Kvinnelige krigsforbrytere

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det er i løpet av de mer enn 80 år som er gått siden andre verdenskrig sluttet skrevet en lang rekke bøker både om krigshelter og krigsforbrytere. Stort sett handler disse bøkene om menn. Bøkene om kvinnelige krigshelter er få, og de om kvinnelige krigsforbrytere enda færre. Men denne våren er det kommet en slik bok.

Boka heter «Kvinnekamp for Quisling», med undertittelen «Den nazistiske kvinnebevegelsen». Boka er skrevet av historikeren Bodil Stenseth, som i sitt omfattende forfatterskap også har skrevet flere bøker om krigen. En av dem er biografien om sangeren Cally Monrad, som kom i 1990. Hun ble utnevnt til sjef for Nasjonalteateret av Quisling-regimet, og den første rektor for det som senere ble Teaterhøyskolen.
I 2017 ga pressemannen Bjørn Steinar Meyer ut en bok om Olga Bjoner, trolig den mest synlige av de de kvinnelige, norske krigsforbryterne. Boka heter «Førerkvinnen» og ble grundig omtalt i Dagen 15. november 2017 av denne anmelder.

«Kvinnebevegelse»
På papiret var nazipartiet NS langt foran andre partier når det gjaldt likestilling mellom kjønnene. Partiet hadde alt i 1934 programfestet å kjempe for «politisk, rettslig og yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner». På blokka sto også opprettelsen av det eget «husyrke-departement»; kanskje en forløper til det som ble opprettet i 1956 som Familie- og forbrukerdepartementet, med en konsultativ statsråd som sjef.
Det store flertall av gifte, norske kvinner var på denne tiden husmødre. Når det gjaldt yrkesaktive, var disse i stor grad hushjelper eller sekretærer.
Den første kvinnen man møter i Bodil Stenseths bok er juristen og småbarnsmoren Solveig Stang.
Gjennom sitt medlemskap i NS ble hun utnevnt til dommer i Oslo byrett; den første kvinne som fikk en dommerstilling i Norge.
Hennes embetsutøvelse var upåklagelig, situasjonen tatt i betraktning, og hun ble dømt forholdsvis mildt i rettsoppgjøret etter krigen.

«Gruppeportrett»
Forfatteren selv beskriver sin bok som «et gruppeportrett» med ni kvinner som alle hadde mer eller mindre sentrale roller i det nazistiske kvinne-nettverket. Olga Bjoner var nok den mest sentrale her.
En som verken ble dømt eller på annen måte ble straffet i forbindelse med rettsoppgjøret, var Maria Quisling, «Førerens» ektefelle. Hun hadde imidlertid ingen politisk rolle, var knapt nok en prydgjenstand ved mannens side ved spesielle anledninger.
Da var Marie Lunde, kona til kulturminister Gudbrand Lunde, mer å betrakte som en «førstedame», ideologisk bevisst og overbevist nazist som hun var. Ekteparet Lunde omkom imidlertid i en bilulykke i 1942.

Kvinnene i NS
Partiet Nasjonal Samling hadde på det meste om lag 40 tusen medlemmer. I underkant av halvparten av disse var kvinner.
Da krigen begynte å gå dårlig var det en del som meldte seg ut, men det var først og fremst menn. De kvinnelige medlemmene meldte seg ut i langt mindre grad.
Da rettsoppgjøret startet, ble det åpnet etterforskning mot drøyt 90 tusen personer, og 46 tusen av disse ble dømt. Blant de som ble dømt, var det om lag 15 tusen kvinner. Noen fikk fengselsstraffer av varierende lengde, andre fikk bøtestraffer.
Svært mange av de kvinnene som ble dømt var såkalte «tyskertøser» som hadde gjort seg skyldige i det noen kalte «horisontalt landssvik».
Kvinnene som omtales i denne boka tilhørte kanskje «første divisjon» blant de kvinnelige krigsforbryterne her i landet.
Boka gir mange interessante glimt inn i det indre livet i den nazistiske kvinnebevegelsen med dens sidegrener.
Det var både intriger og politiske og ideologiske spenninger i bevegelsen. Alt i alt har Bodil Stenseth gitt oss en interessant innsikt i en del av den politiske historien i Norge der det fremdeles er mye som ikke er fortalt eller forsket i.

Bodil Stenseth:
KVINNEKAMP FOR QUISLING
Den nazistiske kvinnebevegelsen
Dreyer
229 sider

Publisert på Dagens nettside 9. april 2026

Massemorder eller offer for justismord?

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Skal han også renvaskes nå?» Kommentaren falt fra en som så hvilken bok jeg holdt på å lese: «Den usannsynlige seriemorderen» av Simen Sætre. Boka tar for seg fortellingen om Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser.

«Nesset-saken» sprakk i media i februar 1981. Jeg var den gang ansatt ved Krigsropets redaksjon i Oslo. Da saken ble kjent, var jeg, sammen med et stort antall kolleger, på et kurs for frelsesoffiserer på Jeløy kurssenter. Flere av kursdeltakerne kjente Nesset fra hans engasjement i Frelsesarmeens menighet i Orkanger, og enda flere visste hvem han var – slik er det gjerne i bevegelser av denne typen. «Lamslått» er vel en dekkende betegnelse for reaksjonen blant kursdeltakerne.

Stipend
Simen Sætre har hatt et treårig arbeidsstipend fra Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening for å arbeide med denne boka.
Han har brukt tida godt. Han har fått tilgang til alle avhørene som ble gjennomført av Nesset; mange av dem svært langvarige og både mentalt og fysisk temmelig utmattende.
Han har også lest pressedekningen av saken;mye av det han referer bør få den redaksjonelle ledelsen i aviser som Dagbladet og VG både til å ta selvkritikk og beklage dypt både manglende profesjonalitet og grov løgnaktighet.
Både pressedekningen og etterforskningen bar sterkt preg av tunnelsyn både hos journalister, politi og i domstolen.

Rettssaken
Da saken kom for retten hadde Nesset fått ny forsvarer: Alf Nordhus.
Ved åpningen av saken erklærte Nesset seg «ikke skyldig» i samtlige av tiltalepunktene.
Sætre påviser da også at flere av de tilståelsene Nesset hadde kommet med i avhør, rett og slett var i strid med de faktiske forhold.
Dette med «falske tilståelser» er da også et ikke uvanlig fenomen i denne typen saker. Ofte henger det sammen med måten avhørene ble gjennomført på;måter som ikke lenger er i bruk nettopp fordi de ga slike resultater. Saken med svenske Thomas Quick er kanskje det mest kjente eksemplet på hvor galt av sted denne avhørsteknikken kan bære.

Justismord?
Var Arnfinn Nesset offer for et justismord?
Simen Sætre svarer ikke på det. Det gjør heller ikke boka hans og selvfølgelig heller ikke denne anmelder.
De fleste av oss har vel i utgangspunktet hatt den tillit til rettssystemet at vi helst vil tro det er flere skyldige som ikke blir dømt, enn uskyldige som blir det.
Den historiske empiri gir liten grunn til slik tillit. Stikkord som «Baneheia», «Liland-saken», «Rødseth-saken» og «Birgitte Tengs» bekrefter dette.

Dommeren
I denne sammenheng er han som var dommer i Nesset-saken interessant: Lagmann Karl Solberg (1921 – 2002).
Han var på mange måter en dommer-legende i det norske rettsvesenet.
Han reagerte med raseri da en forsvarer sa om en domfellelse at her ble det begått et justismord (den såkalte Fritz Moen-saken). Han var også dommer i den såkalte Atle Haga-saken, der en far ble dømt for incest etter å ha blitt beskyldt for dette av sin ektefelle i forbindelse med en turbulent skilsmissesak. Den dømte tok senere sitt eget liv, og dommen ble ikke opphevet før flere år senere, etter at barna som angivelig skulle ha blitt misbrukt sto fram og erklærte at morens beskyldninger ikke hadde rot i virkeligheten.
I intervjuer ga Solberg uttrykk for at han var mer bekymret for at skyldige kunne ha blitt frifunnet i saker, enn for at uskyldige skulle bli dømt.
Slike holdninger fra dommerstanden bidrar ikke akkurat til å øke tilliten til rettssystemet.

Nesset i dag
Arnfinn Nesset ble løslatt i 2004 etter endt soning. Han har tatt et annet navn og bor «et sted i Norge». Han er blitt 88 år gammel og bor på et sykehjem. Han holder fast ved at han var uskyldig i de mange dødsfallene ved sykehjemmet han var bestyrer for.
Simen Sætre konkluderer ikke like bastant, men mener det er hevet over tvil at Nesset ikke kunne ha drept så mange som han ble dømt for, og i intervjuer om boka har han sagt at han er overrasket over hvor tynn saken var.
Prinsippet om å la tvilen komme tiltalte til gode ble sett helt bort fra.
Og på dommersetet satt altså en lagmann som var mer bekymret for at skyldige kunne bli frikjent enn for at uskyldige kunne bli dømt.
I lokalsamfunnet i Orkdal er Nesset-saken fremdeles et traume.
Kanskje bør den være det i norsk rettshistorie også?

Simen Sætre
DEN USANNSYNLIGE SERIEMORDEREN
Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser
CappelenDamm
395 sider

Arbeidshesten

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Han er blitt omtalt som en politikkens arbeidshest. Han ble politiker, mer av pliktfølelse enn av et ønske om makt. Han var innvalgt på Stortinget i 24 år, var kommunalminister i ett av dem og statsminister i fem. Han skrev flere bøker om sitt liv, og nå er en solid, faglig biografi kommet ut: «Odvar Nordli – plikten, makten og oppbruddet».

Det var stortingsvalg i 1977, og for første gang var jeg både engasjert i og opptatt av valgkampen og det et valg kunne føre med seg. Jeg hadde så smått begynt å skrive politiske debattinnlegg og fikk disse på trykk i det Libertas-eide bladet «NÅ».

Revansj
Fire år var gått siden valget der den store taperen, Trygve Bratteli, avløste det samme valgets vinner, Lars Korvald, som statsminister. En stor gruppe fra det nye partiet SV sikret likevel «sosialistisk flertall» med 76 mot 74, og Trygve Bratteli dannet sin andre regjering.
Ikke fullt to år senere ble Bratteli avløst av Odvar Nordli. Prosessen fram dit har det vært skrevet mye om, men i valgåret 1977 framsto den nye statsministeren som en suksess og hvem eller hva som skulle være alternativet til ham var nokså uklart.
Store plakater med en smilende Odvar Nordli og teksten «Du skal vite hvem du velger» ble derfor det visuelle bildet av valgkampen.

«Brakvalg»
Valgresultatet i 1977 ble foreløpig siste gang man kunne snakke om et «brakvalg» for Arbeiderpartiet. Valgresultatet ble oppfattet som – og var vel også – både en enorm politisk seier for statsministeren og en solid tillitserklæring fra velgerne. Noen øyeblikk så det ut til at Arbeiderpartiet kunne få rent flertall; det var 20 år siden sist både landet og partiet hadde vært der. Nå fikk man revansj!
Så kom det noen timer lå det også an til at det skulle bli såkalt borgerlig flertall; de fleste kommentatorer var enige om at da ville Lars Korvald blitt bedt om å danne sin andre regjering.

