De ble dømt til døden

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Debatten dukker opp fra tid til annen, særlig i kjølvannet av spesielt grove eller grusomme forbrytelser. Etter Baneheia var det oppe og etter 22. juli kom det opp igjen: Om ikke Norge bør innføre dødsstraff for spesielt grove forbrytelser. I disse dager er det kommet ut en bok som aktualiserer denne debatten.

I Norge ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven i 1902. Da hadde ikke noen vært henrettet siden 1876. Loven åpnet fremdeles for bruk av dødsstraff i krig, og under krigen innførte London-regjeringen bestemmelser om at dødsstraff også kunne idømmes for sivile forbrytelser. Disse bestemmelsene ble sanksjonert av Stortinget i 1945.
Allerede i august 1945, tre måneder etter tyskernes kapitulasjon, ble den første henrettelsen etter de nye bestemmelsene gjennomført. Den 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger ble dømt og skutt for sine handlinger som torturist under krigen. I alt 25 nordmenn ble henrettet etter krigen, den siste så sent som i august 1948, mer enn tre år etter krigens slutt.

Bok
Journalist Asbjørn Jaklin har i høst gitt ut boka ”De dødsdømte” som handler om denne siden ved rettsoppgjøret etter krigen. Boka har undertittelen ”25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør”. I tillegg til de 25, ble også 12 tyskere henrettet i Norge etter krigen, men de er ikke tema i denne boka.
Så bisart som temaet er, er det blitt en spennende, interessant og utfordrende bok. Ikke minst rokker den ved en del av mytene som har fått leve om disse sakene. En av mytene er at det bare var ”de verste” som ble dømt til døden og henrettet. Jaklins gjennomgang viser at det var nokså tilfeldig hvem som ble henrettet og hvem som ikke ble det. Tilfeldighetene viste seg på flere måter. De som fikk sine saker for retten kort tid etter kapitulasjonen hadde en mye større risiko for dødsdom enn de som fikk dem senere. Ikke minst gjaldt dette de som var tiltalt for tortur. Allerede i 1948 var det flere som påpekte at tiltaler som hadde gitt dødsstraff i 1945, ga noen års fengsel et par år senere. Noen av de som først fikk dødsdom, men som ble benådet og fikk livsvarig fengsel i stedet, ble satt på frifot mindre enn ti år etter krigens slutt. Den siste med livstidsdom ble løslatt i 1957.

Testsak?
Når en så dramatisk reaksjon som dødsstraff ble innført i straffeloven, skulle man tro påtalemyndigheten hadde vært omhyggelig med å velge den første ”testsaken” for på den måten å definere en standard for når en person skulle dømmes til døden. I stedet tok man bare en sak i bunken og som man betraktet som ferdig etterforsket, og dermed var man i gang. Med dommen over og skytingen av 26-åringen fra Stavanger var listen lagt forholdsvis lavt for når en person kunne dømmes til døden. Dette fikk konsekvenser for flere av de neste sakene som kom opp. Man registrerer også at flere av de som ble henrettet var svært unge menn. Den yngste var 23 år.

Avskaffet
Med henrettelsen av tidligere ”minister” Ragnar Schanke i august 1948 hadde både politikerne og opinionen fått nok. Fra da av ble det ikke avsagt flere dødsdommer. Det berget trolig livet til Schankes nærmeste medarbeider, Egersund-presten Sigmund Feyling, som var ”ekspedisjonssjef” i Kirkedepartementet fra 1941. Hans sak kom ikke opp før etter henrettelsen av hans sjef.
I 1979 vedtok Stortinget å avskaffe dødsstraff også i krigstid i det norske lovverket. Det var en kontroversiell, men riktig beslutning. Enhver som leker med tanken om å foreslå gjeninnføring av dødsstraff i Norge bør først lese Asbjørn Jaklins bok. Den sier noe både om det tilfeldige, det uetiske og det uopprettelige ved slike straffemetoder.

