«Guds tjener» er en skildring av oppvekst og ungdomstid i pinsebevegelsen. Den ble, om jeg husker rett, markedsført som den første skjønnlitterære beskrivelsen av en slik oppvekst fra en som selv hadde opplevd det.
Leseren fra 1973 var vokst opp i en forholdsvis beslektet sammenheng. Og jeg oppdaget denne romjulsnatten at det var ikke så stor forskjell på å vokse opp i pinsebevegelsen og Frelsesarmeen, selv med den aldersforskjell på ti år som er mellom forfatter og leser.
Romjulsnatten for snart 50 år siden står fremdeles for meg som en av mine store leseropplevelser. Derfor har det også vært umulig å lese «Veien ut» uten å ha skråblikk til nettopp «Guds tjener».
Hovedpersonen i de to romanene, henholdsvis Anders Renstad i «Guds tjener» og Johannes Mørk i «Veien ut», har begge vokst opp i en pinsemenighet, henholdsvis «Hebron» og «Nasaret».
Både Hebron og Nasaret er i dag palestinske byer, og solid forankret i de bibelske fortellingene.
Hebron var byen der Abraham slo seg ned og hvor David ble salvet til konge. Nasaret var Josef og Marias hjemby, og byen der Jesus vokste opp. Som betegnelse på menigheter er nok «Hebron» mer brukt enn «Nasaret».
Både Anders og Johannes framstår i utgangspunktet som to unge menn med – hva skal vi kalle det? – et visst talent for religiøs aktivitet?
Men det blir med tilløpet for dem begge to.
Ulike steder
Som leseopplevelse kan ikke «Veien ut» sammenliknes med «Guds tjener» - i hvert fall ikke for denne leser.
Den blir for langdryg, og jeg sliter litt med å tro på deler av fortellingen.
Når de to romanene er lest ferdig, er Anders og Johannes på to helt ulike steder i livet, slik forfatteren var det da han satte punktum og leseren da han lukket boka.
Når «Guds tjener» slutter er Anders en forholdsvis ung enkemann som sammen med sin far besøker den syke – muligens dødssyke - Christine; mor og ektefelle til de to.
Når «Veien ut» slutter er Johannes Mørk en pensjonert kulturjournalist i NRK. Foreldrene er døde, og han er blitt konfrontert med en sønn han ikke visste han hadde.
Kanskje gjør jeg begge romanene urett ved å lese dem opp mot hverandre, men det er vanskelig å unngå det, gitt forhistorien de har.
I «Guds tjener» skriver Dahl et etterord der han både uttrykker takknemlighet over å ha fått vokse opp i pinsebevegelsen, samtidig som han tilegner romanen sine foreldre, Evy og Josef Dahl.
I «Veien ut» er det vanskelig å se noen takknemlighet, og forholdet mellom foreldrene til Johannes – det fortellende «jeg» i fortellingen – kan i beste fall beskrives som dysfunksjonelt.
Dahl har da også i ettertid erkjent at han, mens foreldrene ennå levde, kjente på en vegring mot å skuffe dem med det han skrev.
Denne vegringen ser man ikke noe til i de bøkene Dahl har skrevet om sin bestemor og hennes forbindelse til meierigründeren Synnøve Finden. Her er det åpenbart at familierelasjonene var svært konfliktfylte. Bøkene det er snakk om er romanen «Basunen» (2006), der meierivirksomheten er kamuflert som et plateselskap, og de to sakprosabøkene «En verden full av kvinner – og andre sannferdige historier» (2007) og «Min bestemor elsket Synnøve Finden» (2010).
Romaner og sakprosa
Også i andre bøker, både romaner og sakprosa, har Dahl skrevet om pinsebevegelsen i sine ulike sjatteringer: To biografier om Åge Samuelsen, og en analyse av pinsebevegelsens historie, ved siden av romaner som «Abrahams barn» og «Miraklenes år», bare for å nevne noen bøker, spredd jevnt utover i et forfatterskap som teller mer enn 100 titler.
I boka «Vi som ikke kommer til himmelen», som Tor Edvin Dahl skrev sammen med sin bror Håkon i 2016, kan det virke som han gjør opp en slags status. Boka ender med følgende erklæring, eventuelt erkjennelse fra Tor Edvins side: «Jeg har ingen tro».
Slik jeg leser «Veien ut» er det mer som om forfatteren konstaterer «jeg tror at jeg ikke har noen tro», eventuelt «jeg tror ikke at jeg har en tro».
Tor Edvin Dahl:
Veien ut
Roman
CappelenDamm
416 sider