Kontrafaktisk parentes
En kontrafaktisk analyse tilsier at med en Korvald II i 1977, ville eksempelvis abortlovens historie i Norge blitt annerledes. Den gang var de tre aktuelle regjeringspartiene på «borgerlig» side enige om å oppheve/endre abortloven fra 1975.
Det varte bare noen timer, så fant man noen SV-stemmer i Nordland som var blitt lagt feil, og flertallet snudde enda en gang. Så gikk tida, og i 1981, da det faktisk ble et blokkskifte, var det å endre abortloven ikke lenger aktuell politikk for Høyre.

Den tarpeiske klippe
Er dette relevant i omtalen av Odvar Nordlis biografi?
Antakelig både ja og nei.
Det er i hvert fall relevant som et indisium både på at fire år er svært lang tid i politikken, men også på hvor kort veien kan være fra Capitol og til den tarpeiske klippe.
Det fikk ikke minst Odvar Nordli erfare.
To år etter valgnatta der en jublende statsminister ble avbildet med kommentaren «Denne natta glømmer je itte!» viste bildene av statsministeren en tydelig sliten og, skulle det vise seg, syk regjeringssjef. Senere kom det fram at han i ikke liten grad selvmedisinerte seg med alkohol.
Kommunevalgkampen fikk en start som bare kan beskrives som en skandale og valgkampen forøvrig som en katastrofe.

Maktkamp
Om konfliktene mellom statsminister og partileder kan kalles noe annet enn maktkamp, er først og fremst en semantisk diskusjon. Konflikter kan nok skyldes det som blir sagt, men kanskje enda mer at ting ikke blir sagt. Slik var det i disse årene da man forsøkte seg med delt lederskap i Arbeiderpartiet.
Faktum er at Odvar Nordli og Reiulf Steen i svært liten grad snakket med hverandre i denne tiden. Steen kom ofte i skvis når han, som partileder, skulle forklare eller forsvare beslutninger regjeringen hadde tatt, men som partilederen dels ikke kjente til, dels ikke var enig i.
Statsministeren forsto ikke partilederens ønske om å få være tilstede i regjeringskonferansene og avviste dette på et formalistisk grunnlag som neppe var verd de problemene det skapte.
Det at Steen på et forholdsvis sent tidspunkt ble medlem av regjeringen, ser ikke ut til å ha endret situasjonen i nevneverdig grad. Det er streng rangordning i en regjering, både med tanke på ansenitet og tyngde på departementene. En fersk handelsminister blir fort litt benjamin i et slikt selskap, partileder eller ei.

Siste folkelige
Odvar Nordli er på mange måter den som representerer overgangen mellom Arbeiderpartiet som et klassekamp-parti av vanlige lønnsmottakere og Arbeiderpartiet som et parti dominert av akademisk velutdannede tillitsvalgte. Han var den første statsministeren fra Arbeiderpartiet med eksamen artium på cv-en. Drømmen hans hadde vært å bli forstmann, men studier på landbrukshøyskolen var det ikke økonomi til. Han tok i stedet revisorutdanning; det var rimeligere. Politisk gikk han gradene via AUF og kommunepolitikken, til han som 34-åring ble valgt inn på Stortinget. Han var kommunalminister i Trygve Brattelis forholdsvis kortvarige, første regjering.
Det er vel også fair å si at han var den siste «folkelige» statsministeren i Norge; ja, en av de få som fortjener en slik beskrivelse. Kanskje gjelder dette bare ham og Per Borten?

Plikttro
Slik jeg leser biografien om ham, var det først og fremst av plikt Odvar Nordli ble landets regjeringssjef. Den såkalte Volvo-avtalen kunne blitt stående som et minnesmerke over hans regjeringstid, men så sprakk det på oppløpssiden. Det var ikke bare en politisk skuffelse, men også en personlig.
I tillegg til den politiske slitasjen, slet han med et helseproblem som bare de færreste visste om. Først flere år senere ble dette diagnostisert som «klasehodepine» - slå det gjerne opp selv.

Exit
Det er lett å se likhetstrekk mellom prosessen da Nordli ble statsminister og det som skjedde da han gikk av. Det var ikke vakkert noen av gangene.
På sett og vis var han vel glad for å gå, men ikke for måten det skjedde på.
Slik jeg leser boka om ham, får man inntrykk av at dersom Nordli hadde gått av som statsminister høsten 1980, som han opprinnelig hadde tenkt, ville etterfølgerens hans blitt daværende miljøvernminister Rolf Hansen.
Igjen en kontrafaktisk analyse: Rolf Hansen ville blitt en ren overgangsfigur som statsminister, og hadde heller ikke ambisjoner om noe annet. Men etter hvert som Nordli stadig utsatte og utsatte sin avgang, og ikke snakket med den potensielle etterfølgeren om dette, mistet Hansen det lille han hadde av motivasjon for en slik jobb, og ble derfor – til stor overraskelse for både Nordli og andre – den som spilte inn Gro Harlem Brundtland som ny statsminister.
Den eneste som ikke ble overrasket, var Gro selv. I motsetning til eksempelvis Nordli, var Rolf Hansen en som snakket med folk.

Ettermælet
Da Trygve Bratteli ved sin avgang ble spurt om han trodde han ville få et godt ettermæle, svarte han, litt beskt: -Ja, i den grad det kan skade min etterfølger.
Odvar Nordli valgte å sitere en svensk salme da han skulle oppsummere etter sin avgang: «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem»; skrevet av den svenske frelsesoffiseren August Storm i 1891.
På bildene fra denne tiden ser Odvar Nordli både gammel og syk ut. Men han var altså ikke mer enn 53 år.
Dagens statsminister er 65 år og hun som gjerne ville gå på en ny runde i den samme jobben er 64.
Odvar Nordli var den 28. av de 35 statsministrene Norge har hatt til nå.
Han holder en 12. plass blant de som har sittet lengst og når det gjelder jobben han gjorde, vurderes han som middels eller kanskje litt under det.
Denne siste typen vurderingen kan imidlertid aldri bli noen eksakt vitenskap.

Siste ord?
Etter å ha blitt pensjonert som fylkesmann i Hedmark, engasjerte ikke Odvar Nordli seg mer i politikk. Han viet tida til hagestell og omsorg for sin Marit, og han skrev noen bøker.
I 2017 samlet NRK seks personer som alle hadde vært statsminister i Norge til programserien «Da vi styrte landet».
Den sjuende ville vært Odvar Nordli. I sitt 90. år takket han nei til å delta.
Mon tro om ikke det var en klok vurdering?
Arbeidshesten følte nok at han hadde både sagt sitt og gjort sitt.

Tore Li
ODVAR NORDLI
Plikten, makten og oppbruddet
Cappelen Damm
478 sider

Fra jødeparagraf til boikottparoler

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Det er en tjukk bok, og ikke alt er like lett tilgjengelig, men i sum er «Antisemittismens lange linjer – jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid» en solid dose informasjon, både til kunnskap og refleksjon. Jeg lukker boka med et inntrykk av at det ser ut til å gå en linje fra jødeparagrafen fra 1814 til moderne boikottparoler.

Det siste først: Det gjentas til kjedsommelighet at man må kunne være «kritisk til israelsk politikk» uten å bli beskyldt for å være antisemittisk.
I teorien kan det være riktig, men er det slik det framstår i virkeligheten?
Da bør man se litt på selve boikottinstituttet. I nyere tid har dette først og fremst vært brukt overfor apartheid.regimet i Sør-Afrika. Det er imidlertid ulike oppfatninger om hvor effektivt det var med tanke på det som var målet. For øyeblikk er det Gaza-krigen som brukes som begrunnelse for å kreve boikott av Israel, men kravet har jo ikke oppstått som følge av den krigen.
Man har aldri manglet begrunnelser for slike krav, for å si det slik. Det er et fenomen som Jahn Otto Johansen i boka «Antisemittismens spøkelse» beskrev som «a jew for all seasons».
Og for å knytte tråden til boka dette handler om: Vibeke Moe Bjørnbekk, en av redaktørene av boka peker i kapitlet «En undersøkelse av forklaringer på antisemittisme»: Antisemittiske holdninger kan søke legitimitet i kritikk av hvordan konfliktene i Midtøsten håndteres.

Lang historie
Den norske antisemittismen var ikke noe som oppsto i 1814, selv om det på tidspunkt knapt fantes en eneste jøde i Norge. Historien om «jødeparagrafen» er viet et grundig kapittel i boka, der blant annet Henrik Wergelands tradisjonelle «helterolle» i denne prosessen tones noe ned.
Antisemittismen i mellomkrigstidas norske underholdnings- og kiosklitteratur er det skrevet om tidligere, og blir ytterligere utdypet i denne boka. Det blonde overmennesket Jonas Fjeld er viet et eget kapittel. Det samme er klisjeen «jøden» i vittighetspressen for perioden fram til 1925, og dessuten den såkalte «scrabble»-sketsjen fra NRKs Satirix så sent som i 2019.
Det eneste politiske partiet i Norge med en klar antisemittiske agenda var Nasjonal Samling (1933-45), men det eksisterte klare antisemittiske holdninger også i andre deler av det politiske Norge.
Det er i alt 14 bidragsytere til denne boka, som jeg anbefale alle som er interessert i temaer «jødefiendtlighet» og «antisemittisme», enten man nå velger å lese «hele pakka» eller å velge de kapitlene som spesielt trigger interessen.
Ottar Helleviks kapittel om antisemittisme i dagens Norge bør imidlertid være pensum for alle.

Flere forfattere:
Antisemittismens lange linjer
Jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid
SAP/Spartacus forlag/Forente forlag
492 sider

Johan Strand Johansen – dramatikk og tragedie

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det er vel bare de av oss med en særlig interesse for politisk historie som forbinder noe som helst med kommunisten, statsråden og stortingsrepresentanten Johan Strand Johansen? Nå har han fått sin egen, interessante og leseverdige biografi.

Boka heter «Røde Strand», og er skrevet av Klassekampens mangeårige medarbeider Alf Skjeseth. Tittelen er en referanse til hvordan hovedpersonen ble omtalt mens han var på høyden av sin betydning. Dersom han huskes i dag, er det like mye for tragedien i hans liv som for sin politiske betydning.

Kommunist
Johan Strand Johansen (1903-70) var medlem av Norges kommunistiske parti fra starten i 1923. Han ble tidlig en sentral figur i dette partiet og i den mest radikale delen av norsk arbeiderbevegelse. Han bevarte livet ut en sterk fascinasjon og – må man kunne si – kjærlighet til Sovjetsamveldet. Også mange andre unge i arbeiderbevegelsen næret denne beundringen, men for de fleste av dem ble den tonet sterkt ned med årene.
Ikke så for den trønderske arbeidersønnen.
Som en av svært få barn fra arbeiderklassen fikk han eksamen artium ved katedralskolen i Trondheim.
Som mange andre intellektuelle radikalere gikk han inn i journalistikken og var blant annet redaktør i Hardanger Arbeiderblad, som kom ut i Odda.
I 1931 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og redaksjonsmedarbeider i partiavisa Arbeideren.

