Kvinner med makt

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Fremdeles har det en viss nyhetens interesse om og når en kvinnelig stats- eller regjeringssjef utnevnes, også utover den interesse enhver ny maktovertakelse har uansett. Særlig gjelder det i de tilfeller der kvinnen som utnevnes er «første kvinne» i sin posisjon. Med boka «Maktens kvinner» gir tidligere lagtingspresident Torild Skard en oversikt over de i alt 73 kvinnene som har vært i slike posisjoner i løpet av 50-årsperioden fra 1960 til 2010.

At tallet kvinnelige presidenter og statsministere i verden ble 73 i løpet av disse 50 årene, vekker to reaksjoner hos denne leser. Den ene: Er det virkelig såpass mange? Den andre: Er det faktisk ikke fler? Likevel er det nok den første reaksjonen som ligger lengst framme. Det skyldes rett og slett at det er mange av dem jeg ikke har festet meg spesielt sterkt ved, til tross for jeg oppfatter meg som en rimelig oppegående observatør til så vel nasjonal som internasjonal politikk. Men noen av dem satt nok ved makten i forholdsvis kort tid, og ikke alle landene ligger like langt framme i den internasjonale nyhetsdekningen. Antallet er 73 – såpass mange.
Antallet er som sagt 73 – flere er det ikke. Tar man Norge som eksempel, har det vært 12 statsministre i den samme 50-årsperioden her i landet. Bare én av disse har vært en kvinne, selv om hun dannet i alt tre regjeringer. Men også noen av mennene har ledet flere regjeringer.
Når presidentvalget i Island i 1980 vakte så stor, internasjonal oppmerksomhet, var det selvsagt ikke fordi et lite land langt ute i havet fikk nytt statsoverhode, men fordi det nye statsoverhodet var en kvinne. Da samme land fikk en kvinnelig statsminister i 2009, var det ikke statsministerens kjønn som fikk oppmerksomhet, men hennes legning som lesbisk.

«Eneste mannfolk»
Da Golda Meir ble statsminister i Israel i 1969, hadde hun vært en del av det israelske maktapparatet i mange år, blant annet som utenriksminister. Hun var blitt omtalt som «det eneste mannfolket i regjeringen»; en betegnelse som kan oppfattes både som en honnør og sjikane. Selv var hun både gammel og syk da hun nådde toppen, og ble statsminister fordi han som hadde posten døde brått. Men hun ledet sitt land gjennom tre og et halvt år i en vanskelig tid. Betegnelsen «eneste mannfolk» er også blitt brukt om både Margaret Thatcher og Indira Gandhi – slike tabloide karakteristikker har en viss smitte-effekt i seg, og kan fort bli oppbrukt.
Det er interessant å merke seg at når verdens første, kvinnelige statsminister kom til makten i 1960, skjedde ikke det i et land med lang tradisjon for likestillingsarbeid og kvinnekamp. Det skjedde i et asiatisk land som bare et tiår før hadde vunnet sin selvstendighet fra en kolonimakt. Solomon Bandaranike, hadde vunnet valget i 1959 og blitt statsminister i det som den gang het Ceylon. Året etter ble han myrdet, og hans enke Sirimavo Bandaranike etterfulgte ham. Hun hadde ingen politisk erfaring; hun var kone og mor, men ble en viktig person i landets historie og satt som statsminister i tre perioder over til sammen 18 år. I den siste perioden var det hennes egen datter som var landets president, og den som utnevnte henne.
Sirimavo Bandaranike er ikke den eneste som har kommet til makten i kraft av å være enke. Isabella Peron ble president i Argentina i 1974, da hennes mye eldre mann, Juan Peron, døde. Men bare et års tid senere ble Sør-Amerikas første, kvinnelige statssjef avsatt av de militære, og et mangeårig diktatur ble innledet.

