KARITAS VERSJON

Av Nils-Petter Enstad

To forhenværende statsråder fra Jens Stoltenbergs regjering kom begge med bok kort tid etter valget. Begge bøkene handler – blant annet – om det indre livet i en regjering. Åslaug Haga valgte romanformen på sin bok, mens Karita Bekkemellem både hang bjelle på katten og ga katten et navn. Begge bøkene skildrer en konfliktsky regjeringssjef med et dårlig grep på personalsaker. Karita Bekkemellems er nok den mest interessante, nettopp fordi den er så tydelig på hvem og hva man kritiserer.

Boka ”Mitt røde hjerte” er likevel ikke først og fremst et oppgjør med Jens Stoltenbergs lederstil.
Det er en selvbiografisk bok som går fra forfatterens fødsel og fram til hun gikk ut av norsk politikk etter valget i 2009.
Som alle selvbiografiske bøker er den sterkt subjektiv, både ved hva den formidler, hvordan det formidles og hva som ikke formidles.
Det er selvbiografiens forrett, men også dens svakhet, og noe som gjør at en slik bok må leses med atskillig skepsis og opp mot andre kilder.
Noen ganger holder det lenge med leserens egen hukommelse.

”Askepott”?
I forlagets presentasjon av boka omtales forfatteren som ”en norsk Askepott”.
Det spørs hvor tjent en politiker er med en slik beskrivelse.
Rett nok forteller boka om en oppvekst med en alkoholisert far, om et problematisk selvbilde knyttet til spiseforstyrrelser, om voldtektsforsøk og selvmordsforsøk.
Karita Bekkemellem forteller også om en nokså ”bitchy” kvinnekultur innad i Arbeiderpartiets stortingsgruppe der det var like viktig å ”duppe” noen som å støtte dem.
Sånn sett kan man lese både stemødre og onde stesøstre inn i denne fortellingen.
En prins er det derimot vanskelig å finne.
Jens Stoltenberg, som to ganger gjorde henne til statsråd, har definitivt ikke noen slik rolle.

Veien opp
Som politiker er Karita Bekkemellem, sammen med den jevngamle Sylvia Brustad, et klassisk eksempel på en politisk broiler.
Både hun og Brustad kom på Stortinget i 1989, henholdsvis 24 og 25 år gamle.
Ingen av dem har hatt noen yrkeserfaring utenom politikken, og begge har vært statsråder i flere regjeringer.
Brustad er nok mer av en allrounder enn Bekkemellem, og har også sluppet unna en del av den kjønnsbaserte oppmerksomheten knyttet til klær og utseende som Bekkemellem har møtt, og som hun med god rett ironiserer over i boka si.
Det hun derimot ikke sier noe særlig om, er hvordan veien fram til de ulike posisjonene var.
Posisjonene var mange: Fylkesleder i AUF, stortingskandidat, representant, sentralstyremedlem, leder for partiets kvinneutvalg, statsråd.
Slik det framstilles i boka, har disse posisjonene nærmest kommet seilende til henne.
Det skjer ikke på den måten i noe politisk parti – minst av alle i Arbeiderpartiet.
Hun skriver en del om nettverksbygging og allianser, men det er om andres nettverk og allianser. Hennes egne får vi vite lite om.
Ingen politiker når opp til de posisjonene Karita Bekkemellem har hatt uten at det både har flytt politisk blod og rent politiske tårer. Disse forteller hun ikke noe om – det burde hun kanskje, med tanke på hvor mye hun forteller om sine egne.

Toleranse
Karita Bekkemellem skriver hun blir stolt når noen kaller henne ”homominister”.
Som statsråd frontet hun og hennes statssekretær Kjell Erik Øie den ekteskapsloven som ble vedtatt i i 2009.
Ikke minst i forbindelse med den debatten bruker hun svært brede pensler når hun deler ut attester for manglende toleranse fra dem som har andre oppfatninger i disse spørsmålene enn de hun selv har.
Og tanken er nødt til å dukke opp mens man leser: Bør ikke en som feller så harde dommer over det hun oppfatter som intoleranse hos andre, ta et oppgjør med den intoleransen hun selv legger for dagen?
Denne jesuittiske nidkjærheten vekker to parallelle reaksjoner hos denne leser: Dels er det komisk, dels er det skremmende.

