tilhørerne var ikke i tvil om at den sosialistiske grunnholdningen var en arv fra bestemoren, som rømte hjemmefra for å bli slumsøster i hovedstaden. Som gutt hadde Tron hørt henne fortelle om fattigdommen i Norge rundt år 1900.
Det var en tale som traff sitt publikum godt, og oppslutningen om 1. mai-arrangementet var det største på mange år.

Politikk
Ingen i neste generasjon Øgrim engasjerte seg aktivt i Frelsesarmeen, men de tok med seg noen av de samme verdiene. En nøktern livsstil var en av disse. Som tapperiarbeider på Schous bryggeri gjennom mange år var Tron Øgrim blant de få av kollegene som ikke drakk på jobb og heller ikke utviklet et alkoholproblem.
Et radikalt samfunnsengasjement var nok også en del av den øgrimske arven. I Trons tilfelle førte det til et livslangt engasjement på politikkens ytterste venstre fløy allerede tidlig på 1960-tallet. En bok om ham må nødvendigvis i hovedsak handle om det. Han regnes som en av grunnleggerne av den norske ML-bevegelsen, og som en av denne bevegelsens viktigste ideologer.
Han kalte seg kommunist og etter hvert maoist, og engasjerte seg i Sosialistisk Folkeparti allerede som tenåring. Han var med og startet partiets ungdomsorganisasjon – SUF – og senere partiet AKP (ml). Selv om han aldri hadde noen formell lederposisjon i disse organisasjonene, var han i mange år den mest toneangivende personen i dem, og den som pekte ut kursen.
Både SUF og AKP fikk en oppmerksomhet i media, i folkets bevissthet og ikke minst i folks angst som det ikke var grunnlag for. I praktisk politikk spilte verken SUF eller AKP noen som helst rolle. Det viktigste både han og bevegelsene skapte var avisa Klassekampen. Den var Tron Øgrims idé, og er i dag en meget velrennomert og viktig avis.

Klovn?
Trond Øgrim hadde en framtreden i det offentlige rom som kunne virke litt klovnete. Omslagsbildet på boka, som viser en Tron Øgrim som ser skrått bort på fotografen med tungespissen nokså langt ut av den ene munnviken, understreker dette imaget. Han var slagferdig i debatter, og med en respektløs replikk. Som da han i LørDan-programmet beskrev Aril Edvardsen som «en tjukk mann i rar dress». Dette, kombinert med at han var sjeldent upraktisk, bidro nok til befeste slike myter.
Bo Brekke mener dette i stor grad skyldtes sjenanse, og at Øgrim måtte iscenesette seg selv når han sto fram offentlig. Det høres troverdig ut. Også om hans bestefar fortelles det slike anekdoter, som at man i margen på hans prekenmanuskripter kunne finne kommentarer som «gråt litt her».

Nerd
Tron Øgrim skrev mye, men leste langt mer. Da han som ung ble bedt om å holde et foredrag om science fiction-litteratur, svarte han at han hadde ikke lest nok science fiction ennå; han hadde bare lest 700 slike bøker. Da han døde, besto biblioteket hans av 70 tusen bind; det er mer enn selv store, offentlige bibliotek har i sine hyller og magasiner.
Denne anmelder har ingen forutsetning for å vurdere mennesket Tron Øgrim, og heller ikke forfatteren av samme navn. I motsetning til så vel forfatteren av boka som flere av dem som har anmeldt den, har ikke jeg noen fortid i «rørsla». Som de aller fleste som i det hele tatt husker ham, har Tron Øgrim for meg kun vært et navn i mediene så langt tilbake som jeg kan huske.
Som mediefenomen likte jeg ham. Han hadde en frekkhet, en slagferdighet og et engasjement som jeg likte, og som jeg fortsatt liker når jeg leser om det.
Tron Øgrim døde i 2007, en måneds tid før han ville fylt 60 år. Mange har nok spurt seg hva han kunne drevet det til om han – med sine enorme ressurser – hadde valgt andre kampsaker enn revolusjon og maoisme. Det får vi aldri vite.
Det vi vet, er at det var et fyrverkeri som sluknet da den diabetesrammede Øgrim fikk det forfatteren kaller «et sukkersjokk» mens han sov.

