Jens' versjon

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Politiske selvbiografier er sjelden store eller gode leseropplevelser. De 560 sidene der Jens Stoltenberg gir oss «Min historie» er ikke noe unntak. Det betyr ikke at boka er uinteressant.

Tvert om gir den mange spennende innblikk i politiske og organisatoriske prosesserer som ligger såpass nært i tid at de fleste av oss har erindringer om dem.
Med Jens Stoltenberg som statsminister har Arbeiderpartiet gått både på sitt dårligste valg i moderne tid og et av de beste. Etter å ha felt Sentrumsregjeringen i 2000, i en slags konspirasjon med Høyre, ble valgresultatet i 2001 historisk dårlig. Sentrumsregjeringen var populær, uansett hvor «svak» den ble beskrevet som av opposisjonen; Stoltenberg I ble aldri populær.
I 2005 gikk det bedre. Bondevik II vekket aldri den entusiasmen som Sentrumsregjeringen hadde skapt, og i mellomtida hadde også Arbeiderpartiet innsett hva den historiske tyngdelov krevde: Tida for én-partiregjeringer var over. Dermed var det duket for det rødgrønne prosjektet.

Koalisjon
At det rødgrønne prosjektet holdt gjennom to hele stortingsperioder, forbauset mange.
Det gjaldt også for denne anmelder.
Regjeringskoalisjonen besto av ett parti som aldri hadde vært i koalisjon før, ett parti som aldri hadde vært i regjering før og ett parti som hadde en lang historie som tikkende bombe i de samarbeidsregjeringene de hadde vært med i.
Men koalisjonen klarte å holde sammen helt til valget i 2013 satte en strek.
Året etter forsvant Jens Stoltenberg også ut av norsk politikk og ble generalsekretær i NATO.

Mange verv
Jens Stoltenberg har vært innom mange av de mest sentrale vervene Arbeiderpartiet kan tilby, eventuelt pålegge noen å ha: AUF-leder, leder i Oslo Arbeiderparti, statssekretær, stortingsrepresentant, statsråd, sentralstyremedlem, nestleder i partiet, statsminister og til slutt partileder.
Da boka hans ble lansert var det særlig maktkampen mellom Jens Stoltenberg og Torbjørn Jagland det ble fokusert på.
Det går tydelig fram at «seierherren» i denne prosessen fremdeles føler et ubehag både ved det som skjedde og måten det skjedde på.
Dette var fraksjonering på høyt nivå; en virksomhet som det i hvert fall til tider er blitt reagert på med eksklusjonsprosesser i Arbeiderpartiet.
Torbjørn Jagland har bebudet at han arbeider med en bok som vil handle om noe av det samme. Den vil det også bli spennende å lese. I motsetning til Jens Stoltenberg, er Torbjørn Jagland en forholdsvis erfaren forfatter.
En annen viktig forskjell mellom dem er at der Jens Stoltenberg i stor grad tenker som en teknokrat, har Torbjørn Jagland en mer filosofisk tilnærming.
Det er en spennende side ved ham, men den har ikke alltid vært så vellykket, rent politisk.

Indre liv
Den tidligere statsministeren gir mange gløtt inn en koalisjonsregjerings indre liv. Ikke minst ser man at han ikke hadde det godt hver gang han måtte skifte ut en statsråd som var motivert for å fortsette.
Å skifte ut Karita Bekkemellem som barne- og familieminister var muligens nødvendig uansett, men å erstatte henne med Manuela Ramin Osmundsen var ikke noe lykketreff.
Den første statsråden med innvandrerbakgrunn gjorde den ene av de to utilgivelige feilgrepene for en norsk statsråd: Hun fortalte ikke sin sjef hele sannheten. Den andre er å feilinformere Stortinget.
Da fungerte den neste innvandrer-statsråden bedre: Hadia Tajik. Det er fornøyelig å lese hvordan hun satte både partileder og statsminister på plass da regjeringsplattformen for perioden 2009-13 skulle drøftes. Her hadde Stoltenberg tatt med noen formuleringer om en strammere asylpolitikk som ikke hadde annen forankring enn at Arbeiderpartiets landsmøte hadde avvist dem.
Som det subjektive dokument en selvbiografi alltid er, vil også «Min historie» være et viktig referanseverk for så vel journalister som forskere i årene som kommer.
Den anbefales for alle som er interessert i så vel politisk historie som politiske prosesser.
Men man minnes kanskje gamle Bismarck: Den som vet hvordan politikk og pølser lages, vil ikke få en rolig dag mer i livet.

Jens Stoltenberg:
Min historie
Gyldendal
560 sider

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 3-4/2016

Landene som forsvant

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Noen av oss husker fra yngre år både bøker, tegneserier og filmer der handlingen var lagt til små, avsidesliggende og gammelmodige «fyrstedømmer», og hvor det skjedde både spennende og skumle ting. Disse småstatene lot seg ikke alltid plassere geografisk, men man satt gjerne med inntrykket at dette var i Afrika, Asia eller til nød Balkan. Nå er det kommet en bok som forteller om 50 slike små riker.

Bjørn Berge er arkitekt og forsker innen arkitektur, og har skrevet flere bøker innen dette faget. Boka «Landene som forsvant» har han imidlertid skrevet ut fra sin kompetanse som filatelist.
Framstillingen tar for seg stater, fyrstedømmer, kolonier og områder som oppsto og forsvant i løpet av tidsrommet fra 1840 til 1970. Det betyr blant annet at Biafra er med. Det var en statsdannelse og en konflikt som trigget et internasjonalt og humanitært engasjement hos mange i min – og for så vidt også forfatterens – generasjon på slutten av 1960-tallet.
Andre navn kjenner man fra historien, og en god del er helt nye bekjentskaper.

Frimerker
Det historiske livet til disse «landene» varierte fra noen måneder til mer enn 150 år. Det de har felles, er at de både laget og brukte frimerker. Med utgangspunkt i disse frimerkene gir Bjørn Berge en kortfattet, men innholdsrik framstilling av landenes historie. Stilen på fortellingene må kunne betegnes som «slentrende», og med mange lune kommentarer, ikke minst når det fortelles om de mange utslagene av hybris hos de mer eller mindre selvbestaltede «kongene», «fyrstene» og «presidentene» i disse små rikene.
Lesere med interesse for misjon vil kanskje studere kapitlet om keiserriket Mandsjukuo spesielt. Landet eksisterte fra 1932 til 1945 og ble opprettet av de japanske okkupasjonsstyrkene etter at de hadde invadert det kinesiske området Mandsjuria. Pu Yi, som hadde vært barnekeiser i Kina noen få år rundt århundreskiftet, ble satt inn som keiser i den nye staten, men han var en ren marionett. Det var nye norsk misjon i dette området i mellomkrigstiden.
En statsdannelse som kaller på smilet, er lilleputtstaten Fiume, som lå i grenseområdet mellom Italia og Serbia. Den eksisterte i fem år, og ble ledet av poeten Gabrielle D’Annunzio. Som poet er han glemt, men som den politiske klovnen han var, huskes han til en viss grad. I 1924 hadde den italienske diktatoren Mussolini fått nok av klovnestrekene, og D’Annunszio valgte å kapitulere. Som Il Duce så poetisk formulerte det: «Når tanna di er råtten, har du to muligheter: Enten trekker du den eller du fyller den med gull.» Han og poeten ble enige om det siste.
«Landene som forsvant» er en morsom bok, samtidig som den formidler mye interessant og uventet historisk informasjon. Den anbefales som en trivelig bok man godt kan lese i både store og små porsjoner.

Bjørn Berge
LANDENE SOM FORSVANT
1840 – 1970
Spartacus Forlag
238 sider

Publisert i Dagen 26. oktober 2016

Nøden på Nordstrand

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Elinor Nor er en alenemor i 30-årsalderen. Sønnen, som bare kalles «Ungen», har friplass på Steinerskolen. Den ligger i bydelen Nordstrand, «østkantens vestkant», som den også kalles. Selv er Elinor student. Fordi hun likte KRL-faget i skolen, har en rådgiver i NAV anbefalt henne å studere religionsvitenskap. Dette er rammen rundt romanen «Endelig skal vi le», som er litteraturviteren Birgit Alms debutroman.