Exit
”Mitt røde hjerte” er altså noe langt mer enn en selvapologi fra en statsråd som måtte gå mot sin vilje.
Samtidig er boka trolig Karita Bekkemellems avskjedshilsen til politikken.
Boka ble skrevet mens hun var på vei ut døra, og det preger den på godt og vondt.
Ikke siden Grete Faremo måtte gå ut av Torbjørn Jaglands regjering i 1996 har man sett en bitrere reaksjon på en avskjed.

Karita Bekkemellem
MITT RØDE HJERTE
Aschehoug

SIGURD EVENSMO – MOTSTRØMS OG RADIKAL

Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE

I dag huskes Sigurd Evensmo for to, til nød tre ting: Det ene er at han var redaktør for avisa ”Orientering”, som ble en venstreradikal opposisjonell røst innad i Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Det andre er romantriologien ”Grenseland”, ”Flaggermusene” og ”Hjemover”, og det tredje er gjennombruddsromanen ”Englandsfarere” fra 1945, og som nesten omgående ble oppfattet som en klassiker i litteraturen om andre verdenskrig.

I høst er det kommet en tykk biografi om ham; å kalle den ”en murstein” blir både klisjéfylt og feil, det er snarere snakk om en lecablokk.
Boka er skrevet av Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll, og har fått tittelen ”Sigurd Evensmo – Alene blant de mange”.
Det er en god tittel, for den sier noe om det som kanskje var Evensmos private - og til dels politiske - tragedie: At han alltid var flinkere til å skaffe seg fiender enn venner, og at han kanskje ikke alltid hadde så lett for å holde på de vennene han hadde fått.

Sosialist
Sigurd Evensmo var sosialist og radikaler hele sitt liv.
Han ble tidlig engasjert i arbeiderbevegelsen, både politisk og yrkesmessig.
Så lenge han hadde fast jobb, var det innen A-pressen.
Han var engasjert i motstandsarbeidet under krigen, og ble, sammen med en rekke andre, arrestert i det de skulle flykte til England.
Alle de andre ble senere skutt av tyskerne, med unntak av Evensmo.
Biografene bruker dette som en nøkkel til å forklare blant annet det rusproblemet Sigurd Evensmo hadde gjennom mange år, både i form av piller og alkohol.
Han bar på en skyldfølelse: Hvorfor hadde han fått leve når alle de andre måtte dø?

Forfatter
Erfaringen gjorde også Sigurd Evensmo til en kjent forfatter: Romanen ”Englandsfarere” kom ut allerede høsten 1945, og ble en stor salgssuksess. Året etter ble den også filmet.
Salgssuksessen gjorde at familien Evensmo fikk en forholdsvis romslig økonomi, og bygde seg hus på Nordstrand i Oslo.
I de påfølgende årene kom den såkalte ”Grenseland”-triologien ut, som med større og mindre rett betraktes som forholdsvis selvbiografiske nøkkelromaner. Samtidig arbeidet Evensmo som kulturredaktør i Arbeiderbladet.

Brudd
Men i 1949 sa han opp i Arbeiderbladet og meldte seg ut av Arbeiderpartiet.
Det skjedde i protest mot at Norge gikk inn i NATO, men også i protest mot det han oppfattet som en generell høyredreining i regjeringens politikk.
I 1953 ble han trukket med i arbeidet med å starte avisa ”Orientering”, som fram til 1961 var en venstreradikal opposisjonell røst innad i Arbeiderpartiet.
Etter at flere sentrale medlemmer i ”Orienteringskretsen” ble ekskludert fra Arbeiderpartiet, ble avisa et talerør for Sosialistisk Folkeparti, som ble stiftet samme vår.
Ved stortingsvalget samme høst fikk partiet - i dagligtale "SF" - inn to mandater, og kom i vippeposisjon.

