Fenomenet Arne Myrdal

«Mi tar dei!» Dette primalskriket og fjernsynsbildene av en svartsmusket, kraftig mann med ei lang trekølle i hendene som går til angrep på en buss definerte på mange måter det norske folks bilde av Arne Myrdal. Han ga den politiske innvandringsmotstanden en stemme og et ansikt. Nå er boka om ham kommet. Den har fått tittelen «Et liv i kamp», og er skrevet av Gjermund Orrego Bjørndahl.

Arne Myrdal var fra Øyestad i nåværende Arendal, og bodde her mesteparten av livet.
Fra han var i 30-årsalderen lå han i stadige konflikter, både med Øyestad kommune og særlig Øyestad Arbeiderparti. Etter å ha gjort et forsøk på å kuppe lokalpartiet, etablerte han i 1967 bygdepartiet «Øyestad Frie Arbeidere». De stilte liste ved valget samme år, og fikk inn en betydelig gruppe i kommunestyret.
Det ga en vippeposisjon som gruppa brukte til å bryte Arbeiderpartiets langvarige dominans i Øyestad-politikken.
Også ved valget i 1971 fikk lista inn en betydelig gruppe, men nå gikk Arbeiderpartiet og de borgerlige sammen, slik at Myrdals bygdeparti ble nøytralisert.

Forfatterskap og politikk
Nå er det ikke noe unikt i at bygdelister snur opp/ned på lokalpolitikken, og hadde dette vært hele fortellingen om Arne Myrdal, ville det neppe vært nok til en bok om ham.
Heller ikke de bøkene han selv skrev, fire bind svært så indiskre bygdebøker og en roman som, slik den er referert, virker å være blasfemisk med god margin, ville kunnet skrive ham inn i historien.
Da Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet i 1973, meldte Myrdal seg inn i dette, men brukte stort sett de neste årene på forfattervirksomhet. Men i 1987 hadde han funnet «sin sak» - eventuelt hadde saken funnet ham – og han ble leder i Folkebevegelsen mot innvandring (FMI).
De neste årene ble turbulente, med både «Fevik-slaget» og «Brumunddal-slaget».
Han ble tiltalt og dømt for planer om et attentat mot asylmottaket på Hove.
Etter det ble han en for stor belastning for FMI og han etablerte i stedet sin egen bevegelse.

«Ekstrem» og «rasist»?
Orrego Bjørndahl bruker relativt mye plass på å drøfte om Arne Myrdal var rasist eller ikke.
Disse avsnittene kan virke litt vel semantiske. For samtiden ble han oppfattet som rasistisk, og at Myrdal skal ha forelsket seg i kvinner av annen etnisitet endrer ikke på dette.
Samtidig må man gi biografen rett i at de samme ytringene neppe ville blitt tolket verken som ekstreme eller rasistiske i dag. Både Sylvi Listhaug og andre politikere fra hennes parti har kommet med langt grovere utsagn.
Til Myrdals forsvar anfører Bjørndahl dessuten at en del av ytringene hans rett og slett falt i fylla.
I FMI hadde Myrdal hatt et slags nettverk rundt seg; i den nye bevegelsen hans måtte han etablere nettverket selv. Til det manglet han den nødvendige, kritiske sansen, og det ble mange ekstreme elementer som knyttet seg til ham, som oftest for en kort tid.
I samtaler skal han ha omtalt noen av dem som «nyttige idioter». Men man kan ikke unngå å spørre seg om ikke han selv fungerte på samme måte for sterkere krefter med sin egen agenda.
Da Myrdal i 1991 skulle markere årsdagen for Krystallnatten med en tale på Youngstorget i Oslo møtte mange fram, men hele forsamlingen på 12 tusen personer markerte avstand ved å vende ham ryggen.
Dette ble hans politiske dødsstøt, mener biografen.

Tragisk?
Denne anmelder skal ikke påberope seg å kunne «forklare» eller «analysere» fenomenet Arne Myrdal. For meg som leser framstår han først og fremst som en litt tragisk skikkelse. Han ga et ansikt og en stemme til en politikk og til holdninger som jeg for min del har forsøkt å bekjempe hele mitt liv.
Han hadde nok ambisjoner om å framstå som en politisk leder, men endte nærmest opp som en klovn. I dag huskes han vel mest fordi han er så glemt.

Gjermund Orrego Bjørndahl
ET LIV I KAMP
Arne Johannes Myrdal 1935 – 2007
Gaveca Forlag

Publisert i Arendals Tidende, februar 2021

«Folkesosialisten» - en bok om Finn Gustavsen

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

For oss som vokste opp på 1960-tallet, og som begynte å interessere oss for politikk på den tiden, var Finn Gustavsen nesten som et ikon. Folkelig og populær, selv om oppslutningen ved valg var beskjeden. På mange måter kan han sammenlignes med partifellen Hanna Kvanmo, som var jevngammel med ham, selv om hun dukket opp på den politiske scenen et ti-år senere. I en ny biografi kalles han kort og godt «Folkesosialisten».