Aktivist
Politisk aktivist som han var, ble han fengslet flere ganger i mellomkrigstida.
Han hadde også ideologiske studieopphold i Moskva, og ble her kjent med sin første kone, jødiske Helena. De bodde i Oslo og var begge aktive i partiarbeidet.
I 1941 ble begge arrestert av Gestapo og sendt til Tyskland. Hun til gasskammeret, han til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Der var han sammen med blant andre Einar Gerhardsen.
Deres veier hadde skiltes da kommunistpartiet ble dannet, men i leiren fikk de et slags vennskap.

Statsråd og stortingsrepresentant
De kom hjem samtidig og gikk rett inn i viktige, politiske verv: Gerhardsen som leder i Arbeiderpartiet, Strand Johansen som partisekretær i kommunistpartiet.
Da Gerhardsen dannet sin samlingsregjering i juni 1945 ble Strand Johansen arbeidsminister.
Han ble dermed den ene av de to kommunistene som har vært statsråder i norske regjeringer.
Den andre var Kirsten Hansteen, som huskes bedre som den første kvinnelige statsråd i Norge.
Ved stortingsvalget i oktober samme år ble begge valgt inn på Stortinget, Strand fra Oslo, Hansteen fra Akershus.

Familie
Kort etter frigjøringen møtte Strand partifellen Elna Nygaard, som han giftet seg med og fikk to døtre med.
Ekteskapet med Helena hadde vært barnløst, og den eldste datteren i hans nye ekteskap fikk hennes navn.
Også Elna var enke, med en sønn på 11 år. Hennes mann var blitt skutt av tyskerne på Trandum i 1944.
Som tidligere statsråd og stortingsrepresentant var Strand tilsynelatende blant dem som «klarte seg bra» etter krigen. Men det var bare tilsynelatende.
Politisk var den kalde krigen under oppseiling. Einar Gerhardsen, som hadde tatt Strand med inn i sin første regjering, og som hadde forhandlet med kommunistpartiet om en sammenslåing av de to partiene, hadde i februar 1948 stemplet kommunistpartiet som den største trussel mot norsk demokrati og frihet; den såkalte «Kråkerøy-talen».
Bakgrunnen var det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia noen dager før, et kupp de norske kommunistene hadde nektet å ta avstand fra.

Sammenbrudd
Ved valget i 1949 mistet kommunistpartiet alle sine mandat på Stortinget, mer på grunn av et dårlig valgsystem enn et dårlig valg. Dette utløste sterke konflikter i partiet.
Strand var en svært sentral aktør i denne konflikten, og det krevde sin pris. Det kulminerte med et svært offentlig sammenbrudd i oktober samme år; et sammenbrudd som ikke minst Arbeiderbladet bidro til å gjøre kjent i svært detaljere versjoner.
Tilsynelatende kom han seg til hektene, og i 1953 fikk han igjen førsteplassen på kommunistpartiets Oslo-liste, og ble valgt inn.
Årene som fulgte ble turbulente, først og fremst på grunn av indre konflikter i partiet. Den tidligere generalsekretæren i partiet, Peder Furubotn, ble ekskludert, sammen med en lang rekke støttespillere.
Blant Furubotns sterkeste kritikere fant man både den nye partilederen Emil Løvlien og den nye nestlederen, Johan Strand Johansen.

Sykdom
I februar 1955 sykmeldte Strand Johansen seg og søkte permisjon fra Stortinget. Alt dagen etter var han på vei til Sovjet, til det som ble kalt et kuropphold.
Han kom aldri tilbake til Norge.
Det er ingen tvil om at Johan Strand Johansen var en svært syk mann da han forlot Norge for nøyaktig 70 år siden, og at han hadde vært syk lenge.
Hans lege, partifellen Adam Egede-Nissen beskrev tilstanden som et «Kz-leir-syndrom»; trolig det man i dag ville kalt en posttraumatisk stresslidelse. Det var den samlede konsekvensen av fire år som konsentrasjonsleirfange, tragisk tap av ektefelle, stort arbeidspress, sterke konflikter i partiet og kanskje også en uvant rolle som forholdsvis voksen småbarnsfar.
I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se både at han burde trappet ned tidligere og fått hjelp.
Han var langt fra den eneste som betalte en pris av denne typen, selv om ikke alle ble eksponert på samme måte.

Spekulasjoner
En såpass dramatisk exit fra norsk politikk, og et påfølgende langvarig opphold i Sovjet måtte føre til spekulasjoner.
Var det en form for deportasjon man var vitne til? Et samarbeid mellom Sovjet og det norske kommunistpartiet?
Alf Skjeseth nevner disse spekulasjonene, men konkluderer selvfølgelig ikke, utover det nokså opplagte at man hadde samarbeidet.
Det må sies at Sovjetstaten tok seg godt av den norske pasienten/rekonvalesenten. Han fikk en leilighet i Moskva, han fikk en pensjon som var liten, men til å leve av, han fikk arbeidsoppgaver og han fikk forholdsvis omfattende medisinsk pleie og oppfølging.
Den første tida fikk han besøk av kone og barn fra Norge, men kontakten flatet ut, og både han og kona fikk nye partnere.

Brev
Den politiske abstinensen må ha vært sterk, noe han kompenserte med å skrive en flom av brev til norske partifeller, gjerne med kritikk, enten av enkeltpersoner eller av politikken partiet førte.
Han skal ha ment selv at han på den måten bidro til den politiske debatt og prosess, men blant kommunister i Norge var han både glemt og oversett. Artiklene han sendte til partiavisa «Friheten» havnet alle i det som i mange avisredaksjoner ble kalt «sylinderarkivet» - eller papirkurven.
Hans lojalitet mot Sovjet-staten og Sovjet-systemet var usvekket til siste dag.
På det personlige plan skal man ha forståelse for det. Sovjetstaten tok seg godt av ham de siste 15 årene av hans liv.

Historie
Johan Strand Johansen ble ingen gammel mann.
Han hadde akkurat markert sin 67-årsdag da han døde i februar 1970.
Nekrologen i «Friheten» 16. februar 1970 var både varm og respektfull.
I dag er den Sovjetstaten han beundret og forsvarte historie; det samme er partiet han tjente og preget.
Ved valget i 2021 fikk Norges Kommunistiske Parti 303 stemmer.
Alf Skjelseth lar Rudolf Nilsen - også han kommunist - oppsummere fortellingen om «Røde Strand» oppsummeres med siste vers i diktet «Revolusjons røst»:
«Gi meg de brennende hjerter,
som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot
og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag
med samme usårlige smil.»
På godt og vondt: Slik var nok Johan Strand Johansen.

Alf Skjelseth:
Røde Strand
Johan Strand Johansens dramatiske liv
Nygaard Forlag
190 sider

Jesus-bevegelse på avveier

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

I september 1971 begynte jeg på Frelsesarmeens krigsskole, ble kadett og skulle utdanne meg til en tjeneste som frelsesoffiser. Å stå på gata for å synge og vitne var en del av både tjenesten og utdannelsen, der vi sto i uniform og relativt disiplinerte. Omtrent samtidig gikk også andre ungdommer rundt om i Oslos gater, noen hadde gitarer og sang, andre delte ut flygeblader og traktater. Vi hadde hørt om «Jesus-folket» i USA, og tenkte at dette var den norske avleggeren av denne bevegelsen. De hadde sin tjeneste, vi hadde vår.

Etter hvert forsto man at den utgaven av «Jesus-folket» som opptrådte i Oslos gater var en gruppe som kalte seg «Children of God», en retning som ble mer og mer ekstrem både i form, budskap og virkemidler. Den ble ledet av en amerikansk «profet» som kalte seg Moses David og brosjyrene som bevegelsens folk delte ut var stort sett artikler av denne «profeten», såkalte «MO-brev».
Etter hvert som det ble klart hvor ekstrem denne bevegelsen var (og er), ble det skrevet en rekke bøker om den, også på norsk. En av de første, av Svein Egil Omdal, kom i 1974.
Nå, 50 år senere, er det kommet en norsk bok som forteller om livet i sekten, sett fra innsiden.
Boka er skrevet av Håvard Lillethun og heter «Et Guds barn – min reise ut av en lukket sekt».

40 år i sekten
Håvard Lillethun er født samme år som denne anmelder.
Samtidig med at jeg var «frelses-kadett» ble han med i Children of God, og han ble i denne bevegelsen de neste 40 årene.
I boka forteller han om hvordan sekten detaljstyrte livet hans og livet til den/de familien/familiene han etter hvert fikk.
Mesteparten av tiden befant han og familien seg utenfor Norges grenser, først og fremst i India, Nepal og Thailand. Dette fikk blant annet konsekvenser for hva slags ytelser han hadde rett på da han omsider vendte tilbake til Norge.
Den kontrollen sekten og dens lederskap hadde over ham og familien framstår som en kombinasjon av hjernevask og praktisk og økonomisk manipulering og overgrep.
Det var ledelsen som definerte hva som var Guds vilje med medlemmene, like til de mest private forhold. «Profeten» hadde forbudt familieplanlegging, noe som fikk som konsekvens at Håvard, eller Gaius, som sektnavnet hans ble, og hans kone Grace hadde fire barn før de var 25 år.

«Flirty fishing»
Det manglet ikke på skandalepregede fortellinger rundt denne sekten, og de fleste av dem viste seg å være sanne.
Det gjaldt blant annet praksisen med «flirty fishing», der kvinnelige medlemmer av sekten ble oppfordret til å ha sex med gutter og menn for å vinne dem for sekten. Dette ble da også praktisert i stor grad, og skal ifølge en wikipedia-artikkel om emnet ha ført til at det ble født ti tusen barn av sektens kvinner, barn der fars identitet enten var ukjent eller usikker.
«Flirty fishing» var en del av sektens praksis fra 1974 til 1987; da ble den stanset, ikke ut fra etiske eller moralsk vurderinger, men av frykten for AIDS-smitte.

Tro og teologi
Under lesingen av denne boka har jeg undret meg over i hvor liten grad forfatteren omtaler/problematiserer de teologiske sidene ved sektens forkynnelse, lære og praksis.
Gjennom hele fortellingen virker det som om han har trodd fullt og fast på så vel «profeten» som på lederskapet i sekten. Når han bryter ut, er det mer som følge av at han har opplevd seg som utnyttet av lederskapet, enn fordi han har hatt motforestillinger av trosmessig art.
Først helt mot slutten av boka kommer svaret på dette, når han forteller at han ikke lenger har noen religiøs tro.
Det finnes mange fortellinger om mennesker som konkluderer med at den eneste måten å bli fri fra det grepet en sekt har hatt på dem, er å bryte med all tro og religion.
For denne leser oppleves det som vemodig.
Etter å ha fulgt forfatteren gjennom en 40 år lang reise, ender ferden med at der skilles våre veier.

Håvard Lillethun
ET GUDS BARN
Min reise ut av en lukket sekt
Spartacus

Publisert i nettutgaven til avisa Dagen 23. september 2024

Gunnar Garbo – stridbar fredsforkjemper

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Hele familien var medlemmer av Venstre og sto således langt fra hverandre politisk». Det var Halfdan Hegtun, selv Venstre-politiker i mange år, som skal ha kommet med denne nokså treffende, selvironiske analysen av et parti som i mange år spilte en sentral rolle i norsk politikk.

