Kristne kvinner som har preget historien

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Hva har Marie Monsen, Annie Skaug og Lise Karlsen felles med Condoleezza Rice, Corazon Aquino og Wilma Rudolph? De er alle omtalt i en bok om 50 kristne kvinner som har bidratt til å endre verden. Boka kom nylig i norsk utgave på Hermon Forlag.

Boka heter «Modige kvinner» og er en oversettelse av en engelsk («amerikansk») bok.
Målgruppen vil jeg tro først og fremst er unge, kristne jenter/kvinner, men også vi andre (anmelderen er en eldre, kristen mann) kan hente både inspirasjon og informasjon fra de 50 forholdsvis korte fortellingene boka formidler.
Felles for alle 50 er deres kristne livssyn og tro på Jesus.

Norsk/nordisk versjon?
Skulle jeg gi Hermon Forlag et råd eller tips, ville det være å engasjere noen til å lage en tilsvarende bok om norske/nordiske kvinner som liknende ting kan fortelles om: Forkynnere, sosialarbeidere, kunstnere, politikere og pionérer av ulike slag.
Foruten de tre norske som er nevnt og et par engelske, er det fortalt om noen få fra land i Afrika eller Asia, mens de aller fleste av de 50 fortellingene er om kvinner fra USA.
En fjerde norsk kvinne som er med i boka er haugianer-lederen Sara Oust (1776 - 1822). Hun kunne ha fortjent sin egen bok!

Illustrert
Hvert kapittel er illustrert med en tegning av vedkommende. Portrett kan det ikke kalles, men det bidrar til å gjøre boka lettlest og tilgjengelig, selv for meget unge lesere.
At illustrasjonen til kapitlet om Frelsesarmeens «mor», Catherine Booth, viser henne omgitt av to amerikanske flagg («Stars and stripes») registrerer jeg med et litt oppgitt smil. «Armé-moderen» satte aldri sine ben utenfor Englands jord. Hadde man tatt med et kapittel om hennes datter Evangeline Booth, ville flaggene vært mer naturlige; hun bodde i USA det meste av sitt voksne liv og ble også amerikansk statsborger.

Honnør
Som en oppsummering vil jeg gi forlaget honnør for å ha gjort disse fortellingene tilgjengelige.
Mange av de 50 skikkelsene er det dels skrevet om allerede, dels bør det skrives mer om dem.
Det er fortellinger om mot, pågangsvilje og – ikke minst! – kristen tro.

Shirley Raye Redmon:
Modige kvinner
50 kvinner som endret sin verden
Illustrert av Katya Longhi
Hermon Forlag

Publisert i Dagen, oktober 2022

GRUNDIG OG GODT OM SIGRID UNDSET

Av Nils-Petter Enstad

Bokanmeldelse

Da Sigrid Undset ble tatt opp i den romersk-katolske kirke i 1924, var det den mest offentlige kristne omvendelse som har foregått her i landet. Reaksjonene var enorme, og forsøkene på å "forklare" den kjente dikterens valg var mange. Ett av dem gikk ut på at det måtte vel ende slik, etter at hun hadde skrevet de tre bindene om Kristin Lavransdatter. Selv sa Sigrid Undset at "Gud hentet meg inn fra utmarken", og i en forholdsvis ny, stor og grundig biografi om vår store forfatterinne, dokumenterer Sigrun Slapgard at Sigrid Undsets vei til troen var en svært lang intellektuell og kulturell vandring.

Biografien kom ut 100 år etter Sigrid Undset debuterte som forfatter med den vesle romanen "Fru Marta Oulie". Både i denne og mange av de senere romanene står erotikkens makt over menneskene svært sentralt. Ikke minst gjelder dette for gjennombruddsromanen "Jenny", som kom i 1911.
Da Sigrid Undset "sto fram" som en troende kristen, ble det i avisa Dagen tatt til orde for at nå som hun var blitt en kristen, burde hun beklage at hun hadde skrevet "Jenny". Men den "erotiske motoren" er ikke mindre sterk i bøkene om Kristin, eller for den del i bøkene om Olav Audunssøn eller den tobinds "konvertittromanen" om Paul Selmer: "Gymnadenia" og "Den brennende busk".

