Øgrim-arven

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Jobbintervjuet var av det korte slaget. Man presenterte seg og sa at man søkte jobb. Tapperisjefen på Schous Bryggeri så hardt på mannen han hadde foran seg. «Øgrim, Øgrim… Er det ikke noe kjent med det navnet?» «Du tenker kanskje på at bestefaren min var en av dem som startet Frelsesarmeen her i landet?» svarte Tron Øgrim. Han fikk jobben.

Historien er en av flere eksempler fra boka om Tron Øgrim som sier noe i hvor sterk grad den kjente AKP-eren identifiserte seg med arven fra så vel sine besteforeldre som oldeforeldre. De var alle kjente skikkelser fra Frelsesarmeens historie her i landet. Oldefar Johan Øgrim hadde ledende stillinger alt på 1890-tallet, mens bestefar Tobias hadde det samme en generasjon senere.

Arv
Tron Øgrim henviste til denne arven flere ganger. Da han møtte Aril Edvardsen til debatt i underholdningsprogrammet LørDan i mars 1991, omtalte han Tobias Øgrim som «formann i Frelsesarmeen i Sverige og Norge», og da han lot seg intervjue av Christian Borch i forbindelse med at Frelsesarmeen fikk inntektene av TV-aksjonen i 1995, snakket han varmt om bestemor Otonie, som rømte hjemmefra da hun var 16 år. Foreldrene ville hun skulle ta utdannelse og bli lærer, mens Otonie ville bli slumsøster. Hun var hans heltinne; hun var opprører, akkurat som han selv var det.
Han hadde en av sine aller siste offentlige opptredener da han holdt talen for dagen 1. mai 2004 i Langesund. I en nokså personlig tale snakket han om bestemor Otonie, som var fra Grenlandsområdet. Tilhørerne var ikke i tvil om at den sosialistiske grunnholdningen var en arv fra bestemoren, som rømte hjemmefra for å bli slumsøster i hovedstaden. Som gutt hadde Tron hørt henne fortelle om fattigdommen i Norge rundt år 1900.
Det var en tale som traff sitt publikum godt, og oppslutningen om 1. mai-arrangementet var det største på mange år.

Politikk
Ingen i neste generasjon Øgrim engasjerte seg aktivt i Frelsesarmeen, men de tok med seg noen av de samme verdiene. En nøktern livsstil var en av disse. Som tapperiarbeider på Schous bryggeri gjennom mange år var Tron Øgrim blant de få av kollegene som ikke drakk på jobb og heller ikke utviklet et alkoholproblem.
Et radikalt samfunnsengasjement var nok også en del av den øgrimske arven. I Trons tilfelle førte det til et livslangt engasjement på politikkens ytterste venstre fløy allerede tidlig på 1960-tallet. En bok om ham må nødvendigvis i hovedsak handle om det. Han regnes som en av grunnleggerne av den norske ML-bevegelsen, og som en av denne bevegelsens viktigste ideologer.
Han kalte seg kommunist og etter hvert maoist, og engasjerte seg i Sosialistisk Folkeparti allerede som tenåring. Han var med og startet partiets ungdomsorganisasjon – SUF – og senere partiet AKP (ml). Selv om han aldri hadde noen formell lederposisjon i disse organisasjonene, var han i mange år den mest toneangivende personen i dem, og den som pekte ut kursen.
Både SUF og AKP fikk en oppmerksomhet i media, i folkets bevissthet og ikke minst i folks angst som det ikke var grunnlag for. I praktisk politikk spilte verken SUF eller AKP noen som helst rolle. Det viktigste både han og bevegelsene skapte var avisa Klassekampen. Den var Tron Øgrims idé, og er i dag en meget velrennomert og viktig avis.

Klovn?
Trond Øgrim hadde en framtreden i det offentlige rom som kunne virke litt klovnete. Omslagsbildet på boka, som viser en Tron Øgrim som ser skrått bort på fotografen med tungespissen nokså langt ut av den ene munnviken, understreker dette imaget. Han var slagferdig i debatter, og med en respektløs replikk. Som da han i LørDan-programmet beskrev Aril Edvardsen som «en tjukk mann i rar dress». Dette, kombinert med at han var sjeldent upraktisk, bidro nok til befeste slike myter.
Bo Brekke mener dette i stor grad skyldtes sjenanse, og at Øgrim måtte iscenesette seg selv når han sto fram offentlig. Det høres troverdig ut. Også om hans bestefar fortelles det slike anekdoter, som at man i margen på hans prekenmanuskripter kunne finne kommentarer som «gråt litt her».

Nerd
Tron Øgrim skrev mye, men leste langt mer. Da han som ung ble bedt om å holde et foredrag om science fiction-litteratur, svarte han at han hadde ikke lest nok science fiction ennå; han hadde bare lest 700 slike bøker. Da han døde, besto biblioteket hans av 70 tusen bind; det er mer enn selv store, offentlige bibliotek har i sine hyller og magasiner.
Denne anmelder har ingen forutsetning for å vurdere mennesket Tron Øgrim, og heller ikke forfatteren av samme navn. I motsetning til så vel forfatteren av boka som flere av dem som har anmeldt den, har ikke jeg noen fortid i «rørsla». Som de aller fleste som i det hele tatt husker ham, har Tron Øgrim for meg kun vært et navn i mediene så langt tilbake som jeg kan huske.
Som mediefenomen likte jeg ham. Han hadde en frekkhet, en slagferdighet og et engasjement som jeg likte, og som jeg fortsatt liker når jeg leser om det.
Tron Øgrim døde i 2007, en måneds tid før han ville fylt 60 år. Mange har nok spurt seg hva han kunne drevet det til om han – med sine enorme ressurser – hadde valgt andre kampsaker enn revolusjon og maoisme. Det får vi aldri vite.
Det vi vet, er at det var et fyrverkeri som sluknet da den diabetesrammede Øgrim fikk det forfatteren kaller «et sukkersjokk» mens han sov.

Bo Brekke
Tron Øgrim – Det revlusjonære fyrverkeri
Aschehoug
360 sider

Publisert i Dagen 25. juni 2015