Det regnes som Norges eldste, politiske parti, men var preget av sterke indre spenninger gjennom hele sin historie.
Disse spenningene har flere ganger ført til nye partidannelser.
Noen av disse er fremdeles i drift, andre forsvant nokså fort.

Fløyer
Da denne anmelder begynte å interessere seg for politikk, på slutten av 1960-tallet, opererte man med to «fløyer» i omtalen av partiet Venstre.
Noen snakket om «Dagblad-Venstre» contra «Vestlands-Venstre»; andre om «Garbo-Venstre» contra «Røiseland-Venstre», oppkalt etter henholdsvis daværende partileder Gunnar Garbo og hans forgjenger som leder, Bent Røiseland.
Forskjellen mellom fløyene ble beskrevet slik: Når Venstre hadde landsmøter kunne man søndag morgen observere Bent Røiseland og hans folk gå ned hotelltrappa på vei til kirke på den ene siden og Gunnar Garbo og hans folk på vei opp trappa den andre veien; de kom fra fest.

Biografi
Det er Gunnar Garbo (1924 – 2016) det skal handle om i det følgende.
Samme år som han ville fylt 100 år kommer det omsider en omfattende biografi om en av landets mest sentrale politikere i etterkrigstiden.
Han skrev en rekke bøker selv, og i hvert fall to av dem har anstrøk av selvbiografisk innhold, men en biografi med stor b kommer først nå, ført i pennen av Rune Ottosen, professor emeritus ved journalistutdanningen på OsloMet.
Gunnar Garbo tilhørte den generasjonen som fikk sin ungdomstid sterkt preget av krigen.
Da han var 17 år ble hans far skutt av tyskerne.
Sjokket og sorgen satte sitt preg på både ham og hans noe yngre bror, selv om de tok det ut på ulikt vis.
For Gunnars del førte det til en intellektuell rastløshet og et politisk engasjement med ikke så lite av aktivisme i seg.
Nærmest umiddelbart etter mordet på faren kastet han seg inn i illegalt arbeid, og i 1944 måtte han flykte til Sverige.
Her inngikk han det første av i alt fem ekteskap (to av dem med samme kvinne), og han ble far til det første av sine seks barn.

Presse og politikk
Kommet tilbake til Norge valgte han pressen som sitt yrke, i første omgang i den gamle Venstre-avisa Bergens Tidende.
Derfra var veien til politikken kort, først lokalpolitikk, deretter Stortinget. Der ble han fast representant i 1957.
I 1964 ble han partileder i det som formelt het Norges Venstrelag, og hadde dette vervet i seks år.
Det viste seg snart at partilederen ikke framsto som spesielt samlende.
Særlig viste han solotakter i utenrikspolitikken; kritisk til NATO, motstander av det som den gang ble kalt Fellesmarkedet.
I 1970 ble han kastet som partileder og etterfulgt av Helge Seip.

«Da Venstre sprakk»
Det har vært en slags enighet om at det var spørsmålet om norsk medlemskap i det vi i dag kjenner som EU som ga Venstre banesåret.
Dette er nok bare delvis riktig.
De indre spenningene som på sett og vis hadde vært Venstres adelsmerke, ble for sterke, og på landsmøtet på Røros i 1972 revnet det.
Et nytt parti ble dannet, og ved valget året etter måtte de to partiene dele på i alt tre representanter.
Gunnar Garbo var da 49 år, og hans politiske karriere var over.
Men ikke engasjementet.
Han ble både forsker, diplomat, forfatter og embetsmann, samtidig som han framsto som en aktivist både når det gjaldt fredsarbeid og bistandspolitikk.
Utviklingen i det partiet han hadde både vært engasjert i og ledet, skuffet ham.
Tittelen på den selvbiografiske boka han ga ut i 1997, «Til venstre for Venstre», ble bare mer og mer sannferdig som årene gikk.

Biografi
«Den mannen må få sin biografi» skal Rune Ottosen ha tenkt da Garbo døde i 2016. De hadde arbeidet sammen en periode i PRIO, også kjent som Fredsforskningsinstituttet.
Nå foreligger biografien. Med sine 460 sider, hvorav nærmere 50 er noter, henvisninger og litteraturliste, må det være lov å mene at det er blitt litt for mange detaljer, og det er ikke alt man leser med like stor oppmerksomhet.
Men noen av oss husker Gunnar Garbo fra fjernsynsdebatter på 60-tallet. Han var mannen som nesten aldri smilte under sending, som hadde en litt stakkato, bergensk talemåte, og som refset en slugger som Kjell Arnljot Wik for åpent kamera da denne – etter Garbos mening – ikke fulgte spillereglene for debatten.
Selvsagt måtte han få sin biografi!
Og nå foreligger den!

Rune Ottosen:
Gunnar Garbo – en fredens mann i strid
En biografi
Svein Sandnes Bokforlag
460 sider

Publisert på Dagens nettutgave 8. mai 2024

Fra «Guds tjener» til «Veien ut»

Av Nils-Petter Enstad

I år er det 50 år siden Tor Edvin Dahls roman «Guds tjener» kom ut. Den ble hans gjennombrudd som forfatter. Jeg fikk den i julegave da den kom ut, og leste den, om jeg husker rett, i ett strekk en romjulsnatt samme året, uten andre pauser enn dem naturen krever. Det er med dette bakteppet jeg har lest årets roman fra Tor Edvin Dahl: «Veien ut».

«Guds tjener» er en skildring av oppvekst og ungdomstid i pinsebevegelsen. Den ble, om jeg husker rett, markedsført som den første skjønnlitterære beskrivelsen av en slik oppvekst fra en som selv hadde opplevd det.
Leseren fra 1973 var vokst opp i en forholdsvis beslektet sammenheng. Og jeg oppdaget denne romjulsnatten at det var ikke så stor forskjell på å vokse opp i pinsebevegelsen og Frelsesarmeen, selv med den aldersforskjell på ti år som er mellom forfatter og leser.
Romjulsnatten for snart 50 år siden står fremdeles for meg som en av mine store leseropplevelser. Derfor har det også vært umulig å lese «Veien ut» uten å ha skråblikk til nettopp «Guds tjener».

«Hebron» og «Nasaret»
Hovedpersonen i de to romanene, henholdsvis Anders Renstad i «Guds tjener» og Johannes Mørk i «Veien ut», har begge vokst opp i en pinsemenighet, henholdsvis «Hebron» og «Nasaret».
Både Hebron og Nasaret er i dag palestinske byer, og solid forankret i de bibelske fortellingene.
Hebron var byen der Abraham slo seg ned og hvor David ble salvet til konge. Nasaret var Josef og Marias hjemby, og byen der Jesus vokste opp. Som betegnelse på menigheter er nok «Hebron» mer brukt enn «Nasaret».
Både Anders og Johannes framstår i utgangspunktet som to unge menn med – hva skal vi kalle det? – et visst talent for religiøs aktivitet?
Men det blir med tilløpet for dem begge to.

Ulike steder
Som leseopplevelse kan ikke «Veien ut» sammenliknes med «Guds tjener» - i hvert fall ikke for denne leser.
Den blir for langdryg, og jeg sliter litt med å tro på deler av fortellingen.
Når de to romanene er lest ferdig, er Anders og Johannes på to helt ulike steder i livet, slik forfatteren var det da han satte punktum og leseren da han lukket boka.
Når «Guds tjener» slutter er Anders en forholdsvis ung enkemann som sammen med sin far besøker den syke – muligens dødssyke - Christine; mor og ektefelle til de to.
Når «Veien ut» slutter er Johannes Mørk en pensjonert kulturjournalist i NRK. Foreldrene er døde, og han er blitt konfrontert med en sønn han ikke visste han hadde.

Lest «mot» hverandre
Kanskje gjør jeg begge romanene urett ved å lese dem opp mot hverandre, men det er vanskelig å unngå det, gitt forhistorien de har.
I «Guds tjener» skriver Dahl et etterord der han både uttrykker takknemlighet over å ha fått vokse opp i pinsebevegelsen, samtidig som han tilegner romanen sine foreldre, Evy og Josef Dahl.
I «Veien ut» er det vanskelig å se noen takknemlighet, og forholdet mellom foreldrene til Johannes – det fortellende «jeg» i fortellingen – kan i beste fall beskrives som dysfunksjonelt.
Dahl har da også i ettertid erkjent at han, mens foreldrene ennå levde, kjente på en vegring mot å skuffe dem med det han skrev.
Denne vegringen ser man ikke noe til i de bøkene Dahl har skrevet om sin bestemor og hennes forbindelse til meierigründeren Synnøve Finden. Her er det åpenbart at familierelasjonene var svært konfliktfylte. Bøkene det er snakk om er romanen «Basunen» (2006), der meierivirksomheten er kamuflert som et plateselskap, og de to sakprosabøkene «En verden full av kvinner – og andre sannferdige historier» (2007) og «Min bestemor elsket Synnøve Finden» (2010).

Romaner og sakprosa
Også i andre bøker, både romaner og sakprosa, har Dahl skrevet om pinsebevegelsen i sine ulike sjatteringer: To biografier om Åge Samuelsen, og en analyse av pinsebevegelsens historie, ved siden av romaner som «Abrahams barn» og «Miraklenes år», bare for å nevne noen bøker, spredd jevnt utover i et forfatterskap som teller mer enn 100 titler.
I boka «Vi som ikke kommer til himmelen», som Tor Edvin Dahl skrev sammen med sin bror Håkon i 2016, kan det virke som han gjør opp en slags status. Boka ender med følgende erklæring, eventuelt erkjennelse fra Tor Edvins side: «Jeg har ingen tro».
Slik jeg leser «Veien ut» er det mer som om forfatteren konstaterer «jeg tror at jeg ikke har noen tro», eventuelt «jeg tror ikke at jeg har en tro».

Tor Edvin Dahl:
Veien ut
Roman
CappelenDamm
416 sider

Hekser, pest og krig – 1600-tallets historie

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Atle Næss er en forfatter med en omfattende og variert produksjon bak seg: Romaner, barnebøker, essays, biografier og annen sakprosa. En roman om apostelen Paulus («Teltmakeren», 2012), en biografi om Martin Luther (2017) og en praktbok om Nidarosdomen (2011) er alle verd å nevne – og å lese. Det gjelder også årets bok, «Det glemte århundre – historier fra 1600-tallet».

Jeg må innrømme at tittelen fikk meg til å stusse litt.
1600-tallet som et glemt århundre? Det skjedde da så mye på 1600-tallet?
Men ved nærmere ettertanke er «glemt» likevel en passende beskrivelse.