MURSTEIN
Boka "Dikterdronningen" er blitt det man med en klisjé kaller "en murstein" med sine neste 600 sider.
Her følges Sigrid Undsets liv i detalj fra fødselen i 1882 og til hennes brå død på Lillehammer, få dager etter hennes 67 års fødselsdag.
Få norske forfattere er så gjennombiografert som Sigrid Undset, og Sigrun Slapgard har kunnet stå på skuldrene til mye av det arbeidet som har vært gjort før. Men hun har også gjort mye selvstendig forskning og graving, og kommet til andre konklusjoner.
Desto mer overraskende er det at hun i én enkelt sak rett og slett har slurvet, og kommet i skade for å bringe videre et gammelt rykte som for lengst er tilbakevist. Det er når hun omtaler bakgrunnen for at den daværende katolske biskop i Norge, Johannes Olav Smit (1883 – 1972) trakk seg fra sitt embete i 1928. Her refererer Slapgard helt ukritisk et rykte som gikk den gangen om at biskopen hadde hatt et forhold til en kvinne, lovet henne ekteskap, og måtte trekke seg som prest.
I virkeligheten dreide det seg om en mentalt forstyrret person som hadde for vane å forelske seg i katolske prester. Denne saken var neppe hele bakgrunnen for at biskopen ble forflyttet fra Norge til Roma, der han ble kannik ved Peterskirken. Oppgaven som biskop vokste ham rett og slett over hodet.
Det er en bagatell av en feil i en stor og spennende bok, men desto mer skjemmende fordi den er så unødvendig. Sakens virkelige sammenheng er godt dokumentert, blant annet i verket "Den katolske kirke i Norge" (1993).

EKTESKAP OG FAMILIE
Det er nok av paradokser i Sigrid Undsets liv.
Ett av går på hennes syn på ekteskapet. Her var hun "katolsk" lenge før hun ble katolikk. Ikke desto mindre brøt hun inn i et ekteskap der det allerede fantes tre barn, giftet seg med faren deres og fikk selv tre barn med ham, før hun skilte seg fra ham.
Rent formelt ble skilsmissen begrunnet med at hun ikke kunne tas opp i den katolske kirke dersom hun levde sammen med en mann hvis første kone fremdeles var i live, men ekteskapet med Svarstad hadde neppe holdt uansett.
Et annet paradoks ligger i hennes syn på det å være mor, og måten hun selv var mor på.
Få har skrevet så lyrisk om morsrollen og morskallet som Sigrid Undset. Men var hun "en god mor" selv? Spørsmålet grenser til det impertinente, men ikke minst Slapsgards biografi gjør det berettiget.
Visst er det noe heroisk over hennes beslutning om ikke å sende den psykisk utviklingshemmede datteren "Mosse" fra seg, men la henne være på Bjerkebæk. Men den daglige omsorgen tok hun omtrent ikke del i, og hun hadde to barn til som hun skulle være mor for.
Ikke minst sønnen Hans, som var den eneste som overlevde moren, ble litt av en tragedie, både som barn og voksen. Han ble sendt til en kostskoletilværelse i Oslo fra han var åtte år, et liv han vantrivdes i hver eneste dag. At lusinger var en del av tilværelsen, reagerer man nok sterkere på i dag enn man gjorde den gang, men de føyer seg likevel inn i mønster av en mor som kanskje hadde empati, men ikke klarte å vise det.

MEDIESKY
Til tross for at hun var en svært offentlig person, var Sigrid Undset i utpreget grad det man i dag vil kalle mediesky.
Hun likte ikke å bli intervjuet, og det livslange vennskapet med Nini Roll Anker gikk langt på vei i stykker etter en episode der hun følte Anker hadde lurt henne til å snakke med en som etterpå viste seg å være journalist.
Også som person kunne hun virke meget lukket, og det var få som kom inn på henne eller kunne si de kjente henne.
Men hun kunne også være meget kontant og slagferdig.
Et sterkt temperament kunne blant annet gi seg utslag i forholdsvis grov språkbruk. En gang hennes skriftefar sa hun ikke måtte banne så mye – "husk at din skytsengel skriver ned hvert ord du sier!" – svarte hun kontant: - Da håper jeg han kan stenografere!

