torsdag 22. september 2011

De ble dømt til døden


Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


Debatten dukker opp fra tid til annen, særlig i kjølvannet av spesielt grove eller grusomme forbrytelser. Etter Baneheia var det oppe og etter 22. juli kom det opp igjen: Om ikke Norge bør innføre dødsstraff for spesielt grove forbrytelser. I disse dager er det kommet ut en bok som aktualiserer denne debatten.


I Norge ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven i 1902. Da hadde ikke noen vært henrettet siden 1876. Loven åpnet fremdeles for bruk av dødsstraff i krig, og under krigen innførte London-regjeringen bestemmelser om at dødsstraff også kunne idømmes for sivile forbrytelser. Disse bestemmelsene ble sanksjonert av Stortinget i 1945.
Allerede i august 1945, tre måneder etter tyskernes kapitulasjon, ble den første henrettelsen etter de nye bestemmelsene gjennomført. Den 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger ble dømt og skutt for sine handlinger som torturist under krigen. I alt 25 nordmenn ble henrettet etter krigen, den siste så sent som i august 1948, mer enn tre år etter krigens slutt.

Bok
Journalist Asbjørn Jaklin har i høst gitt ut boka ”De dødsdømte” som handler om denne siden ved rettsoppgjøret etter krigen. Boka har undertittelen ”25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør”. I tillegg til de 25, ble også 12 tyskere henrettet i Norge etter krigen, men de er ikke tema i denne boka.
Så bisart som temaet er, er det blitt en spennende, interessant og utfordrende bok. Ikke minst rokker den ved en del av mytene som har fått leve om disse sakene. En av mytene er at det bare var ”de verste” som ble dømt til døden og henrettet. Jaklins gjennomgang viser at det var nokså tilfeldig hvem som ble henrettet og hvem som ikke ble det. Tilfeldighetene viste seg på flere måter. De som fikk sine saker for retten kort tid etter kapitulasjonen hadde en mye større risiko for dødsdom enn de som fikk dem senere. Ikke minst gjaldt dette de som var tiltalt for tortur. Allerede i 1948 var det flere som påpekte at tiltaler som hadde gitt dødsstraff i 1945, ga noen års fengsel et par år senere. Noen av de som først fikk dødsdom, men som ble benådet og fikk livsvarig fengsel i stedet, ble satt på frifot mindre enn ti år etter krigens slutt. Den siste med livstidsdom ble løslatt i 1957.

Testsak?
Når en så dramatisk reaksjon som dødsstraff ble innført i straffeloven, skulle man tro påtalemyndigheten hadde vært omhyggelig med å velge den første ”testsaken” for på den måten å definere en standard for når en person skulle dømmes til døden. I stedet tok man bare en sak i bunken og som man betraktet som ferdig etterforsket, og dermed var man i gang. Med dommen over og skytingen av 26-åringen fra Stavanger var listen lagt forholdsvis lavt for når en person kunne dømmes til døden. Dette fikk konsekvenser for flere av de neste sakene som kom opp. Man registrerer også at flere av de som ble henrettet var svært unge menn. Den yngste var 23 år.

Avskaffet
Med henrettelsen av tidligere ”minister” Ragnar Schanke i august 1948 hadde både politikerne og opinionen fått nok. Fra da av ble det ikke avsagt flere dødsdommer. Det berget trolig livet til Schankes nærmeste medarbeider, Egersund-presten Sigmund Feyling, som var ”ekspedisjonssjef” i Kirkedepartementet fra 1941. Hans sak kom ikke opp før etter henrettelsen av hans sjef.
I 1979 vedtok Stortinget å avskaffe dødsstraff også i krigstid i det norske lovverket. Det var en kontroversiell, men riktig beslutning. Enhver som leker med tanken om å foreslå gjeninnføring av dødsstraff i Norge bør først lese Asbjørn Jaklins bok. Den sier noe både om det tilfeldige, det uetiske og det uopprettelige ved slike straffemetoder.

Asbjørn Jaklin
DE DØDSDØMTE
25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør
Gyldendal Norsk Forlag


Publisert i Dagen torsdag 22. september 2011

Ingen kommentarer: