onsdag 15. mai 2019

Fruen til Nørholm

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


I august i år vil det være 50 år siden Marie Hamsun, Knut Hamsuns ektefelle gjennom mer enn 40 år, døde på gården Nørholm i det daværende Landvik kommune. Hun var mest kjent som nobelprisvinnerens kone, og befant seg i skyggen av ham, på godt og vondt må man kunne si. Det gjaldt i samtiden og det gjelder stort sett også i ettertid.


I 2018 kom en bok der hun så å si står fram på sine egne premisser: Som ektefelle og mor, men også som forfatter og som et politisk menneske. Igjen: På godt og vondt.

Gikk sin egen vei
Inger Marie Andersen ble født på Elverum i 1881 som datter av en på det tidspunktet vellykket forretningsmann. Hun var eldst i en barneflokk på åtte. Da hun var ni år gikk faren konkurs, og det sosiale stigma som dette medførte, lå som en skygge over henne i mange år, selv om faren klarte å bygge seg opp igjen sosialt.
Som barn skal hun en gang ha blitt spurt hva hun helst ville bli: Intelligent eller vakker. Hun svarte «intelligent», før hun la til: -Men jeg vil være pen også.
Hun ble begge deler.
Foreldrene lot henne få skolegang, og i 1901 avla hun eksamen artium som privatist; en sjelden ting for jenter den gang. Etter noen år som lærerinne (som det het den gang!), kom hun i kontakt med en omreisende teatergruppe, Det Norske Skuespillerselskab, og lederen for dette: Dore Lavik.
De ble samboere, noe som var straffbart etter norsk lov på den tiden. Hun kalte seg derfor Marie Lavik i denne tiden.
En av rollene hun fikk, var som Elina i skuespillet «Ved Rigets Port» av Knut Hamsun.
«Men herregud, så pen De er, da, barn», skal være det første Hamsun sa da de møttes første gang.
Siden var det dem. Det tok mindre enn en uke.
I 1909 ble de gift. Hun var 28 år. Han var straks 50.

Fru Hamsun
Det ble et stormfullt ekteskap.
Knut Hamsuns ego var enormt, og Marie fant seg i mer enn de fleste kvinner ville gjort, selv i en tid da kjønnsrollene var helt andre enn i dag.
De fikk fire barn sammen.
Knut Hamsun må ha visst at Marie ønsket å være noe mer enn husmor og fødemaskin. I mange år var det likevel slik hennes hverdag fungerte, ikke minst i de periodene da han reiste bort for å gjøre ferdig den neste boka og overlot både gårdsdrift, hjem og barneoppdragelse til henne.
Som ung skuespiller ble hun vurdert som meget lovende, og spådd en lysende framtid på scenen. Så giftet hun seg med en som foraktet alt som hadde med teater og skuespill å gjøre, og først i 1922 kunne hun igjen vise at hun hadde en egen, kunstnerisk identitet. Først med to diktsamlinger, så med en serie barnebøker.
Lyrikken hadde ektemannen bare så vidt vært innom og barnebøker hadde han definitivt ikke skrevet.
På det tidspunktet var familien etablert på Nørholm, og økonomien var også trygg, blant annet takket være Nobelprisen i litteratur som Hamsun fikk i 1920.

Politikk
Anne Hege Simonsens bok «Kjærlighet og mørke» er en bok om Marie Hamsun. Det har det vært behov for å få.
Ved å gå gjennom min egen «Hamsun-hylle» fant jeg nærmere 20 bøker om Knut Hamsun, én om Marie og én om datteren Ellinor.
Selvsagt er Marie omtalt også i mange av «Knut»-bøkene, men det er stort sett på hans premisser. Det må sies å gjelde også for Maries selvbiografiske bok «Regnbuen».
I denne boka er forholdet omvendt. Her er det Maries stemme man får høre og det er hun som er i fokus.
Ekteskapet mellom Marie og Knut var en stormfull affære. «Stormene» var det nok stort sett han som sto for, med både sjalusi, eiertrang og ikke minst et gigantisk ego. Hun tok ut sin frustrasjon i en svært åpenhjertig korrespondanse med venninnen Cecilia Aagaard.
På et tidspunkt fant hun seg også en arena i politikken.
Knut Hamsun hadde alt fra ungdommen hatt en dyp aversjon mot England og det engelske, og en tilsvarende beundring for Tyskland og det tyske. Det var han ikke alene om i norsk kulturliv; heller ikke utover på 1930-tallet, da Hitler hadde makten i Tyskland.
Dette synet delte Marie. Men da tyske tropper okkuperte Norge i april 1940 valgte de aller fleste som fram til da hadde hatt en viss sympati med Hitler-styret og bagatellisert jødeforfølgelsene i landet å ta avstand.
Ikke så med ekteparet på Nørholm.
Marie meldte seg tilmed inn i Nasjonal Samling og hadde lokale tillitsverv her.
Hun besøkte Tyskland flittig i de fem årene og hadde turneer der hun leste fra både egne og ektemannens bøker.
Og mens det vanskelig kan argumenteres for at Knut Hamsun var noen antisemitt, tok Marie også denne siden av nazi-ideologien helt ut.
Denne holdningen bevarte hun til sin dødsdag. Hun var ingen rasist, sa hun selv, men altså: Jødene!
En holdning man kan ane i en del sammenhenger den dag i dag.
Tittelen på boka om Marie Hamsun – «Kjærlighet og mørke» - er svært dekkende for fortellingen om hennes liv, og hennes ekteskap. Alle stormer til tross må det ha vært mye kjærlighet mellom henne og Knut.
Da de ble forsonet igjen i 1950, fem år etter at Knut hadde gjort et dramatisk brudd med henne, var alt som ble sagt om de fem årene: «Du ble lenge, Marie! I hele denne tiden har jeg ikke hatt andre å snakke med enn Gud». Mer ble ikke sagt senere heller.
Selv holdt Marie Gud på armlengdes avstand det meste av livet, etter at lillebroren «Viffen» døde i en tragisk ulykke som barn. Mot slutten av livet ble Grimstad-presten Carl Torp en samtalepartner for henne. Til ham skal hun ha sagt noen ord som senere ble sitert i flere sammenhenger: En kristen er helgardert.
Et slikt utsagn kan leses som et avklart, kristent vitnesbyrd, men også som en litt kynisk oppsummering; en «helgardering».

Den definitive biografien?
Anne Hege Simonsens bok er blitt kalt «den definitive biografien om Marie Hamsun» av enkelte anmeldere.
Med sine nesten 400 sider er den både omfattende og detaljrik.
Men det fortjener Marie Hamsun.
Hun var så mye mer enn bare «fruen til Nørholm» - på godt og vondt.

Anne Hege Simonsen
Kjærlighet og mørke
En biografi om Marie Hamsun
Res Publica


Publisert i Arendals Tidende 7. mai 2019

mandag 12. mars 2018

Fredsprisens historie


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Uten at det var planlagt fra min side, leste jeg Geir Lundestads bok om Fredsprisens historie samtidig som den verste, politiske såpeopera hittil i stortingsperioden utfoldet seg for åpen scene: Carl I. Hagens mange krumspring for å få bekreftet sitt patetiske ego enda en gang; nå som medlem av Den norske nobelkomité.



Nobels Fredspris har en historie som går helt tilbake til 1901. Da ble den utdelt første gang, blant annet til grunnleggeren av Røde Kors.
Fredsprisens historie er en fortelling om så vel stort politisk og sivilt mot, som grov kynisme.
Når det gjelder pristildelingene, kan man saktens bruke Skriftens ord om at «mange er kalt, men få er utvalgt».
Man har hatt pristildelinger som står som pilarer i prisens historie, og som gjør at fredsprisens prestisje er så stor som den er; man har hatt pinlige tildelinger som heldigvis stort sett er glemt, og man har hatt tildelinger som må kunne kalles både skammelige og ubegripelige.
Allerede i 1904 innførte man praksisen med at Nobels Fredspris kunne gis til organisasjoner, noe som har ført til flere merkelige tildelinger.
Man har også sett eksempler på at både organisasjoner og personer har lagt inn rene bestillinger på en fredspristildeling.
Noen førte da også fram.

«Mr. Fredspris»
Få kjenner historien til og fortellingene bak Nobels Fredspris så godt som Geir Lundestad.
I 25 år var han direktør ved Nobelinstituttet i Oslo, og dermed også sekretær for Den norske nobelkomité.
Hans mer selvbiografiske «Nobel-bok» fra 2015, «Fredens sekretær», ble en bestselger. En medvirkende årsak til dette var nok en del indiskresjoner i boka, der sekretæren var i overkant åpenhjertig om noen av de som har medlemmer i komiteen.
Boka som kom i 2017 er mer sakrettet, og kanskje derfor litt kjedeligere, men den gir mye god informasjon om en pris som setter Norge på medienes verdenskart hvert eneste år.

Komitémedlemmer
Hvem som bør, og kanskje ikke bør, være med og avgjøre pristildelingene år om annet, er gjenstand for stadige debatter. En slik debatt var da også bakgrunnsteppet da jeg leste denne boka.
Den norske nobelkomité har helt siden starten bestått av mer eller mindre forhenværende politikere.
I lange perioder så man ikke problemet med at både sittende stortingsrepresentanter og sittende regjeringsmedlemmer var medlemmer av komiteen.
Slik er det ikke lenger, men fremdeles er den politiske hasbeen-faktoren altfor høy.
Når det gjelder Geir Lundestads bok, anbefales den med entusiasme.
Han er en formidler av rang, ikke minst i skriftlig form.

Geir Lundestad
Drømmen om fred på jord
Nobels Fredspris fra 1901 til i dag
Kagge Forlag


Publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1 - 2018

mandag 4. desember 2017

Når hyrdene svikter



Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


Så foreligger den: Boka om den gruppen prester som under krigen valgte å stille seg i okkupasjonsmaktens tjeneste, ikke bare som prester, men som biskoper. I «Quislings biskoper. En norsk kirke i nazismens tjeneste» kan man lese om de 11 som er gått inn i historien som «nazibiskoper». Det er fascinerende lesning.


Den norske kirke var en viktig arena for motstandskampen i krigsårene 1940-45. Det var en kamp nazimyndighetene var dårlig forberedt på, og som de tapte, nærmest dag for dag.
Det eksemplet som både prester, biskoper og kristenfolk satte, viser også for ettertiden hvor viktig det er at den kristne kirke er maktkritisk, nærmest på instinkt.
Denne maktkritiske holdningen trenger man også under demokratiske tilstander.
Det er blitt en del bøker om både kirkekampen som sådan og om nazikirken i årenes løp.
De første kom bare måneder etter krigens slutt, skrevet av prester og aktører på seierherrenes side. Dette ikke bare preger disse bøkene, men skjemmer dem.
Boka om «Quislings biskoper» er skrevet av historikeren Geir Thorsdahl.
Han er, i likhet med anmelderen, født om lag ti år etter krigens slutt. Det betyr at han som forfatter og jeg som leser kan ha den nødvendige distanse til så vel tidsepoken det er snakk om, som de personene han forteller om.

Helter eller skurker?
Og det kan slås fast med det samme: Det var ingen helter i det persongalleriet som utgjorde nazikirkens biskoper. Det var det neppe blant de prestene som valgte å være «lojale» mot «den nye tid» heller.
Av 750 prester valgte om lag 60 å spille på lag med nazimyndighetene. Disse måtte derfor lete med lys og lykte etter folk som var villige til å gjøre prestetjeneste for en nazifisert kirke. Og man fant noen – likt og ulikt. Noen var nok rene lykkejegere, andre var mer oppriktige.
Om noen av dem må vel kunne innrømmes at det var ikke helt samsvar mellom ambisjoner og nådegaveutrustning.
Men om det ikke er noen helter i Thorsdahls bok, er det nok ingen rene skurker heller.
De fleste nazibiskopene var eldre, konservative menn som var sterkt kritiske til «bolsjevismen» og Sovjet.
Også i teologien var de konservative, med bakgrunn i så vel ytre- som indremisjonsbevegelser.

Politisk
De fleste, men ikke alle, var medlemmer av Nasjonal Samling. Men også blant de innmeldte var det nyanser, fra de meget nidkjære til de helt passive. Den ivrigste av dem presterte å opptre i hirduniform under enkelte gudstjenester.
En av biskopene, salmedikteren Dagfinn Zwilgmeyer, meldte seg også ut igjen av NS, sa opp sin bispestilling og begynte i stedet som gymnaslærer de to siste krigsårene.
Alle biskopene ble stilt for retten etter krigen og fikk dommer på mellom ti og tre og et halvt år.
Ingen av dem sonte dommene fullt ut.
Alle ble også fradømt sine presterettigheter, og bare nevnte Dagfinn Zwilgmeyer fikk disse tilbake etter noen år.
Geir Thorsdahl har som historiker jobbet særlig med ytterliggående bevegelser på den politiske høyrefløyen.
Med arbeidet om Quislings biskoper har han gitt ut sin første bok.
Det er et grundig arbeid, og et viktig bidrag til kunnskapen om kirkekampen i Norge, også når det gjelder de som kjempet på «den gale siden».

