mandag 4. desember 2017

Når hyrdene svikter



Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


Så foreligger den: Boka om den gruppen prester som under krigen valgte å stille seg i okkupasjonsmaktens tjeneste, ikke bare som prester, men som biskoper. I «Quislings biskoper. En norsk kirke i nazismens tjeneste» kan man lese om de 11 som er gått inn i historien som «nazibiskoper». Det er fascinerende lesning.


Den norske kirke var en viktig arena for motstandskampen i krigsårene 1940-45. Det var en kamp nazimyndighetene var dårlig forberedt på, og som de tapte, nærmest dag for dag.
Det eksemplet som både prester, biskoper og kristenfolk satte, viser også for ettertiden hvor viktig det er at den kristne kirke er maktkritisk, nærmest på instinkt.
Denne maktkritiske holdningen trenger man også under demokratiske tilstander.
Det er blitt en del bøker om både kirkekampen som sådan og om nazikirken i årenes løp.
De første kom bare måneder etter krigens slutt, skrevet av prester og aktører på seierherrenes side. Dette ikke bare preger disse bøkene, men skjemmer dem.
Boka om «Quislings biskoper» er skrevet av historikeren Geir Thorsdahl.
Han er, i likhet med anmelderen, født om lag ti år etter krigens slutt. Det betyr at han som forfatter og jeg som leser kan ha den nødvendige distanse til så vel tidsepoken det er snakk om, som de personene han forteller om.

Helter eller skurker?
Og det kan slås fast med det samme: Det var ingen helter i det persongalleriet som utgjorde nazikirkens biskoper. Det var det neppe blant de prestene som valgte å være «lojale» mot «den nye tid» heller.
Av 750 prester valgte om lag 60 å spille på lag med nazimyndighetene. Disse måtte derfor lete med lys og lykte etter folk som var villige til å gjøre prestetjeneste for en nazifisert kirke. Og man fant noen – likt og ulikt. Noen var nok rene lykkejegere, andre var mer oppriktige.
Om noen av dem må vel kunne innrømmes at det var ikke helt samsvar mellom ambisjoner og nådegaveutrustning.
Men om det ikke er noen helter i Thorsdahls bok, er det nok ingen rene skurker heller.
De fleste nazibiskopene var eldre, konservative menn som var sterkt kritiske til «bolsjevismen» og Sovjet.
Også i teologien var de konservative, med bakgrunn i så vel ytre- som indremisjonsbevegelser.

Politisk
De fleste, men ikke alle, var medlemmer av Nasjonal Samling. Men også blant de innmeldte var det nyanser, fra de meget nidkjære til de helt passive. Den ivrigste av dem presterte å opptre i hirduniform under enkelte gudstjenester.
En av biskopene, salmedikteren Dagfinn Zwilgmeyer, meldte seg også ut igjen av NS, sa opp sin bispestilling og begynte i stedet som gymnaslærer de to siste krigsårene.
Alle biskopene ble stilt for retten etter krigen og fikk dommer på mellom ti og tre og et halvt år.
Ingen av dem sonte dommene fullt ut.
Alle ble også fradømt sine presterettigheter, og bare nevnte Dagfinn Zwilgmeyer fikk disse tilbake etter noen år.
Geir Thorsdahl har som historiker jobbet særlig med ytterliggående bevegelser på den politiske høyrefløyen.
Med arbeidet om Quislings biskoper har han gitt ut sin første bok.
Det er et grundig arbeid, og et viktig bidrag til kunnskapen om kirkekampen i Norge, også når det gjelder de som kjempet på «den gale siden».

Geir Thorsdahl
Quislings biskoper
En norsk kirke i nazismens tjeneste
Kagge Forlag
319 sider


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 4/2017

onsdag 15. november 2017

Fra forbilde til hat-ikon



Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


I 1931 var hun på tale som landets første, kvinnelige statsråd. 15 år senere var hun det kanskje mest hatede og baktalte menneske i Norge. Nå foreligger boka om Olga Bjoner, bondekvinnelederen som i ettertid huskes som «Riksrøya».


I mange år var det heltene og – en sjelden gang – heltinnene fra krigen det ble skrevet bøker om. I de senere årene har det også kommet bøker om de som endte på «den gale siden», landssvikerne og forræderne, frontkjemperne og torturistene.
Med boka «Førerkvinnen» har Bjørn Steinar Meyer gitt oss den første biografien om en av de kvinnelige krigsforbryterne.
Det er blitt en omfattende og detaljrik bok (kanskje litt vel detaljert iblant), og den formidler fortellingen om det kanskje lengste fallet i anseelse som noen person, mann eller kvinne, opplevde i krigsårene.