Middelalder?
«Hekseprosesser» og «krig» er to av stikkordene for 1600-tallets historie i Norge.
For en leser på 2020-tallet kan mye av det Atle Næss forteller fortone seg som det man litt klisjémessig vil kalle «mørkeste middelalder», selv om 1600-tallet ikke omfattes av den tradisjonelle forståelsen av hva «middelalderen» var. I en grov og skjematisk oppdeling av menneskehetens historie regnes middelalderen å være ut 1500-tallet.
Noen markant overgang representerte likevel ikke datoen 1. januar 1601; samfunnsstrukturene var de samme som året før, det samme gjaldt levekår og sosiale roller.
Innføringen av Christian V’s norske lov i 1687 blir likevel oppfattet som et betydelig framskritt i rettspleien, til tross for dens mange makabre paragrafer om dødsstraff for en lang rekke forbrytelser, blant annet trolldom.
Noe som også ble etablert på 1600-tallet var et postvesen. Det var en effektiv tjeneste; Atle Næss forteller at på 1660-tallet ville det ta tre dager å få levert et brev fra Kristiania til Skien – i våre dager vil det fort kunne ta lengre tid!

Enkeltmennesker
Mer enn 1600-tallets historie, i bestemt form entall, er boka en rekke fortellinger fra 1600-tallet. Det medgir da også forfatteren i forordet.
Samlingen av fortellinger begynner da også med at «en sjømann går i land», for å låne en formulering fra en helt annen forfatter og hans mest kjente roman.
«Sjømannen» i dette tilfellet het Fredrik Andersen Bolling, og når han går i land er det etter en strabasiøs sjøreise rundt Sør-Afrika, til Java og Kina og et fangenskap på øya St. Helena, 150 år før en annen og langt mer kjent fange endte på den samme øya.
Bolling kom seg derfra, og endte opp som sokneprest i Trøgstad i det daværende Smålenene.
Det var fortellingen om Bolling som trigget forfatteren Næss, som hadde vokst opp i nabobygda Askim, og så skjedde det som mange forfattere har opplevd: At stoffet vokset og utviklet seg og ble en bok på til sammen 400 sider.
Både Bolling og resten av fortellingene historien om ham genererte er vel verd å gi seg i kast med.
Dette er historieformidling på høyt og spennende nivå.

Atle Næss
Det glemte århundre
Historier fra 1600-tallet
Gyldendal

Publisert i avisa Dagen 27. februar 2023

Sterkt om Norge og jødene på 30-tallet

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Jødeproblemet» ble oppfattet som et selvforklarende ord i en del av retorikken i så vel mediene som i den politiske debatt i Norge på 1930-tallet. I boka «Mørke år» graver journalisten og forfatteren Bjørn Westlie dypt i dette – man må vel kunne kalle det «grumset»?

Bjørn Westlie er ingen hvem-som-helst når det gjelder spørsmål om Norge og jødehat. Det var han som gjennom reportasjer i avisa «Dagens Næringsliv» ga støtet til det som ble kjent som «jødebo-oppgjøret».
Senere har han skrevet flere bøker om dette temaet; her skal nevnes «Det norske jødehatet», om norsk presse under krigen, og «Oppgjør i skyggen av holocaust».
Årets bok heter «Mørke år. Norge og jødene på 1930-tallet». Den kom ut i forkant av at det 26. november var 80 år siden flertallet av jødene i Norge ble transport ut av landet og til dødsleirene i Tyskland.

Fordommer blomstret
Negative holdninger og fordommer mot jødene florerte i norsk kulturliv og offentlighet i mellomkrigsårene.
Rasehygiene var et populært forskningsfelt, og bondebevegelsen ga jødene skylden for den økonomiske krisen.
Heller ikke kirken og kristen-Norge klarte å unngå dette grumset. I kapitlet «Ingen bønn om du er jøde» går Westlie tungt inn i dette stoffet.
Fordommene – for ikke å si hatet – mot det jødiske, det være seg deres etnisitet, deres religion eller deres forretningsvirksomhet, var ikke noe som kom til Norge med den tyske okkupasjonen. Det hadde ligget latent i manges bevissthet lenge; noe som blant annet viste seg da Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll i 1814.
At «jødebestemmelsen» i paragraf 2 ble fjernet i 1851 betydde ikke nødvendigvis noen endring i folks oppfatning.

Nazistenes maktovertakelse i Tyskland
Noe av det første naziregimet i Tyskland tok fatt på da de kom til makten, var å iverksette «tiltak» mot jødiske forretninger, firmaer og personer. En rekke toneangivende, norske aviser applauderte dette.
Ikke minst gjaldt dette Aftenposten og Nationen.
Mange jøder som flyktet fra Tyskland håpet å finne et fristed i Norge; de må ha blitt lurt av tanken på at Norge var Nansens hjemland.
Men Nansen hadde dødd i 1930, og verken myndigheter eller næringsliv nektet seg noe som helst når de skulle skildre hva slags farer og trusler jødene representerte.

«Spørsmålet»
Det var slik «jødeproblemet» i bestemt form entall ble en del av norsk, offentlig retorikk. De mer dannede nøyde seg med å si «jødespørsmålet».
Selvfølgelig eksisterte det ikke noe «jødespørsmål» i Norge på 1930-tallet noe mer enn det eksisterer et «innvandrerspørsmål» i Norge på 2020-tallet.
Uansett handler det om stereotypier, fordommer og angst for ukjente og uvante skikker og holdninger.
Vil man gi det en samlebetegnelse er «rasisme» et greit ord å bruke.

Bjørn Westlie
Mørke år
Norge og jødene på 1930-tallet
Res Publica

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 4/2022
Foto: Res Publica forlag

Kristne kvinner som har preget historien

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Hva har Marie Monsen, Annie Skaug og Lise Karlsen felles med Condoleezza Rice, Corazon Aquino og Wilma Rudolph? De er alle omtalt i en bok om 50 kristne kvinner som har bidratt til å endre verden. Boka kom nylig i norsk utgave på Hermon Forlag.

Boka heter «Modige kvinner» og er en oversettelse av en engelsk («amerikansk») bok.
Målgruppen vil jeg tro først og fremst er unge, kristne jenter/kvinner, men også vi andre (anmelderen er en eldre, kristen mann) kan hente både inspirasjon og informasjon fra de 50 forholdsvis korte fortellingene boka formidler.
Felles for alle 50 er deres kristne livssyn og tro på Jesus.

Norsk/nordisk versjon?
Skulle jeg gi Hermon Forlag et råd eller tips, ville det være å engasjere noen til å lage en tilsvarende bok om norske/nordiske kvinner som liknende ting kan fortelles om: Forkynnere, sosialarbeidere, kunstnere, politikere og pionérer av ulike slag.
Foruten de tre norske som er nevnt og et par engelske, er det fortalt om noen få fra land i Afrika eller Asia, mens de aller fleste av de 50 fortellingene er om kvinner fra USA.
En fjerde norsk kvinne som er med i boka er haugianer-lederen Sara Oust (1776 - 1822). Hun kunne ha fortjent sin egen bok!

Illustrert
Hvert kapittel er illustrert med en tegning av vedkommende. Portrett kan det ikke kalles, men det bidrar til å gjøre boka lettlest og tilgjengelig, selv for meget unge lesere.
At illustrasjonen til kapitlet om Frelsesarmeens «mor», Catherine Booth, viser henne omgitt av to amerikanske flagg («Stars and stripes») registrerer jeg med et litt oppgitt smil. «Armé-moderen» satte aldri sine ben utenfor Englands jord. Hadde man tatt med et kapittel om hennes datter Evangeline Booth, ville flaggene vært mer naturlige; hun bodde i USA det meste av sitt voksne liv og ble også amerikansk statsborger.

Honnør
Som en oppsummering vil jeg gi forlaget honnør for å ha gjort disse fortellingene tilgjengelige.
Mange av de 50 skikkelsene er det dels skrevet om allerede, dels bør det skrives mer om dem.
Det er fortellinger om mot, pågangsvilje og – ikke minst! – kristen tro.

Shirley Raye Redmon:
Modige kvinner
50 kvinner som endret sin verden
Illustrert av Katya Longhi
Hermon Forlag

Publisert i Dagen, oktober 2022

GRUNDIG OG GODT OM SIGRID UNDSET

Av Nils-Petter Enstad

Bokanmeldelse

Da Sigrid Undset ble tatt opp i den romersk-katolske kirke i 1924, var det den mest offentlige kristne omvendelse som har foregått her i landet. Reaksjonene var enorme, og forsøkene på å "forklare" den kjente dikterens valg var mange. Ett av dem gikk ut på at det måtte vel ende slik, etter at hun hadde skrevet de tre bindene om Kristin Lavransdatter. Selv sa Sigrid Undset at "Gud hentet meg inn fra utmarken", og i en forholdsvis ny, stor og grundig biografi om vår store forfatterinne, dokumenterer Sigrun Slapgard at Sigrid Undsets vei til troen var en svært lang intellektuell og kulturell vandring.

Biografien kom ut 100 år etter Sigrid Undset debuterte som forfatter med den vesle romanen "Fru Marta Oulie". Både i denne og mange av de senere romanene står erotikkens makt over menneskene svært sentralt. Ikke minst gjelder dette for gjennombruddsromanen "Jenny", som kom i 1911.
Da Sigrid Undset "sto fram" som en troende kristen, ble det i avisa Dagen tatt til orde for at nå som hun var blitt en kristen, burde hun beklage at hun hadde skrevet "Jenny". Men den "erotiske motoren" er ikke mindre sterk i bøkene om Kristin, eller for den del i bøkene om Olav Audunssøn eller den tobinds "konvertittromanen" om Paul Selmer: "Gymnadenia" og "Den brennende busk".

MURSTEIN
Boka "Dikterdronningen" er blitt det man med en klisjé kaller "en murstein" med sine neste 600 sider.
Her følges Sigrid Undsets liv i detalj fra fødselen i 1882 og til hennes brå død på Lillehammer, få dager etter hennes 67 års fødselsdag.
Få norske forfattere er så gjennombiografert som Sigrid Undset, og Sigrun Slapgard har kunnet stå på skuldrene til mye av det arbeidet som har vært gjort før. Men hun har også gjort mye selvstendig forskning og graving, og kommet til andre konklusjoner.
Desto mer overraskende er det at hun i én enkelt sak rett og slett har slurvet, og kommet i skade for å bringe videre et gammelt rykte som for lengst er tilbakevist. Det er når hun omtaler bakgrunnen for at den daværende katolske biskop i Norge, Johannes Olav Smit (1883 – 1972) trakk seg fra sitt embete i 1928. Her refererer Slapgard helt ukritisk et rykte som gikk den gangen om at biskopen hadde hatt et forhold til en kvinne, lovet henne ekteskap, og måtte trekke seg som prest.
I virkeligheten dreide det seg om en mentalt forstyrret person som hadde for vane å forelske seg i katolske prester. Denne saken var neppe hele bakgrunnen for at biskopen ble forflyttet fra Norge til Roma, der han ble kannik ved Peterskirken. Oppgaven som biskop vokste ham rett og slett over hodet.
Det er en bagatell av en feil i en stor og spennende bok, men desto mer skjemmende fordi den er så unødvendig. Sakens virkelige sammenheng er godt dokumentert, blant annet i verket "Den katolske kirke i Norge" (1993).