Geir Thorsdahl
Quislings biskoper
En norsk kirke i nazismens tjeneste
Kagge Forlag
319 sider


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 4/2017

onsdag 15. november 2017

Fra forbilde til hat-ikon



Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


I 1931 var hun på tale som landets første, kvinnelige statsråd. 15 år senere var hun det kanskje mest hatede og baktalte menneske i Norge. Nå foreligger boka om Olga Bjoner, bondekvinnelederen som i ettertid huskes som «Riksrøya».


I mange år var det heltene og – en sjelden gang – heltinnene fra krigen det ble skrevet bøker om. I de senere årene har det også kommet bøker om de som endte på «den gale siden», landssvikerne og forræderne, frontkjemperne og torturistene.
Med boka «Førerkvinnen» har Bjørn Steinar Meyer gitt oss den første biografien om en av de kvinnelige krigsforbryterne.
Det er blitt en omfattende og detaljrik bok (kanskje litt vel detaljert iblant), og den formidler fortellingen om det kanskje lengste fallet i anseelse som noen person, mann eller kvinne, opplevde i krigsårene.

Ressurssterk
Olga Bjoner var en ressurssterk, intelligent begavet kvinne.
Hun ble født i 1887 i Askim. Faren hennes var lærer, og ble etter hvert rektor på en av bygdas barneskoler.
I 1912 giftet datteren seg med bonden på Øvre Bjoner i Hobøl kommune. Her ble hun boende resten av livet. Hun omtalte seg selv med stolthet som «bondekone», og gikk inn i alle de oppgave som lå i det: To barnefødsler tett på hverandre, ansvaret for et stort, tungdrevent hus og som pleierske for en sykelig svigerfar.
I tillegg organiserte hun ulike aktiviteter for bygdas barn, hun tok lærervikariater, selv om hun strengt tatt ikke var kvalifisert for dem, organist i kirken og fra 1920 frilansmedarbeider i lokalavisa Øvre Smaalenene.
I 1921 begynte hun det arbeidet som kunne blitt stående som hennes livsverk og minnesmerke: Oppbyggingen av en norske bondekvinnebevegelse. Det første laget ble dannet i 1921 og fram til 1940 ble det dannet 500 bondekvinnelag i Norge.
Olga Bjoner var leder for denne bevegelsen, hun var redaktør for bladet deres, bidragsyter i en rekke aviser og reiste land og strand rundt som foredragsholder.

Politikk
Da bondebevegelsen dannet sitt eget, politiske parti i 1920, var dette etter Olgas hjerte, selv om i liten grad engasjerte seg i det partipolitiske arbeidet. Et av kapitlene i boka om henne heter rett og slett «Hevet over politikken».
Da Bondepartiet fikk regjeringsmakten i 1931, var Olga Bjoner en av dem statsminister Peder Kolstad vurderte å utnevne til statsråd. Men han skal ha kommet til at man kunne ikke ha en statsråd fra samme fylke som statsministeren selv. Han var nemlig fra Borge, som nå er en del av Fredrikstad.
I stedet huskes regjeringen best for sin forsvarsminister. Han het Vidkun Quisling og var en mann som Olga på den tiden hadde liten sans for. Senere skulle hun bli en stor beundrer av ham.

Ideologi
Som den toneangivende i bondekvinnebevegelsen, utviklet Olga en ideologi som er blitt omtalt som «agrarfeminisme».
Fra sin far skolelæreren hadde hun fått med seg en oppfatning av at bondebarn nærmest pr. definisjon var mer begavet enn bysbarn. Med et slikt utgangspunkt kan man lett komme til å få holdninger som ettertiden vil kunne vurderes som rasisme. I dette lå også en utpreget grad av antisemittisme, noe som imidlertid var svært vanlig i en rekke miljøer i Norge i mellomkrigstida.
Da den tyske okkupasjonen var et faktum, og Nasjonal Samling ble eneste, lovlige parti i Norge, meldte hun seg inn i dette. Hun ble leder av partiets kvinneorganisasjon og fikk tittelen «riksleder».
Med sine 53 år ved krigsutbruddet, sin ikke spesielt feminine utstråling og ikke minst med en nærmest militær klesdrakt, ble hun fort et symbol på alt «gode nordmenn» hatet ved «den nye tid».
Også innad i det norske nazimiljøet var hun omstridt, slik sterke kvinner gjerne blir, ikke minst i den typen «gutteklubber» som dette var. Betegnelsen «riksrøya» ble derfor brukt både av motstandsfolk og nazister.
At hun gjennom mesteparten av krigsårene bodde alene i Oslo, mens ektemannen var på gården i Hobøl, var også et takknemlig grunnlag for både rykter og sladder.

