Bokanmeldelse
For oss som vokste opp på 1960-tallet, og som begynte å interessere oss for politikk på den tiden, var Finn Gustavsen nesten som et ikon. Folkelig og populær, selv om oppslutningen ved valg var beskjeden. På mange måter kan han sammenlignes med partifellen Hanna Kvanmo, som var jevngammel med ham, selv om hun dukket opp på den politiske scenen et ti-år senere. I en ny biografi kalles han kort og godt «Folkesosialisten».
Selv om tre av de åtte bøkene Finn Gustavsen selv dels skrev, dels redigerte må kunne betegnes som selvbiografiske, er det både nyttig og nødvendig med en biografi som har litt avstand til mannen, mennesket og politikeren Finn Gustavsen.
Han var omstridt hele sitt voksne liv, både respektert og elsket på et nokså ambivalent vis, men også – ja, man kan vel bruke et såpass sterkt ord: hatet. Ikke minst ble han det i den bevegelsen han vokste opp i og identifiserte seg med hele livet: Arbeiderbevegelsen.
Han hadde sine barne- og ungdomsår i Horten og Holmestrand, der faren hans var bestyrer for det lokale Samvirkelaget. Faren gikk etter hvert inn i Jehovas Vitner, noe som førte til at sønnen ble tatt ut av kristendomstimene i skolen. Finn selv ble aldri religiøs, men hadde likevel sans for farens trossamfunn, først og fremst fordi han likte den samfunnskritiske holdningen hos vitnene.
«Orientering»
Tidlig på 1950-tallet sa han opp sin stilling som journalist i A-pressen og ble ansatt i den nye avisa «Orientering». De som sto bak den var personer på Arbeiderpartiets venstre fløy, kritiske til NATO og den blokkpolitikken som i stadig sterkere grad preget 1950-tallet.
Her fant Gustavsen sammen med likesinnede som Sigurd Evensmo, Berge Furre, Trygve Bull og Torild Skard.
Det var i dette miljøet uttrykket «det tredje standpunkt» ble brukt første gang i norsk sammenheng. Det skulle beskrive et standpunkt som lå mellom den harde, ideologiske kommunismen og det pragmatiske, forsiktige sosialdemokratiet.
I 1961 hadde «Partiet» fått nok av både det tredje standpunkt og personene bak det, og landsmøtet gjorde et vedtak om at medlemskap i partiet ikke var forenlig med engasjement i miljøet rundt «Orientering».
Bare få dager senere var Sosialistisk Folkeparti - eller SF - stiftet, og ved valget samme høst ble Gustavsen den ene av to representanter for det nye partiet på Stortinget. I 1963 brukte partiet sin «vippeposisjon» til først å felle Gerhardsens tredje regjering på King’s Bay-saken, og deretter Lyng-regjeringen på dens tiltredelseserklæring.
Fra SF til SV
Det er liten tvil om de to periodene som representant for SF var de beste i Finn Gustavsens politiske liv. I 1969 stilte han ikke til valg, tro mot et rotasjonsprinsipp han hadde gjort seg til talsmann for, og som var ment å unngå at de samme personene skulle prege et parti altfor lenge.
Men for mange velgere var Gustavsen og SF én og samme sak, og partiet forsvant fra Løvebakken sammen med ham.
I kjølvannet av EF-debatten i årene fram til 1972 og valget i 1973, var «samling av venstrekreftene» et mantra for mange på den politiske venstresiden. Gustavsen selv hadde kontroll på sin begeistring, men innså at det ikke forelå noe alternativ til dette.
I 1973 ble han valgt inn på Stortinget igjen, denne gang for det som først het Sosialistisk Valgallianse, senere Sosialistisk Venstreparti.
Dette ble hans siste periode på Stortinget, og var på mange måter en ulykkelig periode, både politisk og privat.
Da perioden var over, gikk han på en psykisk smell, som han senere, som den første norske toppolitiker, var åpen om.
Biografi
Finn Gustavsen var bare 51 år da han gikk ut av Stortinget.
I årene som fulgte virket han først og fremst som journalist og forfatter, og var blant annet redaktør for «Ny tid», avisa som skulle overta den rollen «Orientering» hadde hatt.
Det klarte den aldri.
Den politiske debatt i Norge ble aldri den samme etter Finn Gustavsen.
Hans friske, noen vil sikkert si «frekke», måte å føre debatter både engasjerte, begeistret og forarget.
Denne stilen tok han også med seg til Stortingets talerstol. Mange husker hans innledningsord i en trontaledebatt: «Regjeringen ber oss samle oss i det gamle ønske om en god jul og et godt nytt år».
«Folkesosialisten» er skrevet av sosiologen og medieprofessoren Terje Rasmussen.
Forfatteren legger ikke skjul på at han hadde sans for Finn Gustavsen.
Det hadde – og har – denne anmelderen også.
Boka er grundig og velskrevet. Mer enn 15 år etter Gustavsens død er det en bok som bør leses, også av de for hvem Finn Gustavsen bare er et navn.
Som den tidligere stats- og utenriksministeren John Lyng, som hadde stor respekt for ham, sa: «Finn Gustavsen er et politisk talent. Han har intelligens, vitalitet, til og med sjarm – hvis han gidder å bruke den. Mange mener han er ufordragelig. Det er han selvfølgelig også!»
Terje Rasmussen
FOLKESOSIALISTEN
Biografien om Finn Gustavsen
Forlaget Manifest
Publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere, nr. 1-2/2021
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar