Han skrev "Fluenes herre"

Av Nils-Petter Enstad

Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er for lengst etablert som en klassiker. Mandag 19. september er det 100 år siden William Golding, han som skrev ”Fluenes herre”, ble født.

William Golding vokste opp i et ressursstekt hjem. Begge foreldrene hans var engasjert i politikk, og faren underviste i naturvitenskap i den videregående skolen. William selv begynte også å studere naturvitenskap, men gikk senere over til engelsk litteratur, og tok sin universitetsgrad i det. Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934. Den het ganske enkelt ”Poems”. I 1939 giftet han seg, og året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde i den under hele krigen. Blant annet deltok han under landgangen i Normandie på D-dagen i 1944. Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet.

20 ÅR OG 20 FORLAG
Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok. En av årsakene til denne lange pausen var den rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen ”Lord of the Flies”. ”Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel”. Slik sto det i ett av de i alt 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.
Romanen handler om en gruppe unge gutter som strander på en øde øy. Her må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på. De velger en leder, Ralph, og de forsøker så å lage ny regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken, og de dermed har en mulighet til å bli reddet fra øya. Noen må til enhver tid passe på at ikke bålet slukner. Men Ralphs system slår snart sprekker. En av guttene, Jack, tar med seg noen andre for å jakte på griser. En av de store konfliktene dreier seg etter hvert om hvorvidt man skal holde liv i bålet eller dra på jakt, fordi de som skulle passet bålet, foretrekker å slutte seg til «jaktlaget». Guttene deler seg inn i to grupper. Den ene ledes av Ralph, den andre av Jack. Etter hvert begynner de to gruppene å kjempe mot hverandre, og konsekvensene blir ytterligere rivalisering og drap. Kampen blir mer og mer brutal, men i det konflikten er i ferd med å ende i full katastrofe, blir guttene berget av et marinefartøy. En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva de har lekt? Krig, kanskje?

ANTITESE TIL ROBINSON
”Fluenes herre” er blitt sammenliknet med Daniel Defoe sin klassiker fra 1700-tallet, ”Robinson Crusoe”. Men den må leses som en antitese til Defoe sin roman. Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding er det stikk motsatte. Som litterær sjanger er den i slekt med Orwells ”1984” og ”Animal Farm” eller Karel Capeks ”Salamanderkrigen”. Tittelen på boka er inspirert av ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul, som betyr nettopp ”Fluenes herre”.
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse. Golding selv ga ikke uttrykk for at dette var en lesemåte han sluttet seg til. Hans inspirasjonskilder var først og fremst den krigen han var med og kjempet i gjennom fem år, og de observasjonene han gjorde som lærer for unge gutter, både i klasserommet, på idrettsbanen og i guttekoret.
I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid. Debutromanen hans ble oversatt til en lang rekke språk. På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse. Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur. Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.