«Klassereiser»
Fortellingen om Elinor handler om en klassereise, og om forsøket på å gjøre en ny. Til tross for en oppvekst i forholdsvis gode kår, sitter hun nå som en alenemor med en liten NAV-ytelse, barnebidrag og dobbel barnetrygd.
Likevel må hun snike på trikken, konsekvent kjøpe First Price-varer og kynisk kalkulere med små overtrekk av konti hver eneste måned for å klare seg. Holder hun overtrekket under hundrelappen, går det som regel bra.
En situasjonsbeskrivelse fra hverdagen: «En edderkopp spinner en tråd i vinduet, over bunken med regninger. Edderkopper er det plenty av, ubetalte regninger like ens. To av dem er purringer. Et varsel om inkasso på telefonregningen ligger også der. Jeg smeller inkassovarselet mot edderkoppen, gjentatte ganger, til den er klint utover arket».
Så lenge hun og Ungen bodde på Sagene gikk det likevel rundt på et vis, men siden han fikk friplass på en Steinerskole på Nordstrand, flytter de dit. Etter et mellomspill i en maurinfisert kjellerleilighet med en kvinnelig bolighai som vertinne, flytter de til en falleferdig villa på Nordstrand der det ikke er maur, men mus, og hvor det bor flere andre med enda større sosiale utfordringene enn hennes egne. Men villa på Nordstrand er nå villa på Nordstrand, da.

«Ungen»
Elinors sønn, sju år gamle Ungen, forstår nok at han og moren har det trangere og dårligere enn klassekameratene hans har. Som barn flest er han lojal og holder masken, men det er noe med det at alle andre har jo Playstation, da.
Ungens far, som tilbød seg å følge Elinor til abortklinikken i sin tid, men i stedet ble bedt om å bli med til fødeklinikken, stiller opp for sin sønn, men ikke så mye mer. Annenhver helg og overnattingsbesøk hver onsdag.
Heller ikke Elinors foreldre stiller opp så mye som man kanskje kunne forvente. Ungen er tross alt deres eneste barnebarn.
Men til tross for all denne tristesse, er «Endelig skal vi le» også en lun og varm fortelling om to mennesker som nok opplever nød, men ikke elendighet, og som i hvert fall ikke lar det knekke seg.
Det er mange skråblikk mot samfunn og omgivelser, og hele tiden en vilje til å vise at man så visst ikke vil la seg knekke. Både leseren og Elinor selv undrer seg nok over at hun begynte å studere religionsvitenskap, av alle ting. Men hun får brukbare resultater, og det lille hun hadde av tro i utgangspunktet, er om ikke intakt, så i hvert fall til stede fortsatt.

Stolthet
Det samme er en viss heroisk stolthet. Heroisk, men kanskje også litt tullete.
Hun vil for eksempel ikke stille seg i kø ved Fattighuset i Oslo, der hun kunne fått bæreposer med bedre mat enn den hun har råd til å kjøpe selv.
Frelsesarmeen eller Kirkens Bymisjon har hun visst ikke vurdert en gang.
Og røyken holder hun fast ved.
Som leser kjenner man både på godhet og en viss utålmodighet med Elinor, men når latteren først løsner på siste side, ler man gjerne sammen med henne.

Birgit Alm
ENDELIG SKAL VI LE
Roman
Tiden Norsk Forlag
238 sider


Publisert i Dagen 31. august 2016

Salmer fra Sørlandet

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Sørlandet blir iblant omtalt som «bibelbeltet» i norsk kirke-geografi. Det er en betegnelse som brukes både i positiv og negativ betydning; uansett sier det noe om at kristenliv og kirkeliv har stått sterkt i denne delen av landet. I disse miljøene har det også oppstått mange «sanger, salmer og åndelige viser», som det het i den forrige bibeloversettelsen.