«Oppgjøret»
Olga Bjoner var nok vant med å være kontroversiell, men hvor hatet hun var blitt, gikk nok ikke opp for henne før etter krigens slutt.
Som alle «stornazister», ble også hun gjenstand for et rettsoppgjør, og som for så mange av dem, ble også hennes erfaring at det dreide seg mer om et hevnoppgjør enn et rettsoppgjør.
Det handlet om alt fra brudd på elementære, juridiske spilleregler til rene og grove overgrep. I den nokså bitre boka «Dette har hendt. Et tidsbilde» fra 1955 forteller hun om dette.
Men i 1955 var ikke etterkrigs-Norge modent for å ta et selvkritisk oppgjør med seg selv, og boka ble avfeid.
Bjørn Steinar Meyer, som har en mangeårig bakgrunn som pressemann nettopp i Indre Østfold, siterer flittig fra denne boka, og slår fast at de overgrepene Olga Bjoner sier hun ble utsatt for, faktisk skjedde.

Biografi
Med sine 399 sider er «Førerkvinnen» blitt litt av murstein, både som bok og som leseprosjekt.
Ikke alt er like viktig eller like interessant.
Men gjennom de mange detaljene møter leseren en evnerik og viljesterk kvinne med et stort engasjement og en enorm arbeidskraft.
For denne leseren blir Olga Bjoner aldri en kvinne jeg ville kunne like eller ha sans for. Nettopp derfor provoserer det meg ekstra sterkt at det norske rettsapparatet, fra voktere til fengselsdirektører, til helsevesen og domstol, ikke var i stand til å behandle en slagen fiende på en anstendig måte, slik de verdiene man påsto at man hadde kjempet for skulle tilsi.

Bjørn Steinar Meyer
FØRERKVINNEN
Commentum Forlag
399 sider


Publisert i Dagen 15. november 2017

tirsdag 30. mai 2017

Maran Ata-historien


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Med boka «Som et stormvær» har Ole Bjørn Saltnes gitt en presentasjon av Maran Ata-bevegelsens historie i Norge.


Boka kommer 60 år etter at en gruppe «ledende brødre» innen pinsebevegelsen vedtok en uttalelse der man tok «bestemt avstand» fra den virksomheten som predikanten Aage Samuelsen sto for. Den var «vesensfremmed for pinsevekkelsen», het det i uttalelsen, som både var ment som, og ble oppfattet som, en bruddkommando mellom pinsebevegelsen og den samme bevegelsens mest kjente predikant.

Aage Samuelsen
Det sier seg selv at i en bok om Maran Ata-vekkelsen vil historien – eller historiene – om personen Aage Samuelsen ta mye plass.
Fremdeles er det hans navn mange forbinder med Maran Ata-begrepet, til tross for at det kom til et nytt brudd mellom «Broder Aage» og den bevegelsen han langt på vei hadde skapt mindre enn ti år etter det første bruddet.
Den første Maran Ata-menigheten var blitt dannet i 1959; bruddet mellom Samuelsen og Maran Ata kom i 1966.

Betydning
Samuelsens betydning preger også boka.
Omslaget domineres av et bilde av predikanten i hans velmaktsdager, og når Saltnes skal beskrive Maran Ata-teologien, er det først og fremst Aage Samuelsen han bruker som kilde. Dette til tross for at forfatteren medgir at Samuelsen verken var noen god organisator eller noen original, teologisk tenker.
Jeg synes det er beundringsverdig at Ole Bjørn Saltnes har tatt på seg å skrive denne boka.
Ut fra egen bakgrunn, både som forfatter og forlagsmedarbeider, skulle jeg likevel ønske at utgiveren hadde brukt litt ressurser på nettopp det forlagsmessige, og på struktureringen av manuskriptet.
Det blir litt mange navn på personer som trolig bare de aller mest ihuga insiderne kjenner.