Ressurssterk
Olga Bjoner var en ressurssterk, intelligent begavet kvinne.
Hun ble født i 1887 i Askim. Faren hennes var lærer, og ble etter hvert rektor på en av bygdas barneskoler.
I 1912 giftet datteren seg med bonden på Øvre Bjoner i Hobøl kommune. Her ble hun boende resten av livet. Hun omtalte seg selv med stolthet som «bondekone», og gikk inn i alle de oppgave som lå i det: To barnefødsler tett på hverandre, ansvaret for et stort, tungdrevent hus og som pleierske for en sykelig svigerfar.
I tillegg organiserte hun ulike aktiviteter for bygdas barn, hun tok lærervikariater, selv om hun strengt tatt ikke var kvalifisert for dem, organist i kirken og fra 1920 frilansmedarbeider i lokalavisa Øvre Smaalenene.
I 1921 begynte hun det arbeidet som kunne blitt stående som hennes livsverk og minnesmerke: Oppbyggingen av en norske bondekvinnebevegelse. Det første laget ble dannet i 1921 og fram til 1940 ble det dannet 500 bondekvinnelag i Norge.
Olga Bjoner var leder for denne bevegelsen, hun var redaktør for bladet deres, bidragsyter i en rekke aviser og reiste land og strand rundt som foredragsholder.

Politikk
Da bondebevegelsen dannet sitt eget, politiske parti i 1920, var dette etter Olgas hjerte, selv om i liten grad engasjerte seg i det partipolitiske arbeidet. Et av kapitlene i boka om henne heter rett og slett «Hevet over politikken».
Da Bondepartiet fikk regjeringsmakten i 1931, var Olga Bjoner en av dem statsminister Peder Kolstad vurderte å utnevne til statsråd. Men han skal ha kommet til at man kunne ikke ha en statsråd fra samme fylke som statsministeren selv. Han var nemlig fra Borge, som nå er en del av Fredrikstad.
I stedet huskes regjeringen best for sin forsvarsminister. Han het Vidkun Quisling og var en mann som Olga på den tiden hadde liten sans for. Senere skulle hun bli en stor beundrer av ham.

Ideologi
Som den toneangivende i bondekvinnebevegelsen, utviklet Olga en ideologi som er blitt omtalt som «agrarfeminisme».
Fra sin far skolelæreren hadde hun fått med seg en oppfatning av at bondebarn nærmest pr. definisjon var mer begavet enn bysbarn. Med et slikt utgangspunkt kan man lett komme til å få holdninger som ettertiden vil kunne vurderes som rasisme. I dette lå også en utpreget grad av antisemittisme, noe som imidlertid var svært vanlig i en rekke miljøer i Norge i mellomkrigstida.
Da den tyske okkupasjonen var et faktum, og Nasjonal Samling ble eneste, lovlige parti i Norge, meldte hun seg inn i dette. Hun ble leder av partiets kvinneorganisasjon og fikk tittelen «riksleder».
Med sine 53 år ved krigsutbruddet, sin ikke spesielt feminine utstråling og ikke minst med en nærmest militær klesdrakt, ble hun fort et symbol på alt «gode nordmenn» hatet ved «den nye tid».
Også innad i det norske nazimiljøet var hun omstridt, slik sterke kvinner gjerne blir, ikke minst i den typen «gutteklubber» som dette var. Betegnelsen «riksrøya» ble derfor brukt både av motstandsfolk og nazister.
At hun gjennom mesteparten av krigsårene bodde alene i Oslo, mens ektemannen var på gården i Hobøl, var også et takknemlig grunnlag for både rykter og sladder.

«Oppgjøret»
Olga Bjoner var nok vant med å være kontroversiell, men hvor hatet hun var blitt, gikk nok ikke opp for henne før etter krigens slutt.
Som alle «stornazister», ble også hun gjenstand for et rettsoppgjør, og som for så mange av dem, ble også hennes erfaring at det dreide seg mer om et hevnoppgjør enn et rettsoppgjør.
Det handlet om alt fra brudd på elementære, juridiske spilleregler til rene og grove overgrep. I den nokså bitre boka «Dette har hendt. Et tidsbilde» fra 1955 forteller hun om dette.
Men i 1955 var ikke etterkrigs-Norge modent for å ta et selvkritisk oppgjør med seg selv, og boka ble avfeid.
Bjørn Steinar Meyer, som har en mangeårig bakgrunn som pressemann nettopp i Indre Østfold, siterer flittig fra denne boka, og slår fast at de overgrepene Olga Bjoner sier hun ble utsatt for, faktisk skjedde.

Biografi
Med sine 399 sider er «Førerkvinnen» blitt litt av murstein, både som bok og som leseprosjekt.
Ikke alt er like viktig eller like interessant.
Men gjennom de mange detaljene møter leseren en evnerik og viljesterk kvinne med et stort engasjement og en enorm arbeidskraft.
For denne leseren blir Olga Bjoner aldri en kvinne jeg ville kunne like eller ha sans for. Nettopp derfor provoserer det meg ekstra sterkt at det norske rettsapparatet, fra voktere til fengselsdirektører, til helsevesen og domstol, ikke var i stand til å behandle en slagen fiende på en anstendig måte, slik de verdiene man påsto at man hadde kjempet for skulle tilsi.

Bjørn Steinar Meyer
FØRERKVINNEN
Commentum Forlag
399 sider


Publisert i Dagen 15. november 2017

tirsdag 30. mai 2017

Maran Ata-historien


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Med boka «Som et stormvær» har Ole Bjørn Saltnes gitt en presentasjon av Maran Ata-bevegelsens historie i Norge.


Boka kommer 60 år etter at en gruppe «ledende brødre» innen pinsebevegelsen vedtok en uttalelse der man tok «bestemt avstand» fra den virksomheten som predikanten Aage Samuelsen sto for. Den var «vesensfremmed for pinsevekkelsen», het det i uttalelsen, som både var ment som, og ble oppfattet som, en bruddkommando mellom pinsebevegelsen og den samme bevegelsens mest kjente predikant.

Aage Samuelsen
Det sier seg selv at i en bok om Maran Ata-vekkelsen vil historien – eller historiene – om personen Aage Samuelsen ta mye plass.
Fremdeles er det hans navn mange forbinder med Maran Ata-begrepet, til tross for at det kom til et nytt brudd mellom «Broder Aage» og den bevegelsen han langt på vei hadde skapt mindre enn ti år etter det første bruddet.
Den første Maran Ata-menigheten var blitt dannet i 1959; bruddet mellom Samuelsen og Maran Ata kom i 1966.

Betydning
Samuelsens betydning preger også boka.
Omslaget domineres av et bilde av predikanten i hans velmaktsdager, og når Saltnes skal beskrive Maran Ata-teologien, er det først og fremst Aage Samuelsen han bruker som kilde. Dette til tross for at forfatteren medgir at Samuelsen verken var noen god organisator eller noen original, teologisk tenker.
Jeg synes det er beundringsverdig at Ole Bjørn Saltnes har tatt på seg å skrive denne boka.
Ut fra egen bakgrunn, både som forfatter og forlagsmedarbeider, skulle jeg likevel ønske at utgiveren hadde brukt litt ressurser på nettopp det forlagsmessige, og på struktureringen av manuskriptet.
Det blir litt mange navn på personer som trolig bare de aller mest ihuga insiderne kjenner.

Maktkamp
Når det er sagt: Det er bra at Maran Ata-historien blir fortalt av en som kjenner den innenfra, og har fulgt med den gjennom så å si hele dens historie.
Fram til nå har den vært fortalt av andre.
Da har den historiske sannhet gjerne vært at bruddet mellom pinsebevegelsen og «Broder Aage» kom fordi sistnevnte var blitt så radikal.
I uttalelsen fra Hedmarktoppen henvises det eksplisitt til medieoppslagene fra Aages møter.
Saltnes forteller en annen historie.
Den handler først og fremst om en maktkamp innad i pinsebevegelsen, mellom Aage Samuelsen frie, folkelige stil og radikale forkynnelse, og en etter hvert mer og mer borgerliggjort pinsebevegelse.
Som i konflikten med Aril Edvardsen på 1970-tallet, var dette en sak der «ledende brødre» nok sto mer fram som ledende enn som brødre.
Mange av de samme virkemidlene ble tatt i bruk: Predikanter ble boikottet og både innlegg og annonser ble nektet spalteplass i hovedorganet Korsets Seier.

Splittelser
Maran Ata-bevegelsen ble til som følge av splittelse og utviklingen av den har også vært preget av splittelser. Predikanter som brøt samarbeidet med hverandre, menigheter som ble delt og nye bevegelser som oppsto.
I den grad man kan snakke om en Maran Ata-vekkelse, slik forfatteren gjør både i bokas undertittel og i selve boka, varte den bare noen få år. Etter bruddet mellom Maran Ata og Aage Samuelsen i 1966 var vekkelsen om ikke over, så på hell. Det medgir da også Saltnes rett ut.
Aage selv var i liten grad var predikant etter 1966. Han var mer en religiøs artist og medieklovn.
Selv var jeg på et møte med Aage Samuelsen i Turnhallen i Oslo våren 1972; vi var noen kadetter fra Frelsesarmeens krigsskole som brukte en frisøndag til det. Møtet var mer show enn gudstjeneste, men sangen fenget oss jo, 19-20-åringer som vi var.
Og det er vel også Aage Samuelsens viktigste arv til nye generasjoner: Et antall sanger der noen er veldig gode, mange er helt greie og noen er direkte dårlige.

Dagens Maran Ata
Det ble dannet en rekke Maran Ata-menigheter i årene fra 1959.
Den eldste av dem, Oslo-menigheten i Møllergata, er fremdeles i virksomhet. Men mange ble nedlagt etter kortere eller lengre tid, mange ble splittet opp og en del har valgt å slutte seg den «vanlige» pinsebevegelsen. 
Slik jeg leser Saltnes sin bok, er det fire rene Maran Ata-menigheter igjen i Norge i dag. Han nevner Oslo, Gjøvik, Mandal og Stavanger.
Disse samles til et årlig stevne i Seljord i Telemark, et stevne som også trekker folk fra andre kristne sammenhenger; de fleste trolig fra pinsemenigheter og De Frie Venner.

Stridsøkser begravd
Det som må ha vært av stridsøkser mellom Maran Ata og pinsebevegelsen ser også ut til å være begravd.
Ett av forordene i boka er da også skrevet av lederen for pinsebevegelsen i Norge. Konflikten var nok mer personlig enn teologisk.
Noe av det Aage ble kritisert for, var sin forkynnelse og praksis rundt helbredelse ved bønn.
Men det er mange pinsepredikanter som har ment og sagt det samme som ham, selv om de ikke sa det på samme måte.
Boka «Som et stormvær» gir mye interessant og god, førstehånds informasjon om en bevegelse og et fenomen mange av oss dels har hatt en viss distanse til, dels bare har hørt og lest om fra andre.
Nå foreligger det som må kunne kalles bevegelsens egen fortelling.

Ole Bjørn Saltnes
SOM ET STORMVÆR
En bok om Maranata-vekkelsen
Misjon Europa Forlag
286 sider


Publisert i Dagen 31. mai 2017

mandag 8. mai 2017

Magasinet for alle - en litteraturens fødselshjelper


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


I den mangfoldige historien om norske ukeblad og tidsskrifter, er det ett blad som peker seg ut: Det er det bladet som kom med sitt første nummer i 1927, og den gang het «Arbeidermagasinet»
.

Det var et av arbeiderbevegelsens viktige, kulturelle prosjekter i mellomkrigstiden. Det ble også viktig som det organet som ga mange norske forfattere og tegnere en plattform, og som ga norsk litteratur navn som Alf Prøysen og Lillian Claussen – bare for å nevne to.

Bladet var opprinnelig ment som et «upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk», og som et alternativ til de mer «borgerlige» ukebladene. Det var da heller aldri tvil om hvor redaksjonens politiske sympati befant seg: Det var på den sosialistiske siden.
Den første redaktøren var Otto Luhin, en sentral pressemann i Norges Kommunistiske Parti. Han var redaktør de tre første årene, og etter to kortvarige mellomspill med andre redaktører, overtok den da 24 år gamle Nils Johan Rud redaktørstolen. Der ble han sittende resten av bladets levetid, fram til 1970.

Mentor
Som redaktør ble Rud mentor for en lang rekke forfattere i årenes løp. Alf Prøysen og Lillian Claussen er alt nevnt; andre var Tor Jonsson, Arthur Omre og Inger Hagerup. Johan Falkberget var nok godt etablert før han begynte å levere tekster til Arbeidermagasinet, men var til gjengjeld en flittig bidragsyter omtrent til sin dødsdag.
Bladet trådte også i folkeopplysningens tjeneste, blant annet gjennom den unge legen Karl Evangs spalte med råd til unge og eldre om de mest private ting i livet. Parallelt med dette, ga han ut sitt eget «Populært tidsskrift for seksuell opplysning».

