mandag 8. mai 2017

Magasinet for alle - en litteraturens fødselshjelper


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


I den mangfoldige historien om norske ukeblad og tidsskrifter, er det ett blad som peker seg ut: Det er det bladet som kom med sitt første nummer i 1927, og den gang het «Arbeidermagasinet»
.

Det var et av arbeiderbevegelsens viktige, kulturelle prosjekter i mellomkrigstiden. Det ble også viktig som det organet som ga mange norske forfattere og tegnere en plattform, og som ga norsk litteratur navn som Alf Prøysen og Lillian Claussen – bare for å nevne to.

Bladet var opprinnelig ment som et «upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk», og som et alternativ til de mer «borgerlige» ukebladene. Det var da heller aldri tvil om hvor redaksjonens politiske sympati befant seg: Det var på den sosialistiske siden.
Den første redaktøren var Otto Luhin, en sentral pressemann i Norges Kommunistiske Parti. Han var redaktør de tre første årene, og etter to kortvarige mellomspill med andre redaktører, overtok den da 24 år gamle Nils Johan Rud redaktørstolen. Der ble han sittende resten av bladets levetid, fram til 1970.

Mentor
Som redaktør ble Rud mentor for en lang rekke forfattere i årenes løp. Alf Prøysen og Lillian Claussen er alt nevnt; andre var Tor Jonsson, Arthur Omre og Inger Hagerup. Johan Falkberget var nok godt etablert før han begynte å levere tekster til Arbeidermagasinet, men var til gjengjeld en flittig bidragsyter omtrent til sin dødsdag.
Bladet trådte også i folkeopplysningens tjeneste, blant annet gjennom den unge legen Karl Evangs spalte med råd til unge og eldre om de mest private ting i livet. Parallelt med dette, ga han ut sitt eget «Populært tidsskrift for seksuell opplysning».

Suksess
Det første nummeret var datert 23. november 1927, var på 64 sider og kostet 35 øre.
Det ble produsert i klassisk dugnadsstil,men bladet ble tidlig en suksess med tanke på opplaget, og bidro til å finansiere andre kulturtiltak i arbeiderbevegelsen, så som Arbeidernes Leksikon. Senere kjøpte man ukebladet «For Alle» og det samfunnskritiske vittighetsbladet «Hvepsen».
I 1942 endret Arbeidermagasinet navn til Magasinet for Alle. Da hadde det en periode hett «Arbeidermagasinet for alle». Navnebyttet var nok litt strategisk begrunnet; de tyske okkupasjonsmyndighetene så med skepsis på alt som smakte av arbeiderbevegelse og sosialisme. Likevel klarte bladet å komme ut under hele krigen.
I mellomkrigstiden var mye av innholdet reportasjer, blant annet fra Sovjetunionen og borgerkrigens Spania, men etter hvert dreide innholdet seg mer og mer om skjønnlitteratur.
Bladet fikk også stor betydning for utviklingen av norsk tegneseriekultur.
Si navnet «Jens von Bustenskjold», og du har nevnt ett av disse bidragene. I tillegg fikk tegnere
som Borghild Rud og Kåre Espolin Johnsen både oppdrag og honorarer fra Nils Johan Rud og hans blad.

Bok
At Magasinet for alle var en viktig aktør i utvikling av norsk mellom- og etterkrigslitteratur
er allment kjent for alle som er opptatt av dette.
Nå er denne betydningen dokumentert gjennom en stor, grundig, detaljert og rikt illustrert bok, gitt ut på Bokbyen Forlag i Tvedestrand.
Boka er skrevet av kulturjournalisten og forfatteren Bjørn Tore Pedersen.
Trenger man råd om en gave til en som er opptatt av arbeiderkultur og litteratur, er tipset hermed gitt.


Bjørn Tore Pedersen:
Det var der vi ble til
Arbeidermagasinet som
folkeopplyser og samfunnsdanner
Bokbyen Forlag


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2017

onsdag 8. mars 2017

Prest og landsforræder


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Framfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet». Denne setningen står som en oppsummering av hva han sto for, presten og politikeren Sigmund Feyling (1895 – 1980). Han var den fremste og synligste av de såkalte «naziprestene» under krigen. Som «ekspedisjonssjef» fra 1941 i det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet var han den som styrte kirkepolitikken i Norge. Det ga ham et ettermæle som «kirkens onde ånd». Nå er det kommet en bok om presten som ble landsforræder.