Veier til makten
Det er altså ikke bare vestlige demokratier som har hatt kvinnelige presidenter eller statsministre i de 50 årene som dekkes av Torild Skards omfattende, grundige og detaljrike bok. Det har vært flere veier til makten for disse kvinnene – enkestanden er allerede nevnt. Andre har vært døtre, mens andre igjen er blitt utnevnt av mannlige diktatorer. Men for de aller fleste har det vært forholdsvis regulære, politiske prosesser som har ført dem til den posten de hadde i kortere eller lengre tid.
Noen er blitt ikoner, andre huskes knapt. Hvem husker for eksempel at Portugal fikk sin første kvinnelige statsminister i 1979 («to år før Gro»), eller at Malta fikk det samme i 1982? Eller at det daværende Øst-Tyskland fikk en kvinne som statsminister i 1990 – den siste i en stat i full oppløsning?
På langt nær alle disse kvinnelige statslederne bidro til å endre nevneverdig på sine lands syn på kvinnelig, politisk lederskap. Her står nok Gro Harlem Brundtland i særklasse med sin «kvinneregjering» fra 1986. Margaret Thatcher bidro snarere i negativ forstand, tro mot sin oppfatning om at dyktighet og kun det skulle føre til betrodde stillinger.
Torild Skard har en fortid som stortingsrepresentant og lagtingspresident for SV. Men i denne boka er det snarere forskeren Skard man møter, enn politikeren. Boka presenterer leseren for en lang rekke spennende kvinneskikkelser og politiske skjebner; noen blir det kanskje i meste laget med detaljer, men så er ikke en slik bok koselesing; den er et oppslagsverk med et godt noteapparat – ikke for detaljert! - og et bra register. Det er en bok for den som er interessert i internasjonal, politisk historie i sin alminnelighet og kvinners plass i denne i særdeleshet.

Torild Skard
MAKTENS KVINNER
Verdens kvinnelige presidenter og statsministere 1960 – 2010
Universitetsforlaget
538 sider

En kjærlighetserklæring

Av Nils-Petter Enstad

Det er skrevet mye om den smerten det innebærer at noen man er glad i blir «borte» for en i det som gjerne kalles «demens»: Ressurssterke, oppgående mennesker som visner vekk mentalt, åndelig og intellektuelt. Forfatteren Bente Bratlund har valgt å gjøre det annerledes i boka hun har skrevet om sin egen mor og hennes sykdom.

Boka heter «Du lærte meg kjærlighet» og er blitt en liten, vakker bok som det er både godt og vondt å lese. Den korte og poengterte tekst har alltid vært Bente Bratlunds form.
Det finnes mange utsagn om morshjertet og morskjærligheten i de ulike kulturene. Bibelen gir flere slike referanser («Glemmer vel en mor sitt diende barn…?»), men også i mytologien finner man dette motivet. At motivet står så sterkt, tyder på at det handler mer om empiri enn mytologi. Det faktum at det finnes mødre som ikke har holdt mål, endrer ikke på dette.
Bente Bratlund bruker pelikanen som et bilde på sin mor: «Slik pelikanen hakker blod av sitt eget bryst for barna sine, ville du ha ofra alt for meg. Du var den som alltid var der», skriver hun.
Det er selvsagt ikke bare idyll. En dag ved sjøen; en stille formiddag mens alle andre er opptatt. Men dagen tar slutt. «Jeg kaster et siste blikk utover vannet. Et øyeblikk er det som en sorg vil lamme meg. Smerten over det som er forbi. Men jeg smiler til deg og får deg med opp på stien, mot bilen.»
Boka er en eneste, lang monolog der datteren forteller om mange små opplevelser med sin demente mor. Om dette er en roman eller et essay er jeg faktisk usikker på. Det kan være begge deler. Men først og sist er det en bok – kall det gjerne en fortelling – om den kjærligheten som ikke blir borte, selv om minnet forsvinner, selv om språket forsvinner. For ennå fins de, møtestedene. «Aldri hadde jeg vel kunnet forestille meg dette. At også det vonde kunne være en gave. Det du var, er der, i alt det som er. Mor, du lærte meg kjærlighet.»
Slik slutter boka – en bok det var smertelig godt å lese.

Bente Bratlund
DU LÆRTE MEG KJÆRLIGHET
Epiphany Bøker
69 sider

Bål og brann

Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE

I løpet av knapt 100 år, fra 1593 til 1695, ble 126 personer, de fleste kvinner, brent på bål i de nordligste delene av Norge, anklaget og dømt for «hekseri». Dette gjør Nord-Norge til en av «verstingene» i hekseprosessenes tragiske historie; en historie som skal ha kostet omkring 40 tusen mennesker livet over hele Europa over et tidsspenn på omkring 300 år. Dette er tema for Aino Bassos roman «Inn i elden» (Samlaget).

Det har vært oppmerksomhet rundt hekseprosessene, både i litteraturen og i populærkulturen. Operaen «Which which» er bare ett eksempel på dette, selv om debatten rundt denne på mange måter ble som en hekseprosess i seg selv. Den mest kjente hekseprosessen var den mot Anna Pedersdatter i Bergen i 1590. Hun var enke etter presten Peder Absalom Beyer, og en kjent størrelse i samtiden. Den siste heksebrenningen i Norge skjedde i Kvæfjord i Sør-Troms i 1695. Da ble Johanne Nilsdatter brent på bålet. I alt 87 norske og åtte samiske kvinner ble brent som hekser i den perioden som er nevnt tidligere.
Det har vært skrevet mye om hvem disse heksene var. Ofte var det eldre, ensomme kvinner med en uvant, kanskje skremmende adferd. Mange av dem var såkalte «kloke koner» med kunnskaper om naturens legemidler som var nyttige, men samtidig skremmende for mennesker med liten boklig kunnskap, og dessuten mye overtro. Men det var også yngre kvinner som endte på bålet, helt ned til det vi i dag ville tenke på som tenåringer.