SLUTTEN
Sigrid Undset sine siste år ble tunge.
Hun kom hjem fra landflyktighet i USA sommeren 1945. Eldstesønnen Anders hadde falt i aprildagene 1940, Mosse var død før krigen, Bjerkebæk hadde vært brukt som losji for kvinner som holdt seg med tyskere.
Helsen var redusert – noe ikke minst et enorm sigarettforbuk hadde bidratt til. En junidag i 1949 falt hun bare sammen ved sengen på Lillehammer sykehus, der hun var lagt inn som rekonvalesent. Hun var død da pleiepersonalet fant henne.
Den fremste, katolske apologet i Norge i moderne tid døde uten å ha mottatt de nådemidlene som var så viktige for henne.
Det er snart 60 år siden hun døde. Men vi blir ikke ferdige, verken med henne eller hennes forfatterskap.
Det bekrefter Sigrun Slapgards store biografi til fulle.

Sigrun Slapgard SIGRID UNDSET – DIKTERDRONNINGEN
Gyldendal

Fenomenet Arne Myrdal

«Mi tar dei!» Dette primalskriket og fjernsynsbildene av en svartsmusket, kraftig mann med ei lang trekølle i hendene som går til angrep på en buss definerte på mange måter det norske folks bilde av Arne Myrdal. Han ga den politiske innvandringsmotstanden en stemme og et ansikt. Nå er boka om ham kommet. Den har fått tittelen «Et liv i kamp», og er skrevet av Gjermund Orrego Bjørndahl.

Arne Myrdal var fra Øyestad i nåværende Arendal, og bodde her mesteparten av livet.
Fra han var i 30-årsalderen lå han i stadige konflikter, både med Øyestad kommune og særlig Øyestad Arbeiderparti. Etter å ha gjort et forsøk på å kuppe lokalpartiet, etablerte han i 1967 bygdepartiet «Øyestad Frie Arbeidere». De stilte liste ved valget samme år, og fikk inn en betydelig gruppe i kommunestyret.
Det ga en vippeposisjon som gruppa brukte til å bryte Arbeiderpartiets langvarige dominans i Øyestad-politikken.
Også ved valget i 1971 fikk lista inn en betydelig gruppe, men nå gikk Arbeiderpartiet og de borgerlige sammen, slik at Myrdals bygdeparti ble nøytralisert.

Forfatterskap og politikk
Nå er det ikke noe unikt i at bygdelister snur opp/ned på lokalpolitikken, og hadde dette vært hele fortellingen om Arne Myrdal, ville det neppe vært nok til en bok om ham.
Heller ikke de bøkene han selv skrev, fire bind svært så indiskre bygdebøker og en roman som, slik den er referert, virker å være blasfemisk med god margin, ville kunnet skrive ham inn i historien.
Da Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet i 1973, meldte Myrdal seg inn i dette, men brukte stort sett de neste årene på forfattervirksomhet. Men i 1987 hadde han funnet «sin sak» - eventuelt hadde saken funnet ham – og han ble leder i Folkebevegelsen mot innvandring (FMI).
De neste årene ble turbulente, med både «Fevik-slaget» og «Brumunddal-slaget».
Han ble tiltalt og dømt for planer om et attentat mot asylmottaket på Hove.
Etter det ble han en for stor belastning for FMI og han etablerte i stedet sin egen bevegelse.

«Ekstrem» og «rasist»?
Orrego Bjørndahl bruker relativt mye plass på å drøfte om Arne Myrdal var rasist eller ikke.
Disse avsnittene kan virke litt vel semantiske. For samtiden ble han oppfattet som rasistisk, og at Myrdal skal ha forelsket seg i kvinner av annen etnisitet endrer ikke på dette.
Samtidig må man gi biografen rett i at de samme ytringene neppe ville blitt tolket verken som ekstreme eller rasistiske i dag. Både Sylvi Listhaug og andre politikere fra hennes parti har kommet med langt grovere utsagn.
Til Myrdals forsvar anfører Bjørndahl dessuten at en del av ytringene hans rett og slett falt i fylla.
I FMI hadde Myrdal hatt et slags nettverk rundt seg; i den nye bevegelsen hans måtte han etablere nettverket selv. Til det manglet han den nødvendige, kritiske sansen, og det ble mange ekstreme elementer som knyttet seg til ham, som oftest for en kort tid.
I samtaler skal han ha omtalt noen av dem som «nyttige idioter». Men man kan ikke unngå å spørre seg om ikke han selv fungerte på samme måte for sterkere krefter med sin egen agenda.
Da Myrdal i 1991 skulle markere årsdagen for Krystallnatten med en tale på Youngstorget i Oslo møtte mange fram, men hele forsamlingen på 12 tusen personer markerte avstand ved å vende ham ryggen.
Dette ble hans politiske dødsstøt, mener biografen.