Suksess
Det første nummeret var datert 23. november 1927, var på 64 sider og kostet 35 øre.
Det ble produsert i klassisk dugnadsstil,men bladet ble tidlig en suksess med tanke på opplaget, og bidro til å finansiere andre kulturtiltak i arbeiderbevegelsen, så som Arbeidernes Leksikon. Senere kjøpte man ukebladet «For Alle» og det samfunnskritiske vittighetsbladet «Hvepsen».
I 1942 endret Arbeidermagasinet navn til Magasinet for Alle. Da hadde det en periode hett «Arbeidermagasinet for alle». Navnebyttet var nok litt strategisk begrunnet; de tyske okkupasjonsmyndighetene så med skepsis på alt som smakte av arbeiderbevegelse og sosialisme. Likevel klarte bladet å komme ut under hele krigen.
I mellomkrigstiden var mye av innholdet reportasjer, blant annet fra Sovjetunionen og borgerkrigens Spania, men etter hvert dreide innholdet seg mer og mer om skjønnlitteratur.
Bladet fikk også stor betydning for utviklingen av norsk tegneseriekultur.
Si navnet «Jens von Bustenskjold», og du har nevnt ett av disse bidragene. I tillegg fikk tegnere
som Borghild Rud og Kåre Espolin Johnsen både oppdrag og honorarer fra Nils Johan Rud og hans blad.

Bok
At Magasinet for alle var en viktig aktør i utvikling av norsk mellom- og etterkrigslitteratur
er allment kjent for alle som er opptatt av dette.
Nå er denne betydningen dokumentert gjennom en stor, grundig, detaljert og rikt illustrert bok, gitt ut på Bokbyen Forlag i Tvedestrand.
Boka er skrevet av kulturjournalisten og forfatteren Bjørn Tore Pedersen.
Trenger man råd om en gave til en som er opptatt av arbeiderkultur og litteratur, er tipset hermed gitt.


Bjørn Tore Pedersen:
Det var der vi ble til
Arbeidermagasinet som
folkeopplyser og samfunnsdanner
Bokbyen Forlag


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2017

onsdag 8. mars 2017

Prest og landsforræder


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Framfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet». Denne setningen står som en oppsummering av hva han sto for, presten og politikeren Sigmund Feyling (1895 – 1980). Han var den fremste og synligste av de såkalte «naziprestene» under krigen. Som «ekspedisjonssjef» fra 1941 i det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet var han den som styrte kirkepolitikken i Norge. Det ga ham et ettermæle som «kirkens onde ånd». Nå er det kommet en bok om presten som ble landsforræder.


Boka er skrevet av skolemannen Jostein Berglyd, som tidligere har gitt ut en rekke bøker om krigen. Berglyd har bodd og arbeidet i Egersund hele livet, byen der Sigmund Feyling var prest fra 1926 og fram til han gikk i nazistatens tjeneste i 1941.
Feyling var en arbeidsom, dyktig og ikke minst ambisiøs mann. Han ble prest langs «den lange veien» ved at han først ble lærer og deretter ga seg i kast med det langvarige teologistudiet. Han så nok for seg at han var eslet til noe større enn å være prost i Dalane, som han ble i 1936.
Han var sterkt politisk engasjert, men mente at han som prest ikke kunne engasjere seg partipolitisk. Da tyske tropper okkuperte Norge, ga han likevel uttrykk for at han var glad for at det var tyskere som hadde vunnet «kappløpet» om Norge. Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling.
Både den gang og i rettsoppgjøret etter krigen hevdet han at han betraktet det som en kristenplikt å stille seg til de nye statsmaktenes disposisjon. Han begrunnet dette blant annet med en fortolkning av Romerbrevet 13 som de færreste ville stille seg bak, både den gang og nå.
At det kan ha vært en slags oppriktighet i denne litt sære forståelsen av Paulus, tyder hans oppførsel dagen etter kapitulasjonen på: Da ga han beskjed til sine medarbeidere at heretter var Hjemmefronten å betrakte som de lovlige myndigheter, og de skulle vises samme lydighet som man – i hvert fall han selv – hadde vist nazimyndighetene fram til da.