Maktkamp
Når det er sagt: Det er bra at Maran Ata-historien blir fortalt av en som kjenner den innenfra, og har fulgt med den gjennom så å si hele dens historie.
Fram til nå har den vært fortalt av andre.
Da har den historiske sannhet gjerne vært at bruddet mellom pinsebevegelsen og «Broder Aage» kom fordi sistnevnte var blitt så radikal.
I uttalelsen fra Hedmarktoppen henvises det eksplisitt til medieoppslagene fra Aages møter.
Saltnes forteller en annen historie.
Den handler først og fremst om en maktkamp innad i pinsebevegelsen, mellom Aage Samuelsen frie, folkelige stil og radikale forkynnelse, og en etter hvert mer og mer borgerliggjort pinsebevegelse.
Som i konflikten med Aril Edvardsen på 1970-tallet, var dette en sak der «ledende brødre» nok sto mer fram som ledende enn som brødre.
Mange av de samme virkemidlene ble tatt i bruk: Predikanter ble boikottet og både innlegg og annonser ble nektet spalteplass i hovedorganet Korsets Seier.

Splittelser
Maran Ata-bevegelsen ble til som følge av splittelse og utviklingen av den har også vært preget av splittelser. Predikanter som brøt samarbeidet med hverandre, menigheter som ble delt og nye bevegelser som oppsto.
I den grad man kan snakke om en Maran Ata-vekkelse, slik forfatteren gjør både i bokas undertittel og i selve boka, varte den bare noen få år. Etter bruddet mellom Maran Ata og Aage Samuelsen i 1966 var vekkelsen om ikke over, så på hell. Det medgir da også Saltnes rett ut.
Aage selv var i liten grad var predikant etter 1966. Han var mer en religiøs artist og medieklovn.
Selv var jeg på et møte med Aage Samuelsen i Turnhallen i Oslo våren 1972; vi var noen kadetter fra Frelsesarmeens krigsskole som brukte en frisøndag til det. Møtet var mer show enn gudstjeneste, men sangen fenget oss jo, 19-20-åringer som vi var.
Og det er vel også Aage Samuelsens viktigste arv til nye generasjoner: Et antall sanger der noen er veldig gode, mange er helt greie og noen er direkte dårlige.

Dagens Maran Ata
Det ble dannet en rekke Maran Ata-menigheter i årene fra 1959.
Den eldste av dem, Oslo-menigheten i Møllergata, er fremdeles i virksomhet. Men mange ble nedlagt etter kortere eller lengre tid, mange ble splittet opp og en del har valgt å slutte seg den «vanlige» pinsebevegelsen. 
Slik jeg leser Saltnes sin bok, er det fire rene Maran Ata-menigheter igjen i Norge i dag. Han nevner Oslo, Gjøvik, Mandal og Stavanger.
Disse samles til et årlig stevne i Seljord i Telemark, et stevne som også trekker folk fra andre kristne sammenhenger; de fleste trolig fra pinsemenigheter og De Frie Venner.

Stridsøkser begravd
Det som må ha vært av stridsøkser mellom Maran Ata og pinsebevegelsen ser også ut til å være begravd.
Ett av forordene i boka er da også skrevet av lederen for pinsebevegelsen i Norge. Konflikten var nok mer personlig enn teologisk.
Noe av det Aage ble kritisert for, var sin forkynnelse og praksis rundt helbredelse ved bønn.
Men det er mange pinsepredikanter som har ment og sagt det samme som ham, selv om de ikke sa det på samme måte.
Boka «Som et stormvær» gir mye interessant og god, førstehånds informasjon om en bevegelse og et fenomen mange av oss dels har hatt en viss distanse til, dels bare har hørt og lest om fra andre.
Nå foreligger det som må kunne kalles bevegelsens egen fortelling.

Ole Bjørn Saltnes
SOM ET STORMVÆR
En bok om Maranata-vekkelsen
Misjon Europa Forlag
286 sider


Publisert i Dagen 31. mai 2017

mandag 8. mai 2017

Magasinet for alle - en litteraturens fødselshjelper


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


I den mangfoldige historien om norske ukeblad og tidsskrifter, er det ett blad som peker seg ut: Det er det bladet som kom med sitt første nummer i 1927, og den gang het «Arbeidermagasinet»
.

Det var et av arbeiderbevegelsens viktige, kulturelle prosjekter i mellomkrigstiden. Det ble også viktig som det organet som ga mange norske forfattere og tegnere en plattform, og som ga norsk litteratur navn som Alf Prøysen og Lillian Claussen – bare for å nevne to.