Bo Brekke
Tron Øgrim – Det revlusjonære fyrverkeri
Aschehoug
360 sider

Publisert i Dagen 25. juni 2015

Kunstner i et totalitært system

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

At kunstnere går i tjeneste for et totalitært, politisk system, er en gammel, historisk erkjennelse. Både forfattere, musikere og skuespillere har gjort slike valg. For noen av dem ble dette valget en belastning for så vel resten av livet, som for ettermælet; for andre ble det en del av en større livserfaring. Kirsten Heiberg prøvde nok å være i den siste kategorien, men hun endte i den første. Dette avdekkes i en tykk bok som nettopp er kommet ut.

I norsk teaterhistorie er Kirsten Heiberg (1907 – 76) en nokså uinteressant skuespiller. Hun hadde et visst tilløp til suksess som kabaretartist fra 1929 og fra 1934 som filmskuespiller, først i Norge, så i Sverige og fra 1938 i Tyskland. Her ble hun etter hvert en stor stjerne. Gjennom sitt ekteskap med en tysk filmkomponist ble hun selv tysk statsborger, og ble en av propagandaminister Joseph Goebbels favoritter.

Stjerne i Tyskland
Fra 1938 til 1945 spilte hun i 13 filmer i Tyskland. Den tyske filmproduksjonen hadde i disse årene ett eneste siktemål: Å fremme det nazistiske tankegodset. Rollefigurene hennes gikk stort sett i kategoriene «vamp» og «femme fatale».
Kirsten Heiberg og hennes mann var nære venner av han som hadde ansvaret for å gjøre det tyske kulturlivet «jødefritt» og hun var øyenvitne til «Krystallnatten». Likevel prøvde hun, da hun kom tilbake til Norge tidlig på 1950-tallet etter å ha blitt skilt fra sin tyske ektemann, å framstille seg selv som antinazist og en som hadde vært uvitende om både jødeforfølgelser og annen styggedom.
Fordi hun hadde hatt tysk statsborgerskap, ble hun heller ikke straffeforfulgt for landssvik, slik andre kunstnere ble for langt mer bagatellmessige forhold.
Lenge gikk det bra. Riktignok fikk hun ikke noen oppdrag i Oslo, men Trøndelag teater engasjerte henne, og hun spilte i flere oppsetninger her. Hun var en allsidig skuespiller og fikk gode kritikker.

Sammenbruddet
Da hun på slutten av 1950-tallet fikk rollen som Anne Franks mor, i sceneversjonen av «Anne Franks dagbok», gikk det imidlertid galt. Å bli konfrontert med den sannheten hun hadde fornektet så lenge, ble for mye for henne, og hun var både beruset og full på scenen flere kvelder. Kort tid senere fikk hun beskjed om at man hadde ikke flere roller å tilby.
De siste 15 årene hennes ble nokså triste. Hun var ensom og isolert, men gjorde maksimalt ut av de få og små anledningene som bød seg. En rolle med én replikk i filmen «Broder Gabrielsen» ble en stor oppmuntring; noen sporadiske intervjuer og opptredener i NRK likeså. Livsløgnen hennes, at hun egentlig hadde vært antinazist, var i ferd med å feste seg. Det var også et stadig økende alkoholproblem.
En marsdag i 1976 ble hun funnet død i sin leilighet.

Biografien
Boka «Glamour for Goebbels. Historien om Kirsten Heiberg» er blitt en stor og omfattende bok. Denne anmelder mener nok den er blitt for stor og omfattende. Jeg har vanskelig for å se at Kirsten Heibergs skuespillerkarriere i seg selv rettferdiggjør en biografi på mer enn 500 sider.
Det som gjør henne interessant er selvsagt årene i Tyskland og hennes status som «Glamour for Goebbels». Og selv der blir det litt for mange detaljer om litt for mange filmer. Bjørn-Erik Hanssen har gjort en meget grundig jobb med å finne fram opplysninger og detaljer, men kunne kanskje ha luket vekk en del av det. Hovedfortellingen om den norske skuespilleren som ble stjerne i Tyskland, om hennes anstrengelser for å dekke over sitt svik, og om de triste årene etter at spillet raknet, hadde vært sterk nok om boka bare var halvparten så tjukk.

