De som forsvant

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

I en tid da fremmedhat og antisemittismen ser ut til å blomstre igjen, er det både viktig og nødvendig med bøker som dokumenterer hva det førte til forrige gang slike krefter fikk utfolde seg i norsk offentlighet. Boka «Familiene som forsvant. Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880-1945» er et viktig bidrag til folkeopplysningen om dette.

I alt 31 jøder fra Vestfold ble deportert av de norske nazimyndighetene og deres servile håndlangere, norske politifolk og lensmenn, i 1942. Bare én av dem kom tilbake: Musikeren og forretningsmannen Herman Sachnowitz (1921-78). To år før sin død ga han ut boka «Det angår også deg», som er blitt kåret som en av de ti viktigste norske bøkene om andre verdenskrig.
De andre 30, som var fra ti til 80 år gamle, ble enten drept med det samme de kom til fangeleiren, eller de døde som følge av mishandling, sult, sykdom og umenneskelig slit.

De første
Det var på slutten av 1800-tallet de første jødiske familiene bosatte seg i Vestfold, men etter noen få år flyttet de gjerne tilbake til Kristiania eller dro videre til andre byer. Men byene og bygdene i området fikk hvert år besøk av omreisende jødiske handelsmenn. Ofte gikk de fra gård til gård med varene sine på ryggen.
Etter første verdenskrig bosatte nye familier seg i Tønsberg, Sandefjord og Larvik.
De fleste hadde kommet til Norge som flyktninger fra tsarens Russland. I det nye landet skulle de etablere seg med familier, bygge en fremtid og legge jødehatet bak seg. De fikk seg arbeid, åpnet forretninger og barna deres begynte på skolen, deltok i foreninger, lekte på løkkene og dro på utflukter.
Alt dette forteller forfatteren Thomas Nilsen, som selv er fra Andebu, om i sin bok. Dette er hans andre bok om Vestfold og verdenskrigen. Stoffet til denne boka kom han over da han arbeidet med en masteroppgave om antisemittismen i Vestfold-avisene i mellomkrigstiden.

Antisemittisme
For antisemittismen ikke bare spøkte i bakgrunnen i disse årene, men var svært tydelig. Man så det både på lederplass og reportasjeplass i avisene, og man så det i debattspaltene. Her ble jødene beskyldt for å stå bak mange av samtidens politiske uroligheter.
Et ord som «jødeproblemet» ble brukt med den største selvfølgelighet. «Skal også Norge få sitt jødeproblem?» heter det i en artikkel som sto i Larvik-avisa Østlandsposten.
Skepsisen til innvandrere og flyktninger var stor også i mellomkrigstida. En artikkel i Tønsberg Blad i 1926 gjør et poeng av at sju prosent av byens innbyggere var innvandrere – i alt 885 personer. Men 860 av dem kom fra Nord-Europa, de fleste fra Sverige. De siste 27 fordelte seg på resten av verden.
I Sandefjord fantes det én jødisk familie, men det klarte ikke å berolige lederskribenten i lokalavisa i 1933.
Man opererte også med helt ville antakelser når det gjaldt hvor mange jøder som bodde i Norge, og anslo tallet til ti tusen. I virkeligheten var det langt under ett tusen.
Denne giftige atmosfæren var en del av det norske jøder måtte leve med, og som eksempelvis førte til «reaksjoner» da en rektor ba en jødisk gutt holde tale for dagen på 17. mai.