Embetsmann?
En ekspedisjonssjef er i utgangspunktet en upolitisk byråkrat og embetsmann, men Feyling var i høyeste grad politisk i sin embetsutøvelse.
Han skrev utkast til nye lover som gjaldt kirken, og ble både av samtid og ettertid betraktet som den «egentlige» kirkeministeren i de fire årene han var i departementet.
Under rettsoppgjøret hevdet han hardnakket at han hadde sett det som sin oppgave å være en slags kirkens beskytter i okkupasjonstiden, og mente også at han hadde fungert slik.

Rettsoppgjøret
Rettsoppgjøret mot Feyling var en sak for seg.
Da saken hans omsider kom for retten i 1949, hadde han sittet fire år i varetekt. Den eneste permisjonen han hadde hatt, var et par uker i 1945 i forbindelse med medisinsk behandling. Fra tiltalebeslutningen var klar i 1947 tok det halvannet år før rettssaken begynte.
Det er vanskelig å se noen annen begrunnelse enn ren trenering for at det tok så lang tid. Men trolig berget han livet på den måten. Hans sjef, «kirkeminister» Ragnar Schanke, var den siste som ble skutt i forbindelse med rettsoppgjøret i Norge. Det skjedde i 1948. Hadde Feylings sak blitt behandlet samtidig med Schanke sin, ville trolig også dommen blitt den samme.
Med en dom på 15 års fengsel og tap av presterettigheter for hele livet, fikk Feyling den strengeste dommen av alle naziprestene. Men alt i 1951 ble han løslatt, etter et generelt amnesti for de landssvikerne som hadde fått fengselsdom.

Stille liv
Fram til han døde i 1980 levde han et stille liv i Oslo, sammen med sin Betzy.
I de årene han satt fengslet, hadde familien overlevd takket være økonomisk hjelp fra ikke minst de to som ekspedisjonssjef Feyling hadde betraktet som sine hovedmotstandere under krigen: Biskop Eivind Berggrav og professor Ole Hallesby.
Sitt kristne fellesskap fant ekteparet i Misjonssambandet, der man visste hvem de var, men hvor de ellers fikk være i fred. De siste yrkesaktive årene var han knyttet til det som i dag er kjent som Kirkens Bymisjon.
Sigmund Feylings ettermæle vil for alltid være knyttet til hans rolle som kirkelig byråkrat-politiker fra 1941 til 1945. Flertallet av de prestene som gikk inn i det som senere ble kalt «Quisling-kirken» var eldre menn. Feyling sto, med sine 46 år i 1941, midt i livet, med en enorm arbeidskapasitet og en stor tro på seg selv og sine egne ideer.
Et bilde i boka viser prosten sammen med Broderringen i Egersund på 1930-tallet. Han står midt på bildet, med armene i kryss og med en mine som oser av arroganse. Likevel var det mange som opplevde ham som en varm og empatisk sjelesørger og en from prest. Ikke minst i de årene han satt i varetekt, tok han på seg mange slike oppgaver for medfanger.
Jostein Berglyds bok forteller om en viktig del av norsk kirkehistorie, samtidig som det gir et nært bilde av en presteskjebne som, når alt skal oppsummeres, må karakteriseres som tragisk.

Jostein Berglyd
PRESTEN SOM VILLE NAZIFISERE NORGE
En biografi om Sigmund Feyling
Portal Forlag


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1-2017

tirsdag 7. mars 2017

Forbudstid og brennevinskrig


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Ved siden av EF/EU-krigen, er den såkalte forbudsdebatten fra mellomkrigstiden den enkeltsak om har felt flest norske regjeringer. I en ny bok blir denne politiske såpeoperaen presentert både i høyde, lengde og bredde.


Det var en rekke land som innførte forbud mot omsetting av alkohol, og særlig brennevin, i årene rundt første verdenskrig. I Norge varte «forbudstida», som den ble kalt, fra 1916 til 1927. I USA bidro forbudstida til en oppblomstring av ulike former for organisert kriminalitet, gjerne i kombinasjon med prostitusjon. Hvor mange som ble drept i disse «bandekrigene» i USA er vel ingen gitt å vite.
Også i Norge førte forbudet til en oppblomstring av kriminalitet. I litteraturen har denne tida fått sitt mest kjente minnesmerke i Arthur Omres debutroman «Smuglere» fra 1935. Forfatteren hadde flere fengselsopphold bak seg, blant annet for smugling.