Asbjørn Jaklin
DE DØDSDØMTE
25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør
Gyldendal Norsk Forlag

Publisert i Dagen torsdag 22. september 2011

Han skrev "Fluenes herre"

Av Nils-Petter Enstad

Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er for lengst etablert som en klassiker. Mandag 19. september er det 100 år siden William Golding, han som skrev ”Fluenes herre”, ble født.

William Golding vokste opp i et ressursstekt hjem. Begge foreldrene hans var engasjert i politikk, og faren underviste i naturvitenskap i den videregående skolen. William selv begynte også å studere naturvitenskap, men gikk senere over til engelsk litteratur, og tok sin universitetsgrad i det. Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934. Den het ganske enkelt ”Poems”. I 1939 giftet han seg, og året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde i den under hele krigen. Blant annet deltok han under landgangen i Normandie på D-dagen i 1944. Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet.

20 ÅR OG 20 FORLAG
Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok. En av årsakene til denne lange pausen var den rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen ”Lord of the Flies”. ”Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel”. Slik sto det i ett av de i alt 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.
Romanen handler om en gruppe unge gutter som strander på en øde øy. Her må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på. De velger en leder, Ralph, og de forsøker så å lage ny regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken, og de dermed har en mulighet til å bli reddet fra øya. Noen må til enhver tid passe på at ikke bålet slukner. Men Ralphs system slår snart sprekker. En av guttene, Jack, tar med seg noen andre for å jakte på griser. En av de store konfliktene dreier seg etter hvert om hvorvidt man skal holde liv i bålet eller dra på jakt, fordi de som skulle passet bålet, foretrekker å slutte seg til «jaktlaget». Guttene deler seg inn i to grupper. Den ene ledes av Ralph, den andre av Jack. Etter hvert begynner de to gruppene å kjempe mot hverandre, og konsekvensene blir ytterligere rivalisering og drap. Kampen blir mer og mer brutal, men i det konflikten er i ferd med å ende i full katastrofe, blir guttene berget av et marinefartøy. En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva de har lekt? Krig, kanskje?

ANTITESE TIL ROBINSON
”Fluenes herre” er blitt sammenliknet med Daniel Defoe sin klassiker fra 1700-tallet, ”Robinson Crusoe”. Men den må leses som en antitese til Defoe sin roman. Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding er det stikk motsatte. Som litterær sjanger er den i slekt med Orwells ”1984” og ”Animal Farm” eller Karel Capeks ”Salamanderkrigen”. Tittelen på boka er inspirert av ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul, som betyr nettopp ”Fluenes herre”.
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse. Golding selv ga ikke uttrykk for at dette var en lesemåte han sluttet seg til. Hans inspirasjonskilder var først og fremst den krigen han var med og kjempet i gjennom fem år, og de observasjonene han gjorde som lærer for unge gutter, både i klasserommet, på idrettsbanen og i guttekoret.
I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid. Debutromanen hans ble oversatt til en lang rekke språk. På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse. Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur. Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.

GOD KIRKEKRIMDEBUT

Av Nils-Petter Enstad

Orgeleleven Kamilla er på vei til Bryn kirke i Bærum for å bli undervist av menighetens organist Rasmus Bech. Idet hun låser seg inn i kirken, hører hun Rasmus spille en melankolsk melodi hun aldri har hørt før. Så blir det taust før en skjærende dissonans overtar. Når Kamilla kommer opp på orgelgalleriet ligger Rasmus med knust bakhode over tangentene. Han er blitt slått i hjel inne i kirken.