EKTESKAP OG FAMILIE
Det er nok av paradokser i Sigrid Undsets liv.
Ett av går på hennes syn på ekteskapet. Her var hun "katolsk" lenge før hun ble katolikk. Ikke desto mindre brøt hun inn i et ekteskap der det allerede fantes tre barn, giftet seg med faren deres og fikk selv tre barn med ham, før hun skilte seg fra ham.
Rent formelt ble skilsmissen begrunnet med at hun ikke kunne tas opp i den katolske kirke dersom hun levde sammen med en mann hvis første kone fremdeles var i live, men ekteskapet med Svarstad hadde neppe holdt uansett.
Et annet paradoks ligger i hennes syn på det å være mor, og måten hun selv var mor på.
Få har skrevet så lyrisk om morsrollen og morskallet som Sigrid Undset. Men var hun "en god mor" selv? Spørsmålet grenser til det impertinente, men ikke minst Slapsgards biografi gjør det berettiget.
Visst er det noe heroisk over hennes beslutning om ikke å sende den psykisk utviklingshemmede datteren "Mosse" fra seg, men la henne være på Bjerkebæk. Men den daglige omsorgen tok hun omtrent ikke del i, og hun hadde to barn til som hun skulle være mor for.
Ikke minst sønnen Hans, som var den eneste som overlevde moren, ble litt av en tragedie, både som barn og voksen. Han ble sendt til en kostskoletilværelse i Oslo fra han var åtte år, et liv han vantrivdes i hver eneste dag. At lusinger var en del av tilværelsen, reagerer man nok sterkere på i dag enn man gjorde den gang, men de føyer seg likevel inn i mønster av en mor som kanskje hadde empati, men ikke klarte å vise det.

MEDIESKY
Til tross for at hun var en svært offentlig person, var Sigrid Undset i utpreget grad det man i dag vil kalle mediesky.
Hun likte ikke å bli intervjuet, og det livslange vennskapet med Nini Roll Anker gikk langt på vei i stykker etter en episode der hun følte Anker hadde lurt henne til å snakke med en som etterpå viste seg å være journalist.
Også som person kunne hun virke meget lukket, og det var få som kom inn på henne eller kunne si de kjente henne.
Men hun kunne også være meget kontant og slagferdig.
Et sterkt temperament kunne blant annet gi seg utslag i forholdsvis grov språkbruk. En gang hennes skriftefar sa hun ikke måtte banne så mye – "husk at din skytsengel skriver ned hvert ord du sier!" – svarte hun kontant: - Da håper jeg han kan stenografere!

SLUTTEN
Sigrid Undset sine siste år ble tunge.
Hun kom hjem fra landflyktighet i USA sommeren 1945. Eldstesønnen Anders hadde falt i aprildagene 1940, Mosse var død før krigen, Bjerkebæk hadde vært brukt som losji for kvinner som holdt seg med tyskere.
Helsen var redusert – noe ikke minst et enorm sigarettforbuk hadde bidratt til. En junidag i 1949 falt hun bare sammen ved sengen på Lillehammer sykehus, der hun var lagt inn som rekonvalesent. Hun var død da pleiepersonalet fant henne.
Den fremste, katolske apologet i Norge i moderne tid døde uten å ha mottatt de nådemidlene som var så viktige for henne.
Det er snart 60 år siden hun døde. Men vi blir ikke ferdige, verken med henne eller hennes forfatterskap.
Det bekrefter Sigrun Slapgards store biografi til fulle.

Sigrun Slapgard SIGRID UNDSET – DIKTERDRONNINGEN
Gyldendal

Fenomenet Arne Myrdal

«Mi tar dei!» Dette primalskriket og fjernsynsbildene av en svartsmusket, kraftig mann med ei lang trekølle i hendene som går til angrep på en buss definerte på mange måter det norske folks bilde av Arne Myrdal. Han ga den politiske innvandringsmotstanden en stemme og et ansikt. Nå er boka om ham kommet. Den har fått tittelen «Et liv i kamp», og er skrevet av Gjermund Orrego Bjørndahl.

Arne Myrdal var fra Øyestad i nåværende Arendal, og bodde her mesteparten av livet.
Fra han var i 30-årsalderen lå han i stadige konflikter, både med Øyestad kommune og særlig Øyestad Arbeiderparti. Etter å ha gjort et forsøk på å kuppe lokalpartiet, etablerte han i 1967 bygdepartiet «Øyestad Frie Arbeidere». De stilte liste ved valget samme år, og fikk inn en betydelig gruppe i kommunestyret.
Det ga en vippeposisjon som gruppa brukte til å bryte Arbeiderpartiets langvarige dominans i Øyestad-politikken.
Også ved valget i 1971 fikk lista inn en betydelig gruppe, men nå gikk Arbeiderpartiet og de borgerlige sammen, slik at Myrdals bygdeparti ble nøytralisert.

Forfatterskap og politikk
Nå er det ikke noe unikt i at bygdelister snur opp/ned på lokalpolitikken, og hadde dette vært hele fortellingen om Arne Myrdal, ville det neppe vært nok til en bok om ham.
Heller ikke de bøkene han selv skrev, fire bind svært så indiskre bygdebøker og en roman som, slik den er referert, virker å være blasfemisk med god margin, ville kunnet skrive ham inn i historien.
Da Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet i 1973, meldte Myrdal seg inn i dette, men brukte stort sett de neste årene på forfattervirksomhet. Men i 1987 hadde han funnet «sin sak» - eventuelt hadde saken funnet ham – og han ble leder i Folkebevegelsen mot innvandring (FMI).
De neste årene ble turbulente, med både «Fevik-slaget» og «Brumunddal-slaget».
Han ble tiltalt og dømt for planer om et attentat mot asylmottaket på Hove.
Etter det ble han en for stor belastning for FMI og han etablerte i stedet sin egen bevegelse.

«Ekstrem» og «rasist»?
Orrego Bjørndahl bruker relativt mye plass på å drøfte om Arne Myrdal var rasist eller ikke.
Disse avsnittene kan virke litt vel semantiske. For samtiden ble han oppfattet som rasistisk, og at Myrdal skal ha forelsket seg i kvinner av annen etnisitet endrer ikke på dette.
Samtidig må man gi biografen rett i at de samme ytringene neppe ville blitt tolket verken som ekstreme eller rasistiske i dag. Både Sylvi Listhaug og andre politikere fra hennes parti har kommet med langt grovere utsagn.
Til Myrdals forsvar anfører Bjørndahl dessuten at en del av ytringene hans rett og slett falt i fylla.
I FMI hadde Myrdal hatt et slags nettverk rundt seg; i den nye bevegelsen hans måtte han etablere nettverket selv. Til det manglet han den nødvendige, kritiske sansen, og det ble mange ekstreme elementer som knyttet seg til ham, som oftest for en kort tid.
I samtaler skal han ha omtalt noen av dem som «nyttige idioter». Men man kan ikke unngå å spørre seg om ikke han selv fungerte på samme måte for sterkere krefter med sin egen agenda.
Da Myrdal i 1991 skulle markere årsdagen for Krystallnatten med en tale på Youngstorget i Oslo møtte mange fram, men hele forsamlingen på 12 tusen personer markerte avstand ved å vende ham ryggen.
Dette ble hans politiske dødsstøt, mener biografen.

Tragisk?
Denne anmelder skal ikke påberope seg å kunne «forklare» eller «analysere» fenomenet Arne Myrdal. For meg som leser framstår han først og fremst som en litt tragisk skikkelse. Han ga et ansikt og en stemme til en politikk og til holdninger som jeg for min del har forsøkt å bekjempe hele mitt liv.
Han hadde nok ambisjoner om å framstå som en politisk leder, men endte nærmest opp som en klovn. I dag huskes han vel mest fordi han er så glemt.

Gjermund Orrego Bjørndahl
ET LIV I KAMP
Arne Johannes Myrdal 1935 – 2007
Gaveca Forlag

Publisert i Arendals Tidende, februar 2021

«Folkesosialisten» - en bok om Finn Gustavsen

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

For oss som vokste opp på 1960-tallet, og som begynte å interessere oss for politikk på den tiden, var Finn Gustavsen nesten som et ikon. Folkelig og populær, selv om oppslutningen ved valg var beskjeden. På mange måter kan han sammenlignes med partifellen Hanna Kvanmo, som var jevngammel med ham, selv om hun dukket opp på den politiske scenen et ti-år senere. I en ny biografi kalles han kort og godt «Folkesosialisten».

Selv om tre av de åtte bøkene Finn Gustavsen selv dels skrev, dels redigerte må kunne betegnes som selvbiografiske, er det både nyttig og nødvendig med en biografi som har litt avstand til mannen, mennesket og politikeren Finn Gustavsen.
Han var omstridt hele sitt voksne liv, både respektert og elsket på et nokså ambivalent vis, men også – ja, man kan vel bruke et såpass sterkt ord: hatet. Ikke minst ble han det i den bevegelsen han vokste opp i og identifiserte seg med hele livet: Arbeiderbevegelsen.
Han hadde sine barne- og ungdomsår i Horten og Holmestrand, der faren hans var bestyrer for det lokale Samvirkelaget. Faren gikk etter hvert inn i Jehovas Vitner, noe som førte til at sønnen ble tatt ut av kristendomstimene i skolen. Finn selv ble aldri religiøs, men hadde likevel sans for farens trossamfunn, først og fremst fordi han likte den samfunnskritiske holdningen hos vitnene.

«Orientering»
Tidlig på 1950-tallet sa han opp sin stilling som journalist i A-pressen og ble ansatt i den nye avisa «Orientering». De som sto bak den var personer på Arbeiderpartiets venstre fløy, kritiske til NATO og den blokkpolitikken som i stadig sterkere grad preget 1950-tallet.
Her fant Gustavsen sammen med likesinnede som Sigurd Evensmo, Berge Furre, Trygve Bull og Torild Skard.
Det var i dette miljøet uttrykket «det tredje standpunkt» ble brukt første gang i norsk sammenheng. Det skulle beskrive et standpunkt som lå mellom den harde, ideologiske kommunismen og det pragmatiske, forsiktige sosialdemokratiet.
I 1961 hadde «Partiet» fått nok av både det tredje standpunkt og personene bak det, og landsmøtet gjorde et vedtak om at medlemskap i partiet ikke var forenlig med engasjement i miljøet rundt «Orientering».
Bare få dager senere var Sosialistisk Folkeparti - eller SF - stiftet, og ved valget samme høst ble Gustavsen den ene av to representanter for det nye partiet på Stortinget. I 1963 brukte partiet sin «vippeposisjon» til først å felle Gerhardsens tredje regjering på King’s Bay-saken, og deretter Lyng-regjeringen på dens tiltredelseserklæring.

Fra SF til SV
Det er liten tvil om de to periodene som representant for SF var de beste i Finn Gustavsens politiske liv. I 1969 stilte han ikke til valg, tro mot et rotasjonsprinsipp han hadde gjort seg til talsmann for, og som var ment å unngå at de samme personene skulle prege et parti altfor lenge.
Men for mange velgere var Gustavsen og SF én og samme sak, og partiet forsvant fra Løvebakken sammen med ham.
I kjølvannet av EF-debatten i årene fram til 1972 og valget i 1973, var «samling av venstrekreftene» et mantra for mange på den politiske venstresiden. Gustavsen selv hadde kontroll på sin begeistring, men innså at det ikke forelå noe alternativ til dette.
I 1973 ble han valgt inn på Stortinget igjen, denne gang for det som først het Sosialistisk Valgallianse, senere Sosialistisk Venstreparti.
Dette ble hans siste periode på Stortinget, og var på mange måter en ulykkelig periode, både politisk og privat.
Da perioden var over, gikk han på en psykisk smell, som han senere, som den første norske toppolitiker, var åpen om.