Andre land
I USA gjaldt forbudet alle drikkevarer med mer enn 0,5 prosent alkoholinnhold, mens Finland, som hadde forbudstid fra 1919 til 1932, satte grensen ved 2,5 prosent.
I Norge gjaldt forbudet først for brennevin, men fra 1917 til 1923 også for hetvin.
Både i Island og på Færøyene var forbudet totalt, i Island fra 1915 til 1935, mens det på Færøyene varte fra 1907 og helt til 1992.

Folkeavstemninger
Det var to folkeavstemninger om forbudet i de 11 årene det sto ved lag. Folkeavstemningen i 1919 førte til at forbudet ble skjerpet, mens den i 1926 førte til at det ble opphevet. Det er da også det eneste eksemplet i norsk historie på at en lov er blitt endret som følge av en slik avstemning.
Fremdeles kan det forekomme folkeavstemninger om alkoholpolitikk i norske lokalsamfunn, for eksempel om man skal gå inn for at det skal opprettes polutsalg i lokalsamfunnet. Vinmonopolet er ellers et ektefødt barn av forbudstida, etter at det ble opprettet i 1923.

Samfunnsproblem
Når alkohol gikk fra å være en drikk til mat og annen hygge til å bli et samfunns- og folkehelseproblem, er det sikkert ulike oppfatninger av. At Stortinget i 1816 vedtok å tillate hjemmebrenning var nok et viktig bidrag til dette. Motivet var å fremme potetdyrking i Norge, men det meste av potetene gikk med til å lage brennevin. I 1859 fikk man en organisert avholdsbevegelse her i landet, og etter hvert ble kampen mot alkohol også en politisk sak. I 1912 vedtok Arbeiderpartiet forbudslinja som sin politikk. Legen og politikeren Kyrre Grepp sa det slik, i en debatt om å «redusere drikkeondet»: - Et onde reduserer man ikke; det avskaffer man!
Etter stortingsvalget i 1912 forpliktet 99 av 123 stortingsrepresentanter seg på å følge programmet til den tverrpolitiske gruppa som kalte seg «Avholdspartiet». Da krigen brøt ut i 1914 ble det vedtatt et midlertidig forbud mot brenning, brygging og salg av norsk produsert alkohol. I 1916 ble det innført et midlertidig forbud mot skjenking av vin og brennevin, og dette midlertidige forbudet ble forlenget flere ganger. Etter folkeavstemningen i 1919 ble det gjort permanent.

Regjeringer
Det politiske Norge var nokså oversiktlig i forbudstida.
Det var snakk om tre partier: Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet. De to siste var «forbudspartier», men etter hvert som de handelspolitiske konsekvensene, sammen med trykket fra opinionen og den økte kriminaliteten gjorde forbudet mer og mer problematisk, raknet også forbudsalliansen.
Med unntak av det ene regjeringsskiftet som skyldtes at statsministeren døde, hadde de øvrige fem i denne perioden alle mer eller mindre sammenheng med alkoholpolitikken og forbudslinja.
Etter 1926 har forbudslinja aldri vært aktuell rikspolitikk i Norge. Men selv ved den siste folkeavstemningen sto forbudet forholdsvis sterkt blant velgerne: Hele 44 prosent ønsket å beholde det.

Bok
Historikeren Gunnar Kagge, også kjent som journalist i Aftenposten, ga før jul ut boka «Forbudstid. Den norske krigen mot brennevinet». Her skildrer han saklig, men samtidig humoristisk, en historisk epoke og prosess som man saktens kan se det humoristiske ved i dag, men som var høyst alvorlig den gang det sto på.
I boka skildrer Kagge frontene på en stort sett saklig og god måte. Forbudsalliansen oppsto ved at bygdefolket, det lavkirkelige kristenfolket og arbeiderbevegelsen fant hverandre i et felles mål. Verken før eller siden har avholdsbevegelsen vært så sterk som i årene etter første verdenskrig. Målet var å tørrlegge hele nasjonen.
Mye av skillelinjene gikk nok langs aksen by og land, ifølge Kagge; noe han også mener man kunne se ved de to neste nasjonale folkeavstemningene her i landet, om Norges forhold til EF/EU.
I sum har Gunnar Kagge skrevet en spennende, morsom, interessant og innsiktsfull bok om et av de store, politiske drama i Norge på 1900-tallet.

Gunnar Kagge
FORBUDSTID
Den norske krigen mot brennevinet
Spartacus forlag


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1 - 2017

torsdag 17. november 2016

Jens' versjon


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Politiske selvbiografier er sjelden store eller gode leseropplevelser. De 560 sidene der Jens Stoltenberg gir oss «Min historie» er ikke noe unntak. Det betyr ikke at boka er uinteressant.


Tvert om gir den mange spennende innblikk i politiske og organisatoriske prosesserer som ligger såpass nært i tid at de fleste av oss har erindringer om dem.
Med Jens Stoltenberg som statsminister har Arbeiderpartiet gått både på sitt dårligste valg i moderne tid og et av de beste. Etter å ha felt Sentrumsregjeringen i 2000, i en slags konspirasjon med Høyre, ble valgresultatet i 2001 historisk dårlig. Sentrumsregjeringen var populær, uansett hvor «svak» den ble beskrevet som av opposisjonen; Stoltenberg I ble aldri populær.
I 2005 gikk det bedre. Bondevik II vekket aldri den entusiasmen som Sentrumsregjeringen hadde skapt, og i mellomtida hadde også Arbeiderpartiet innsett hva den historiske tyngdelov krevde: Tida for én-partiregjeringer var over. Dermed var det duket for det rødgrønne prosjektet.

Koalisjon
At det rødgrønne prosjektet holdt gjennom to hele stortingsperioder, forbauset mange.
Det gjaldt også for denne anmelder.
Regjeringskoalisjonen besto av ett parti som aldri hadde vært i koalisjon før, ett parti som aldri hadde vært i regjering før og ett parti som hadde en lang historie som tikkende bombe i de samarbeidsregjeringene de hadde vært med i.
Men koalisjonen klarte å holde sammen helt til valget i 2013 satte en strek.
Året etter forsvant Jens Stoltenberg også ut av norsk politikk og ble generalsekretær i NATO.

Mange verv
Jens Stoltenberg har vært innom mange av de mest sentrale vervene Arbeiderpartiet kan tilby, eventuelt pålegge noen å ha: AUF-leder, leder i Oslo Arbeiderparti, statssekretær, stortingsrepresentant, statsråd, sentralstyremedlem, nestleder i partiet, statsminister og til slutt partileder.
Da boka hans ble lansert var det særlig maktkampen mellom Jens Stoltenberg og Torbjørn Jagland det ble fokusert på.
Det går tydelig fram at «seierherren» i denne prosessen fremdeles føler et ubehag både ved det som skjedde og måten det skjedde på.
Dette var fraksjonering på høyt nivå; en virksomhet som det i hvert fall til tider er blitt reagert på med eksklusjonsprosesser i Arbeiderpartiet.
Torbjørn Jagland har bebudet at han arbeider med en bok som vil handle om noe av det samme. Den vil det også bli spennende å lese. I motsetning til Jens Stoltenberg, er Torbjørn Jagland en forholdsvis erfaren forfatter.
En annen viktig forskjell mellom dem er at der Jens Stoltenberg i stor grad tenker som en teknokrat, har Torbjørn Jagland en mer filosofisk tilnærming.
Det er en spennende side ved ham, men den har ikke alltid vært så vellykket, rent politisk.

Indre liv
Den tidligere statsministeren gir mange gløtt inn en koalisjonsregjerings indre liv. Ikke minst ser man at han ikke hadde det godt hver gang han måtte skifte ut en statsråd som var motivert for å fortsette.
Å skifte ut Karita Bekkemellem som barne- og familieminister var muligens nødvendig uansett, men å erstatte henne med Manuela Ramin Osmundsen var ikke noe lykketreff.
Den første statsråden med innvandrerbakgrunn gjorde den ene av de to utilgivelige feilgrepene for en norsk statsråd: Hun fortalte ikke sin sjef hele sannheten. Den andre er å feilinformere Stortinget.
Da fungerte den neste innvandrer-statsråden bedre: Hadia Tajik. Det er fornøyelig å lese hvordan hun satte både partileder og statsminister på plass da regjeringsplattformen for perioden 2009-13 skulle drøftes. Her hadde Stoltenberg tatt med noen formuleringer om en strammere asylpolitikk som ikke hadde annen forankring enn at Arbeiderpartiets landsmøte hadde avvist dem.
Som det subjektive dokument en selvbiografi alltid er, vil også «Min historie» være et viktig referanseverk for så vel journalister som forskere i årene som kommer.
Den anbefales for alle som er interessert i så vel politisk historie som politiske prosesser.
Men man minnes kanskje gamle Bismarck: Den som vet hvordan politikk og pølser lages, vil ikke få en rolig dag mer i livet.

Jens Stoltenberg:
Min historie
Gyldendal
560 sider


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 3-4/2016