Naivitet?
Noe av det som slår en når en leser om de jødiske familiene i Vestfold, er den naiviteten som man i ettertid må si at de var preget av. De hadde hørt om hva som skjedde med jøder i andre okkuperte land, men må ha trodd at noe slikt ikke ville skje her.
Smakløse ytringer var én ting, rene drap noe helt annet. Derfor var det også forholdsvis få som flyktet til eksempelvis Sverige.
Thomas Nilsen går nokså detaljert inn i fortellingen til hver enkelt av de jødiske familiene som bodde i Vestfold da krigen kom til Norge. Han navngir også både politifolk, leirsjefer og andre som nok hadde sett seg best tjent med glemsel. Det samme gjør han der hvor norske forretningsfolk tilsynelatende uten blygsel overtok varelageret fra jødiske konkurrenter som nå ikke kunne drive butikken sin selv lenger.
Han forteller også om den skammelige småligheten de få overlevende ble møtt med etter at andre hadde overtatt både eiendeler og eiendommer fra sine jødiske bysbarn.
Det er en vond fortelling han formidler; vond, men nødvendig. Ikke minst nødvendig med tanke på hva slags konsekvenser fremmedhat kan få dersom man ikke passer på at det ikke får rom, verken hos en selv eller i det offentlige rom.
Det kan aldri forbys, men det kan påpekes og det kan avsløres som det heslige fenomen det er.

Thomas Nilsen
FAMILIENE SOM FORSVANT
Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880 – 1945
Liv Forlag
335 sider

Publisert i Dagen 19. november 2015

Det fascistiske sirkus

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Man kan bare i liten grad snakke om en fascistisk «historie» i Norge. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 stilte partiet Nasjonal Samling med lister over hele landet, og ved kommunevalgene i 1934 og 1937 med lister i mange kommuner. Partiet var blitt stiftet 17. mai 1933, og Vidkun Quisling var i alle år partiets «fører».


Men det første forsøket på å etablere en fascistisk bevegelse i Norge fant sted i mai 1927. Da ble «Den nasjonale legion» etablert på et møte i Oslo.
Møtet ble betegnende nok holdt i et sirkustelt.
Mannen bak «legionen» het Karl Meyer. Han var en 39 år gammel frukthandler med et frynsete rykte, om enn av forholdsvis «pen» familie.
Han var en glødende nasjonalist, og en like glødende anti-kommunist, til tross for at så vel hans far som hans bror var politisk aktive i arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen.
Hans søster var gift med den radikale forfatteren Helge Krog, men som Meyer selv formulerte det da han ble spurt om han ikke var svoger med Krog: - Jo, men det er langt ute…

Oppmerksomhet
Religionshistorikeren Terje Emberland har nylig kommet med en bok om Meyer og hans «legion». Boka heter «Da fascismen kom til Norge. Den nasjonale legions vekst og fall, 1927-1928».
Den forrige boka av Emberland som jeg leste, var hans biografi over forfatteren og nasjonalisten Per Imerslund, et fascistisk ikon som bare ble 31 år gammel, men som Emberland likevel klarte å skrive mer enn 500 sider om (Bare så det er sagt: Den boka er både for tykk og for detaljert; det er de fleste bøker i den størrelsen!). Til sammenlikning er boka om Meyer og hans legion på godt under halvparten. I tillegg er den morsomt skrevet.
I ettertid er det også det komiske ved Meyer og hans bevegelse man ser.
Samtiden så det nok ikke helt slik.
Meyer spilte hemningsløst på en russerfrykt og kommunistfrykt som det var en del av i samtiden, bare ti år etter den russiske revolusjon, og fem år etter at venstrefløyen i Arbeiderpartiet hadde brutt ut og dannet Norges Kommunistiske Parti. De hadde en rekke aviser og var også representert i Stortinget. I fagbevegelsen utgjorde de en maktfaktor.
Velrennomerte avisredaktører som Rolf Thommessen i Tidens Tegn og Frøis Frøisland i Aftenposten delte den russer- og kommunistfrykten som Meyer spilte så rått på, og var i utgangspunktet positive til ham og det han forsøkte å trekke i gang.
Også kulturpersonligheter som skuespilleren Egil Eide og forfatteren Erling Winsnes ga støtte til «legionen».
Meyer fikk derfor i utgangspunktet stor oppmerksomhet for sin virksomhet, men etter hvert gled det hele over, dels i parodien, dels i rene voldsorgier.
Som de fleste bevegelser av denne typen, tiltrakk også «Den nasjonale legion» til seg personer med stort behov for slåssing og voldsbruk.