Bjørn-Erik Hanssen
GLAMOUR FOR GOEBBELS
Historien om Kirsten Heiberg
527 sider

Publisert i Dagen 19. februar 2015

Livet og døden på Facebook

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Vi er vant til å tenke på døden som noe av det mest definitive som finnes. De av oss som har mistet noen som sto oss nær, har vært gjennom den prosessen det er å rydde, tømme, kaste eller fordele det som er igjen etter den som er død. Det er den praktiske siden ved det. Den kan være krevende nok. Den følelsesmessige siden er ofte enda mer komplisert. Da dukker de mange følelsene og minnene opp. Det usagte, men også det man skulle ønske var usagt. Har man vært nær hverandre, er det gjerne begge deler.

I Alf Kjetil Waglermos nye ungdomsroman «Kjære søster» er det den 16 år gamle Eli Anne som hele tiden har ordet. Romanen går inn i den litterære sjangeren som kalles «brevroman». Men her går brevene bare én vei, for mottakeren, Eli Annes ett år yngre søster Amalie, er død, og brevene postes til Amalies facebookprofil. «Det eg skriv til deg, er det berre du som kan lese. Eg har vore inne på kontoen din og endra innstillingane. Om vi møtast att på den andre sida, vil eg ikkje ha noko uoppgjort med deg», skriver Eli Anne allerede i det andre brevet hun poster.

Facebook-profil
De fleste av oss som har opplevd at Facebook-venner går bort, har sett hvordan avdødes profil ofte fylles med meldinger i lang tid etter at vedkommende er gått bort. Om ikke noen sørger for at kontoen slettes, kan dette fortsette i lang tid. Noen ganger kan det gi seg bisarre utslag. Da jeg hadde lest denne boka, gikk jeg inn på kontoen til en av mine facebook-venner som døde sist høst. Hun skulle hatt fødselsdag i januar. Og der lå det en lang rekke gratulasjoner og gode ønsker for framtida…
Det sier kanskje noe om hvor overfladiske slike virtuelle vennskap kan være? For ikke å si: Hvor falske?
Foreldrene til Eli Anne og Amalie vil unngå at Amalies facebookprofil skal bli et slikt sted. De har snakket om å få slettet kontoen. Men Eli Anne er ikke helt klar for det. Da blir søsteren enda mer definitivt borte. Hun trenger tid til å bearbeide sorgen også via Facebook.

Oppgjør
Tekstene i Walgermos roman går fra 5. oktober, den dagen Amalie ville fylt 15 år, og fram til julaften. Eli Anne har tatt på seg ansvaret for å slette profilen, men i disse ukene skriver hun hver dag en tekst der hun forsøker å få på plass det usagte, og be om tilgivelse for det som ikke skulle vært sagt.
Hun skriver om vennskapet med og kjærligheten til søsteren. Hun skriver om den felles interessen de har for musikk. Hun skriver om felles venner, og hun skriver om den såre konflikten; det at de var forelsket i den samme gutten.
Den siste gang de så hverandre ble det sagt noe som ikke skulle vært sagt. Da det ringte på døren om kvelden, var det Eli Anne som åpnet – hun ville be om unnskyldning med det samme. I stedet sto presten der. Han som hadde døpt dem begge og konfirmert Eli Anne; nå ble det han som hadde begravelsen til Amalie…
Det er en var og på mange måter vakker fortelling som formidles gjennom disse Facebook-meldingene. «Pappa seier vi skal komme gjennom dette. At livet framleis er verd å leve. Men eg fekk ikkje eingong sagt farvel til deg. Eg fekk aldri gitt deg ein siste klem», skriver Eli Anne i det første brevet. Gjennom små glimt blir vi også delaktige i foreldrenes sorgarbeid.
Julaften setter Eli Anne punktum. Dialogen heretter skal foregå ved Amalies gravstein. Eli Anne håper at gullskriften på den skal ønske henne velkommen. Det betyr nok ikke at Eli Anne har «kommet over» tapet av søsteren. Det gjør hun nok aldri. Det ønsker hun sikkert ikke heller. Men hun har kanskje klart å gå et lite steg videre. En gravstein er tross alt langt mer konkret enn en profil på et sosial medium.