Harald Olsen, pensjonert forsker fra Universitetet i Agder, har i boka «Salmer fra Sørlandet» samlet fortellinger om 26 salmediktere med tilknytning til Sørlandet, og gjengir også et 50-tall av deres tekster, både egne og oversettelser.
I boka argumenterer han for at det finnes en 300 år lang salmeskaper-tradisjon i denne landsdelen, fra Samuel Olsen Bruun fra Arendal som den første. Fra Arendal kommer også den yngste av de forfatterne som er med i utvalget, nemlig Håvard Rem.

Tilknytning
Det skal vel medgis av for enkelte av forfatterne som er med i Harald Olsens utvalg, er tilknytningen til Sørlandet temmelig spinkel. Anders Hovden vil vel for de fleste mer framstå som sunnmøring enn sørlending. Riktignok var han prest på Lista noen år, men det var han også i så vel Buskerud som Oppland også, og han bodde mange år i Oslo, der han også døde.
Henrik Wergeland, som er representert med to tekster mange av oss husker fra folkeskolens lese- og sangbøker, var riktignok født i Kristiansand, men gjorde selv et stort poeng av sin tilknytning til Eidsvoll, både som sønn av en eidsvollsmann og fordi den viktigste delen av hans oppvekst skjedde der.
For andre kom tilknytningen til Sørlandet sent i livet. Det gjaldt blant andre Jørgen Moe, halvparten av eventyrsamlerduoen Asbjørnsen og Moe. Han kom til Sørlandet som biskop i 1875, 64 år gammel, selv om han hadde hatt noen år som huslærer i Nes og gjorde en viktig samlerreise i Setesdal på 1840-tallet.

Kjetting
Men så er det også mange der tilknytningen til Sørlandet henger i en kjetting, og vel så det. En Dagfinn Zwilgmeyer, en Eveline Heede, en Svein Ellingsen.
At Gabriel Scott var «sørlandsdikter» er vel kjent for de fleste. At han også er representert i en bok om salmer og salmediktere er kanskje mer overraskende. Selv kalte Scott seg «panteist», det vil si en som ser Gud i «alt». De to tekstene han er representert med ligger da også klarere innenfor en panteistisk forståelse enn en spesifikk kristen, men vil også kunne tolkes «kristent».
Ikke alle tekstene er med i Norsk Salmebok, bare så det også er nevnt.

Gavebok
Som leser må jeg innrømme at jeg har brukt vesentlig mer tid på å lese om salmedikterne som er omtalt i denne boka enn tekstene deres. Mange av dem kjente jeg fra før.
Boka er ellers forseggjort, og er illustrert med mange vakre fotografier. Det er en fin gavebok, men også en interessant kilde til mer kunnskap om både salmer og salmediktere.

Harald Olsen
SALMER FRA SØRLANDET
Bokbyen Forlag
220 sider

Publisert i Dagen 19. mai 2016

Dag Hammarskjölds «Veimerker» i ny utgave

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Søndag 18. september i år vil det være 55 år siden Dag Hammarskjöld, FNs andre generalsekretær, omkom da flyet han satt i styret i jungelen i det nåværende Zambia. Årsaken til ulykken har diskutert i alle år siden, men etter hvert er det vel mer og mer blitt sannsynliggjort at den skyldtes et attentat.

I dag huskes Dag Hammarskjöld like mye for den boka som kom ut etter hans død, som for sin innsats som generalsekretær i FN. I denne boka framstår han som en kristen mystiker, sterkt preget av katolsk fromhet og katolske tenkere som Thomas á Kempis, Blaise Pascal og Johannes av Korset.
Etter Hammarskjölds død fant man et brev han hadde skrevet til en god venn i Sverige, Leif Belfrage, og en ringperm med notater. Utenpå permen hadde han skrevet «Vägmärken».
Notatene var en rekke maksimer og frie vers, og Hammarskjöld selv kalte notatene «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Boka kom ut på Bonniers forlag i Sverige i 1963, og kom året etter i norsk utgave, den gang på Cappelen Forlag. I 1990 kom den ut igjen på det samme forlaget, og i 2003 på Lunde Forlag. Alle disse utgavene er utsolgt, og nå kommer boka i sin fjerde utgave på norsk. Denne gang er det Commentum Forlag som gir den ut, med et forord av professor Janne Haaland Matlary, og et avsluttende essay av forfatteren Jørn-Kr. Jørgensen. Boka er i ferd med å bli en klassiker innen kristen, filosofisk litteratur.