Paralleller
Aina Bassos roman er fortellingen om to unge kvinner – jenter – med svært forskjellige utgangspunkt, men som møtes under dramatiske omstendigheter. Begge er 15 år gamle. Dorthe er en rikmannsdatter fra København mens Elens mor er en «klok kone» fra Finnmark. Dorthe blir giftet bort til den mye eldre Johann Beyer. Han er utnevnt av den dansk-norske kongen til lensherre på Vardøhus, og etter bryllupet går ferden nordover.
Elen bor sammen med moren sin, Marja. Noen far har hun aldri kjent, og moren får stadig nye barn med nye menn, men Elen er den eneste som lever opp. Folk oppsøker gjerne Marja når noe står på og de trenger hjelp. Marja føler at de kunnskapene hun har fått, forplikter henne, men samtidig er dette et høyt spill. For hva om en av dem som kommer til henne i neste omgang henvender seg til øvrigheten? Da framstår hjelpen plutselig som trolldomskunst.
Det må ha krevd mye mot å gi den typen hjelp som kloke koner var i stand til, samtidig som heksehysteriet var så høyt som det var. Marja blir da også satt i arresten, anklaget for trolldomskunst.
Så kommer Dorthe og Elen i kontakt med hverandre. Dorthe er blitt gravid. I en krise i svangerskapet er Elen den som berger både mor og barn ved å stanse den ukontrollerte blødningen.
Og så kan man jo tenke seg resten…

Skjebner
Det er to kvinneskjebner som presenteres i fortellingene om Dorthe og Elen. Begge blir ofre; den ene for overtro og religiøs fanatisme, den andre for konvensjoner og forventninger. Både Dorthe og mannen hennes innser at Elen har berget Dorthes liv. Men det hjelper ikke når det kommer til stykket.
«Inn i elden» markedsføres som en ungdomsroman. Det er den nok også, med all den tragedie og dramatikk som er lagt inn i fortellingen. Det er en fortelling med mye smerte i seg, samtidig som den er godt skrevet, på et vakkert nynorsk, og stramt og godt komponert. Fortellingens styrke ligger ikke i eventuelle uventede vendinger, men tvert om i det dystre og forutsigbare i handlingen.

Aina Basso
INN I ELDEN
Roman
Samlaget
221 sider

Publisert i Dagen 25. juli 2012

Dødens språk

Av Nils-Petter Enstad

«Gravskrifter» er et velkjent fenomen i kulturhistorien. Dikteren Johan Herman Wessel (1742 – 1785) huskes først og fremst for et knippe slike: Korte, muntre og poengterte. Ikke minst gjelder detden han skrev over seg selv, og som slutter med at «han ingenting bestille gad/til sist han ga ei heller leve». Skikken er ikke blitt borte, og det er mange typer sinnsstemning som kommer til uttrykk i disse inskripsjonene. Dette blir behandlet i en ny bok.

I boka «Gravskrifter» har skribenten og oversetteren Bjørn O. Moen studert gravskrifter gjennom 200 år og oppsummert sineobservasjoner og refleksjoner i et essay. Gravskriftene spenner vidt, fra fromme, himmelvendte betraktninger til de mer humoristiske. Som denne: «Fotballer gøy»; det finnes jo de som mener det…

De eldste gravskriftene har, naturlig nok, en kristen forankring. Det er tekster om det himmelske håpet, salmestrofer, bibelvers eller henvisninger til håpet om gjensyn. Slike tekster finner manogså på forholdsvis nye gravsteiner, mens tekster fra Koranen og mernyreligiøse henvisninger er et forholdsvis nytt fenomen på norske kirkegårder. Langt de fleste eksemplene i boken er hentet fragravsteiner fra forrige og nåværende århundre, og i sine refleksjoner viserforfatteren hvordan inskripsjonene ikke bare er uttrykk for respekt, savn, sorg og forhåpning, men også forteller om samfunn i utvikling og forandring, sosialt, politisk, religiøst, kulturelt. Selv om tradisjonene veier tungt, er dagens gravskrifter mindre ensartete enn tidligere; de er flerkulturelle oguttrykk for et stadig mer sekulært samfunn.