Tragisk?
Denne anmelder skal ikke påberope seg å kunne «forklare» eller «analysere» fenomenet Arne Myrdal. For meg som leser framstår han først og fremst som en litt tragisk skikkelse. Han ga et ansikt og en stemme til en politikk og til holdninger som jeg for min del har forsøkt å bekjempe hele mitt liv.
Han hadde nok ambisjoner om å framstå som en politisk leder, men endte nærmest opp som en klovn. I dag huskes han vel mest fordi han er så glemt.

Gjermund Orrego Bjørndahl
ET LIV I KAMP
Arne Johannes Myrdal 1935 – 2007
Gaveca Forlag

Publisert i Arendals Tidende, februar 2021

«Folkesosialisten» - en bok om Finn Gustavsen

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

For oss som vokste opp på 1960-tallet, og som begynte å interessere oss for politikk på den tiden, var Finn Gustavsen nesten som et ikon. Folkelig og populær, selv om oppslutningen ved valg var beskjeden. På mange måter kan han sammenlignes med partifellen Hanna Kvanmo, som var jevngammel med ham, selv om hun dukket opp på den politiske scenen et ti-år senere. I en ny biografi kalles han kort og godt «Folkesosialisten».

Selv om tre av de åtte bøkene Finn Gustavsen selv dels skrev, dels redigerte må kunne betegnes som selvbiografiske, er det både nyttig og nødvendig med en biografi som har litt avstand til mannen, mennesket og politikeren Finn Gustavsen.
Han var omstridt hele sitt voksne liv, både respektert og elsket på et nokså ambivalent vis, men også – ja, man kan vel bruke et såpass sterkt ord: hatet. Ikke minst ble han det i den bevegelsen han vokste opp i og identifiserte seg med hele livet: Arbeiderbevegelsen.
Han hadde sine barne- og ungdomsår i Horten og Holmestrand, der faren hans var bestyrer for det lokale Samvirkelaget. Faren gikk etter hvert inn i Jehovas Vitner, noe som førte til at sønnen ble tatt ut av kristendomstimene i skolen. Finn selv ble aldri religiøs, men hadde likevel sans for farens trossamfunn, først og fremst fordi han likte den samfunnskritiske holdningen hos vitnene.

«Orientering»
Tidlig på 1950-tallet sa han opp sin stilling som journalist i A-pressen og ble ansatt i den nye avisa «Orientering». De som sto bak den var personer på Arbeiderpartiets venstre fløy, kritiske til NATO og den blokkpolitikken som i stadig sterkere grad preget 1950-tallet.
Her fant Gustavsen sammen med likesinnede som Sigurd Evensmo, Berge Furre, Trygve Bull og Torild Skard.
Det var i dette miljøet uttrykket «det tredje standpunkt» ble brukt første gang i norsk sammenheng. Det skulle beskrive et standpunkt som lå mellom den harde, ideologiske kommunismen og det pragmatiske, forsiktige sosialdemokratiet.
I 1961 hadde «Partiet» fått nok av både det tredje standpunkt og personene bak det, og landsmøtet gjorde et vedtak om at medlemskap i partiet ikke var forenlig med engasjement i miljøet rundt «Orientering».
Bare få dager senere var Sosialistisk Folkeparti - eller SF - stiftet, og ved valget samme høst ble Gustavsen den ene av to representanter for det nye partiet på Stortinget. I 1963 brukte partiet sin «vippeposisjon» til først å felle Gerhardsens tredje regjering på King’s Bay-saken, og deretter Lyng-regjeringen på dens tiltredelseserklæring.

Fra SF til SV
Det er liten tvil om de to periodene som representant for SF var de beste i Finn Gustavsens politiske liv. I 1969 stilte han ikke til valg, tro mot et rotasjonsprinsipp han hadde gjort seg til talsmann for, og som var ment å unngå at de samme personene skulle prege et parti altfor lenge.
Men for mange velgere var Gustavsen og SF én og samme sak, og partiet forsvant fra Løvebakken sammen med ham.
I kjølvannet av EF-debatten i årene fram til 1972 og valget i 1973, var «samling av venstrekreftene» et mantra for mange på den politiske venstresiden. Gustavsen selv hadde kontroll på sin begeistring, men innså at det ikke forelå noe alternativ til dette.
I 1973 ble han valgt inn på Stortinget igjen, denne gang for det som først het Sosialistisk Valgallianse, senere Sosialistisk Venstreparti.
Dette ble hans siste periode på Stortinget, og var på mange måter en ulykkelig periode, både politisk og privat.
Da perioden var over, gikk han på en psykisk smell, som han senere, som den første norske toppolitiker, var åpen om.

Biografi
Finn Gustavsen var bare 51 år da han gikk ut av Stortinget.
I årene som fulgte virket han først og fremst som journalist og forfatter, og var blant annet redaktør for «Ny tid», avisa som skulle overta den rollen «Orientering» hadde hatt.
Det klarte den aldri.
Den politiske debatt i Norge ble aldri den samme etter Finn Gustavsen.
Hans friske, noen vil sikkert si «frekke», måte å føre debatter både engasjerte, begeistret og forarget.
Denne stilen tok han også med seg til Stortingets talerstol. Mange husker hans innledningsord i en trontaledebatt: «Regjeringen ber oss samle oss i det gamle ønske om en god jul og et godt nytt år».
«Folkesosialisten» er skrevet av sosiologen og medieprofessoren Terje Rasmussen.
Forfatteren legger ikke skjul på at han hadde sans for Finn Gustavsen.
Det hadde – og har – denne anmelderen også.
Boka er grundig og velskrevet. Mer enn 15 år etter Gustavsens død er det en bok som bør leses, også av de for hvem Finn Gustavsen bare er et navn.
Som den tidligere stats- og utenriksministeren John Lyng, som hadde stor respekt for ham, sa: «Finn Gustavsen er et politisk talent. Han har intelligens, vitalitet, til og med sjarm – hvis han gidder å bruke den. Mange mener han er ufordragelig. Det er han selvfølgelig også!»

Terje Rasmussen
FOLKESOSIALISTEN
Biografien om Finn Gustavsen
Forlaget Manifest

Publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere, nr. 1-2/2021

En selfie i bokform

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Runar Søgaard hører til den gruppen personer som er kjent bare for å være kjent. Utgangspunktet for hans kjendisstatus er hans ekteskap med artisten Carola Häggkvist. Nå har han skrevet bok om seg selv.

Med tittelen «Gud gav oss ti bud – jeg har brutt ni av dem» kan boka gi inntrykk av at forfatteren tar et ærlig oppgjør med seg selv og eget liv. Slik kan den kanskje leses også, men hovedinntrykket man sitter igjen med, er snarere at dette er en selfie av nesten groteske dimensjoner, skrevet av en person med enormt selvbilde.

Runar Sørgaard vokste opp i den frikirkelige bevegelsen «De frie evangeliske forsamlinger» eller «De frie venner», som de er mest kjent som. Her var - og er - hans far pastor og forstander.
Som ung flyttet Runar til Sverige og kom i kontakt med Ulf Ekman og bevegelsen Livets Ord. Her ble han – slik han selv framstiller det – en nær medarbeider av Ekman.
Det var også i dette miljøet han ble kjent med Carola, som han ble gift med i 1990.

Carola
At Runar Søgaard velger å utlevere seg selv i en bok, får så være.
Verre er måten han utleverer sin tidligere ektefelle og mor til ett av hans tre barn på.
I boka hevder han at det var han som brøt ut av forholdet, blant annet på grunn av gjentatt utroskap fra den andre parten.
Den typen «kiss and tell»-historier er alltid usympatiske og ekle.
Det blir ikke bedre av at ex-en velger å slå tilbake og gi i hvert fall deler av sin fortelling, både om hvem som brøt og om forholdet. Da blir man vitne til en skittentøyvask man gjerne ville vært spart for.