Kortlevd
Som undertittelen på Emberlands bok sier, ble «Den nasjonale legion» en kortlevd affære.
Dels hang nok dette sammen med at frukthandleren med det frynsete ryktet ikke var rette mann til å lede noe som helst, men det oppsto også raskt konflikter innad i legionen.
Støttespillere trakk seg ut, og oppmerksomheten dabbet av.
Pene mennesker ville ikke bli assosiert med voldsmenn og bråkmakere.
Til tross for at Meyer og hans legion markedsførte seg som sterkt kritiske til parlamentarisme og demokrati, valgte de å stille liste ved stortingsvalget i 1927.
Det ble selvfølgelig en flopp, og deretter var legionen i realiteten ferdig.
Det skulle gå fem år før noen prøvde å stille liste med en fascistisk ideologi i bunn ved noe norsk valg. Det ble ingen suksess det heller.
Når man leser om «Den nasjonale legion» i dag, er man nødt til å få assosiasjoner også til andre bevegelser – og for den del partier - som spiller på frykt for det ukjente og på konspirasjonsteorier om skumle krefter som vil overta landet. Både kommunismen, jødedommen og islam har vært pekt ut som slike trusler.
Sånn sett er det litt oppmuntrende å lese Emberlands bok om den første, norske fascistbevegelsen. Ikke bare fordi «bevegelsen» kokte bort i kålen, men også fordi både Meyer og andre som støttet ham endte på «riktig side» den dagen fascismen virkelig kom til Norge som trampende soldater opp langs Karl Johan.

Terje Emberland
DA FASCISMEN KOM TIL NORGE
Den nasjonale legions vekst og fall, 1927 – 1928
Dreyer forlag
220 sider

Publisert i Dagen 5. november 2015

Fra politisk thriller til røverhistorie

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Eirik Wekre har spesialisert seg på å skrive thriller-romaner med handlingen lagt til mer eller mindre politiske miljøer. Han har bakgrunn som offiser og finansrådgiver, og romanene hans har blant annet tatt for seg økonomisk kriminalitet på høyt, politisk nivå.

I årets roman går han helt til topps når det gjelder det politiske. Dagen etter at den norske statsministeren er blitt felt på et kabinettsspørsmål, blir han myrdet. Dette fører til at «landet kastes ut i et bunnløst, politisk kaos», som det heter på bokas baksidetekst.
Allerede her får jeg som leser problemer. Det norske samfunnet er ikke slik det vil bli «et bunnløst, politisk kaos» av en statsministers død; selv ikke etter at den samme statsministeren har blitt felt i Stortinget. Saken som felte regjeringen hadde med politiets arbeidstidsbestemmelser å gjøre. Det skaper grunnlag for en del konspirasjonsteorier, slik det gjerne skal være i en roman av denne typen.
Spesialrådgiver Theo Hannover i Politiets sikkerhetstjeneste får ansvaret for etterforskningen, og så er man i gang.

Spillerom
Problemet med å legge denne typen fortellinger til såpass vel strukturerte miljøer som eksempelvis storting og regjering, der det finnes klare regler for omtrent hva det skal være, er at disse samme reglene gir forholdsvis lite spillerom for fantasifulle løsninger. Et fremadstormende, høyrepopulistisk opposisjonsparti, ledet av en forholdsvis ung kvinne preger den politiske debatten etter mordet på statsministeren.
Hun tripper etter å komme inn i regjering, og hennes nærmeste medarbeider i partiet, er hennes egen mor. Her kaster man nok som leser noen skjeve sideblikk til også norske partier, uten at det direkte skjemmer fortellingen.
Det gjør imidlertid det forsøket Eirik Wekre gjør når han lar det presumtivt politiske «kaos» bli forsøkt løst ved at det skrives ut nyvalg. Da forlater han også den smule realisme og troverdighet som i hvert fall denne leser forventer av en roman som er lagt til lett gjenkjennelige miljøer.
Statsministre har dødd i Norge før – det ble ikke nyvalg av den grunn.
Det har vært uoversiktlige politiske situasjoner i Norge før; det ble ikke nyvalg av det heller.
En av fordelene med den norske ordningen er at det ikke er mulig å krisemaksimere seg fram til nyvalg; det stortinget man velger er dømt til å sitte i fire år, og til å finne løsninger med den sammensetningen folket har skapt.
Det bør en roman som legger handlingen til dette miljøet ta høyde for.