Boka er skrevet av skolemannen Jostein Berglyd, som tidligere har gitt ut en rekke bøker om krigen. Berglyd har bodd og arbeidet i Egersund hele livet, byen der Sigmund Feyling var prest fra 1926 og fram til han gikk i nazistatens tjeneste i 1941.
Feyling var en arbeidsom, dyktig og ikke minst ambisiøs mann. Han ble prest langs «den lange veien» ved at han først ble lærer og deretter ga seg i kast med det langvarige teologistudiet. Han så nok for seg at han var eslet til noe større enn å være prost i Dalane, som han ble i 1936.
Han var sterkt politisk engasjert, men mente at han som prest ikke kunne engasjere seg partipolitisk. Da tyske tropper okkuperte Norge, ga han likevel uttrykk for at han var glad for at det var tyskere som hadde vunnet «kappløpet» om Norge. Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling.
Både den gang og i rettsoppgjøret etter krigen hevdet han at han betraktet det som en kristenplikt å stille seg til de nye statsmaktenes disposisjon. Han begrunnet dette blant annet med en fortolkning av Romerbrevet 13 som de færreste ville stille seg bak, både den gang og nå.
At det kan ha vært en slags oppriktighet i denne litt sære forståelsen av Paulus, tyder hans oppførsel dagen etter kapitulasjonen på: Da ga han beskjed til sine medarbeidere at heretter var Hjemmefronten å betrakte som de lovlige myndigheter, og de skulle vises samme lydighet som man – i hvert fall han selv – hadde vist nazimyndighetene fram til da.

Embetsmann?
En ekspedisjonssjef er i utgangspunktet en upolitisk byråkrat og embetsmann, men Feyling var i høyeste grad politisk i sin embetsutøvelse.
Han skrev utkast til nye lover som gjaldt kirken, og ble både av samtid og ettertid betraktet som den «egentlige» kirkeministeren i de fire årene han var i departementet.
Under rettsoppgjøret hevdet han hardnakket at han hadde sett det som sin oppgave å være en slags kirkens beskytter i okkupasjonstiden, og mente også at han hadde fungert slik.

Rettsoppgjøret
Rettsoppgjøret mot Feyling var en sak for seg.
Da saken hans omsider kom for retten i 1949, hadde han sittet fire år i varetekt. Den eneste permisjonen han hadde hatt, var et par uker i 1945 i forbindelse med medisinsk behandling. Fra tiltalebeslutningen var klar i 1947 tok det halvannet år før rettssaken begynte.
Det er vanskelig å se noen annen begrunnelse enn ren trenering for at det tok så lang tid. Men trolig berget han livet på den måten. Hans sjef, «kirkeminister» Ragnar Schanke, var den siste som ble skutt i forbindelse med rettsoppgjøret i Norge. Det skjedde i 1948. Hadde Feylings sak blitt behandlet samtidig med Schanke sin, ville trolig også dommen blitt den samme.
Med en dom på 15 års fengsel og tap av presterettigheter for hele livet, fikk Feyling den strengeste dommen av alle naziprestene. Men alt i 1951 ble han løslatt, etter et generelt amnesti for de landssvikerne som hadde fått fengselsdom.

Stille liv
Fram til han døde i 1980 levde han et stille liv i Oslo, sammen med sin Betzy.
I de årene han satt fengslet, hadde familien overlevd takket være økonomisk hjelp fra ikke minst de to som ekspedisjonssjef Feyling hadde betraktet som sine hovedmotstandere under krigen: Biskop Eivind Berggrav og professor Ole Hallesby.
Sitt kristne fellesskap fant ekteparet i Misjonssambandet, der man visste hvem de var, men hvor de ellers fikk være i fred. De siste yrkesaktive årene var han knyttet til det som i dag er kjent som Kirkens Bymisjon.
Sigmund Feylings ettermæle vil for alltid være knyttet til hans rolle som kirkelig byråkrat-politiker fra 1941 til 1945. Flertallet av de prestene som gikk inn i det som senere ble kalt «Quisling-kirken» var eldre menn. Feyling sto, med sine 46 år i 1941, midt i livet, med en enorm arbeidskapasitet og en stor tro på seg selv og sine egne ideer.
Et bilde i boka viser prosten sammen med Broderringen i Egersund på 1930-tallet. Han står midt på bildet, med armene i kryss og med en mine som oser av arroganse. Likevel var det mange som opplevde ham som en varm og empatisk sjelesørger og en from prest. Ikke minst i de årene han satt i varetekt, tok han på seg mange slike oppgaver for medfanger.
Jostein Berglyds bok forteller om en viktig del av norsk kirkehistorie, samtidig som det gir et nært bilde av en presteskjebne som, når alt skal oppsummeres, må karakteriseres som tragisk.

Jostein Berglyd
PRESTEN SOM VILLE NAZIFISERE NORGE
En biografi om Sigmund Feyling
Portal Forlag


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1-2017

tirsdag 7. mars 2017

Forbudstid og brennevinskrig


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Ved siden av EF/EU-krigen, er den såkalte forbudsdebatten fra mellomkrigstiden den enkeltsak om har felt flest norske regjeringer. I en ny bok blir denne politiske såpeoperaen presentert både i høyde, lengde og bredde.


Det var en rekke land som innførte forbud mot omsetting av alkohol, og særlig brennevin, i årene rundt første verdenskrig. I Norge varte «forbudstida», som den ble kalt, fra 1916 til 1927. I USA bidro forbudstida til en oppblomstring av ulike former for organisert kriminalitet, gjerne i kombinasjon med prostitusjon. Hvor mange som ble drept i disse «bandekrigene» i USA er vel ingen gitt å vite.
Også i Norge førte forbudet til en oppblomstring av kriminalitet. I litteraturen har denne tida fått sitt mest kjente minnesmerke i Arthur Omres debutroman «Smuglere» fra 1935. Forfatteren hadde flere fengselsopphold bak seg, blant annet for smugling.

Andre land
I USA gjaldt forbudet alle drikkevarer med mer enn 0,5 prosent alkoholinnhold, mens Finland, som hadde forbudstid fra 1919 til 1932, satte grensen ved 2,5 prosent.
I Norge gjaldt forbudet først for brennevin, men fra 1917 til 1923 også for hetvin.
Både i Island og på Færøyene var forbudet totalt, i Island fra 1915 til 1935, mens det på Færøyene varte fra 1907 og helt til 1992.

Folkeavstemninger
Det var to folkeavstemninger om forbudet i de 11 årene det sto ved lag. Folkeavstemningen i 1919 førte til at forbudet ble skjerpet, mens den i 1926 førte til at det ble opphevet. Det er da også det eneste eksemplet i norsk historie på at en lov er blitt endret som følge av en slik avstemning.
Fremdeles kan det forekomme folkeavstemninger om alkoholpolitikk i norske lokalsamfunn, for eksempel om man skal gå inn for at det skal opprettes polutsalg i lokalsamfunnet. Vinmonopolet er ellers et ektefødt barn av forbudstida, etter at det ble opprettet i 1923.

Samfunnsproblem
Når alkohol gikk fra å være en drikk til mat og annen hygge til å bli et samfunns- og folkehelseproblem, er det sikkert ulike oppfatninger av. At Stortinget i 1816 vedtok å tillate hjemmebrenning var nok et viktig bidrag til dette. Motivet var å fremme potetdyrking i Norge, men det meste av potetene gikk med til å lage brennevin. I 1859 fikk man en organisert avholdsbevegelse her i landet, og etter hvert ble kampen mot alkohol også en politisk sak. I 1912 vedtok Arbeiderpartiet forbudslinja som sin politikk. Legen og politikeren Kyrre Grepp sa det slik, i en debatt om å «redusere drikkeondet»: - Et onde reduserer man ikke; det avskaffer man!
Etter stortingsvalget i 1912 forpliktet 99 av 123 stortingsrepresentanter seg på å følge programmet til den tverrpolitiske gruppa som kalte seg «Avholdspartiet». Da krigen brøt ut i 1914 ble det vedtatt et midlertidig forbud mot brenning, brygging og salg av norsk produsert alkohol. I 1916 ble det innført et midlertidig forbud mot skjenking av vin og brennevin, og dette midlertidige forbudet ble forlenget flere ganger. Etter folkeavstemningen i 1919 ble det gjort permanent.