"Kjent", men ikke "stor"
En biografi om Sigurd Evensmo må nødvendigvis også bli en bok om Norges politiske historie på 1950- og 60-tallet.
Ikke minst fordi dette bidrar til å forklare hvorfor Evensmo aldri ble den størrelsen i norsk litteraturhistorie som braksuksessen med ”Englandsfarere” ga bud om.
Av de 20 bøkene han skrev, var åtte romaner og én novellesamling.
Resten var sakprosa, blant annet to memoarbøker og en forlagshistorie.
Av de skjønnlitterære verkene er ”Grenseland-triologien” den som lever videre, ikke minst takket være den dramatisering NRK Fjernsynsteateret laget på slutten av 1970-tallet.
Derfor er det riktig å si at Sigurd Evensmo var en kjent forfatter, men han var ikke nødvendigvis noen "stor" forfatter.

Private forhold
I det offentlige rom har det vært fokusert en del på det boka forteller om forholdet mellom Sigurd Evensmo og den senere lagtingspresident Torild Skard, og på en mer eller mindre begrunnet mistanke Evensmo hadde om at det også var/hadde vært et forhold mellom Skard og Finn Gustavsen.
Ikke minst Torild Skard selv har reagert på dette, og på måten denne delen av boka ble presentert på i Dagbladet, med ordet ”Trekantdrama” i tittelen.

Utfordring
Boka om Sigurd Evensmo er en lesemessig utfordring, både i kraft av sitt format og sin detaljrikdom.
Antakelig hadde boka stått seg på en litt strammere redigering.
Irriterende er det også at ikke ett eneste av de mange bildene er forsynt med bildetekster. Disse er i stedet samlet bak i boka, sammen med noteapparatet.
Som oppsummering må det likevel slås fast: Den som er interessert i norsk politisk historie, så vel som litteraturhistorie og kulturhistorie, bør koste på seg å bruke de timene det tar å komme gjennom denne boka.

Stian Bromark & Halvor Finess Tretvoll
SIGURD EVENSMO – ALENE BLANT DE MANGE
En biografi
Cappelen Damm

FOR DUMT, UNNI LINDELL!

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE

En ny Cato Isaksen-roman fra Unni Lindell er pr. definisjon en begivenhet. Godt hjulpet av bokklubbens salgsmaskineri og forlagets markedsføringsditto får både bok og forfatter oppmerksomhet så det holder. Det er derfor med forventninger man åpner årets ”Cato”, som har fått tittelen ”Mørkemannen”. Og det er derfor nedturen blir så brutal når mysteriet omsider er løst og morderen avslørt. For dette ble rett og slett for dumt, Unni Lindell!

Det begynner så lovende. Forfatteren kan dette med å bygge opp en stemning i passende doser gru og uhygge. Man forstår selvsagt med det samme hvem som er mordofferet, men lenge er det svært så spennende å følge Cato Isaksen og ikke minst han nye kollega Marian Dahle i opprullingen av de mange uklarhetene som viser seg i biografien til den 56 år gamle kvinnen som faller fra sjuende etasje i en blokk på Stovner.
Marian Dahle fortjener en linje i en anmeldelse. Hun er et forholdsvis nytt tilskudd i persongalleriet rundt Cato Isaksen. Hun er en slags kvinnelig antihelt. Adoptert til Norge av et ektepar som ikke skulle hatt omsorg for barn, verken egne eller andres, sterkt traumatisert, med et ulmende alkoholproblem og med et enormt behov for å markere revir, blant annet ved hjelp av hunden sin Birka.

STEREOTYPIER
Kriminallitteratur er stereotypenes sjanger framfor noen. Unni Lindell er trofast mot så vel sjangerens stereotypier, som mot sine egne, etablerte. En av dem er en ”nervepirrende” runde mot slutten der en desperat morder befinner seg i mørket, og er millimetre fra å drepe en av etterforskerne eller noen andre som leserne heier på.
Slik også i denne.
En viss grad av usannsynlige sammentreff hører også med til kriminallitteraturens faste grep. Men i ”Mørkemannen” blir det for mange av dem. Og da blir det rett og slett for dumt.
Jeg skal ikke røpe verken intrige eller løsning, og det er sikkert mange som vil mene at dette er enda fulltreffer fra Unni Lindell. Jeg mener ikke det. Snarere vil jeg vurdere ”Mørkemannen” som litt av en skivebom.

Unni Lindell
MØRKEMANNEN
Kriminalroman
Aschehoug