Røverhistorie
Nå er det verken politiet eller det høyrepopulistiske partiet som sådan som er skurken i denne fortellingen. Det er «en fremmed makt»; jeg skal ikke røpe mer enn det. Men da har det som kunne vært anslaget til en spennende, politisk thriller for lengst sklidd over i røverhistorie som det egentlig er skrevet nokså mange av allerede, med snev både av den kalde krigen og andre historiske fenomener.
Men som underholdningslektyre er dette greit nok.

Eirik Wekre
INKOGNITO
Thriller
Gyldendal
332 sider

Publisert i Dagen 24. september 2015

Øgrim-arven

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Jobbintervjuet var av det korte slaget. Man presenterte seg og sa at man søkte jobb. Tapperisjefen på Schous Bryggeri så hardt på mannen han hadde foran seg. «Øgrim, Øgrim… Er det ikke noe kjent med det navnet?» «Du tenker kanskje på at bestefaren min var en av dem som startet Frelsesarmeen her i landet?» svarte Tron Øgrim. Han fikk jobben.

Historien er en av flere eksempler fra boka om Tron Øgrim som sier noe i hvor sterk grad den kjente AKP-eren identifiserte seg med arven fra så vel sine besteforeldre som oldeforeldre. De var alle kjente skikkelser fra Frelsesarmeens historie her i landet. Oldefar Johan Øgrim hadde ledende stillinger alt på 1890-tallet, mens bestefar Tobias hadde det samme en generasjon senere.

Arv
Tron Øgrim henviste til denne arven flere ganger. Da han møtte Aril Edvardsen til debatt i underholdningsprogrammet LørDan i mars 1991, omtalte han Tobias Øgrim som «formann i Frelsesarmeen i Sverige og Norge», og da han lot seg intervjue av Christian Borch i forbindelse med at Frelsesarmeen fikk inntektene av TV-aksjonen i 1995, snakket han varmt om bestemor Otonie, som rømte hjemmefra da hun var 16 år. Foreldrene ville hun skulle ta utdannelse og bli lærer, mens Otonie ville bli slumsøster. Hun var hans heltinne; hun var opprører, akkurat som han selv var det.
Han hadde en av sine aller siste offentlige opptredener da han holdt talen for dagen 1. mai 2004 i Langesund. I en nokså personlig tale snakket han om bestemor Otonie, som var fra Grenlandsområdet. Tilhørerne var ikke i tvil om at den sosialistiske grunnholdningen var en arv fra bestemoren, som rømte hjemmefra for å bli slumsøster i hovedstaden. Som gutt hadde Tron hørt henne fortelle om fattigdommen i Norge rundt år 1900.
Det var en tale som traff sitt publikum godt, og oppslutningen om 1. mai-arrangementet var det største på mange år.

