Da Sigrid Undset ble tatt opp i den romersk-katolske kirke i 1924, var det den mest offentlige kristne omvendelse som har foregått her i landet. Reaksjonene var enorme, og forsøkene på å "forklare" den kjente dikterens valg var mange. Ett av dem gikk ut på at det måtte vel ende slik, etter at hun hadde skrevet de tre bindene om Kristin Lavransdatter. Selv sa Sigrid Undset at "Gud hentet meg inn fra utmarken", og i en forholdsvis ny, stor og grundig biografi om vår store forfatterinne, dokumenterer Sigrun Slapgard at Sigrid Undsets vei til troen var en svært lang intellektuell og kulturell vandring.
Biografien kom ut 100 år etter Sigrid Undset debuterte som forfatter med den vesle romanen "Fru Marta Oulie". Både i denne og mange av de senere romanene står erotikkens makt over menneskene svært sentralt. Ikke minst gjelder dette for gjennombruddsromanen "Jenny", som kom i 1911.
Da Sigrid Undset "sto fram" som en troende kristen, ble det i avisa Dagen tatt til orde for at nå som hun var blitt en kristen, burde hun beklage at hun hadde skrevet "Jenny". Men den "erotiske motoren" er ikke mindre sterk i bøkene om Kristin, eller for den del i bøkene om Olav Audunssøn eller den tobinds "konvertittromanen" om Paul Selmer: "Gymnadenia" og "Den brennende busk".
MURSTEIN
Boka "Dikterdronningen" er blitt det man med en klisjé kaller "en murstein" med sine neste 600 sider.
Her følges Sigrid Undsets liv i detalj fra fødselen i 1882 og til hennes brå død på Lillehammer, få dager etter hennes 67 års fødselsdag.
Få norske forfattere er så gjennombiografert som Sigrid Undset, og Sigrun Slapgard har kunnet stå på skuldrene til mye av det arbeidet som har vært gjort før. Men hun har også gjort mye selvstendig forskning og graving, og kommet til andre konklusjoner.
Desto mer overraskende er det at hun i én enkelt sak rett og slett har slurvet, og kommet i skade for å bringe videre et gammelt rykte som for lengst er tilbakevist. Det er når hun omtaler bakgrunnen for at den daværende katolske biskop i Norge, Johannes Olav Smit (1883 – 1972) trakk seg fra sitt embete i 1928. Her refererer Slapgard helt ukritisk et rykte som gikk den gangen om at biskopen hadde hatt et forhold til en kvinne, lovet henne ekteskap, og måtte trekke seg som prest.
I virkeligheten dreide det seg om en mentalt forstyrret person som hadde for vane å forelske seg i katolske prester. Denne saken var neppe hele bakgrunnen for at biskopen ble forflyttet fra Norge til Roma, der han ble kannik ved Peterskirken. Oppgaven som biskop vokste ham rett og slett over hodet.
Det er en bagatell av en feil i en stor og spennende bok, men desto mer skjemmende fordi den er så unødvendig. Sakens virkelige sammenheng er godt dokumentert, blant annet i verket "Den katolske kirke i Norge" (1993).
EKTESKAP OG FAMILIE
Det er nok av paradokser i Sigrid Undsets liv.
Ett av går på hennes syn på ekteskapet. Her var hun "katolsk" lenge før hun ble katolikk. Ikke desto mindre brøt hun inn i et ekteskap der det allerede fantes tre barn, giftet seg med faren deres og fikk selv tre barn med ham, før hun skilte seg fra ham.
Rent formelt ble skilsmissen begrunnet med at hun ikke kunne tas opp i den katolske kirke dersom hun levde sammen med en mann hvis første kone fremdeles var i live, men ekteskapet med Svarstad hadde neppe holdt uansett.
Et annet paradoks ligger i hennes syn på det å være mor, og måten hun selv var mor på.
Få har skrevet så lyrisk om morsrollen og morskallet som Sigrid Undset. Men var hun "en god mor" selv? Spørsmålet grenser til det impertinente, men ikke minst Slapsgards biografi gjør det berettiget.
Visst er det noe heroisk over hennes beslutning om ikke å sende den psykisk utviklingshemmede datteren "Mosse" fra seg, men la henne være på Bjerkebæk. Men den daglige omsorgen tok hun omtrent ikke del i, og hun hadde to barn til som hun skulle være mor for.
Ikke minst sønnen Hans, som var den eneste som overlevde moren, ble litt av en tragedie, både som barn og voksen. Han ble sendt til en kostskoletilværelse i Oslo fra han var åtte år, et liv han vantrivdes i hver eneste dag. At lusinger var en del av tilværelsen, reagerer man nok sterkere på i dag enn man gjorde den gang, men de føyer seg likevel inn i mønster av en mor som kanskje hadde empati, men ikke klarte å vise det.
MEDIESKY
Til tross for at hun var en svært offentlig person, var Sigrid Undset i utpreget grad det man i dag vil kalle mediesky.
Hun likte ikke å bli intervjuet, og det livslange vennskapet med Nini Roll Anker gikk langt på vei i stykker etter en episode der hun følte Anker hadde lurt henne til å snakke med en som etterpå viste seg å være journalist.
Også som person kunne hun virke meget lukket, og det var få som kom inn på henne eller kunne si de kjente henne.
Men hun kunne også være meget kontant og slagferdig.
Et sterkt temperament kunne blant annet gi seg utslag i forholdsvis grov språkbruk. En gang hennes skriftefar sa hun ikke måtte banne så mye – "husk at din skytsengel skriver ned hvert ord du sier!" – svarte hun kontant: - Da håper jeg han kan stenografere!
SLUTTEN
Sigrid Undset sine siste år ble tunge.
Hun kom hjem fra landflyktighet i USA sommeren 1945. Eldstesønnen Anders hadde falt i aprildagene 1940, Mosse var død før krigen, Bjerkebæk hadde vært brukt som losji for kvinner som holdt seg med tyskere.
Helsen var redusert – noe ikke minst et enorm sigarettforbuk hadde bidratt til. En junidag i 1949 falt hun bare sammen ved sengen på Lillehammer sykehus, der hun var lagt inn som rekonvalesent. Hun var død da pleiepersonalet fant henne.
Den fremste, katolske apologet i Norge i moderne tid døde uten å ha mottatt de nådemidlene som var så viktige for henne.
Det er snart 60 år siden hun døde. Men vi blir ikke ferdige, verken med henne eller hennes forfatterskap.
Det bekrefter Sigrun Slapgards store biografi til fulle.
Sigrun Slapgard
SIGRID UNDSET – DIKTERDRONNINGEN
Gyldendal