Gravskrifter er mer enn mange andre ytringer «hugget i stein» - de blir stående så lenge gravsteinen står. Innskriften kan derfor noen ganger bli den endelige oppsummering av et liv. I blant kan det være snakk om en hel cv. Det finnes også eksempler på det forfatteren kaller «polemiske gravskrifter». Som denne: «Døde av sorg for sine barn. Vi føler han ble diskriminert». Innskriften gjelder en mann med et asiatisk navn som døde i2002 i en alder av 49 år.

Forfatteren har gjort en omfattende research på sinekirkegårdsvandringer, der han har notert ned gravskrifter og gjort sinerefleksjoner. Til tross for et dystert tema, er det mye humor i dette essayet. Boka ville nok likevel stått seg på en bedre redigering og systematisering av de ulike kategoriene gravskrifter.

Bjørn M. Moen
GRAVSKRIFTER
Essay
Communicato forlag


Publisert i Dagen 21. juni 2012

Barnebok om følsomt tema

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det lå en melding til meg på Facebook: «NN har oppført deg som sin far». NN er min tredje sønn – gutten som kom inn i vår familie da han var ni år og har vært en del av den siden. Han bruker fornavn når han snakket til meg, men sier «fatter’n» når han snakker om meg. Og barna hans kaller meg farfar. Det er med denne personlige ballasten jeg tar for meg den vesle boka «Cornelia flytter i fosterhjem» som er kommet ut på Liv Forlag. Den formidler en fortelling som blir mer og mer aktuell for stadig flere, både barn og voksne.

Det er fortellingen om fire år gamle Cornelia som bor alene med mammaen sin. Men mamma sover så mye,og da må Cornelia klare seg selv. Så dukker barnevernsarbeideren Tina opp, og hun forteller at fordi mamma er syk i følelsene sine (det er ordene hun bruker), skal Cornelia bo hos Lisa og Morten, og med barna deres, William ogRebecca. Mamma kan ikke ta seg av henne.
Fortellingen ses hele tida fra fireåringens perspektiv. Derfor står det ingenting om de prosessene somskjer i forkant av en omsorgsovertakelse og beslutningen blir tatt om å flytte et barn i fosterhjem. Cornelia stilles bare overfor et fullbyrdet faktum, men overgangen gjøres så smidig som mulig, med besøk og muligheter til å bli kjent.
Fortellingen om Cornelia er nok på mange måter en solskinnsfortelling om det å flytte i fosterhjem. Hun er en klok, liten fireåring, og har en klok mor som samarbeider med barnevernet. Mamma forstår selv at hun ikke kan ta seg av Cornelia så godt som hun både trenger og fortjener. Heldigvis finnes det slike fortellinger og det finnes foreldre som innser hva som er til det beste for barnet, så smertefullt det er.
Boka om Cornelia er skrevet med tanke på andre barn i samme situasjon og som er mellom to og fem år. Forfatteren, Ritva Fyhn-Pettersen har selv erfaring som beredskapsmor, ogda barnet hun hadde tatt ansvar for skulle flyttes videre til et mer permanent fosterhjem, trålet hun bibliotekene for å finne en bok som kunne si noe om dette. Men hun fant bare bøker som fokuserte på det som kunne være vanskelig og negativt i slike prosesser. Derfor skrev hun denne fortellingen, for å hjelpe sitt eget beredskapsbarn til å forstå det som skulle skje.
Det er bra at det kommer en slik bok. Antallet norske barn i fosterhjem har økt dramatisk. Fra 1970 til 2010 ble antallet noe nær firedoblet og var i 2010 på 9200 barn. Det er mange enkeltskjebner. Boka bør være obligatorisk ved alle barnevernskontorer i landet. De enkle, men gode tegningene i boka forsterker følelsen av at dette eren fortelling som henvender seg til dem den handler om: Barna selv.

Ritva Fyhn-Pettersen:
CORNELIA FLYTTER I FOSTERHJEM
Tegninger ved Mette Fyhn
Liv Forlag
30 sider

Kr. 198,oo

Publisert i Dagen torsdag 31. mai 2012

EN SOSIALDEMOKRATIETS MACHIAVELLI

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE

Hans karriere som aktivt, utøvende politiker varte bare i åtte år, men likevel er det knapt noen enkeltperson som har en så stor, sterk og langvarig politisk innflytelse som "høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge" (som han gjerne ble omtalt som). Han var det norske sosialdemokratiets Machiavelli i det 20. århundre. En mann med makt og innflytelse, og med den selvbevissthet det gir å kunne være en politisk nøkkelfigur uten noen gang å behøve å stå til ansvar overfor sine velgere. Selvfølgelig må biografien over en slik mann bli på nærmere 900 sider!