Regjeringer
Det politiske Norge var nokså oversiktlig i forbudstida.
Det var snakk om tre partier: Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet. De to siste var «forbudspartier», men etter hvert som de handelspolitiske konsekvensene, sammen med trykket fra opinionen og den økte kriminaliteten gjorde forbudet mer og mer problematisk, raknet også forbudsalliansen.
Med unntak av det ene regjeringsskiftet som skyldtes at statsministeren døde, hadde de øvrige fem i denne perioden alle mer eller mindre sammenheng med alkoholpolitikken og forbudslinja.
Etter 1926 har forbudslinja aldri vært aktuell rikspolitikk i Norge. Men selv ved den siste folkeavstemningen sto forbudet forholdsvis sterkt blant velgerne: Hele 44 prosent ønsket å beholde det.

Bok
Historikeren Gunnar Kagge, også kjent som journalist i Aftenposten, ga før jul ut boka «Forbudstid. Den norske krigen mot brennevinet». Her skildrer han saklig, men samtidig humoristisk, en historisk epoke og prosess som man saktens kan se det humoristiske ved i dag, men som var høyst alvorlig den gang det sto på.
I boka skildrer Kagge frontene på en stort sett saklig og god måte. Forbudsalliansen oppsto ved at bygdefolket, det lavkirkelige kristenfolket og arbeiderbevegelsen fant hverandre i et felles mål. Verken før eller siden har avholdsbevegelsen vært så sterk som i årene etter første verdenskrig. Målet var å tørrlegge hele nasjonen.
Mye av skillelinjene gikk nok langs aksen by og land, ifølge Kagge; noe han også mener man kunne se ved de to neste nasjonale folkeavstemningene her i landet, om Norges forhold til EF/EU.
I sum har Gunnar Kagge skrevet en spennende, morsom, interessant og innsiktsfull bok om et av de store, politiske drama i Norge på 1900-tallet.

Gunnar Kagge
FORBUDSTID
Den norske krigen mot brennevinet
Spartacus forlag


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1 - 2017

torsdag 17. november 2016

Jens' versjon


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Politiske selvbiografier er sjelden store eller gode leseropplevelser. De 560 sidene der Jens Stoltenberg gir oss «Min historie» er ikke noe unntak. Det betyr ikke at boka er uinteressant.


Tvert om gir den mange spennende innblikk i politiske og organisatoriske prosesserer som ligger såpass nært i tid at de fleste av oss har erindringer om dem.
Med Jens Stoltenberg som statsminister har Arbeiderpartiet gått både på sitt dårligste valg i moderne tid og et av de beste. Etter å ha felt Sentrumsregjeringen i 2000, i en slags konspirasjon med Høyre, ble valgresultatet i 2001 historisk dårlig. Sentrumsregjeringen var populær, uansett hvor «svak» den ble beskrevet som av opposisjonen; Stoltenberg I ble aldri populær.
I 2005 gikk det bedre. Bondevik II vekket aldri den entusiasmen som Sentrumsregjeringen hadde skapt, og i mellomtida hadde også Arbeiderpartiet innsett hva den historiske tyngdelov krevde: Tida for én-partiregjeringer var over. Dermed var det duket for det rødgrønne prosjektet.

Koalisjon
At det rødgrønne prosjektet holdt gjennom to hele stortingsperioder, forbauset mange.
Det gjaldt også for denne anmelder.
Regjeringskoalisjonen besto av ett parti som aldri hadde vært i koalisjon før, ett parti som aldri hadde vært i regjering før og ett parti som hadde en lang historie som tikkende bombe i de samarbeidsregjeringene de hadde vært med i.
Men koalisjonen klarte å holde sammen helt til valget i 2013 satte en strek.
Året etter forsvant Jens Stoltenberg også ut av norsk politikk og ble generalsekretær i NATO.

Mange verv
Jens Stoltenberg har vært innom mange av de mest sentrale vervene Arbeiderpartiet kan tilby, eventuelt pålegge noen å ha: AUF-leder, leder i Oslo Arbeiderparti, statssekretær, stortingsrepresentant, statsråd, sentralstyremedlem, nestleder i partiet, statsminister og til slutt partileder.
Da boka hans ble lansert var det særlig maktkampen mellom Jens Stoltenberg og Torbjørn Jagland det ble fokusert på.
Det går tydelig fram at «seierherren» i denne prosessen fremdeles føler et ubehag både ved det som skjedde og måten det skjedde på.
Dette var fraksjonering på høyt nivå; en virksomhet som det i hvert fall til tider er blitt reagert på med eksklusjonsprosesser i Arbeiderpartiet.
Torbjørn Jagland har bebudet at han arbeider med en bok som vil handle om noe av det samme. Den vil det også bli spennende å lese. I motsetning til Jens Stoltenberg, er Torbjørn Jagland en forholdsvis erfaren forfatter.
En annen viktig forskjell mellom dem er at der Jens Stoltenberg i stor grad tenker som en teknokrat, har Torbjørn Jagland en mer filosofisk tilnærming.
Det er en spennende side ved ham, men den har ikke alltid vært så vellykket, rent politisk.

Indre liv
Den tidligere statsministeren gir mange gløtt inn en koalisjonsregjerings indre liv. Ikke minst ser man at han ikke hadde det godt hver gang han måtte skifte ut en statsråd som var motivert for å fortsette.
Å skifte ut Karita Bekkemellem som barne- og familieminister var muligens nødvendig uansett, men å erstatte henne med Manuela Ramin Osmundsen var ikke noe lykketreff.
Den første statsråden med innvandrerbakgrunn gjorde den ene av de to utilgivelige feilgrepene for en norsk statsråd: Hun fortalte ikke sin sjef hele sannheten. Den andre er å feilinformere Stortinget.
Da fungerte den neste innvandrer-statsråden bedre: Hadia Tajik. Det er fornøyelig å lese hvordan hun satte både partileder og statsminister på plass da regjeringsplattformen for perioden 2009-13 skulle drøftes. Her hadde Stoltenberg tatt med noen formuleringer om en strammere asylpolitikk som ikke hadde annen forankring enn at Arbeiderpartiets landsmøte hadde avvist dem.
Som det subjektive dokument en selvbiografi alltid er, vil også «Min historie» være et viktig referanseverk for så vel journalister som forskere i årene som kommer.
Den anbefales for alle som er interessert i så vel politisk historie som politiske prosesser.
Men man minnes kanskje gamle Bismarck: Den som vet hvordan politikk og pølser lages, vil ikke få en rolig dag mer i livet.

Jens Stoltenberg:
Min historie
Gyldendal
560 sider


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 3-4/2016

onsdag 26. oktober 2016

Landene som forsvant


Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


Noen av oss husker fra yngre år både bøker, tegneserier og filmer der handlingen var lagt til små, avsidesliggende og gammelmodige «fyrstedømmer», og hvor det skjedde både spennende og skumle ting. Disse småstatene lot seg ikke alltid plassere geografisk, men man satt gjerne med inntrykket at dette var i Afrika, Asia eller til nød Balkan. Nå er det kommet en bok som forteller om 50 slike små riker.


Bjørn Berge er arkitekt og forsker innen arkitektur, og har skrevet flere bøker innen dette faget. Boka «Landene som forsvant» har han imidlertid skrevet ut fra sin kompetanse som filatelist.
Framstillingen tar for seg stater, fyrstedømmer, kolonier og områder som oppsto og forsvant i løpet av tidsrommet fra 1840 til 1970. Det betyr blant annet at Biafra er med. Det var en statsdannelse og en konflikt som trigget et internasjonalt og humanitært engasjement hos mange i min – og for så vidt også forfatterens – generasjon på slutten av 1960-tallet.
Andre navn kjenner man fra historien, og en god del er helt nye bekjentskaper.