Alf Kjetil Waglermo
KJÆRE SØSTER
CappelenDamm
95 sider

Publisert i Dagen 12. februar 2015

Johnny, June og Jesus

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Gjennom et kristent gjennombrudd og kjærligheten til June Carter, kom Johnny Cash seg ut av rusproblemene sine, og levde «happily ever after». Slik at historien om sangeren Johnny Cash (1932-2003) ofte vært framstilt. Nå er det kommet en bok som justerer dette bildet en god del.

Boka heter «Johnny Cash - Livet». Den er skrevet av Robert Hillburn, som er en kjent, amerikansk journalist og forfatter innen populærmusikk. Han har tidligere blant annet skrevet en biografi om Bruce Springsteen.

Et nav
Alle som har interessert seg for Johnny Cash har måttet registrere den store betydningen kristentroen hadde i hans liv, uansett hvordan det artet seg. Den var et nav i livet hans fra begynnelse til slutt.
Skulle man fristes til å tenke at det kan ikke ha vært rare navet, alle rusproblemene, utroskapen og ekteskapene tatt i betraktning, viser det bare hvor preget man er at en norsk tenkemåte som ofte har gått ut på at bare man får Jesus med på laget, ordner alt seg der og da. Sånn har nok Johnny Cash litt liv iblant vært framstilt av norske kristne – blant annet av denne anmelder. Det gikk på dunken, men så kom Jesus og June, og siden gikk det bra. At dette er en framstilling som trenger korrigeringer, betyr ikke at man av den grunn skal undervurdere verken Jesus eller June og deres betydning for Johnny Cash. Og den oppfatningen blir kraftig korrigert gjennom Hilburns grundige og omfattende bok.

Oppvekst
Johnny Cash vokste opp i en tid og et miljø der kristen ikke først og fremst var noe man ble, men noe man var. Ikke noe sted er dette mer selvsagt enn i et USA der man verken har statskirke eller statsreligion, men hvor troen på Gud er trykket på pengesedlene.
Denne formen for patriotisk kristendom var en side ved Johnny Cash kunne komme til syne både i konserter og plateinnspillinger. Men gjorde ham ikke ukritisk til det samfunnet han var en del. Han stilte opp for den amerikanske urbefolkningen, han stilte opp for de som satt i fengsel og han stilte opp for de fattige.
Da han ble konfrontert med at noen av hans kristne fans ikke likte dette, svarte han bare: - Da er de ikke kristne!
Han tok også avstand fra den rasismen som var en så selvsagt del av det miljøet han kom fra.

Bølgedaler
Å si at både hans karriere og hans privatliv gikk i bølgedaler, er å formulere seg svært varsomt. Ikke minst var rus en trofast følgesvenn, mer eller mindre til siste slutt.
Han ville nok være både en trofast ektemann og en god far, men lange fravær, høyt tempo og mye oppmerksomhet fra fans og media gjorde begge deler vanskelig.
Han kunne utebli fra konserter eller gjøre skandale fordi han var så beruset.
Her kunne han minne om en annen countrylegende, nemlig Hank Williams – en artist Johnny Cash senere hedret med sangen «The Night Hank Williams came to town».
Sammen med Elvis Presley, var Johnny Cash kanskje den mest betydningsfulle artisten som talentspeideren og studioeieren Sam Phillips «gav» verden.
Elvis og Cash kjente hverandre og hadde mye av den samme bakgrunnen både sosialt og religiøst. Men Johnny Cash var en mye mer reflektert person enn Elvis, og hadde andre kamper å kjempe.