Han kunne beordre at rutefly ble holdt tilbake for at han skulle rekke det. Han kunne som styreleder i Statoil fortelle landets industriminister rett opp i ansiktet at det ville nok være enklere å finne en ny statsråd enn en ny styreleder. Han kunne enten ignorere eller belære granskningskommisjoner nedsatt av Stortinget. Han hadde alle de karaktertrekk som kjennetegner den maktfullkomne kulissespiller – ikke minst arrogansen som gjerne ligger til en slik rolle.

POLITIKER
Han kom inn i rikspolitikken som et slags vidunderbarn. Akkurat fylt 30 år ble han først statssekretær hos statsminister Einar Gerhardsen i hans første regjering, for noen måneder senere å bli forsvarsminister i Gerhardsens partiregjering. Det ble en turbulent tid, med mange konflikter mellom de fagmilitære miljøene på den ene siden, og den politiske ledelsen på den andre. Etter nesten sju år som forsvarsminister, gikk han inn i stilling som rådgiver på partikontoret. Da han begynte å bygge opp sin egen advokatforetning et par år senere, beholdt han kontoret på Youngstorget. Dette kontorfellesskapet mellom Hauges private firma og Arbeiderpartiet sier mye om hva slags politisk edderkopprolle han etter hvert hadde fått, og som skulle få utvikle seg.
Da Einar Gerhardsen avløste Oscar Torp som statsminister i januar 1955, gikk Hauge inn i regjeringen som justisminister, men trakk seg igjen alt i november samme år, etter å ha fått stortingsflertallet mot seg i en sak som var viktig både juridisk og prinsipiell, og som gikk på forholdet mellom storting, regjering og domstolene. Som jurist kunne han ikke godta at stortingsflertallet bare feide en dom i høyesterett til side.

STYREVERV
Jens Christian Hauge satt i en rekke av de viktigste styrene her i landet, og var som regel formann i samtlige av dem. Det være seg Nasjonalteateret eller Statoil, SAS, Kongberg Våpenfabrikk eller Raufoss Ammunisjonsfabrikk. Dette var strategisk viktige posisjoner som ga langt større makt og innflytelse enn noen statsrådspost kunne gi. Å la seg velge til Stortinget ser han ikke til å ha vurdert en gang.
Det som la grunnlaget for denne enestående maktposisjonen, var selvsagt den nøkkelrolle Hauge hadde hatt under krigen, som Hjemmefrontens leder. I denne posisjonen var han med og godkjente så vel sabotasjeaksjoner som likvideringer. Det må også ha vært i denne posisjonen han la til seg en lederstil som fungerer godt i en krigssituasjon, men som er utålelig i et demokrati. Hadde det ikke vært fordi han hadde statsministerens både øre og tillit, ville han eksempelvis aldri blitt sittende i seks og et halvt år som forsvarsminister, mens den ene forsvarssjefen etter den andre trakk seg fra stillingen i protest mot statsråden. Og de forsvarssjefene man snakker om her, var ikke skrivebordsstrateger – de hadde alle kjempet i den samme krigen som Hauge, om enn som militære.

BIOGRAFI
Det har vært skrevet bøker om Jens Christian Hauge før. Sist høst kom imidlertid det verket som trolig vil bli stående som boka med stor b: "Jens Chr. Hauge – fullt og helt", skrevet av Olav Njølstad. Med sine nesten 900 sider, der 160 av dem er noter, henvisninger og litteraturliste, kan boka trygt kalles en murstein.
Det er en enorm informasjonsmengde i den. Alt virker kanskje ikke like relevant; da boka kom ut var det en viss debatt om det var nødvendig å brukes såpass mye plass på alle pikehistoriene hans. Da han var sensor ved juridisk fakultet ble det fleipet med at han inngikk i pensum for de kvinnelige jusstudentene.
Han var en av de nasjonale strategene i gjenoppbyggingen etter krigen. Det er uråd å si om man noen ganger kan få "målt" hans innflytelse og beskrevet denne på en fornuftig måte. I et moderne demokrati vil det trolig være verken plass til, behov for eller mulighet for ett enkelt menneske å få en slik makt. Det skal vi trolig være glad for.
I 2015 vil det være 100 år siden Jens Christian Hauge ble født. Det vil være en passende anledning til å gjøre en ny analyse av det forrige århundres norske utgave av sosialdemokratiets Machiavelli. I dette arbeidet vil Olav Njølstads grundige, velskrevne og detaljrike biografi utgjøre en hjørnestein.