Biografi
Finn Gustavsen var bare 51 år da han gikk ut av Stortinget.
I årene som fulgte virket han først og fremst som journalist og forfatter, og var blant annet redaktør for «Ny tid», avisa som skulle overta den rollen «Orientering» hadde hatt.
Det klarte den aldri.
Den politiske debatt i Norge ble aldri den samme etter Finn Gustavsen.
Hans friske, noen vil sikkert si «frekke», måte å føre debatter både engasjerte, begeistret og forarget.
Denne stilen tok han også med seg til Stortingets talerstol. Mange husker hans innledningsord i en trontaledebatt: «Regjeringen ber oss samle oss i det gamle ønske om en god jul og et godt nytt år».
«Folkesosialisten» er skrevet av sosiologen og medieprofessoren Terje Rasmussen.
Forfatteren legger ikke skjul på at han hadde sans for Finn Gustavsen.
Det hadde – og har – denne anmelderen også.
Boka er grundig og velskrevet. Mer enn 15 år etter Gustavsens død er det en bok som bør leses, også av de for hvem Finn Gustavsen bare er et navn.
Som den tidligere stats- og utenriksministeren John Lyng, som hadde stor respekt for ham, sa: «Finn Gustavsen er et politisk talent. Han har intelligens, vitalitet, til og med sjarm – hvis han gidder å bruke den. Mange mener han er ufordragelig. Det er han selvfølgelig også!»

Terje Rasmussen
FOLKESOSIALISTEN
Biografien om Finn Gustavsen
Forlaget Manifest

Publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere, nr. 1-2/2021

En selfie i bokform

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Runar Søgaard hører til den gruppen personer som er kjent bare for å være kjent. Utgangspunktet for hans kjendisstatus er hans ekteskap med artisten Carola Häggkvist. Nå har han skrevet bok om seg selv.

Med tittelen «Gud gav oss ti bud – jeg har brutt ni av dem» kan boka gi inntrykk av at forfatteren tar et ærlig oppgjør med seg selv og eget liv. Slik kan den kanskje leses også, men hovedinntrykket man sitter igjen med, er snarere at dette er en selfie av nesten groteske dimensjoner, skrevet av en person med enormt selvbilde.

Runar Sørgaard vokste opp i den frikirkelige bevegelsen «De frie evangeliske forsamlinger» eller «De frie venner», som de er mest kjent som. Her var - og er - hans far pastor og forstander.
Som ung flyttet Runar til Sverige og kom i kontakt med Ulf Ekman og bevegelsen Livets Ord. Her ble han – slik han selv framstiller det – en nær medarbeider av Ekman.
Det var også i dette miljøet han ble kjent med Carola, som han ble gift med i 1990.

Carola
At Runar Søgaard velger å utlevere seg selv i en bok, får så være.
Verre er måten han utleverer sin tidligere ektefelle og mor til ett av hans tre barn på.
I boka hevder han at det var han som brøt ut av forholdet, blant annet på grunn av gjentatt utroskap fra den andre parten.
Den typen «kiss and tell»-historier er alltid usympatiske og ekle.
Det blir ikke bedre av at ex-en velger å slå tilbake og gi i hvert fall deler av sin fortelling, både om hvem som brøt og om forholdet. Da blir man vitne til en skittentøyvask man gjerne ville vært spart for.

«Oppgjør»
Nå er ikke ex-kona den eneste Søgaard tar «oppgjør» med i denne boka.
Også bildet av Ulf Ekman blir tegnet i store streker og grelle farger, og for godt mål får nærmest en samlet frikirkelighet sine pass påskrevet også.
Når Runar skriver om seg selv - på et tidspunkt da han var omkring 20 år gammel – at han hadde «veldig god oversikt» over Bibelens teologi og «hva den faktisk sier om en mengde saker og ting», er det nesten så man føler litt medynk med ham.
At oversikten ikke er bedre enn at han gjentar det gamle – og feilaktige – postulatet om at det står «frykt ikke» 365 ganger i Bibelen, bare bekrefter denne hjelpeløsheten.
Det pedagogiske poenget skal være at det står ett slikt utsagn for hver dag i året. Imidlertid er antallet «frykt ikke»-utsagn i Bibelen langt færre.
Runar Søgaard bruker også mye tid på en type frikirkelige kulturdebatter som var arkaiske alt da denne anmelder var ung – og jeg er 15 år eldre enn Søgaard. Det gikk på idrett og musikkformer, og Søgaard vil gjerne gi inntrykk av at dette var kamper der han sto i front.

Konflikter
I det hele tatt handler boka i veldig stor grad om konflikter Runar Søgaard har stått i; ikke minst mot media.
At en som etter eget utsagn hater medier og journalister, stiller opp i det ene realtyshowet etter det andre er også blant de merkverdigheter denne fortellingen byr på.
Boka er opprinnelig skrevet på svensk.
Oversettelsen til norsk er ikke spesielt god, med mange sve-ismer i språket, et språk der uttrykk som «fly forbannet» og «gi blaffen» florerer.
Det skurrer, for å si det pent, i en bok som skal være tilegnet «min himmelske far og Frelser».

Runar Søgaard:
Gud gav oss ti bud – jeg har brutt ni av dem
Wigmostad & Bjørke
264 sider

Den siste proletar?

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det er flere som er blitt omtalt som «den siste proletar». Når det gjelder politiske ledere, er nok Reiulf Steen den som ligger nærmest til å bli beskrevet slik. Dette til tross for at hans yrkesaktive liv «på golvet» begrenset seg til fire år som fabrikkarbeider ved Nitroglycerin Compagniet på hjemstedet Sætre fra han var 17 til han var 21 år. Resten av livet handlet det om politikk, inkludert fire år som journalist i «partipressen».

Hans politiske CV behøver ikke å bli referert for de som leser denne anmeldelsen; den er både lang og imponerende, selv om han aldri fikk den viktigste og mest ettertraktede jobben for en toppolitiker i Arbeiderpartiet: Han ble aldri statsminister.
Det er vanskelig – noen vil si «umulig» - å skille mellom privatpersonen og politikeren Reiulf Steen.
Sist høst ga Hans Olav Lahlum ut en murstein av en biografi om ham: «Reiulf Steen: Historien, triumfene og tragediene».
Det er fascinerende lesning; «spennende» er et ord som melder seg, til tross for at det man kan kalle «fortellingen om Reiulf Steen» er forholdsvis godt kjent fra før.
Dels har han fortalt mye av dette selv; dels har andre fortalt det.
Ikke minst de personlige utfordringene hans, knyttet til sykdom, alkohol, ekteskap og andre personlige forhold.
Et gammelt ordtak sier at «revolusjonen spiser sine barn» - det gjør tydeligvis også den hverdagslige politikken.

«Den siste ideolog»
I tillegg til at han var «den siste proletar» som ble leder i Arbeiderpartiet, kan man også hevde at han var den siste ideolog på denne posten.
Reiulf Steen hadde en mer åpen og spørrende måte å nærme seg de politiske utfordringene på enn hans etterfølgere – og særlig etterfølgeren i bestemt form entall – hadde.
Sett på litt avstand er forskjellen mellom filosofen Steen og teknokratene Harlem Brundtland og Stoltenberg både stor og påfallende.
Med noter, henvisninger og kildefortegnelse er dette blitt en bok på tett oppunder 700 sider. Slik må det vel bli når forfatteren er en grundig og flittig historiker som Lahlum.
Som anmelder kan man da enten gå inn i detaljer og vurderinger; det er vel ikke riktig alle man kan si seg enig i, eller man kan kapitulere og si: Dette er spennende lesning. Dette er interessant lesning. Dette anbefales til alle som er interessert i nyere, norsk politisk historie.
Jeg velger det siste.

Hans Olav Lahlum
Reiulf Steen: Historien, triumfene og tragediene
CappelenDamm
671 sider

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1/2020

Jødehat på norsk

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Bjørn Westlie har i årenes løp gitt mange bidrag til avsløringen av hvor dypt rotfestet både antisemittisme og rent jødehat har vært i den norske bevisstheten. Det begynte i 1995 med artiklene om det store jøderanet, der han dokumenterte den norske statens manglende evne og vilje til å gjøre opp for den såkalte «inndragningen» av norske jøders formuer og eiendeler under krigen. Senere har han skrevet flere bøker om beslektede tema. Nå foreligger enda en.

I boka «Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen» tar Westlie for seg virksomheten til pressebyrået «Norsk Artikkeltjeneste»; et byrå som leverte kommentarartikler til norske aviser under hele krigen.
Byrået var den offisielle pressetjenesten til partiet Nasjonal Samling.
Fordi dette var det eneste politiske partiet som var tillatt under okkupasjonen, fikk byrået en faktisk monopolstilling når det gjaldt å levere denne typen stoff til avisene.

Kommentarstoff
At politiske partier og/eller bevegelser har pressebyråer som også leverer kommentarstoff, er forholdsvis velkjent.
I mange aviser ble disse artiklene trykket på lederplass i avisa.
Denne anmelder har selv på frilansbasis skrevet kommentarartikler for det daværende Norpress og hatt fornøyelsen av å se dem på lederplass i egen lokalavis.
Forskjellen er at mens denne typen artikler fra pressebyråene er et tilbud til redaksjonen, stilte Norsk Artikkeltjeneste krav om at artiklene skulle brukes, og de fulgte nøye med på at så skjedde.

«Fake News»
Kommentarene fra Norsk Artikkeltjeneste er tidlige eksempler på det som i vår tid kalles «Fake News».
Det var fra denne tjenesten begrepet «trakk seg seirende tilbake» oppsto.
Dette er likevel harmløst, sammenliknet med hvordan særlig jødene ble omtalt i disse artiklene. Det skjedde i et grovt og sjofelt språk som man må undre seg over at presumtivt skolerte pressefolk kunne få seg til å bruke. I den grad avisredaksjonene reserverte seg mot å bruke artiklene, var det den grove språkbruken de reagerte på, mer enn «analysene» (anførselstegnene er anmelderen sine).
Tankegodset var da heller ikke ukjent og fremmed for norske lederskribenter – en avis som Aftenposten ga uttrykk for samme type holdninger lenge før det sto en eneste tysk soldat i landet. Men formen var riktignok mer elevert.

Ble brukt
Westlie har gått systematisk gjennom tjenestens artikler, og har også studert i hvor stor grad artiklene ble brukt.
For de ble brukt.
Ikke slik at alle brukte alt; det ble sendt ut flere artikler hver eneste dag, og enkelte aviser brukte da også plassmangel som begrunnelse når de ble avkrevd en forklaring på at de ikke hadde brukt tjenestens artikler.
Westlie siterer mange av artikkeltjenestens produkter; så mange at det for denne leser ble i meste laget til tider.
Det går noen ganger en grense for hvor mye gørr man orker å ta inn.
Samtidig er dette viktig dokumentasjon.
Det var ikke først og fremst lugubre presseorgan som brukte dette stoffet, men aviser som gjerne vil framstå som hederskronte, seriøse talerør for viktige verdier i folket.
Det tankegodset som Norsk Artikkeltjeneste målbar blir gjerne kalt «antisemittisme».
Det er et stygt ord, om enn med et snev av akademisk glans.
Bjørn Westlie kaller det med dets rette navn: Jødehat.
Det ordet er fremdeles relevant i mange sammenhenger, også på norsk mark.

