Den siste proletar?

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det er flere som er blitt omtalt som «den siste proletar». Når det gjelder politiske ledere, er nok Reiulf Steen den som ligger nærmest til å bli beskrevet slik. Dette til tross for at hans yrkesaktive liv «på golvet» begrenset seg til fire år som fabrikkarbeider ved Nitroglycerin Compagniet på hjemstedet Sætre fra han var 17 til han var 21 år. Resten av livet handlet det om politikk, inkludert fire år som journalist i «partipressen».

Hans politiske CV behøver ikke å bli referert for de som leser denne anmeldelsen; den er både lang og imponerende, selv om han aldri fikk den viktigste og mest ettertraktede jobben for en toppolitiker i Arbeiderpartiet: Han ble aldri statsminister.
Det er vanskelig – noen vil si «umulig» - å skille mellom privatpersonen og politikeren Reiulf Steen.
Sist høst ga Hans Olav Lahlum ut en murstein av en biografi om ham: «Reiulf Steen: Historien, triumfene og tragediene».
Det er fascinerende lesning; «spennende» er et ord som melder seg, til tross for at det man kan kalle «fortellingen om Reiulf Steen» er forholdsvis godt kjent fra før.
Dels har han fortalt mye av dette selv; dels har andre fortalt det.
Ikke minst de personlige utfordringene hans, knyttet til sykdom, alkohol, ekteskap og andre personlige forhold.
Et gammelt ordtak sier at «revolusjonen spiser sine barn» - det gjør tydeligvis også den hverdagslige politikken.

«Den siste ideolog»
I tillegg til at han var «den siste proletar» som ble leder i Arbeiderpartiet, kan man også hevde at han var den siste ideolog på denne posten.
Reiulf Steen hadde en mer åpen og spørrende måte å nærme seg de politiske utfordringene på enn hans etterfølgere – og særlig etterfølgeren i bestemt form entall – hadde.
Sett på litt avstand er forskjellen mellom filosofen Steen og teknokratene Harlem Brundtland og Stoltenberg både stor og påfallende.
Med noter, henvisninger og kildefortegnelse er dette blitt en bok på tett oppunder 700 sider. Slik må det vel bli når forfatteren er en grundig og flittig historiker som Lahlum.
Som anmelder kan man da enten gå inn i detaljer og vurderinger; det er vel ikke riktig alle man kan si seg enig i, eller man kan kapitulere og si: Dette er spennende lesning. Dette er interessant lesning. Dette anbefales til alle som er interessert i nyere, norsk politisk historie.
Jeg velger det siste.

Hans Olav Lahlum
Reiulf Steen: Historien, triumfene og tragediene
CappelenDamm
671 sider

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1/2020

Jødehat på norsk

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Bjørn Westlie har i årenes løp gitt mange bidrag til avsløringen av hvor dypt rotfestet både antisemittisme og rent jødehat har vært i den norske bevisstheten. Det begynte i 1995 med artiklene om det store jøderanet, der han dokumenterte den norske statens manglende evne og vilje til å gjøre opp for den såkalte «inndragningen» av norske jøders formuer og eiendeler under krigen. Senere har han skrevet flere bøker om beslektede tema. Nå foreligger enda en.

I boka «Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen» tar Westlie for seg virksomheten til pressebyrået «Norsk Artikkeltjeneste»; et byrå som leverte kommentarartikler til norske aviser under hele krigen.
Byrået var den offisielle pressetjenesten til partiet Nasjonal Samling.
Fordi dette var det eneste politiske partiet som var tillatt under okkupasjonen, fikk byrået en faktisk monopolstilling når det gjaldt å levere denne typen stoff til avisene.

Kommentarstoff
At politiske partier og/eller bevegelser har pressebyråer som også leverer kommentarstoff, er forholdsvis velkjent.
I mange aviser ble disse artiklene trykket på lederplass i avisa.
Denne anmelder har selv på frilansbasis skrevet kommentarartikler for det daværende Norpress og hatt fornøyelsen av å se dem på lederplass i egen lokalavis.
Forskjellen er at mens denne typen artikler fra pressebyråene er et tilbud til redaksjonen, stilte Norsk Artikkeltjeneste krav om at artiklene skulle brukes, og de fulgte nøye med på at så skjedde.

«Fake News»
Kommentarene fra Norsk Artikkeltjeneste er tidlige eksempler på det som i vår tid kalles «Fake News».
Det var fra denne tjenesten begrepet «trakk seg seirende tilbake» oppsto.
Dette er likevel harmløst, sammenliknet med hvordan særlig jødene ble omtalt i disse artiklene. Det skjedde i et grovt og sjofelt språk som man må undre seg over at presumtivt skolerte pressefolk kunne få seg til å bruke. I den grad avisredaksjonene reserverte seg mot å bruke artiklene, var det den grove språkbruken de reagerte på, mer enn «analysene» (anførselstegnene er anmelderen sine).
Tankegodset var da heller ikke ukjent og fremmed for norske lederskribenter – en avis som Aftenposten ga uttrykk for samme type holdninger lenge før det sto en eneste tysk soldat i landet. Men formen var riktignok mer elevert.

Ble brukt
Westlie har gått systematisk gjennom tjenestens artikler, og har også studert i hvor stor grad artiklene ble brukt.
For de ble brukt.
Ikke slik at alle brukte alt; det ble sendt ut flere artikler hver eneste dag, og enkelte aviser brukte da også plassmangel som begrunnelse når de ble avkrevd en forklaring på at de ikke hadde brukt tjenestens artikler.
Westlie siterer mange av artikkeltjenestens produkter; så mange at det for denne leser ble i meste laget til tider.
Det går noen ganger en grense for hvor mye gørr man orker å ta inn.
Samtidig er dette viktig dokumentasjon.
Det var ikke først og fremst lugubre presseorgan som brukte dette stoffet, men aviser som gjerne vil framstå som hederskronte, seriøse talerør for viktige verdier i folket.
Det tankegodset som Norsk Artikkeltjeneste målbar blir gjerne kalt «antisemittisme».
Det er et stygt ord, om enn med et snev av akademisk glans.
Bjørn Westlie kaller det med dets rette navn: Jødehat.
Det ordet er fremdeles relevant i mange sammenhenger, også på norsk mark.

Bjørn Westlie:
DET NORSKE JØDEHATET
Propaganda og presse under okkupasjonen
Res Publica
232 sider

Publisert i avisa Dagen 2. januar 2020