Bladet var opprinnelig ment som et «upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk», og som et alternativ til de mer «borgerlige» ukebladene. Det var da heller aldri tvil om hvor redaksjonens politiske sympati befant seg: Det var på den sosialistiske siden.
Den første redaktøren var Otto Luhin, en sentral pressemann i Norges Kommunistiske Parti. Han var redaktør de tre første årene, og etter to kortvarige mellomspill med andre redaktører, overtok den da 24 år gamle Nils Johan Rud redaktørstolen. Der ble han sittende resten av bladets levetid, fram til 1970.

Mentor
Som redaktør ble Rud mentor for en lang rekke forfattere i årenes løp. Alf Prøysen og Lillian Claussen er alt nevnt; andre var Tor Jonsson, Arthur Omre og Inger Hagerup. Johan Falkberget var nok godt etablert før han begynte å levere tekster til Arbeidermagasinet, men var til gjengjeld en flittig bidragsyter omtrent til sin dødsdag.
Bladet trådte også i folkeopplysningens tjeneste, blant annet gjennom den unge legen Karl Evangs spalte med råd til unge og eldre om de mest private ting i livet. Parallelt med dette, ga han ut sitt eget «Populært tidsskrift for seksuell opplysning».

Suksess
Det første nummeret var datert 23. november 1927, var på 64 sider og kostet 35 øre.
Det ble produsert i klassisk dugnadsstil,men bladet ble tidlig en suksess med tanke på opplaget, og bidro til å finansiere andre kulturtiltak i arbeiderbevegelsen, så som Arbeidernes Leksikon. Senere kjøpte man ukebladet «For Alle» og det samfunnskritiske vittighetsbladet «Hvepsen».
I 1942 endret Arbeidermagasinet navn til Magasinet for Alle. Da hadde det en periode hett «Arbeidermagasinet for alle». Navnebyttet var nok litt strategisk begrunnet; de tyske okkupasjonsmyndighetene så med skepsis på alt som smakte av arbeiderbevegelse og sosialisme. Likevel klarte bladet å komme ut under hele krigen.
I mellomkrigstiden var mye av innholdet reportasjer, blant annet fra Sovjetunionen og borgerkrigens Spania, men etter hvert dreide innholdet seg mer og mer om skjønnlitteratur.
Bladet fikk også stor betydning for utviklingen av norsk tegneseriekultur.
Si navnet «Jens von Bustenskjold», og du har nevnt ett av disse bidragene. I tillegg fikk tegnere
som Borghild Rud og Kåre Espolin Johnsen både oppdrag og honorarer fra Nils Johan Rud og hans blad.

Bok
At Magasinet for alle var en viktig aktør i utvikling av norsk mellom- og etterkrigslitteratur
er allment kjent for alle som er opptatt av dette.
Nå er denne betydningen dokumentert gjennom en stor, grundig, detaljert og rikt illustrert bok, gitt ut på Bokbyen Forlag i Tvedestrand.
Boka er skrevet av kulturjournalisten og forfatteren Bjørn Tore Pedersen.
Trenger man råd om en gave til en som er opptatt av arbeiderkultur og litteratur, er tipset hermed gitt.


Bjørn Tore Pedersen:
Det var der vi ble til
Arbeidermagasinet som
folkeopplyser og samfunnsdanner
Bokbyen Forlag


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2017

onsdag 8. mars 2017

Prest og landsforræder


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Framfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet». Denne setningen står som en oppsummering av hva han sto for, presten og politikeren Sigmund Feyling (1895 – 1980). Han var den fremste og synligste av de såkalte «naziprestene» under krigen. Som «ekspedisjonssjef» fra 1941 i det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet var han den som styrte kirkepolitikken i Norge. Det ga ham et ettermæle som «kirkens onde ånd». Nå er det kommet en bok om presten som ble landsforræder.