«Oppgjør»
Nå er ikke ex-kona den eneste Søgaard tar «oppgjør» med i denne boka.
Også bildet av Ulf Ekman blir tegnet i store streker og grelle farger, og for godt mål får nærmest en samlet frikirkelighet sine pass påskrevet også.
Når Runar skriver om seg selv - på et tidspunkt da han var omkring 20 år gammel – at han hadde «veldig god oversikt» over Bibelens teologi og «hva den faktisk sier om en mengde saker og ting», er det nesten så man føler litt medynk med ham.
At oversikten ikke er bedre enn at han gjentar det gamle – og feilaktige – postulatet om at det står «frykt ikke» 365 ganger i Bibelen, bare bekrefter denne hjelpeløsheten.
Det pedagogiske poenget skal være at det står ett slikt utsagn for hver dag i året. Imidlertid er antallet «frykt ikke»-utsagn i Bibelen langt færre.
Runar Søgaard bruker også mye tid på en type frikirkelige kulturdebatter som var arkaiske alt da denne anmelder var ung – og jeg er 15 år eldre enn Søgaard. Det gikk på idrett og musikkformer, og Søgaard vil gjerne gi inntrykk av at dette var kamper der han sto i front.

Konflikter
I det hele tatt handler boka i veldig stor grad om konflikter Runar Søgaard har stått i; ikke minst mot media.
At en som etter eget utsagn hater medier og journalister, stiller opp i det ene realtyshowet etter det andre er også blant de merkverdigheter denne fortellingen byr på.
Boka er opprinnelig skrevet på svensk.
Oversettelsen til norsk er ikke spesielt god, med mange sve-ismer i språket, et språk der uttrykk som «fly forbannet» og «gi blaffen» florerer.
Det skurrer, for å si det pent, i en bok som skal være tilegnet «min himmelske far og Frelser».

Runar Søgaard:
Gud gav oss ti bud – jeg har brutt ni av dem
Wigmostad & Bjørke
264 sider

Den siste proletar?

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det er flere som er blitt omtalt som «den siste proletar». Når det gjelder politiske ledere, er nok Reiulf Steen den som ligger nærmest til å bli beskrevet slik. Dette til tross for at hans yrkesaktive liv «på golvet» begrenset seg til fire år som fabrikkarbeider ved Nitroglycerin Compagniet på hjemstedet Sætre fra han var 17 til han var 21 år. Resten av livet handlet det om politikk, inkludert fire år som journalist i «partipressen».

Hans politiske CV behøver ikke å bli referert for de som leser denne anmeldelsen; den er både lang og imponerende, selv om han aldri fikk den viktigste og mest ettertraktede jobben for en toppolitiker i Arbeiderpartiet: Han ble aldri statsminister.
Det er vanskelig – noen vil si «umulig» - å skille mellom privatpersonen og politikeren Reiulf Steen.
Sist høst ga Hans Olav Lahlum ut en murstein av en biografi om ham: «Reiulf Steen: Historien, triumfene og tragediene».
Det er fascinerende lesning; «spennende» er et ord som melder seg, til tross for at det man kan kalle «fortellingen om Reiulf Steen» er forholdsvis godt kjent fra før.
Dels har han fortalt mye av dette selv; dels har andre fortalt det.
Ikke minst de personlige utfordringene hans, knyttet til sykdom, alkohol, ekteskap og andre personlige forhold.
Et gammelt ordtak sier at «revolusjonen spiser sine barn» - det gjør tydeligvis også den hverdagslige politikken.

«Den siste ideolog»
I tillegg til at han var «den siste proletar» som ble leder i Arbeiderpartiet, kan man også hevde at han var den siste ideolog på denne posten.
Reiulf Steen hadde en mer åpen og spørrende måte å nærme seg de politiske utfordringene på enn hans etterfølgere – og særlig etterfølgeren i bestemt form entall – hadde.
Sett på litt avstand er forskjellen mellom filosofen Steen og teknokratene Harlem Brundtland og Stoltenberg både stor og påfallende.
Med noter, henvisninger og kildefortegnelse er dette blitt en bok på tett oppunder 700 sider. Slik må det vel bli når forfatteren er en grundig og flittig historiker som Lahlum.
Som anmelder kan man da enten gå inn i detaljer og vurderinger; det er vel ikke riktig alle man kan si seg enig i, eller man kan kapitulere og si: Dette er spennende lesning. Dette er interessant lesning. Dette anbefales til alle som er interessert i nyere, norsk politisk historie.
Jeg velger det siste.