Politikk
Ingen i neste generasjon Øgrim engasjerte seg aktivt i Frelsesarmeen, men de tok med seg noen av de samme verdiene. En nøktern livsstil var en av disse. Som tapperiarbeider på Schous bryggeri gjennom mange år var Tron Øgrim blant de få av kollegene som ikke drakk på jobb og heller ikke utviklet et alkoholproblem.
Et radikalt samfunnsengasjement var nok også en del av den øgrimske arven. I Trons tilfelle førte det til et livslangt engasjement på politikkens ytterste venstre fløy allerede tidlig på 1960-tallet. En bok om ham må nødvendigvis i hovedsak handle om det. Han regnes som en av grunnleggerne av den norske ML-bevegelsen, og som en av denne bevegelsens viktigste ideologer.
Han kalte seg kommunist og etter hvert maoist, og engasjerte seg i Sosialistisk Folkeparti allerede som tenåring. Han var med og startet partiets ungdomsorganisasjon – SUF – og senere partiet AKP (ml). Selv om han aldri hadde noen formell lederposisjon i disse organisasjonene, var han i mange år den mest toneangivende personen i dem, og den som pekte ut kursen.
Både SUF og AKP fikk en oppmerksomhet i media, i folkets bevissthet og ikke minst i folks angst som det ikke var grunnlag for. I praktisk politikk spilte verken SUF eller AKP noen som helst rolle. Det viktigste både han og bevegelsene skapte var avisa Klassekampen. Den var Tron Øgrims idé, og er i dag en meget velrennomert og viktig avis.

Klovn?
Trond Øgrim hadde en framtreden i det offentlige rom som kunne virke litt klovnete. Omslagsbildet på boka, som viser en Tron Øgrim som ser skrått bort på fotografen med tungespissen nokså langt ut av den ene munnviken, understreker dette imaget. Han var slagferdig i debatter, og med en respektløs replikk. Som da han i LørDan-programmet beskrev Aril Edvardsen som «en tjukk mann i rar dress». Dette, kombinert med at han var sjeldent upraktisk, bidro nok til befeste slike myter.
Bo Brekke mener dette i stor grad skyldtes sjenanse, og at Øgrim måtte iscenesette seg selv når han sto fram offentlig. Det høres troverdig ut. Også om hans bestefar fortelles det slike anekdoter, som at man i margen på hans prekenmanuskripter kunne finne kommentarer som «gråt litt her».

Nerd
Tron Øgrim skrev mye, men leste langt mer. Da han som ung ble bedt om å holde et foredrag om science fiction-litteratur, svarte han at han hadde ikke lest nok science fiction ennå; han hadde bare lest 700 slike bøker. Da han døde, besto biblioteket hans av 70 tusen bind; det er mer enn selv store, offentlige bibliotek har i sine hyller og magasiner.
Denne anmelder har ingen forutsetning for å vurdere mennesket Tron Øgrim, og heller ikke forfatteren av samme navn. I motsetning til så vel forfatteren av boka som flere av dem som har anmeldt den, har ikke jeg noen fortid i «rørsla». Som de aller fleste som i det hele tatt husker ham, har Tron Øgrim for meg kun vært et navn i mediene så langt tilbake som jeg kan huske.
Som mediefenomen likte jeg ham. Han hadde en frekkhet, en slagferdighet og et engasjement som jeg likte, og som jeg fortsatt liker når jeg leser om det.
Tron Øgrim døde i 2007, en måneds tid før han ville fylt 60 år. Mange har nok spurt seg hva han kunne drevet det til om han – med sine enorme ressurser – hadde valgt andre kampsaker enn revolusjon og maoisme. Det får vi aldri vite.
Det vi vet, er at det var et fyrverkeri som sluknet da den diabetesrammede Øgrim fikk det forfatteren kaller «et sukkersjokk» mens han sov.

Bo Brekke
Tron Øgrim – Det revlusjonære fyrverkeri
Aschehoug
360 sider

Publisert i Dagen 25. juni 2015

Kunstner i et totalitært system

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

At kunstnere går i tjeneste for et totalitært, politisk system, er en gammel, historisk erkjennelse. Både forfattere, musikere og skuespillere har gjort slike valg. For noen av dem ble dette valget en belastning for så vel resten av livet, som for ettermælet; for andre ble det en del av en større livserfaring. Kirsten Heiberg prøvde nok å være i den siste kategorien, men hun endte i den første. Dette avdekkes i en tykk bok som nettopp er kommet ut.