Gospelsanger
I likhet med Elvis, var også Johnny Cash i verdensklasse som gospelsanger.
Hans personlige prosesser rundt tro, tvil og religion kan det sies mye om. Ifølge Steve Turnes bok «The Man called Cash» (norsk utgave på Hermon Forlag i 2004) ble han døpt ikke mindre enn fire ganger – blant annet i elven Jordan.
Da June døde i februar 2003 spilte mange radiostasjoner sangen der ekteparet opptrådte sammen: «Far side banks of Jordan».
Det er en litt naiv tekst der sangerne lover å vente på hverandre «ved Jordans bredd», som er et bilde på tilværelsen etter døden. Der vil den som dør først vente på den andre, og springe denne i møte når han eller hun kommer.
Ventetiden ble ikke så lang. Johnny Cash døde bare et halvt år senere.
Men kort før han døde, gjorde han en innspilling av sangen «Hurt» som er blitt stående som et slags musikalsk minnesmerke både over sangeren og mannen. Det er en sår og sliten Cash som synger. I teksten heter det blant annet:
«I wear this crown of thorns
Upon my liars chair
Full of broken thoughts
I cannot repair».
Det er en oppsummering som sier noe om selvinnsikt, men også om en forankring og et håp – og om tillit til en annen som også bare en tornekrone en gang.
I det jeg legger fra meg Robert Hilburns murstein av en Cash-biografi er jeg derfor ikke fremmed for den tanken at Johnny, June og Jesus nå har møttes og sitter og jammer sammen.
Da tror jeg mer på at det er sangen om tornekronen de synger, enn den om Jordans bredd.

Robert Hilburn
JOHNNY CASH – LIVET
Aschehoug
702 sider

Publisert i Dagen 11. desember 2014

«Vis meg dine meninger...»

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde er blant de Frp-politikere som sterkest har bidratt til å skape inntrykket av sitt parti som populistisk og ikke så lite rølpete. Som andre partifeller med den samme agenda – Per Sandberg og Per Willy Amundsen kan nevnes i den sammenheng – er det først og fremst gjennom innvandringspolitikken han spiller ut denne siden ved seg og partiet. Med boka «Mens orkesteret fortsetter å spille» har han levert et 300 siders langt leserbrev om sitt favorittema.

Tybring-Gjedde har som utgangspunkt for sin bok en formodning om at et homogent samfunn også er et harmonisk samfunn. Man skal ikke ha altfor mye historiekunnskap i bagasjen for å vite at dette ikke stemmer. At et multikulturelt samfunn bærer i seg enda mer potensial til konflikter enn et homokulturelt, sier seg selv. Men løsningen på disse konfliktene finner man ikke ved å ville skru tida tilbake. De eneste land i verden der det ikke finnes ulike former for etnisk og kulturelt mangfold, er i stater som Nord-Korea.

Ansvarlighet
Etter valget i 2013 ble Frp regjeringsparti. Det ble starten på en meget tung og bratt læringskurve for partiet. Christian Tybring-Gjedde er blant dem som har meldt seg ut av dette læringsprosjektet. Han holder på som før, med sine Disneyland-kronikker og tilsvarende utspill, og har bedt stortingsgruppa om å få være fristilt i forhold til samarbeidsavtalen med Venstre og KrF vedrørende asyl- og innvandringspolitikk.
Rent strategisk kan man forstå et slikt behov. Kan ikke Tybring-Gjedde profilere seg på slike saker, blir han en backbencher både i partiet og i Stortinget. I boka si ironiserer han over det litt ulne svaret han fikk på denne søknaden. Har man fulgt litt med på den interne historien til partiet hans, er det lett å tenke at han bør være glad til. Ikke noe politisk parti har hatt så mange eksklusjonssaker de siste 20 årene som nettopp Frp, og både stortingsrepresentanter og andre er blitt ekskludert for lang mer bagatellmessig illojalitet enn den Tybring-Gjedde har vist og viser, eksempelvis med sin bok.