Reaksjoner
Reaksjonene i Sverige var både sterke og negative da boka kom ut første gang. Det var ille nok at samtidens mest berømte svenske var en from kristen, men at han også var en mystiker var omtrent ikke til å være. Forfatteren Olof Lagercranz, kjent for sin aggressive ateisme, skrev i Dagens Nyheter at Hammarskjöld måtte ha vært overarbeidet og i psykisk ubalanse.
Men tekstene i «Veimerker», som ble Hammarskjölds eneste bok, var blitt til helt fra han var i 20-årsalderen og fram til få dager før han døde, 56 år gammel.
Som person beskrives han som det motsatte av spontan, og han skriver selv om hvor ensom han var, både som menneske og intellektuell. Han giftet seg aldri, og hadde ingen annen virkelig fortrolig samtalepartner enn dagboka – og Gud. I et notat som er datert 29. juli 1958 skriver han, og adressaten er åpenbart Gud selv: «Ga du meg denne uløselige ensomhet for at jeg lettere skulle kunne gi deg alt?»

Kristenmenneskets utfordringer
Boka er redigert kronologisk, og notatene er samlet gjennom mange år. Noen av dem er det man vil kalle «generell livsvisdom», andre går inn i kristenmenneskets utfordringer: «Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud har tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke har tid til Gud», skriver han i 1941 eller 1942.
Samme år skriver han også: «Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat».
At Hammarskjölds forhandlinger med Gud kunne være krevende, går fram av et annet, senere notat: «Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først gjennom den innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys, kan vi nå fram til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden».
I 1953, det året han ble FNs generalsekretær, skrev han: «Hva betyr i siste instans ordet Offer? Eller bare ordet gave? Den som intet har, kan intet gi. Gaven er Guds – til Gud».
I den samme perioden noterte han: «Jeg er kalken. Drikken er Guds. Og det er Gud som tørster».

Bønn
Den språkmektige generalsekretæren skrev sine tanker ned på flere språk. De fleste på svensk, mens også på engelsk og fransk. Noen av dem står nærmest som «punchlines», så som denne: «The lovers of God have no religon but God alone».
I mange notatene han gjorde, er han opptatt av bønn: «Bønnen, krystallisert i ord, fikserer om og om igjen en bølgelengde der dialogen må føres videre endog når bevisstheten retter seg mot andre mål».
Den mest kjente teksten fra «Veimerker» er da også en bønn. Den har ofte vært brukt både i gudstjenester og til privat andakt:

«Du som er over oss,
Du som er en av oss,
Du som er -
også i oss.

Måtte alle se deg – også i meg.
Måtte jeg få berede veien for deg
og takke for alt som da vederfares meg.
Måtte jeg ikke derved glemme andres nød.

Hold meg fast i din kjærlighet
slik du vil at alt skal bevares i min.

Måtte alt mitt vesen vendes om til din ære,
og måtte jeg aldri fortvile.

For jeg er under din hånd,
og i deg er all kraft og godhet.

Gi meg et rent sinn – at jeg må se deg,
et ydmykt sinn – at jeg må høre deg,
et kjærlig sinn – at jeg må tjene deg,
et trofast sinn – at jeg må bli i deg».

Dag Hammarskjöld
VEIMERKER
Forord av Janne Haaland Matlary
Avsluttende essay ved Jørn-Kr. Jørgensen
Commentum forlag
160 sider

Publisert i Dagen 12. mai 2016

Konger og kroner

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Første gang en konge ble kronet i Norge, var det en seks-sju år gammel gutt som var seremoniens hovedperson. Gutten het Magnus Erlingsson, og når kroningen ble gjennomført, var det ikke minst for å kompensere for at guttekongen etter gjeldende rett ikke hadde noe som helst krav på kronen. Siste gang en konge ble kronet i Norge, var i 1906 da kong Haakon VII ble kronet i Nidarosdomen, sammen med sin dronning Maud.

I år er det 25 år siden sønnesønnen til Maud og Haakon ble konge i Norge. Han ble ikke kronet, men signet, slik også hans far var blitt det, i kirken som etter hvert var blitt «kroningskirken» i norsk historie. Det er det aktuelle bakteppet for boka «Norges krone. Kroninger, signinger og maktkamper fra sagatid til nåtid» som historikeren Trond Norén Isaksen har gitt ut på forlaget Historie & Kultur.
Kroning av konger har lange tradisjoner i europeisk historie. Det har også koblingen mellom kirke og kongemakt når kroningen skal skje. Det startet da pave Leo III, ifølge legenden helt overraskende, kronet frankerkongen Karl til keiser over det romerske riket juledag i år 800. Da Napoleon ville krones som keiser av Frankrike drøyt tusen år senere, var paven også til stede, men kun som tilskuer. Napoleon valgte å sette kronen på sitt hode selv.

Norske kroninger
Både Magnus og hans etterfølger Sverre ble kronet i Bergen. For Sverres del medførte kroningen at han ble lyst i bann, siden han hadde gjort opprør mot og fått drept den kongen som hadde kirkens velsignelse. Etter Sverre var han sønn Håkon konge et års tid før han døde under omstendigheter som aldri er blitt oppklart. Etter ham fikk man fire konger, dels i rask rekkefølge, dels samtidig, før Håkon Sverresons sønn med Inga fra Varteig (anmelderen unner seg litt østfoldpatriotisme her!) sto igjen som den siste. Han het Håkon Håkonsson og huskes av mange som barnet birkebeinerne måtte bringe i sikkerhet på en legendarisk skitur. I 1247 ble han kronet i Bergen. Da var han en voksen mann på 43 år og hadde vært konge i 20 år allerede.
Også de to neste kongekroningene skjedde i Bergen, før Håkon V Magnusson og hans dronning ble kronet i Oslo. Da var Norges tid som selvstendig kongerike på hell.

Nidarosdomen
Nidarosdomen ble ikke kroningskirke før i 1449. Da ble Karl Knutsson «Bonde» kronet til norsk konge, men allerede året etter ble Christian I kronet samme sted, enda til på selve olsokdagen. Det ble også sønnen Hans i 1483. Neste norske kroning – og middelalderens siste – skjedde med Christian II i Oslo i 1514.
I unionstiden med Danmark ble kongene kronet i København, men «hyllet» i Norge. I 1814 vedtok Eidsvollsforsamlingen at Nidarosdomen skulle være den norske kroningskirken, og i 1818 ble Karl Johan kronet som norsk konge. Hans forgjenger, den demente Karl II (i Norge) kom seg aldri til Trondheim i løpet av de fire årene han var norsk konge. Også de to siste unionskongene ble kronet her, mens Haakon VII og dronning Maud ble kronet i 1906.
Bare få år senere vedtok Stortinget å fjerne «kroningsparagrafen» fra Grunnloven.

Detaljrikdom
Med sine 500 sider er Norén Isaksens bok svært detaljrik, både når det gjelder så vel personer som debatter, prosesser og intriger. Det har vært mye av det, alt sammen, og iblant kan det nok bli vel mange detaljer.
Den delen av boka som denne leser syntes var mest spennende, er forfatterens refleksjoner rundt hvordan det neste tronskiftet i Norge skal markeres. Kong Olav måtte mer eller mindre trasse seg til en kirkelig seremoni da han ble konge i 1957. I 1991 gikk det lettere, selv om man registrerer med et skjevt lite smil den smule, om ikke maktkamp, så posisjonskamp, som foregikk mellom henholdsvis biskopen i Oslo og biskopen i Nidaros om hvem som skulle gjøre hva. Det endte med et kompromiss…
Når Håkon VIII en gang i framtiden blir konge er ikke minst den kirkelige situasjonen blitt endret. Landet har ingen statskirke lenger, selv om kongens plikt til å bekjenne kristen tro er beholdt. Det er heller ikke slik at eksempelvis Oslos biskop er kirkens primas; i stedet har man fått det som på mange måter er et erkebispe-embete med sete i Nidaros, men adskilt fra det «vanlige» bispesetet i Nidaros.
Men boka har selvsagt kvaliteter langt utover noen hypotetiske refleksjoner om en situasjon som alle håper ligger et godt stykke fram i tid. Den er blitt et solid stykke Norges-historie som er både velskrevet, spennende og underholdende.