Olav Njølstad
JENS CHR. HAUGE – FULLT OG HELT
Aschehoug

Tidligere publisert i Magasinet Kristne Arbeidere

Festskrift til "En enkel mann fra landet"

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Da Kåre Gjønnes ble pensjonert som fylkesmann i Sør-Trøndelag sist sommer, ga Snøfugl Forlag ut boka ”En enkel mann fra landet. Festskrift til Kåre Gjønnes”. Mandag 30. januar fylte den tidligere fylkesmannen, statsråden, stortingsrepresentanten og ordføreren 70 år.

Tittelen på festskriftet er slik Kåre Gjønnes ofte omtaler seg selv. Men det er et velkjent, historisk faktum at ”enkle menn fra landet” ofte representerer langt flere ressurser, refleksjon og handlekraft enn man umiddelbart tenker. Dette gjelder også for Kåre Gjønnes.

Medarbeidere
Festskriftet er redigert av personer som har vært Kåre Gjønnes sine medarbeidere i fylkesmannsembetet, blant annet Brit Skjelbred, som også var hans politiske rådgiver som landbruksminister i Sentrumsregjeringen. Blant bidragsyterne finner man tidligere statsråder som Anne Enger og Bjørn Tore Godal, og selvsagt tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.

Seks bolker
Boka er delt inn i seks bolker som presenterer ulike sider ved Kåre Gjønnes og hans samfunnsinnsats: Ordfører, stortingsmann (som det står i boka!), landbruksminister og fylkesmann. Dessuten et kapittel om brobyggeren Kåre Gjønnes; lederen for Gjønnes-utvalget som så på forholdet mellom stat og kirke. Ett av medlemmene i dette utvalget var Bente Sandvig fra Humanetisk Forbund, og hun er også blant bidragsyterne til boka.
De ulike bidragene gir et til sammen et godt bilde av politikeren, embetsmannen og – ikke minst – hedersmannen Kåre Gjønnes.

Flere forfattere:
EN ENKEL MANN FRA LANDET
Festskrift til Kåre Gjønnes
Snøfugl Forlag
224 sider
Kr. 240,oo

Nøkternt om religiøse randgrupper

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE


En digresjon først: For 40 år siden kom jeg tilfeldigvis over ei bok i en bergensk bokhandel. Den het «Sekter i søkelyset» og var skrevet av bibelskolelærer S. Anker Goli. Den ble kjøpt og lest den gang, og er også blitt lest flere ganger siden. Senest for noen dager siden oppdaget jeg at den fremdeles står i bokhylla mi. «Sektene» boka omtaler var, om jeg husker rett, mormonkirken, adventistene, Jehovas Vitner og Smiths venner. Noen betydelig fagbok er den ikke, bibelskolelærerens snart 50 år gamle verk, men for denne leser vakte den i det minste en stor interesse for faget konfesjonskunnskap, både når det gjelder de klassiske, kristne kirkesamfunn, de som er av nyere dato, de som er i kristendommens randsoner og de som uten tvil befinner seg på utsiden av kristen tanke- og trosmønster.

Blant høstens utgivelser er en bok som er i fjern slekt med den jeg tilfeldigvis snublet over for 40 år siden. Boka heter «Sekter», er skrevet av folkloristen Audhild Skoglund og gitt ut på Humanist Forlag. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde hørt forfatteren intervjuet om boka i NRK, ville jeg nok ikke reflektert på å lese den. Inntrykket av forlaget som utgiver av stort sett humanetisk oppbyggelseslitteratur til indre bekreftelse har sittet langt inne. Dette inntrykket rokker utgivelsen av Skoglunds bok ettertrykkelig ved. Dette er faktisk den mest balanserte framstilling av religiøse randfenomener jeg kan huske å ha lest på norsk. Ikke minst er Skoglunds oppgjør med den tradisjonelle og ukritiske bruken av sektbegrepet betimelig og god. Det skal faktisk mer til for å bli definert som «sekt» enn at man ikke er direkte mainstram.

Bredt perspektiv
Audhild Skoglund har lagt an et bredt, internasjonalt perspektiv på sin analyse, der hun tar for seg religiøse retninger som spenner fra Moon-sekten og scientologene til Hare Krishna og satanister. Det er grupper der man deler alt likt, grupper som mediterer, grupper der man praktiserer fri sex og grupper som ikke har sex i det hele tatt. Det er mye apokalyptikk ute og går, fra varsler om en snarlig dommedag, via de som venter på UFO-er fra verdensrommet til de som begår kollektivt selvmord.
At mange av disse gruppene har oppstått i USA skal vel ikke overraske noen. Det ligger nesten i den amerikanske arven. Mye av innvandringen til USA fra Europa hadde nettopp en religiøs bakgrunn, selv om det selvsagt er lang vei fra Pilegrimsfedrene og Kleng Peerson til Folkets Tempel.
I motsetning til boka jeg nevnte innledningsvis, opererer ikke Audhild Skoglund med noen fasit, og flagger ikke noen om hva hennes eget religiøse ståsted er – eller om hun har et slikt. I stedet gir hun en til dels meget kritisk vurdering av en del av de tiltakene som er blitt satt i gang i enkelte land, der både myndigheter og pårørende iverksetter tiltak som har til formål å «redde» dem som er blitt med i slike grupper. Ikke minst er hun kritisk til den praksis med rene kidnappinger og påfølgende «deprogrammering» som har vært en del av opplegget ved flere av dem; altså en form for «omvendt hjernevask». Slik jeg leser Skoglund, betrakter hun dette som et overgrep, en analyse jeg langt på vei deler. Å gjøre godt et overgrep med et nytt overgrep er etisk betenkelig, for å si det forsiktig.

