Fenomenet Arne Myrdal

«Mi tar dei!» Dette primalskriket og fjernsynsbildene av en svartsmusket, kraftig mann med ei lang trekølle i hendene som går til angrep på en buss definerte på mange måter det norske folks bilde av Arne Myrdal. Han ga den politiske innvandringsmotstanden en stemme og et ansikt. Nå er boka om ham kommet. Den har fått tittelen «Et liv i kamp», og er skrevet av Gjermund Orrego Bjørndahl.

Arne Myrdal var fra Øyestad i nåværende Arendal, og bodde her mesteparten av livet.
Fra han var i 30-årsalderen lå han i stadige konflikter, både med Øyestad kommune og særlig Øyestad Arbeiderparti. Etter å ha gjort et forsøk på å kuppe lokalpartiet, etablerte han i 1967 bygdepartiet «Øyestad Frie Arbeidere». De stilte liste ved valget samme år, og fikk inn en betydelig gruppe i kommunestyret.
Det ga en vippeposisjon som gruppa brukte til å bryte Arbeiderpartiets langvarige dominans i Øyestad-politikken.
Også ved valget i 1971 fikk lista inn en betydelig gruppe, men nå gikk Arbeiderpartiet og de borgerlige sammen, slik at Myrdals bygdeparti ble nøytralisert.

Forfatterskap og politikk
Nå er det ikke noe unikt i at bygdelister snur opp/ned på lokalpolitikken, og hadde dette vært hele fortellingen om Arne Myrdal, ville det neppe vært nok til en bok om ham.
Heller ikke de bøkene han selv skrev, fire bind svært så indiskre bygdebøker og en roman som, slik den er referert, virker å være blasfemisk med god margin, ville kunnet skrive ham inn i historien.
Da Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet i 1973, meldte Myrdal seg inn i dette, men brukte stort sett de neste årene på forfattervirksomhet. Men i 1987 hadde han funnet «sin sak» - eventuelt hadde saken funnet ham – og han ble leder i Folkebevegelsen mot innvandring (FMI).
De neste årene ble turbulente, med både «Fevik-slaget» og «Brumunddal-slaget».
Han ble tiltalt og dømt for planer om et attentat mot asylmottaket på Hove.
Etter det ble han en for stor belastning for FMI og han etablerte i stedet sin egen bevegelse.

«Ekstrem» og «rasist»?
Orrego Bjørndahl bruker relativt mye plass på å drøfte om Arne Myrdal var rasist eller ikke.
Disse avsnittene kan virke litt vel semantiske. For samtiden ble han oppfattet som rasistisk, og at Myrdal skal ha forelsket seg i kvinner av annen etnisitet endrer ikke på dette.
Samtidig må man gi biografen rett i at de samme ytringene neppe ville blitt tolket verken som ekstreme eller rasistiske i dag. Både Sylvi Listhaug og andre politikere fra hennes parti har kommet med langt grovere utsagn.
Til Myrdals forsvar anfører Bjørndahl dessuten at en del av ytringene hans rett og slett falt i fylla.
I FMI hadde Myrdal hatt et slags nettverk rundt seg; i den nye bevegelsen hans måtte han etablere nettverket selv. Til det manglet han den nødvendige, kritiske sansen, og det ble mange ekstreme elementer som knyttet seg til ham, som oftest for en kort tid.
I samtaler skal han ha omtalt noen av dem som «nyttige idioter». Men man kan ikke unngå å spørre seg om ikke han selv fungerte på samme måte for sterkere krefter med sin egen agenda.
Da Myrdal i 1991 skulle markere årsdagen for Krystallnatten med en tale på Youngstorget i Oslo møtte mange fram, men hele forsamlingen på 12 tusen personer markerte avstand ved å vende ham ryggen.
Dette ble hans politiske dødsstøt, mener biografen.

Tragisk?
Denne anmelder skal ikke påberope seg å kunne «forklare» eller «analysere» fenomenet Arne Myrdal. For meg som leser framstår han først og fremst som en litt tragisk skikkelse. Han ga et ansikt og en stemme til en politikk og til holdninger som jeg for min del har forsøkt å bekjempe hele mitt liv.
Han hadde nok ambisjoner om å framstå som en politisk leder, men endte nærmest opp som en klovn. I dag huskes han vel mest fordi han er så glemt.

Gjermund Orrego Bjørndahl
ET LIV I KAMP
Arne Johannes Myrdal 1935 – 2007
Gaveca Forlag

Publisert i Arendals Tidende, februar 2021