Frimerker

Det historiske livet til disse «landene» varierte fra noen måneder til mer enn 150 år. Det de har felles, er at de både laget og brukte frimerker. Med utgangspunkt i disse frimerkene gir Bjørn Berge en kortfattet, men innholdsrik framstilling av landenes historie. Stilen på fortellingene må kunne betegnes som «slentrende», og med mange lune kommentarer, ikke minst når det fortelles om de mange utslagene av hybris hos de mer eller mindre selvbestaltede «kongene», «fyrstene» og «presidentene» i disse små rikene.
Lesere med interesse for misjon vil kanskje studere kapitlet om keiserriket Mandsjukuo spesielt. Landet eksisterte fra 1932 til 1945 og ble opprettet av de japanske okkupasjonsstyrkene etter at de hadde invadert det kinesiske området Mandsjuria. Pu Yi, som hadde vært barnekeiser i Kina noen få år rundt århundreskiftet, ble satt inn som keiser i den nye staten, men han var en ren marionett. Det var nye norsk misjon i dette området i mellomkrigstiden.
En statsdannelse som kaller på smilet, er lilleputtstaten Fiume, som lå i grenseområdet mellom Italia og Serbia. Den eksisterte i fem år, og ble ledet av poeten Gabrielle D’Annunzio. Som poet er han glemt, men som den politiske klovnen han var, huskes han til en viss grad. I 1924 hadde den italienske diktatoren Mussolini fått nok av klovnestrekene, og D’Annunszio valgte å kapitulere. Som Il Duce så poetisk formulerte det: «Når tanna di er råtten, har du to muligheter: Enten trekker du den eller du fyller den med gull.» Han og poeten ble enige om det siste.
«Landene som forsvant» er en morsom bok, samtidig som den formidler mye interessant og uventet historisk informasjon. Den anbefales som en trivelig bok man godt kan lese i både store og små porsjoner.

Bjørn Berge
LANDENE SOM FORSVANT
1840 – 1970
Spartacus Forlag
238 sider


Publisert i Dagen 26. oktober 2016

onsdag 31. august 2016

Nøden på Nordstrand


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Elinor Nor er en alenemor i 30-årsalderen. Sønnen, som bare kalles «Ungen», har friplass på Steinerskolen. Den ligger i bydelen Nordstrand, «østkantens vestkant», som den også kalles. Selv er Elinor student. Fordi hun likte KRL-faget i skolen, har en rådgiver i NAV anbefalt henne å studere religionsvitenskap. Dette er rammen rundt romanen «Endelig skal vi le», som er litteraturviteren Birgit Alms debutroman.

«Klassereiser»
Fortellingen om Elinor handler om en klassereise, og om forsøket på å gjøre en ny. Til tross for en oppvekst i forholdsvis gode kår, sitter hun nå som en alenemor med en liten NAV-ytelse, barnebidrag og dobbel barnetrygd.
Likevel må hun snike på trikken, konsekvent kjøpe First Price-varer og kynisk kalkulere med små overtrekk av konti hver eneste måned for å klare seg. Holder hun overtrekket under hundrelappen, går det som regel bra.
En situasjonsbeskrivelse fra hverdagen: «En edderkopp spinner en tråd i vinduet, over bunken med regninger. Edderkopper er det plenty av, ubetalte regninger like ens. To av dem er purringer. Et varsel om inkasso på telefonregningen ligger også der. Jeg smeller inkassovarselet mot edderkoppen, gjentatte ganger, til den er klint utover arket».
Så lenge hun og Ungen bodde på Sagene gikk det likevel rundt på et vis, men siden han fikk friplass på en Steinerskole på Nordstrand, flytter de dit. Etter et mellomspill i en maurinfisert kjellerleilighet med en kvinnelig bolighai som vertinne, flytter de til en falleferdig villa på Nordstrand der det ikke er maur, men mus, og hvor det bor flere andre med enda større sosiale utfordringene enn hennes egne. Men villa på Nordstrand er nå villa på Nordstrand, da.

«Ungen»
Elinors sønn, sju år gamle Ungen, forstår nok at han og moren har det trangere og dårligere enn klassekameratene hans har. Som barn flest er han lojal og holder masken, men det er noe med det at alle andre har jo Playstation, da.
Ungens far, som tilbød seg å følge Elinor til abortklinikken i sin tid, men i stedet ble bedt om å bli med til fødeklinikken, stiller opp for sin sønn, men ikke så mye mer. Annenhver helg og overnattingsbesøk hver onsdag.
Heller ikke Elinors foreldre stiller opp så mye som man kanskje kunne forvente. Ungen er tross alt deres eneste barnebarn.
Men til tross for all denne tristesse, er «Endelig skal vi le» også en lun og varm fortelling om to mennesker som nok opplever nød, men ikke elendighet, og som i hvert fall ikke lar det knekke seg.
Det er mange skråblikk mot samfunn og omgivelser, og hele tiden en vilje til å vise at man så visst ikke vil la seg knekke. Både leseren og Elinor selv undrer seg nok over at hun begynte å studere religionsvitenskap, av alle ting. Men hun får brukbare resultater, og det lille hun hadde av tro i utgangspunktet, er om ikke intakt, så i hvert fall til stede fortsatt.