I norsk teaterhistorie er Kirsten Heiberg (1907 – 76) en nokså uinteressant skuespiller. Hun hadde et visst tilløp til suksess som kabaretartist fra 1929 og fra 1934 som filmskuespiller, først i Norge, så i Sverige og fra 1938 i Tyskland. Her ble hun etter hvert en stor stjerne. Gjennom sitt ekteskap med en tysk filmkomponist ble hun selv tysk statsborger, og ble en av propagandaminister Joseph Goebbels favoritter.

Stjerne i Tyskland
Fra 1938 til 1945 spilte hun i 13 filmer i Tyskland. Den tyske filmproduksjonen hadde i disse årene ett eneste siktemål: Å fremme det nazistiske tankegodset. Rollefigurene hennes gikk stort sett i kategoriene «vamp» og «femme fatale».
Kirsten Heiberg og hennes mann var nære venner av han som hadde ansvaret for å gjøre det tyske kulturlivet «jødefritt» og hun var øyenvitne til «Krystallnatten». Likevel prøvde hun, da hun kom tilbake til Norge tidlig på 1950-tallet etter å ha blitt skilt fra sin tyske ektemann, å framstille seg selv som antinazist og en som hadde vært uvitende om både jødeforfølgelser og annen styggedom.
Fordi hun hadde hatt tysk statsborgerskap, ble hun heller ikke straffeforfulgt for landssvik, slik andre kunstnere ble for langt mer bagatellmessige forhold.
Lenge gikk det bra. Riktignok fikk hun ikke noen oppdrag i Oslo, men Trøndelag teater engasjerte henne, og hun spilte i flere oppsetninger her. Hun var en allsidig skuespiller og fikk gode kritikker.

Sammenbruddet
Da hun på slutten av 1950-tallet fikk rollen som Anne Franks mor, i sceneversjonen av «Anne Franks dagbok», gikk det imidlertid galt. Å bli konfrontert med den sannheten hun hadde fornektet så lenge, ble for mye for henne, og hun var både beruset og full på scenen flere kvelder. Kort tid senere fikk hun beskjed om at man hadde ikke flere roller å tilby.
De siste 15 årene hennes ble nokså triste. Hun var ensom og isolert, men gjorde maksimalt ut av de få og små anledningene som bød seg. En rolle med én replikk i filmen «Broder Gabrielsen» ble en stor oppmuntring; noen sporadiske intervjuer og opptredener i NRK likeså. Livsløgnen hennes, at hun egentlig hadde vært antinazist, var i ferd med å feste seg. Det var også et stadig økende alkoholproblem.
En marsdag i 1976 ble hun funnet død i sin leilighet.

Biografien
Boka «Glamour for Goebbels. Historien om Kirsten Heiberg» er blitt en stor og omfattende bok. Denne anmelder mener nok den er blitt for stor og omfattende. Jeg har vanskelig for å se at Kirsten Heibergs skuespillerkarriere i seg selv rettferdiggjør en biografi på mer enn 500 sider.
Det som gjør henne interessant er selvsagt årene i Tyskland og hennes status som «Glamour for Goebbels». Og selv der blir det litt for mange detaljer om litt for mange filmer. Bjørn-Erik Hanssen har gjort en meget grundig jobb med å finne fram opplysninger og detaljer, men kunne kanskje ha luket vekk en del av det. Hovedfortellingen om den norske skuespilleren som ble stjerne i Tyskland, om hennes anstrengelser for å dekke over sitt svik, og om de triste årene etter at spillet raknet, hadde vært sterk nok om boka bare var halvparten så tjukk.

Bjørn-Erik Hanssen
GLAMOUR FOR GOEBBELS
Historien om Kirsten Heiberg
527 sider

Publisert i Dagen 19. februar 2015

Livet og døden på Facebook

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Vi er vant til å tenke på døden som noe av det mest definitive som finnes. De av oss som har mistet noen som sto oss nær, har vært gjennom den prosessen det er å rydde, tømme, kaste eller fordele det som er igjen etter den som er død. Det er den praktiske siden ved det. Den kan være krevende nok. Den følelsesmessige siden er ofte enda mer komplisert. Da dukker de mange følelsene og minnene opp. Det usagte, men også det man skulle ønske var usagt. Har man vært nær hverandre, er det gjerne begge deler.