Trond Norén Isaksen
NORGES KRONE
Kroninger, signinger og maktkamper fra sagatid til nåtid
Historie & Kultur
499 sider

Publisert i Dagen 18. februar 2016

De verste?

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Jeg synes kanskje ikke boka helt holder det tittelen lover når Bernt Rougthvedts nye bok heter «Norges verste nazister». Det kan virke litt tilfeldig hvem det er forfatteren har plassert i denne kategorien, selv om det sier seg selv at med 60 kapitler der 61 personer omtales (ett av kapitelene handler om et ektepar), kan ikke alle bli like ille.

Terboven, Quisling, Rinnan og flere av «ministrene» i Quislings «regjering» er selvsagt med i denne boka. Også andre, svært synlige medlemmer av det nazistiske systemet og bevegelsen har fått sine kapitler. Det samme har torturister og sentrale, tyske militære som spilte viktige roller i Norge under krigen. Mange av dem som er omtalt i boka endte opp foran ekskavasjonsgrupper etter krigen og ble skutt. Den siste så sent som i 1948. Andre klarte å komme rettsoppgjøret i forkjøpet, eller de klarte å flykte fra landet før de kunne stilles for retten.
Det er mange navn, og noen av dem skal være enda mer interessert i rettsoppgjøret enn denne anmelder faktisk er, for å ha hørt om.

Hamsun og Rød
Det er imidlertid to navn man har hørt om, og som det overrasker litt å finne blant de 61 som er omtalt i denne boka.
Overraskelsesmomentet er litt forskjellig for de to det er snakk om.
Den første er forfatteren Knut Hamsun. Jeg er ikke overbevist om at han hører hjemme i et slikt galleri. Jeg vet det meste om hans skriverier under krigen, og hans uttalte begeistring for Vidkun Quisling. «Hadde jeg hatt ti stemmer, skulle han fått dem alle», skrev han allerede i 1936. Men da valgdagen kom, fikk han ikke engang den ene stemmen Hamsun hadde. Partiet Nasjonal Samling fikk én stemme ved valget i Eide krets i 1936, og den påberopte Marie Hamsun seg senere.
At Knut Hamsun var en reaksjonær gammel mann burde være kjent lenge før krigen, og både han og flere andre i familien fikk betale dyrt for sine politiske handlinger og gjerninger under krigen. Men blant «de verste»?
Da er det en mer positiv overraskelse at politimannen Knut Rød er omtalt i Rougthvedts bok. Det var han som hadde ansvaret for deporteringen av norske jøder i 1942. Av de 532 som ble deportert, hadde han ansvaret for 403 av dem. Da hadde Rød allerede vært medlem av NS i mer enn ett år. Etter krigen ble han stilt for retten, men frikjent, siden han også hadde ytt Hjemmefronten en del verdifulle tjenester. I dommen ble det sagt eksplisitt at deportasjonen av mer enn 400 jøder «utvilsomt har vært av liten vekt» sammenliknet med det han hadde bidratt til ellers. Slik tenkte man om hundrevis av tapte liv i norske domstoler i 1948; det var ellers det samme systemet som frifant to grenseloser for at de hadde ranet og drept det jødiske ekteparet Feltmann da de forsøkte å flykte til Sverige.
Jeg har derfor mer sans for at forfatteren plasserer Knut Rød blant «de verste» nazistene under krigen, enn at Knut Hamsun er der. Hamsun var først og fremst en støysender. Knut Rød var en systematiker og offentlig tjenestemann som gjorde en av de verste forbrytelsene under krigen mulig.

Bernt Rougthvedt
NORGES VERSTE NAZISTER
Nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste 1940-1945
Spartacus Forlag
186 sider

Publisert i Dagen 14. januar 2016