Stolthet
Det samme er en viss heroisk stolthet. Heroisk, men kanskje også litt tullete.
Hun vil for eksempel ikke stille seg i kø ved Fattighuset i Oslo, der hun kunne fått bæreposer med bedre mat enn den hun har råd til å kjøpe selv.
Frelsesarmeen eller Kirkens Bymisjon har hun visst ikke vurdert en gang.
Og røyken holder hun fast ved.
Som leser kjenner man både på godhet og en viss utålmodighet med Elinor, men når latteren først løsner på siste side, ler man gjerne sammen med henne.

Birgit Alm
ENDELIG SKAL VI LE
Roman
Tiden Norsk Forlag
238 sider


Publisert i Dagen 31. august 2016

torsdag 19. mai 2016

Salmer fra Sørlandet



Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldels
e

Sørlandet blir iblant omtalt som «bibelbeltet» i norsk kirke-geografi. Det er en betegnelse som brukes både i positiv og negativ betydning; uansett sier det noe om at kristenliv og kirkeliv har stått sterkt i denne delen av landet. I disse miljøene har det også oppstått mange «sanger, salmer og åndelige viser», som det het i den forrige bibeloversettelsen
.


Harald Olsen, pensjonert forsker fra Universitetet i Agder, har i boka «Salmer fra Sørlandet» samlet fortellinger om 26 salmediktere med tilknytning til Sørlandet, og gjengir også et 50-tall av deres tekster, både egne og oversettelser.
I boka argumenterer han for at det finnes en 300 år lang salmeskaper-tradisjon i denne landsdelen, fra Samuel Olsen Bruun fra Arendal som den første. Fra Arendal kommer også den yngste av de forfatterne som er med i utvalget, nemlig Håvard Rem.

Tilknytning
Det skal vel medgis av for enkelte av forfatterne som er med i Harald Olsens utvalg, er tilknytningen til Sørlandet temmelig spinkel. Anders Hovden vil vel for de fleste mer framstå som sunnmøring enn sørlending. Riktignok var han prest på Lista noen år, men det var han også i så vel Buskerud som Oppland også, og han bodde mange år i Oslo, der han også døde.
Henrik Wergeland, som er representert med to tekster mange av oss husker fra folkeskolens lese- og sangbøker, var riktignok født i Kristiansand, men gjorde selv et stort poeng av sin tilknytning til Eidsvoll, både som sønn av en eidsvollsmann og fordi den viktigste delen av hans oppvekst skjedde der.
For andre kom tilknytningen til Sørlandet sent i livet. Det gjaldt blant andre Jørgen Moe, halvparten av eventyrsamlerduoen Asbjørnsen og Moe. Han kom til Sørlandet som biskop i 1875, 64 år gammel, selv om han hadde hatt noen år som huslærer i Nes og gjorde en viktig samlerreise i Setesdal på 1840-tallet.

Kjetting
Men så er det også mange der tilknytningen til Sørlandet henger i en kjetting, og vel så det. En Dagfinn Zwilgmeyer, en Eveline Heede, en Svein Ellingsen.
At Gabriel Scott var «sørlandsdikter» er vel kjent for de fleste. At han også er representert i en bok om salmer og salmediktere er kanskje mer overraskende. Selv kalte Scott seg «panteist», det vil si en som ser Gud i «alt». De to tekstene han er representert med ligger da også klarere innenfor en panteistisk forståelse enn en spesifikk kristen, men vil også kunne tolkes «kristent».
Ikke alle tekstene er med i Norsk Salmebok, bare så det også er nevnt.

Gavebok
Som leser må jeg innrømme at jeg har brukt vesentlig mer tid på å lese om salmedikterne som er omtalt i denne boka enn tekstene deres. Mange av dem kjente jeg fra før.
Boka er ellers forseggjort, og er illustrert med mange vakre fotografier. Det er en fin gavebok, men også en interessant kilde til mer kunnskap om både salmer og salmediktere.

Harald Olsen
SALMER FRA SØRLANDET
Bokbyen Forlag
220 sider


Publisert i Dagen 19. mai 2016