Selv om tre av de åtte bøkene Finn Gustavsen selv dels skrev, dels redigerte må kunne betegnes som selvbiografiske, er det både nyttig og nødvendig med en biografi som har litt avstand til mannen, mennesket og politikeren Finn Gustavsen.
Han var omstridt hele sitt voksne liv, både respektert og elsket på et nokså ambivalent vis, men også – ja, man kan vel bruke et såpass sterkt ord: hatet. Ikke minst ble han det i den bevegelsen han vokste opp i og identifiserte seg med hele livet: Arbeiderbevegelsen.
Han hadde sine barne- og ungdomsår i Horten og Holmestrand, der faren hans var bestyrer for det lokale Samvirkelaget. Faren gikk etter hvert inn i Jehovas Vitner, noe som førte til at sønnen ble tatt ut av kristendomstimene i skolen. Finn selv ble aldri religiøs, men hadde likevel sans for farens trossamfunn, først og fremst fordi han likte den samfunnskritiske holdningen hos vitnene.

«Orientering»
Tidlig på 1950-tallet sa han opp sin stilling som journalist i A-pressen og ble ansatt i den nye avisa «Orientering». De som sto bak den var personer på Arbeiderpartiets venstre fløy, kritiske til NATO og den blokkpolitikken som i stadig sterkere grad preget 1950-tallet.
Her fant Gustavsen sammen med likesinnede som Sigurd Evensmo, Berge Furre, Trygve Bull og Torild Skard.
Det var i dette miljøet uttrykket «det tredje standpunkt» ble brukt første gang i norsk sammenheng. Det skulle beskrive et standpunkt som lå mellom den harde, ideologiske kommunismen og det pragmatiske, forsiktige sosialdemokratiet.
I 1961 hadde «Partiet» fått nok av både det tredje standpunkt og personene bak det, og landsmøtet gjorde et vedtak om at medlemskap i partiet ikke var forenlig med engasjement i miljøet rundt «Orientering».
Bare få dager senere var Sosialistisk Folkeparti - eller SF - stiftet, og ved valget samme høst ble Gustavsen den ene av to representanter for det nye partiet på Stortinget. I 1963 brukte partiet sin «vippeposisjon» til først å felle Gerhardsens tredje regjering på King’s Bay-saken, og deretter Lyng-regjeringen på dens tiltredelseserklæring.

Fra SF til SV
Det er liten tvil om de to periodene som representant for SF var de beste i Finn Gustavsens politiske liv. I 1969 stilte han ikke til valg, tro mot et rotasjonsprinsipp han hadde gjort seg til talsmann for, og som var ment å unngå at de samme personene skulle prege et parti altfor lenge.
Men for mange velgere var Gustavsen og SF én og samme sak, og partiet forsvant fra Løvebakken sammen med ham.
I kjølvannet av EF-debatten i årene fram til 1972 og valget i 1973, var «samling av venstrekreftene» et mantra for mange på den politiske venstresiden. Gustavsen selv hadde kontroll på sin begeistring, men innså at det ikke forelå noe alternativ til dette.
I 1973 ble han valgt inn på Stortinget igjen, denne gang for det som først het Sosialistisk Valgallianse, senere Sosialistisk Venstreparti.
Dette ble hans siste periode på Stortinget, og var på mange måter en ulykkelig periode, både politisk og privat.
Da perioden var over, gikk han på en psykisk smell, som han senere, som den første norske toppolitiker, var åpen om.

Biografi
Finn Gustavsen var bare 51 år da han gikk ut av Stortinget.
I årene som fulgte virket han først og fremst som journalist og forfatter, og var blant annet redaktør for «Ny tid», avisa som skulle overta den rollen «Orientering» hadde hatt.
Det klarte den aldri.
Den politiske debatt i Norge ble aldri den samme etter Finn Gustavsen.
Hans friske, noen vil sikkert si «frekke», måte å føre debatter både engasjerte, begeistret og forarget.
Denne stilen tok han også med seg til Stortingets talerstol. Mange husker hans innledningsord i en trontaledebatt: «Regjeringen ber oss samle oss i det gamle ønske om en god jul og et godt nytt år».
«Folkesosialisten» er skrevet av sosiologen og medieprofessoren Terje Rasmussen.
Forfatteren legger ikke skjul på at han hadde sans for Finn Gustavsen.
Det hadde – og har – denne anmelderen også.
Boka er grundig og velskrevet. Mer enn 15 år etter Gustavsens død er det en bok som bør leses, også av de for hvem Finn Gustavsen bare er et navn.
Som den tidligere stats- og utenriksministeren John Lyng, som hadde stor respekt for ham, sa: «Finn Gustavsen er et politisk talent. Han har intelligens, vitalitet, til og med sjarm – hvis han gidder å bruke den. Mange mener han er ufordragelig. Det er han selvfølgelig også!»

Terje Rasmussen
FOLKESOSIALISTEN
Biografien om Finn Gustavsen
Forlaget Manifest

Publisert første gang i Magasinet Kristne Arbeidere, nr. 1-2/2021