Det er opptakten til journalisten Kurt Hanssens debutbok, kriminalromanen ”Forglemmegei”. Til en debut å være, er den både velskrevet, spennende og med en god intrige. Kriminalsjangerens faste lover er ivaretatt, noen blindspor, noen skråsikre politiledere med fokus på karriere som kaster seg over første og enkleste ”løsning”, og som selvsagt er feil. De som løser saken er Brede Monsen og Rikke Lindstad, to etterforskere som – stadig i prakt med sjangerens klisjékrav – sliter med privatlivet sitt.
Nå er det ikke uventet at forfatteren kjenner krimlitteraturens lover og klisjeer; han har i mange år anmeldt kriminalromaner i Dagbladet. Om den ”fagkunnskapen” det gir å ha lest mye krim over mange år er en fordel eller en belastning vet vi mer om når – eller hvis – han skriver flere kriminalromaner. Det bør han prøve på, blant annet for å få slipt av noen av de mer tekniske svakhetene ved debutromanen. Ikke minst går det på framdriften. Det går i perioder forholdsvis tregt i fortellingen, og det brukes mer plass enn det er behov for både på Brede Monsens ikke altfor originale midtlivskrise og Rikke Lindstads brudd med en samboer som flytter hjem til mamma fordi Rikke ikke vil ha barn ennå.
Det er risikosport for en forfatter å legge en kriminalroman til et kirkelig miljø. Slike miljøer har sine egne koder som man bør kjenne dersom fortellingen skal bli troverdig. Det synes jeg Kurt Hanssen klarer. Når etterforskningen i første omgang kjører seg fast, og med tragisk resultat, er det fordi etterforskningsledelsen er alt for fiksert på at morderen må befinne seg i det samme miljøet. Men løsningen ligger et helt annet sted med røtter til en annen tragedie mange år tidligere, til spillegalskap og til tyveri av åndsverk.
”Forglemmegei” har de kvalitetene en kriminalroman uten andre pretensjoner enn det å være underholdende og spennende lesning bør ha, og som sådan anbefaler jeg den gjerne.

Kurt Hanssen
FORGLEMMEGEI
Kriminalroman
Gyldendal Norsk Forlag

VÅRHERRES OSTEBRETT

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Med dokumentarboka ”Min bestemor elsket Synnøve Finden” har forfatteren Tor Edvin Dahl for tredje gang fortalt historien om ostefabrikken Synnøve Finden, som hans bestemor grunnla, sammen med henne som ga fabrikken navn.

