Dag Hammarskjölds «Veimerker» i ny utgave

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Søndag 18. september i år vil det være 55 år siden Dag Hammarskjöld, FNs andre generalsekretær, omkom da flyet han satt i styret i jungelen i det nåværende Zambia. Årsaken til ulykken har diskutert i alle år siden, men etter hvert er det vel mer og mer blitt sannsynliggjort at den skyldtes et attentat.

I dag huskes Dag Hammarskjöld like mye for den boka som kom ut etter hans død, som for sin innsats som generalsekretær i FN. I denne boka framstår han som en kristen mystiker, sterkt preget av katolsk fromhet og katolske tenkere som Thomas á Kempis, Blaise Pascal og Johannes av Korset.
Etter Hammarskjölds død fant man et brev han hadde skrevet til en god venn i Sverige, Leif Belfrage, og en ringperm med notater. Utenpå permen hadde han skrevet «Vägmärken».
Notatene var en rekke maksimer og frie vers, og Hammarskjöld selv kalte notatene «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Boka kom ut på Bonniers forlag i Sverige i 1963, og kom året etter i norsk utgave, den gang på Cappelen Forlag. I 1990 kom den ut igjen på det samme forlaget, og i 2003 på Lunde Forlag. Alle disse utgavene er utsolgt, og nå kommer boka i sin fjerde utgave på norsk. Denne gang er det Commentum Forlag som gir den ut, med et forord av professor Janne Haaland Matlary, og et avsluttende essay av forfatteren Jørn-Kr. Jørgensen. Boka er i ferd med å bli en klassiker innen kristen, filosofisk litteratur.

Reaksjoner
Reaksjonene i Sverige var både sterke og negative da boka kom ut første gang. Det var ille nok at samtidens mest berømte svenske var en from kristen, men at han også var en mystiker var omtrent ikke til å være. Forfatteren Olof Lagercranz, kjent for sin aggressive ateisme, skrev i Dagens Nyheter at Hammarskjöld måtte ha vært overarbeidet og i psykisk ubalanse.
Men tekstene i «Veimerker», som ble Hammarskjölds eneste bok, var blitt til helt fra han var i 20-årsalderen og fram til få dager før han døde, 56 år gammel.
Som person beskrives han som det motsatte av spontan, og han skriver selv om hvor ensom han var, både som menneske og intellektuell. Han giftet seg aldri, og hadde ingen annen virkelig fortrolig samtalepartner enn dagboka – og Gud. I et notat som er datert 29. juli 1958 skriver han, og adressaten er åpenbart Gud selv: «Ga du meg denne uløselige ensomhet for at jeg lettere skulle kunne gi deg alt?»

Kristenmenneskets utfordringer
Boka er redigert kronologisk, og notatene er samlet gjennom mange år. Noen av dem er det man vil kalle «generell livsvisdom», andre går inn i kristenmenneskets utfordringer: «Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud har tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke har tid til Gud», skriver han i 1941 eller 1942.
Samme år skriver han også: «Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat».
At Hammarskjölds forhandlinger med Gud kunne være krevende, går fram av et annet, senere notat: «Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først gjennom den innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys, kan vi nå fram til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden».
I 1953, det året han ble FNs generalsekretær, skrev han: «Hva betyr i siste instans ordet Offer? Eller bare ordet gave? Den som intet har, kan intet gi. Gaven er Guds – til Gud».
I den samme perioden noterte han: «Jeg er kalken. Drikken er Guds. Og det er Gud som tørster».

Bønn
Den språkmektige generalsekretæren skrev sine tanker ned på flere språk. De fleste på svensk, mens også på engelsk og fransk. Noen av dem står nærmest som «punchlines», så som denne: «The lovers of God have no religon but God alone».
I mange notatene han gjorde, er han opptatt av bønn: «Bønnen, krystallisert i ord, fikserer om og om igjen en bølgelengde der dialogen må føres videre endog når bevisstheten retter seg mot andre mål».
Den mest kjente teksten fra «Veimerker» er da også en bønn. Den har ofte vært brukt både i gudstjenester og til privat andakt:

«Du som er over oss,
Du som er en av oss,
Du som er -
også i oss.

Måtte alle se deg – også i meg.
Måtte jeg få berede veien for deg
og takke for alt som da vederfares meg.
Måtte jeg ikke derved glemme andres nød.

Hold meg fast i din kjærlighet
slik du vil at alt skal bevares i min.

Måtte alt mitt vesen vendes om til din ære,
og måtte jeg aldri fortvile.

For jeg er under din hånd,
og i deg er all kraft og godhet.

Gi meg et rent sinn – at jeg må se deg,
et ydmykt sinn – at jeg må høre deg,
et kjærlig sinn – at jeg må tjene deg,
et trofast sinn – at jeg må bli i deg».

Dag Hammarskjöld
VEIMERKER
Forord av Janne Haaland Matlary
Avsluttende essay ved Jørn-Kr. Jørgensen
Commentum forlag
160 sider

Publisert i Dagen 12. mai 2016