FOR DUMT, UNNI LINDELL!

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE

En ny Cato Isaksen-roman fra Unni Lindell er pr. definisjon en begivenhet. Godt hjulpet av bokklubbens salgsmaskineri og forlagets markedsføringsditto får både bok og forfatter oppmerksomhet så det holder. Det er derfor med forventninger man åpner årets ”Cato”, som har fått tittelen ”Mørkemannen”. Og det er derfor nedturen blir så brutal når mysteriet omsider er løst og morderen avslørt. For dette ble rett og slett for dumt, Unni Lindell!

Det begynner så lovende. Forfatteren kan dette med å bygge opp en stemning i passende doser gru og uhygge. Man forstår selvsagt med det samme hvem som er mordofferet, men lenge er det svært så spennende å følge Cato Isaksen og ikke minst han nye kollega Marian Dahle i opprullingen av de mange uklarhetene som viser seg i biografien til den 56 år gamle kvinnen som faller fra sjuende etasje i en blokk på Stovner.
Marian Dahle fortjener en linje i en anmeldelse. Hun er et forholdsvis nytt tilskudd i persongalleriet rundt Cato Isaksen. Hun er en slags kvinnelig antihelt. Adoptert til Norge av et ektepar som ikke skulle hatt omsorg for barn, verken egne eller andres, sterkt traumatisert, med et ulmende alkoholproblem og med et enormt behov for å markere revir, blant annet ved hjelp av hunden sin Birka.

STEREOTYPIER
Kriminallitteratur er stereotypenes sjanger framfor noen. Unni Lindell er trofast mot så vel sjangerens stereotypier, som mot sine egne, etablerte. En av dem er en ”nervepirrende” runde mot slutten der en desperat morder befinner seg i mørket, og er millimetre fra å drepe en av etterforskerne eller noen andre som leserne heier på.
Slik også i denne.
En viss grad av usannsynlige sammentreff hører også med til kriminallitteraturens faste grep. Men i ”Mørkemannen” blir det for mange av dem. Og da blir det rett og slett for dumt.
Jeg skal ikke røpe verken intrige eller løsning, og det er sikkert mange som vil mene at dette er enda fulltreffer fra Unni Lindell. Jeg mener ikke det. Snarere vil jeg vurdere ”Mørkemannen” som litt av en skivebom.

Unni Lindell
MØRKEMANNEN
Kriminalroman
Aschehoug