Første gang skjedde det i skjønnlitterær form, gjennom romanen ”Basunen” (2006). I denne fortellingen var det ikke en ostefabrikk som ble grunnlagt, men et plateselskap. Plateselskapet er tenkt som et misjonsprosjekt, men blir også en kommersiell suksess. Året etter ga han ut ”En verden full av kvinner – og andre sannferdige historier”. Sjangermessig er boka en hybrid mellom roman og dokumentar, og det er vanskelig å vite hvor dokumentaren slutter og romanen begynner – eller omvendt. Samtidig går det klart fram at det er fortellingen om Synnøve Finden han gir oss. I boka somk kom i 2010 forteller han denne historien enda en gang, men nå som ren dokumentar, med navn og datoer og andre detaljer.
Alle versjonene begynner omtrent på samme måte: Med kvinnen som ringer på døra til den unge enken Pernille Holmen der hun bor med sin datter i vaktmesterleiligheten til Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata 38 i Oslo. Hun het Synnøve Finden.
Synnøve Finden var allerede en godt voksen dame på dette tidspunktet. Hun var enslig og hadde arbeidet en rekke steder. Alle steder fikk hun gode attester som en arbeidssom og samvittighetsfull dame. Så bestemte hun seg altså for å begynne på egen hånd. Hun ville utfordre Meierisamvirket og lage sin egen pultost. Fabrikken ble en suksess. For de to gründerne var ikke fabrikken bare en forretningsidé, men et misjonsprosjekt. Store deler av overskuddet ble brukt til å støtte misjonærer i andre land og evangelister i eget land. Samtidig var det viktig at alle som ble ansatt måtte være aktive i en menighet, og det ble holdt andakt med de ansatte hver dag.
Som bedriftshistorie er alt dette interessant nok. Men dette er mer enn en bedriftshistorie. Det er fortellingen om et menneskelig drama på høyt nivå; et drama som egentlig aldri kom helt til overflaten, men som putret og putret under det lokket som de to mektige og selvrådige kvinnene la over den. For som nesten alle som er sikre på at de har rett og vet best, kostet det både Synnøve og Pernille svært lite å overkjøre andre mennesker, slik i de mest personlige forhold. Ikke minst gjaldt dette i forhold til Pernilles datter Evy og hennes mann Josef, forfatterens foreldre. Josef var gutten som ventet trofast i kulissene til det ble hans tur. Han var ansatt som sjåfør hos Synnøve Finden, og han og Evy hadde nok sett litt til hverandre, uten at det ble mer ut av det. For det var en helt annen som var Evys store kjærlighet. Feilen med ham, slik Pernille så det, var at han hadde egne meninger. Derfor ble han satt på porten, mens Josef, som den engstelige, forsiktige mann han var, ble hentet inn i varmen. Svigermoren visste at han kunne hun styre. Karakteristikken ”velgjørende tyrann” får et helt annet innhold i møtet med Pernille Holmen. Selv etter at hun var død, og Josef var blitt fabrikkens disponent, beholdt hun makten over ham. Når så ingen av de to sønnene til Evy og Josef var interessert i å drive fabrikken, endte det med at den ble solgt ut av familien.
Det er noe strindbergsk, for å bruke en klisjé, i det forholdet mellom generasjonene i familien som skildres i denne boka. Hvor nødvendig det er med disse til dels nokså detaljerte beskrivelsene, er jeg som leser usikker på. Til tider blir det noe påtrengende ved det, nesten litt innvaderende.
”Hva gikk galt?” spørres det på baksiden av omslaget. Når det gjelder bedriftshistorien, er svaret trolig at tida hadde løpt fra det forretningskonseptet som fabrikken representerte, og at denne prosessen ble forsterket ved at det ikke lenger var interesse i familien for å drive videre. Når det gjelder det menneskelige dramaet, der også mye gikk galt, må den enkelte leser vurdere dette for seg selv.

Tor Edvin Dahl
MIN BESTEMOR ELSKET SYNNØVE FINDEN
Familien og ostefabrikken
Kagge Forlag 2010
166 sider

SOLID OM KIRKEN OG ARBEIDERBEVEGELSEN

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Historien om forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen er lang og sammensatt. Faktisk vesentlig mer sammensatt enn mange har vært klar over. Både kirken og arbeiderbevegelsen har i høy grad vært med på å forme det moderne norske samfunnet og utvikle den norske velferdsstaten.

Nils Ivar Agøy, historiker og teolog og professor i moderne historie ved Høyskolen i Telemark tar i en ny bok for første gang opp forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen i Norge opp til samlet behandling. Boka heter ”Kirken og arbeiderbevegelsen – spenninger, skuffelser, håp” og tar for seg tida fram til 1940. Man får bare håpe at det i hvert fall kommer ett bind til, som tar for seg årene etter krigen.
Boka tar for seg debatter, personligheter og uttalelser fra den moderne arbeiderbevegelsens første tid og fram til andre verdenskrig. Både det som splittet og det som samlet, blir utforsket – det være seg aggressiv sosialistisk religionskritikk eller håpefull kristensosialisme, det være seg konservative prelater eller arbeiderprester og kommunistiske hedningmisjonærer.
Med sine nesten 700 sider er boka litt av en munnfull. Agøy tar opp kjente og bitre kontroverser om religionsundervisning, abort og revolusjonær vold, men også debatter som langt mindre kjent:
stridstemaer, tilnærmingsforsøk og debatter – og selvsagt spørsmålet om politisk kontroll over statskirken, som noen fryktet og andre ønsket.
Det er mange interessante observasjoner og analyser han gjør. En av dem som denne leser merket seg, var at mye av den krasse ”religionskritikken” som eksempelvis Helge Krog sto for, baserte seg på svært tynt og til dels forfusket grunnlag.
Dannelsen av Norges Kristne Arbeideres Forbund skjedde som kjent i 1939, året før den tidsepoken boka har definert som sin slutter. Kapitlet om denne forbundsdannelsen er interessant lesning. I det neste bindet, som forhåpentligvis kommer, ser i hvert fall denne leser med spenning fram til å lese om forbundets videre utvikling og historie, eksempelvis bruddet mellom Hans Lindal og den organisasjonen han bidro til å stifte. Hvorfor Forum for Kristne Sosialister og avisa Salt aldri ble noe mer enn det ble, er også forhold det vil bli spennende å se nærmere analysert.
Med et omfattende noteapparat, litteraturliste og detaljert register tilfredsstiller boka alle akademiske krav, så langt jeg kan se, samtidig som den er lesbar og tilgjengelig også for oss som ikke bruker avhandlinger som sengelektyre.