«Titanic»
Tittelen på boka henspiller på en myte om at skipsorkesteret på passasjerskipet «Titanic» spilte helt til skipet sank i 1912. Ifølge den samme myten skal for øvrig den siste melodien de spilte ha vært «Nærmere deg, min Gud».
Med denne referansen prøver han å skape et inntrykk av at Norge er et skip på vei mot undergangen. Som metafor blir det rett og slett for svulstig.

Kjennskap
Tybring-Gjedde bruker masse plass i boka si på å referere kommentarer og karakteristikker som hans opptreden i den offentlige debatt har skapt. Mange har dratt rasismekortet i møtet med Tybring-Gjeddes synspunkter, noe som gjerne får ham til å svare med sutrekortet eller offerkortet. Gang på gang spør han i boka hvordan noen kan kalle ham rasist; de har jo aldri møtt ham eller de kjenner ham jo ikke.
Slike svar er bare relevant til et visst punkt. Heller ikke Christian Tybring-Gjedde kan unndra seg den dynamikk som tilsier: «Vis meg dine meninger, og jeg skal si deg hvem du er».

Christian Tybring-Gjedde:
MENS ORKESTERET FORTSETTER Å SPILLE
CappelenDamm
299 sider

Publisert i Dagen 4. desember 2014

Harpeklang og englesang

Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE

Levi Henriksen har i løpet av de 12 årene siden debuten med novellesamlingen «Feber» etablert seg som en produktiv forfatter med romaner, essays, dikt og sakprosa i sin forfatterportefølje.



Årets bok, romanen «Harpesang» er den 18. boka hans.Som i flere av de andre bøkene, henter han også denne gangen fortellingen fra et kristent miljø på Kongsvinger-traktene.

«Himmelsk» sang
Det hele starter med at den etter hvert noe desillusjonerte plateprodusenten Jim Gystad skal være fadder i en barnedåp. Under gudstjenesten legger han merke til tre eldre mennesker på benken bak ham som synger – for å bruke en klisjé – helt himmelsk med i salmesangen. Det viser seg å være De Tre Syngende Søsken Thorsen, som flere tiår tidligere hadde vært blant de mestselgende, kristne plateartistene i Norge, og med stor suksess også i USA.
Slike «søskengrupper» var det flere av, både innen kristen og profan plateindustri på 1950- og 60-tallet. Mest kjent er nok henholdsvis «De ti søsken Kolbjørnsrud» og «Søstrene Bjørklund».
Sangen fra de tre nokså tilårskomne, tidligere platestjernene gjør noe med plateprodusenten, og han bestemmer seg for å få dem til å gjøre nye innspillinger. Et «comeback»!

Hinder
Det er mange hinder som må passeres fram mot et slikt mål. De første og største gjelder å bli kjent med søskentrioen, som bor sammen, og å vinne tilliten deres.
I denne prosessen blir han kjent med historien deres, både den felles historien og den enkelte av dem sin historie. Alle har opplevd kjærligheten i sine liv – og de har mistet dem. Prosjektet blir dermed ikke bare å få vekket sangen til live, men også evnen – og viljen – til kjærlighet.

Pinsemiljø
De tre syngende søsken Thorsen har pinsebakgrunn, i likhet med forfatteren selv. Det gjør at selv der hvor forfatteren åpenbart har et litt skjevt sideblikk til miljø og holdninger, merker man både en lojalitet og kjærlighet til miljøet. Det er nok av eksempler i litteraturen på forfattere som har forsøkt å skildre kristne miljøer som de har noe kunnskap om eller kjennskap til, og som har glidd ut i de pinligste parodier. Levi Henriksen er ikke der i det hele tatt.
Likevel er det vanskelig å bli skikkelig begeistret for denne romanen. Store deler av den er morsomt og godt fortalt, det er gode observasjoner i den, men selve fortellingen holder liksom helt fram til mål. Kanskje er problemet at fortellingen ikke har tålt romanformatet, at den ville stått seg bedre som en novelle?
Etter tidvis gode leseropplevelser underveis, ender man med å legge «Harpesang» fra seg med et lite sukk: Var dette alt, altså?

Levi Henriksen
HARPESANG
Roman
Gyldendal
322 sider

Publisert i Dagen 25. september 2014