VÅRHERRES OSTEBRETT

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Med dokumentarboka ”Min bestemor elsket Synnøve Finden” har forfatteren Tor Edvin Dahl for tredje gang fortalt historien om ostefabrikken Synnøve Finden, som hans bestemor grunnla, sammen med henne som ga fabrikken navn.

Første gang skjedde det i skjønnlitterær form, gjennom romanen ”Basunen” (2006). I denne fortellingen var det ikke en ostefabrikk som ble grunnlagt, men et plateselskap. Plateselskapet er tenkt som et misjonsprosjekt, men blir også en kommersiell suksess. Året etter ga han ut ”En verden full av kvinner – og andre sannferdige historier”. Sjangermessig er boka en hybrid mellom roman og dokumentar, og det er vanskelig å vite hvor dokumentaren slutter og romanen begynner – eller omvendt. Samtidig går det klart fram at det er fortellingen om Synnøve Finden han gir oss. I boka somk kom i 2010 forteller han denne historien enda en gang, men nå som ren dokumentar, med navn og datoer og andre detaljer.
Alle versjonene begynner omtrent på samme måte: Med kvinnen som ringer på døra til den unge enken Pernille Holmen der hun bor med sin datter i vaktmesterleiligheten til Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata 38 i Oslo. Hun het Synnøve Finden.
Synnøve Finden var allerede en godt voksen dame på dette tidspunktet. Hun var enslig og hadde arbeidet en rekke steder. Alle steder fikk hun gode attester som en arbeidssom og samvittighetsfull dame. Så bestemte hun seg altså for å begynne på egen hånd. Hun ville utfordre Meierisamvirket og lage sin egen pultost. Fabrikken ble en suksess. For de to gründerne var ikke fabrikken bare en forretningsidé, men et misjonsprosjekt. Store deler av overskuddet ble brukt til å støtte misjonærer i andre land og evangelister i eget land. Samtidig var det viktig at alle som ble ansatt måtte være aktive i en menighet, og det ble holdt andakt med de ansatte hver dag.
Som bedriftshistorie er alt dette interessant nok. Men dette er mer enn en bedriftshistorie. Det er fortellingen om et menneskelig drama på høyt nivå; et drama som egentlig aldri kom helt til overflaten, men som putret og putret under det lokket som de to mektige og selvrådige kvinnene la over den. For som nesten alle som er sikre på at de har rett og vet best, kostet det både Synnøve og Pernille svært lite å overkjøre andre mennesker, slik i de mest personlige forhold. Ikke minst gjaldt dette i forhold til Pernilles datter Evy og hennes mann Josef, forfatterens foreldre. Josef var gutten som ventet trofast i kulissene til det ble hans tur. Han var ansatt som sjåfør hos Synnøve Finden, og han og Evy hadde nok sett litt til hverandre, uten at det ble mer ut av det. For det var en helt annen som var Evys store kjærlighet. Feilen med ham, slik Pernille så det, var at han hadde egne meninger. Derfor ble han satt på porten, mens Josef, som den engstelige, forsiktige mann han var, ble hentet inn i varmen. Svigermoren visste at han kunne hun styre. Karakteristikken ”velgjørende tyrann” får et helt annet innhold i møtet med Pernille Holmen. Selv etter at hun var død, og Josef var blitt fabrikkens disponent, beholdt hun makten over ham. Når så ingen av de to sønnene til Evy og Josef var interessert i å drive fabrikken, endte det med at den ble solgt ut av familien.
Det er noe strindbergsk, for å bruke en klisjé, i det forholdet mellom generasjonene i familien som skildres i denne boka. Hvor nødvendig det er med disse til dels nokså detaljerte beskrivelsene, er jeg som leser usikker på. Til tider blir det noe påtrengende ved det, nesten litt innvaderende.
”Hva gikk galt?” spørres det på baksiden av omslaget. Når det gjelder bedriftshistorien, er svaret trolig at tida hadde løpt fra det forretningskonseptet som fabrikken representerte, og at denne prosessen ble forsterket ved at det ikke lenger var interesse i familien for å drive videre. Når det gjelder det menneskelige dramaet, der også mye gikk galt, må den enkelte leser vurdere dette for seg selv.

Tor Edvin Dahl
MIN BESTEMOR ELSKET SYNNØVE FINDEN
Familien og ostefabrikken
Kagge Forlag 2010
166 sider