Nils Ivar Agøy
KIRKEN OG ARBEIDERBEVEGELSEN
Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940
Fagbokforlaget, 2011
675 sider

Vinner hele verden...

Av Nils-Petter Enstad

Bergensjenta Rakel er med i Ten Sing i hjembyen, og ønsker å formidle noe med sin sang. Hun tror på Jesus og tar del både i gudstjenester og bønnesamlinger. En dag blir hun ”headhuntet” til å delta i Idol, og selv om hun ikke vinner konkurransen, kommer hun til finalen, og blir raskt en stigende stjerne på pophimmelen. Hun blir ”Idol-Rakel” med artistnavnet ”Miracle”.

Nå bor hun i London, hun har brutt med Bergen og gamle venner i tensing-miljøet, og føler seg veldig ferdig med det. Så kommer det en mail fra kordirigenten og gamlekjæresten: Hennes gamle Ten Sing-kor skal ha jubileumskonsert hjemme i kirken! Om hun kan komme og synge solo på sitt gamle glansnummer?
Den spontane reaksjonen er at det ønsker hun ikke. Men manageren hennes, som blant annet er opptatt av å rette opp igjen et negativt image etter et par uheldige episoder, mener hun skal slå til. Stille opp gratis for koret som skapte henne som artist; det er god PR.
Rakel gjennomfører konserten og leverer det hun skal. Men underveis konfronteres hun med en del av de valgene hun har gjort. Noen føler at hun har sviktet dem – det føler hun selv også. Så som korvenninnen Stine, som hadde meldt seg på til Idol-auditon, men som ikke nådde opp. Og mens Rakel er blitt popstjerne, arbeider Stine ved den norske kirken i Stockholm.
Det blir noen møter med gamle venner og gamle verdier i ukene fram til jubileumskonserten. De gamle vennene hennes er stolte av henne, og selv føler hun at hun står i en viss gjeld til dem og til det miljøet der hun begynte å synge.
Etter konserten står hun ved et veiskille. Skal hun bli med de gamle vennene til Ynglingen eller skal hun dra på bar med de nye?
Dette er Renate Nedregårds debutroman. Hun er en erfaren TV-journalist, men har også bakgrunn i Ten Sing-bevegelsen. Dette siste gjør at fortellingen blir troverdig når hun skildrer det kristne ungdomsmiljøet i Bergen. Hvert kapittel innledes med et bibelvers, noe som forsterker inntrykket av at Rakel slites mellom det som var og det som er, kanskje mer enn hun vil erkjenne. Popstjernen som kommuniserer med sine fans gjennom nokså overfladiske bloggmeldinger har også noen dybder i seg som ikke har fått slippe fram på en stund.
Dette er noe mer enn en glatt fortelling om tensingjenta som ble popstjerne. Jeg kan ikke annet enn lese det som en beskrivelse av utfordringen det er å kunne vinne hele verden uten samtidig å ta skade på sin sjel.

Renate Nedregård
MIRAKEL
Roman
CappelenDamm 2011
169 sider