Hans Olav Lahlum
Reiulf Steen: Historien, triumfene og tragediene
CappelenDamm
671 sider

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1/2020

Jødehat på norsk

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Bjørn Westlie har i årenes løp gitt mange bidrag til avsløringen av hvor dypt rotfestet både antisemittisme og rent jødehat har vært i den norske bevisstheten. Det begynte i 1995 med artiklene om det store jøderanet, der han dokumenterte den norske statens manglende evne og vilje til å gjøre opp for den såkalte «inndragningen» av norske jøders formuer og eiendeler under krigen. Senere har han skrevet flere bøker om beslektede tema. Nå foreligger enda en.

I boka «Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen» tar Westlie for seg virksomheten til pressebyrået «Norsk Artikkeltjeneste»; et byrå som leverte kommentarartikler til norske aviser under hele krigen.
Byrået var den offisielle pressetjenesten til partiet Nasjonal Samling.
Fordi dette var det eneste politiske partiet som var tillatt under okkupasjonen, fikk byrået en faktisk monopolstilling når det gjaldt å levere denne typen stoff til avisene.

Kommentarstoff
At politiske partier og/eller bevegelser har pressebyråer som også leverer kommentarstoff, er forholdsvis velkjent.
I mange aviser ble disse artiklene trykket på lederplass i avisa.
Denne anmelder har selv på frilansbasis skrevet kommentarartikler for det daværende Norpress og hatt fornøyelsen av å se dem på lederplass i egen lokalavis.
Forskjellen er at mens denne typen artikler fra pressebyråene er et tilbud til redaksjonen, stilte Norsk Artikkeltjeneste krav om at artiklene skulle brukes, og de fulgte nøye med på at så skjedde.

«Fake News»
Kommentarene fra Norsk Artikkeltjeneste er tidlige eksempler på det som i vår tid kalles «Fake News».
Det var fra denne tjenesten begrepet «trakk seg seirende tilbake» oppsto.
Dette er likevel harmløst, sammenliknet med hvordan særlig jødene ble omtalt i disse artiklene. Det skjedde i et grovt og sjofelt språk som man må undre seg over at presumtivt skolerte pressefolk kunne få seg til å bruke. I den grad avisredaksjonene reserverte seg mot å bruke artiklene, var det den grove språkbruken de reagerte på, mer enn «analysene» (anførselstegnene er anmelderen sine).
Tankegodset var da heller ikke ukjent og fremmed for norske lederskribenter – en avis som Aftenposten ga uttrykk for samme type holdninger lenge før det sto en eneste tysk soldat i landet. Men formen var riktignok mer elevert.

Ble brukt
Westlie har gått systematisk gjennom tjenestens artikler, og har også studert i hvor stor grad artiklene ble brukt.
For de ble brukt.
Ikke slik at alle brukte alt; det ble sendt ut flere artikler hver eneste dag, og enkelte aviser brukte da også plassmangel som begrunnelse når de ble avkrevd en forklaring på at de ikke hadde brukt tjenestens artikler.
Westlie siterer mange av artikkeltjenestens produkter; så mange at det for denne leser ble i meste laget til tider.
Det går noen ganger en grense for hvor mye gørr man orker å ta inn.
Samtidig er dette viktig dokumentasjon.
Det var ikke først og fremst lugubre presseorgan som brukte dette stoffet, men aviser som gjerne vil framstå som hederskronte, seriøse talerør for viktige verdier i folket.
Det tankegodset som Norsk Artikkeltjeneste målbar blir gjerne kalt «antisemittisme».
Det er et stygt ord, om enn med et snev av akademisk glans.
Bjørn Westlie kaller det med dets rette navn: Jødehat.
Det ordet er fremdeles relevant i mange sammenhenger, også på norsk mark.

Bjørn Westlie:
DET NORSKE JØDEHATET
Propaganda og presse under okkupasjonen
Res Publica
232 sider

Publisert i avisa Dagen 2. januar 2020