Bjørn Westlie:
DET NORSKE JØDEHATET
Propaganda og presse under okkupasjonen
Res Publica
232 sider

Publisert i avisa Dagen 2. januar 2020

Verdens mest kjente julesang

Av Nils-Petter Enstad
Den regnes som verdens mest kjente og populære julesang.

Den er sunget inn av alt som kan krype og gå av artister, fra Elvis Presley og Mahalia Jackson til Sissel Kyrkjebø og Bing Crosby. Sistnevnte alene har solgt 30 millioner singler med denne sangen: «Stille Nacht», «Silent Night» eller «Glade jul».
I boka «Stille natt og glade jul» fortelles historien, for ikke å si historiene, om denne sangen, fra den skal ha blitt til fordi en mus hadde laget hull i orgelbelgen til en liten kirke i Oberndorf i Østerrike for 201 år siden.
Pave Frans skal ha kalt den for «den aller fineste julesangen» - den er oversatt til mer enn 300 ulike språk og dialekter.
Fortellingene om sangen er legio og mange av disse har forfatteren og forleggeren Morten Malmø samlet i denne boka, som er gitt ut på forlaget Historie & Kultur.

Publisert på KPK

Fruen til Nørholm

En augustdag i 1969 døde Marie Hamsun, Knut Hamsuns ektefelle gjennom mer enn 40 år, på gården Nørholm i det daværende Landvik kommune. Hun var mest kjent som nobelprisvinnerens kone, og befant seg i skyggen av ham, på godt og vondt må man kunne si. Det gjaldt i samtiden og det gjelder stort sett også i ettertid. I 2018 kom en bok der hun så å si står fram på sine egne premisser: Som ektefelle og mor, men også som forfatter og som et politisk menneske. Igjen: På godt og vondt.

Gikk sin egen vei
Inger Marie Andersen ble født på Elverum i 1881 som datter av en på det tidspunktet vellykket forretningsmann. Hun var eldst i en barneflokk på åtte. Da hun var ni år gikk faren konkurs, og det sosiale stigma som dette medførte, lå som en skygge over henne i mange år, selv om faren klarte å bygge seg opp igjen sosialt.
Som barn skal hun en gang ha blitt spurt hva hun helst ville bli: Intelligent eller vakker. Hun svarte «intelligent», før hun la til: -Men jeg vil være pen også.
Hun ble begge deler.
Foreldrene lot henne få skolegang, og i 1901 avla hun eksamen artium som privatist; en sjelden ting for jenter den gang. Etter noen år som lærerinne (som det het den gang!), kom hun i kontakt med en omreisende teatergruppe, Det Norske Skuespillerselskab, og lederen for dette: Dore Lavik.
De ble samboere, noe som var straffbart etter norsk lov på den tiden. Hun kalte seg derfor Marie Lavik i denne tiden.
En av rollene hun fikk, var som Elina i skuespillet «Ved Rigets Port» av Knut Hamsun.
«Men herregud, så pen De er, da, barn», skal være det første Hamsun sa da de møttes første gang.
Siden var det dem. Det tok mindre enn en uke.
I 1909 ble de gift. Hun var 28 år. Han var straks 50.

Fru Hamsun
Det ble et stormfullt ekteskap.
Knut Hamsuns ego var enormt, og Marie fant seg i mer enn de fleste kvinner ville gjort, selv i en tid da kjønnsrollene var helt andre enn i dag.
De fikk fire barn sammen.
Knut Hamsun må ha visst at Marie ønsket å være noe mer enn husmor og fødemaskin. I mange år var det likevel slik hennes hverdag fungerte, ikke minst i de periodene da han reiste bort for å gjøre ferdig den neste boka og overlot både gårdsdrift, hjem og barneoppdragelse til henne.
Som ung skuespiller ble hun vurdert som meget lovende, og spådd en lysende framtid på scenen. Så giftet hun seg med en som foraktet alt som hadde med teater og skuespill å gjøre, og først i 1922 kunne hun igjen vise at hun hadde en egen, kunstnerisk identitet. Først med to diktsamlinger, så med en serie barnebøker.
Lyrikken hadde ektemannen bare så vidt vært innom og barnebøker hadde han definitivt ikke skrevet.
På det tidspunktet var familien etablert på Nørholm, og økonomien var også trygg, blant annet takket være Nobelprisen i litteratur som Hamsun fikk i 1920.

Politikk
Anne Hege Simonsens bok «Kjærlighet og mørke» er en bok om Marie Hamsun. Det har det vært behov for å få.
Ved å gå gjennom min egen «Hamsun-hylle» fant jeg nærmere 20 bøker om Knut Hamsun, én om Marie og én om datteren Ellinor.
Selvsagt er Marie omtalt også i mange av «Knut»-bøkene, men det er stort sett på hans premisser. Det må sies å gjelde også for Maries selvbiografiske bok «Regnbuen».
I denne boka er forholdet omvendt. Her er det Maries stemme man får høre og det er hun som er i fokus.
Ekteskapet mellom Marie og Knut var en stormfull affære. «Stormene» var det nok stort sett han som sto for, med både sjalusi, eiertrang og ikke minst et gigantisk ego. Hun tok ut sin frustrasjon i en svært åpenhjertig korrespondanse med venninnen Cecilia Aagaard.
På et tidspunkt fant hun seg også en arena i politikken.
Knut Hamsun hadde alt fra ungdommen hatt en dyp aversjon mot England og det engelske, og en tilsvarende beundring for Tyskland og det tyske. Det var han ikke alene om i norsk kulturliv; heller ikke utover på 1930-tallet, da Hitler hadde makten i Tyskland.
Dette synet delte Marie. Men da tyske tropper okkuperte Norge i april 1940 valgte de aller fleste som fram til da hadde hatt en viss sympati med Hitler-styret og bagatellisert jødeforfølgelsene i landet å ta avstand.
Ikke så med ekteparet på Nørholm.
Marie meldte seg tilmed inn i Nasjonal Samling og hadde lokale tillitsverv her.
Hun besøkte Tyskland flittig i de fem årene og hadde turneer der hun leste fra både egne og ektemannens bøker.
Og mens det vanskelig kan argumenteres for at Knut Hamsun var noen antisemitt, tok Marie også denne siden av nazi-ideologien helt ut.
Denne holdningen bevarte hun til sin dødsdag. Hun var ingen rasist, sa hun selv, men altså: Jødene!
En holdning man kan ane i en del sammenhenger den dag i dag.

Dekkende tittel
Tittelen på boka om Marie Hamsun – «Kjærlighet og mørke» - er svært dekkende for fortellingen om hennes liv, og hennes ekteskap. Alle stormer til tross må det ha vært mye kjærlighet mellom henne og Knut.
Da de ble forsonet igjen i 1950, fem år etter at Knut hadde gjort et dramatisk brudd med henne, var dette alt som ble sagt om de fem årene: «Du ble lenge, Marie! I hele denne tiden har jeg ikke hatt andre å snakke med enn Gud».
Mer ble ikke sagt senere heller.
Selv holdt Marie Gud på armlengdes avstand det meste av livet, etter at lillebroren «Viffen» døde i en tragisk ulykke som barn. Mot slutten av livet ble Grimstad-presten Carl Torp en samtalepartner for henne. Til ham skal hun ha sagt noen ord som senere ble sitert i flere sammenhenger: En kristen er helgardert.
Et slikt utsagn kan leses som et avklart, kristent vitnesbyrd, men også som en litt kynisk oppsummering; en «helgardering».

Den definitive biografien?
Anne Hege Simonsens bok er blitt kalt «den definitive biografien om Marie Hamsun» av enkelte anmeldere.
Med sine nesten 400 sider er den både omfattende og detaljrik.
Men det fortjener Marie Hamsun.
Hun var så mye mer enn bare «fruen til Nørholm» - på godt og vondt.

Anne Hege Simonsen
Kjærlighet og mørke
En biografi om Marie Hamsun
Res Publica

Publisert i Arendals Tidende 7. mai 2019

Fredsprisens historie

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Uten at det var planlagt fra min side, leste jeg Geir Lundestads bok om Fredsprisens historie samtidig som den verste, politiske såpeopera hittil i stortingsperioden utfoldet seg for åpen scene: Carl I. Hagens mange krumspring for å få bekreftet sitt patetiske ego enda en gang; nå som medlem av Den norske nobelkomité.


Nobels Fredspris har en historie som går helt tilbake til 1901. Da ble den utdelt første gang, blant annet til grunnleggeren av Røde Kors.
Fredsprisens historie er en fortelling om så vel stort politisk og sivilt mot, som grov kynisme.
Når det gjelder pristildelingene, kan man saktens bruke Skriftens ord om at «mange er kalt, men få er utvalgt».
Man har hatt pristildelinger som står som pilarer i prisens historie, og som gjør at fredsprisens prestisje er så stor som den er; man har hatt pinlige tildelinger som heldigvis stort sett er glemt, og man har hatt tildelinger som må kunne kalles både skammelige og ubegripelige.
Allerede i 1904 innførte man praksisen med at Nobels Fredspris kunne gis til organisasjoner, noe som har ført til flere merkelige tildelinger.
Man har også sett eksempler på at både organisasjoner og personer har lagt inn rene bestillinger på en fredspristildeling.
Noen førte da også fram.

«Mr. Fredspris»
Få kjenner historien til og fortellingene bak Nobels Fredspris så godt som Geir Lundestad.
I 25 år var han direktør ved Nobelinstituttet i Oslo, og dermed også sekretær for Den norske nobelkomité.
Hans mer selvbiografiske «Nobel-bok» fra 2015, «Fredens sekretær», ble en bestselger. En medvirkende årsak til dette var nok en del indiskresjoner i boka, der sekretæren var i overkant åpenhjertig om noen av de som har medlemmer i komiteen.
Boka som kom i 2017 er mer sakrettet, og kanskje derfor litt kjedeligere, men den gir mye god informasjon om en pris som setter Norge på medienes verdenskart hvert eneste år.

Komitémedlemmer
Hvem som bør, og kanskje ikke bør, være med og avgjøre pristildelingene år om annet, er gjenstand for stadige debatter. En slik debatt var da også bakgrunnsteppet da jeg leste denne boka.
Den norske nobelkomité har helt siden starten bestått av mer eller mindre forhenværende politikere.
I lange perioder så man ikke problemet med at både sittende stortingsrepresentanter og sittende regjeringsmedlemmer var medlemmer av komiteen.
Slik er det ikke lenger, men fremdeles er den politiske hasbeen-faktoren altfor høy.
Når det gjelder Geir Lundestads bok, anbefales den med entusiasme.
Han er en formidler av rang, ikke minst i skriftlig form.

Geir Lundestad
Drømmen om fred på jord
Nobels Fredspris fra 1901 til i dag
Kagge Forlag


Publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1 - 2018