Norske forhold
I siste del av boka forteller hun om sine egne erfaringer som medarbeider i et offentlig finansiert prosjekt for å kartlegge overgrep mot barn i sekter, knyttet til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Blant oppgavene var å intervjue avhoppere fra sekter og skrive en rapport til Barne- og likestillingsdepartementet i samarbeid med det kristne Institutt for sjelesorg. Hun beskriver framdriften i prosjektet som dilettantisk, useriøs og sprikende, der rapporten ble «omskrevet over flere måneder av ulike personer som klarte å misforstå en god del, føye til egne «refleksjoner»» (med andre ord synsing) og fylle på med «skrekkeksempler fra en avhopperbok». Som leser sitter man med en følelse av at her hadde man bestemt seg for konklusjonen, og så var det om å gjøre å finne data som kunne bekrefte denne.
Skoglunds bok kunne nok vært bedre og strammere redigert; det er en del ting som sies flere ganger og det er og blir tungvint å måtte bla til i et noteapparat bakerst i boka – særlig når det er såpass mange noter som i denne. Men innholdsmessig er det mye interessant i boka. Ikke minst gjelder dette for konklusjonen i boka, som er en formaning til myndighetene om å vise nøkternhet om eller når det kreves inngripen mot religiøs utfoldelse utenfor samfunnets hovedstrøm.

Audhild Skoglund
SEKTER
Humanist Forlag
310 sider

Avis og parti

Av Nils-Petter Enstad

I løpet av forrige vår kom tre bøker som både til sammen og hver for seg presenterer det man må kunne kalle den politiske venstresidens historie i etterkrigs-Norge. Det er historien til to aviser og – langt på vei – også to politiske partier. Både avisene og partiene bidro til å endre den historiske utvikling og den politiske debatten her i landet.

De tre bøkene er, for å ta dem i historisk, kronologisk rekkefølge, en om avisa Orientering, en om Sosialistisk Venstreparti og en om avisa Klassekampen. Selv om de formelle båndene mellom de to avisene og de to partiene har variert litt, assosieres de med hverandre. Si ”Orientering” og de fleste vil tenke på Sosialistisk Folkeparti, si ”Klassekampen” og de fleste vil tenke på Arbeidernes Kommunistparti; det som i dag heter Rødt.

År null
Fredsdagene i mai 1945 ble på mange måter oppfattet et slags ”år null”. Det tok imidlertid ikke mange dagene før frontene var de kjente, gamle. Men stortingsvalget det året endret på dette. Med 76 av 150 stortingsrepresentanter fikk Arbeiderpartiet rent flertall. På toppen av dette kom 11 representanter for Kommunistpartiet. Fire år senere erobret Arbeiderpartiet ni av de 11 plassene kommunistpartiet hadde hatt, og kom inn med 85 representanter, mens de fire ”borgerlige” partiene fikk 65 mandat til sammen. Dette ble innledningen til en periode i Arbeiderpartiets historie som man i ettertid neppe er spesielt stolt av: En periode med liten og ingen høyde for avvikende meninger, spesielt når det gjaldt sikkerhetspolitikken. Dette var i ”den kalde krigens tid”, og tusenvis av nordmenn var gjenstand for ulovlig overvåking fra myndighetenes side uten annen årsak enn at de hadde en annen oppfatning av ting enn det som var politisk gangbart.
Kommunistpartiet var altfor opptatt av å ødelegge seg selv innenfra til de kunne representere noen slagkraftig eller troverdig opposisjon fra venstre. I denne perioden oppsto så det som senere ble kalt ”Orienteringskretsen”; fagforeningsfolk, studenter, intellektuelle og politisk engasjerte mennesker som nok kunne være naive i sine analyser, men som burde ha sin selvfølgelige plass i et demokratisk samfunn med grunnlovsfestet ytringsfrihet. Navnet fikk de fordi aksen mye av virksomheten dreide seg rundt var en liten avis som i første omgang kom hver 14. dag, senere hver uke: Orientering. Den begynte å komme ut i 1953 og holdt det gående i 22 år.
Avisa Orientering har fremdeles en slags ikonstatus i manges bevissthet. Avisas viktigste funksjon var at her kom meninger til uttrykk som ingen andre aviser ville slippe til. Finn Gustavsen - som preget avisa gjennom nær sagt hele dens historie - skriver i sine memoarer at Orientering ikke bare var en avis – den skulle ”ritas för evigheten”. Det er ingen dårlig analyse. Avisas årganger er en dokumentasjon på et debattklima som førte til – og måtte føre til – at det i 1961 dukket opp et nytt parti på Stortinget, nemlig Sosialistisk Folkeparti, eller bare SF. Om den samme ikonstatusen er fortjent for avisproduktet Orientering, er kanskje mer usikkert. I boka ”Orientering – rebellenes avis” skriver medieforskeren Birgitte Kjos Fonn den spennende historien om denne avisa, fra det første prøvenummeret i 1952 og fram til det siste i 1975.