I Alf Kjetil Waglermos nye ungdomsroman «Kjære søster» er det den 16 år gamle Eli Anne som hele tiden har ordet. Romanen går inn i den litterære sjangeren som kalles «brevroman». Men her går brevene bare én vei, for mottakeren, Eli Annes ett år yngre søster Amalie, er død, og brevene postes til Amalies facebookprofil. «Det eg skriv til deg, er det berre du som kan lese. Eg har vore inne på kontoen din og endra innstillingane. Om vi møtast att på den andre sida, vil eg ikkje ha noko uoppgjort med deg», skriver Eli Anne allerede i det andre brevet hun poster.

Facebook-profil
De fleste av oss som har opplevd at Facebook-venner går bort, har sett hvordan avdødes profil ofte fylles med meldinger i lang tid etter at vedkommende er gått bort. Om ikke noen sørger for at kontoen slettes, kan dette fortsette i lang tid. Noen ganger kan det gi seg bisarre utslag. Da jeg hadde lest denne boka, gikk jeg inn på kontoen til en av mine facebook-venner som døde sist høst. Hun skulle hatt fødselsdag i januar. Og der lå det en lang rekke gratulasjoner og gode ønsker for framtida…
Det sier kanskje noe om hvor overfladiske slike virtuelle vennskap kan være? For ikke å si: Hvor falske?
Foreldrene til Eli Anne og Amalie vil unngå at Amalies facebookprofil skal bli et slikt sted. De har snakket om å få slettet kontoen. Men Eli Anne er ikke helt klar for det. Da blir søsteren enda mer definitivt borte. Hun trenger tid til å bearbeide sorgen også via Facebook.

Oppgjør
Tekstene i Walgermos roman går fra 5. oktober, den dagen Amalie ville fylt 15 år, og fram til julaften. Eli Anne har tatt på seg ansvaret for å slette profilen, men i disse ukene skriver hun hver dag en tekst der hun forsøker å få på plass det usagte, og be om tilgivelse for det som ikke skulle vært sagt.
Hun skriver om vennskapet med og kjærligheten til søsteren. Hun skriver om den felles interessen de har for musikk. Hun skriver om felles venner, og hun skriver om den såre konflikten; det at de var forelsket i den samme gutten.
Den siste gang de så hverandre ble det sagt noe som ikke skulle vært sagt. Da det ringte på døren om kvelden, var det Eli Anne som åpnet – hun ville be om unnskyldning med det samme. I stedet sto presten der. Han som hadde døpt dem begge og konfirmert Eli Anne; nå ble det han som hadde begravelsen til Amalie…
Det er en var og på mange måter vakker fortelling som formidles gjennom disse Facebook-meldingene. «Pappa seier vi skal komme gjennom dette. At livet framleis er verd å leve. Men eg fekk ikkje eingong sagt farvel til deg. Eg fekk aldri gitt deg ein siste klem», skriver Eli Anne i det første brevet. Gjennom små glimt blir vi også delaktige i foreldrenes sorgarbeid.
Julaften setter Eli Anne punktum. Dialogen heretter skal foregå ved Amalies gravstein. Eli Anne håper at gullskriften på den skal ønske henne velkommen. Det betyr nok ikke at Eli Anne har «kommet over» tapet av søsteren. Det gjør hun nok aldri. Det ønsker hun sikkert ikke heller. Men hun har kanskje klart å gå et lite steg videre. En gravstein er tross alt langt mer konkret enn en profil på et sosial medium.

Alf Kjetil Waglermo
KJÆRE SØSTER
CappelenDamm
95 sider

Publisert i Dagen 12. februar 2015