KARITAS VERSJON

Av Nils-Petter Enstad

To forhenværende statsråder fra Jens Stoltenbergs regjering kom begge med bok kort tid etter valget. Begge bøkene handler – blant annet – om det indre livet i en regjering. Åslaug Haga valgte romanformen på sin bok, mens Karita Bekkemellem både hang bjelle på katten og ga katten et navn. Begge bøkene skildrer en konfliktsky regjeringssjef med et dårlig grep på personalsaker. Karita Bekkemellems er nok den mest interessante, nettopp fordi den er så tydelig på hvem og hva man kritiserer.

Boka ”Mitt røde hjerte” er likevel ikke først og fremst et oppgjør med Jens Stoltenbergs lederstil.
Det er en selvbiografisk bok som går fra forfatterens fødsel og fram til hun gikk ut av norsk politikk etter valget i 2009.
Som alle selvbiografiske bøker er den sterkt subjektiv, både ved hva den formidler, hvordan det formidles og hva som ikke formidles.
Det er selvbiografiens forrett, men også dens svakhet, og noe som gjør at en slik bok må leses med atskillig skepsis og opp mot andre kilder.
Noen ganger holder det lenge med leserens egen hukommelse.

”Askepott”?
I forlagets presentasjon av boka omtales forfatteren som ”en norsk Askepott”.
Det spørs hvor tjent en politiker er med en slik beskrivelse.
Rett nok forteller boka om en oppvekst med en alkoholisert far, om et problematisk selvbilde knyttet til spiseforstyrrelser, om voldtektsforsøk og selvmordsforsøk.
Karita Bekkemellem forteller også om en nokså ”bitchy” kvinnekultur innad i Arbeiderpartiets stortingsgruppe der det var like viktig å ”duppe” noen som å støtte dem.
Sånn sett kan man lese både stemødre og onde stesøstre inn i denne fortellingen.
En prins er det derimot vanskelig å finne.
Jens Stoltenberg, som to ganger gjorde henne til statsråd, har definitivt ikke noen slik rolle.

Veien opp
Som politiker er Karita Bekkemellem, sammen med den jevngamle Sylvia Brustad, et klassisk eksempel på en politisk broiler.
Både hun og Brustad kom på Stortinget i 1989, henholdsvis 24 og 25 år gamle.
Ingen av dem har hatt noen yrkeserfaring utenom politikken, og begge har vært statsråder i flere regjeringer.
Brustad er nok mer av en allrounder enn Bekkemellem, og har også sluppet unna en del av den kjønnsbaserte oppmerksomheten knyttet til klær og utseende som Bekkemellem har møtt, og som hun med god rett ironiserer over i boka si.
Det hun derimot ikke sier noe særlig om, er hvordan veien fram til de ulike posisjonene var.
Posisjonene var mange: Fylkesleder i AUF, stortingskandidat, representant, sentralstyremedlem, leder for partiets kvinneutvalg, statsråd.
Slik det framstilles i boka, har disse posisjonene nærmest kommet seilende til henne.
Det skjer ikke på den måten i noe politisk parti – minst av alle i Arbeiderpartiet.
Hun skriver en del om nettverksbygging og allianser, men det er om andres nettverk og allianser. Hennes egne får vi vite lite om.
Ingen politiker når opp til de posisjonene Karita Bekkemellem har hatt uten at det både har flytt politisk blod og rent politiske tårer. Disse forteller hun ikke noe om – det burde hun kanskje, med tanke på hvor mye hun forteller om sine egne.

Toleranse
Karita Bekkemellem skriver hun blir stolt når noen kaller henne ”homominister”.
Som statsråd frontet hun og hennes statssekretær Kjell Erik Øie den ekteskapsloven som ble vedtatt i i 2009.
Ikke minst i forbindelse med den debatten bruker hun svært brede pensler når hun deler ut attester for manglende toleranse fra dem som har andre oppfatninger i disse spørsmålene enn de hun selv har.
Og tanken er nødt til å dukke opp mens man leser: Bør ikke en som feller så harde dommer over det hun oppfatter som intoleranse hos andre, ta et oppgjør med den intoleransen hun selv legger for dagen?
Denne jesuittiske nidkjærheten vekker to parallelle reaksjoner hos denne leser: Dels er det komisk, dels er det skremmende.

Exit
”Mitt røde hjerte” er altså noe langt mer enn en selvapologi fra en statsråd som måtte gå mot sin vilje.
Samtidig er boka trolig Karita Bekkemellems avskjedshilsen til politikken.
Boka ble skrevet mens hun var på vei ut døra, og det preger den på godt og vondt.
Ikke siden Grete Faremo måtte gå ut av Torbjørn Jaglands regjering i 1996 har man sett en bitrere reaksjon på en avskjed.

Karita Bekkemellem
MITT RØDE HJERTE
Aschehoug