148 mot 2
Ved valget i 1961 fikk SF to mandater, ett fra Oslo og ett fra Nordland. I sine memoarer skriver Finn Gustavsen at i denne perioden var det bare disse to som representerte noen opposisjon i Stortinget. 148 for og 2 mot var et vanlig resultat av voteringene i Tinget, hevder han. Igjen en analyse som kan ha mye for seg. Det var en viss idyll blant partiene på Stortinget. Heller ikke i dag er enstemmige voteringer noe særsyn. Men SF representerte noe nytt og radikalt i den politiske debatten. I perioden 1961-65 satt partiet dessuten i en meget gunstig vippeposisjon. Den benyttet man egentlig bare to ganger, nemlig i forbindelse med Kings Bay-saken i august 1963 og da Lyng-regjeringen ble felt tre uker senere. Dette har da også gitt tittelen til Frank Rossaviks partihistorie: ”SV – Fra Kings Bay til Kongens bord”.
Boka om SV og boka om Orientering supplerer hverandre og gir til sammen en spennende framstilling av en politisk bevegelse som har betydd mer for den politiske debatten i Norge enn størrelse og oppslutning skulle tilsi. Sånn sett er det ikke unaturlig å sammenlikne SF/SV sin rolle med den KrF har hatt.

Sykle på vannet
En avis som også har fått ikonstatus, er Klassekampen. I dag er dette en av landets viktigste aviser, både som kulturavis og debattavis. Det som begynte nærmest som en stensil i februar 1969, er i dag både en opplagssuksess og et høyverdig avisprodukt både grafisk og redaksjonelt. Det som begynte som et organ så rettroende at Vakttårnet bleknet i sammenligning, er blitt en raus avis der meninger av alle slag slipper til i spaltene. Blant de faste spaltistene finner man både en katolsk pater og en tidligere sjefredaktør i Vårt Land som dertil har vært leder for Kirkerådet.
Klassekampen begynte som et dugnadsprosjekt i et miljø med ståldisiplin. Hvor sterk kustus man hadde på medarbeiderne bekreftes av historien – som faktisk er sann! – om en kvinnelig medarbeider som søkte om tillatelse til å bli gravid.
Alf Skjeseth, som har fulgt Klassekampen gjennom mange år, har skrevet en bok som trolig er den morsomste bedriftshistorien som er gitt på norsk noen gang. Boka heter ”Sykle på vatnet – historien om Klassekampen”; en tittel som forteller at dette ikke bare var et dugnadsprosjekt, men et trosprosjekt.
Apropos trosprosjekt: Som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole tidlig på 1970-tallet sto jeg ofte i den daværende Østbanehallen og solgte Krigsropet. Som regel hadde jeg en kollega stående vis á vis; det var enten en eldre mann som solgte Vakttårnet eller ei ung jente som solgte Klassekampen. Jeg hadde nok mest sans for sistnevnte, og ved en anledning foreslo jeg at vi skulle bytte blad. Vi gjorde det. Trolig ble ingen av oss omvendt gjennom dette bladbyttet, men i ettertid har jeg tenkt at vi hadde begge noe vi brant for – noe vi trodde på.

Birgitte Kjos Fonn:
ORIENTERING – REBELLENES AVIS
Pax Forlag

Frank Rossavik:
SV – FRA KINGS BAY TIL KONGENS BORD
Spartacus Forlag

Alf Skjeseth:
SYKLE PÅ VATNET – HISTORIA OM KLASSEKAMPEN
Det norske samlaget

Publisert i Kristne Arbeidere nr. 1 - 2012