Boka er skrevet av skolemannen Jostein Berglyd, som tidligere har gitt ut en rekke bøker om krigen. Berglyd har bodd og arbeidet i Egersund hele livet, byen der Sigmund Feyling var prest fra 1926 og fram til han gikk i nazistatens tjeneste i 1941.
Feyling var en arbeidsom, dyktig og ikke minst ambisiøs mann. Han ble prest langs «den lange veien» ved at han først ble lærer og deretter ga seg i kast med det langvarige teologistudiet. Han så nok for seg at han var eslet til noe større enn å være prost i Dalane, som han ble i 1936.
Han var sterkt politisk engasjert, men mente at han som prest ikke kunne engasjere seg partipolitisk. Da tyske tropper okkuperte Norge, ga han likevel uttrykk for at han var glad for at det var tyskere som hadde vunnet «kappløpet» om Norge. Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling.
Både den gang og i rettsoppgjøret etter krigen hevdet han at han betraktet det som en kristenplikt å stille seg til de nye statsmaktenes disposisjon. Han begrunnet dette blant annet med en fortolkning av Romerbrevet 13 som de færreste ville stille seg bak, både den gang og nå.
At det kan ha vært en slags oppriktighet i denne litt sære forståelsen av Paulus, tyder hans oppførsel dagen etter kapitulasjonen på: Da ga han beskjed til sine medarbeidere at heretter var Hjemmefronten å betrakte som de lovlige myndigheter, og de skulle vises samme lydighet som man – i hvert fall han selv – hadde vist nazimyndighetene fram til da.

Embetsmann?
En ekspedisjonssjef er i utgangspunktet en upolitisk byråkrat og embetsmann, men Feyling var i høyeste grad politisk i sin embetsutøvelse.
Han skrev utkast til nye lover som gjaldt kirken, og ble både av samtid og ettertid betraktet som den «egentlige» kirkeministeren i de fire årene han var i departementet.
Under rettsoppgjøret hevdet han hardnakket at han hadde sett det som sin oppgave å være en slags kirkens beskytter i okkupasjonstiden, og mente også at han hadde fungert slik.

Rettsoppgjøret
Rettsoppgjøret mot Feyling var en sak for seg.
Da saken hans omsider kom for retten i 1949, hadde han sittet fire år i varetekt. Den eneste permisjonen han hadde hatt, var et par uker i 1945 i forbindelse med medisinsk behandling. Fra tiltalebeslutningen var klar i 1947 tok det halvannet år før rettssaken begynte.
Det er vanskelig å se noen annen begrunnelse enn ren trenering for at det tok så lang tid. Men trolig berget han livet på den måten. Hans sjef, «kirkeminister» Ragnar Schanke, var den siste som ble skutt i forbindelse med rettsoppgjøret i Norge. Det skjedde i 1948. Hadde Feylings sak blitt behandlet samtidig med Schanke sin, ville trolig også dommen blitt den samme.
Med en dom på 15 års fengsel og tap av presterettigheter for hele livet, fikk Feyling den strengeste dommen av alle naziprestene. Men alt i 1951 ble han løslatt, etter et generelt amnesti for de landssvikerne som hadde fått fengselsdom.

Stille liv
Fram til han døde i 1980 levde han et stille liv i Oslo, sammen med sin Betzy.
I de årene han satt fengslet, hadde familien overlevd takket være økonomisk hjelp fra ikke minst de to som ekspedisjonssjef Feyling hadde betraktet som sine hovedmotstandere under krigen: Biskop Eivind Berggrav og professor Ole Hallesby.
Sitt kristne fellesskap fant ekteparet i Misjonssambandet, der man visste hvem de var, men hvor de ellers fikk være i fred. De siste yrkesaktive årene var han knyttet til det som i dag er kjent som Kirkens Bymisjon.
Sigmund Feylings ettermæle vil for alltid være knyttet til hans rolle som kirkelig byråkrat-politiker fra 1941 til 1945. Flertallet av de prestene som gikk inn i det som senere ble kalt «Quisling-kirken» var eldre menn. Feyling sto, med sine 46 år i 1941, midt i livet, med en enorm arbeidskapasitet og en stor tro på seg selv og sine egne ideer.
Et bilde i boka viser prosten sammen med Broderringen i Egersund på 1930-tallet. Han står midt på bildet, med armene i kryss og med en mine som oser av arroganse. Likevel var det mange som opplevde ham som en varm og empatisk sjelesørger og en from prest. Ikke minst i de årene han satt i varetekt, tok han på seg mange slike oppgaver for medfanger.
Jostein Berglyds bok forteller om en viktig del av norsk kirkehistorie, samtidig som det gir et nært bilde av en presteskjebne som, når alt skal oppsummeres, må karakteriseres som tragisk.

Jostein Berglyd
PRESTEN SOM VILLE NAZIFISERE NORGE
En biografi om Sigmund Feyling
Portal Forlag


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1-2017