Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE
En digresjon først: For 40 år siden kom jeg tilfeldigvis over ei bok i en bergensk bokhandel. Den het «Sekter i søkelyset» og var skrevet av bibelskolelærer S. Anker Goli. Den ble kjøpt og lest den gang, og er også blitt lest flere ganger siden. Senest for noen dager siden oppdaget jeg at den fremdeles står i bokhylla mi. «Sektene» boka omtaler var, om jeg husker rett, mormonkirken, adventistene, Jehovas Vitner og Smiths venner. Noen betydelig fagbok er den ikke, bibelskolelærerens snart 50 år gamle verk, men for denne leser vakte den i det minste en stor interesse for faget konfesjonskunnskap, både når det gjelder de klassiske, kristne kirkesamfunn, de som er av nyere dato, de som er i kristendommens randsoner og de som uten tvil befinner seg på utsiden av kristen tanke- og trosmønster.
Blant høstens utgivelser er en bok som er i fjern slekt med den jeg tilfeldigvis snublet over for 40 år siden. Boka heter «Sekter», er skrevet av folkloristen Audhild Skoglund og gitt ut på Humanist Forlag. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde hørt forfatteren intervjuet om boka i NRK, ville jeg nok ikke reflektert på å lese den. Inntrykket av forlaget som utgiver av stort sett humanetisk oppbyggelseslitteratur til indre bekreftelse har sittet langt inne. Dette inntrykket rokker utgivelsen av Skoglunds bok ettertrykkelig ved. Dette er faktisk den mest balanserte framstilling av religiøse randfenomener jeg kan huske å ha lest på norsk. Ikke minst er Skoglunds oppgjør med den tradisjonelle og ukritiske bruken av sektbegrepet betimelig og god. Det skal faktisk mer til for å bli definert som «sekt» enn at man ikke er direkte mainstram.
Bredt perspektiv
Audhild Skoglund har lagt an et bredt, internasjonalt perspektiv på sin analyse, der hun tar for seg religiøse retninger som spenner fra Moon-sekten og scientologene til Hare Krishna og satanister. Det er grupper der man deler alt likt, grupper som mediterer, grupper der man praktiserer fri sex og grupper som ikke har sex i det hele tatt. Det er mye apokalyptikk ute og går, fra varsler om en snarlig dommedag, via de som venter på UFO-er fra verdensrommet til de som begår kollektivt selvmord.
At mange av disse gruppene har oppstått i USA skal vel ikke overraske noen. Det ligger nesten i den amerikanske arven. Mye av innvandringen til USA fra Europa hadde nettopp en religiøs bakgrunn, selv om det selvsagt er lang vei fra Pilegrimsfedrene og Kleng Peerson til Folkets Tempel.
I motsetning til boka jeg nevnte innledningsvis, opererer ikke Audhild Skoglund med noen fasit, og flagger ikke noen om hva hennes eget religiøse ståsted er – eller om hun har et slikt. I stedet gir hun en til dels meget kritisk vurdering av en del av de tiltakene som er blitt satt i gang i enkelte land, der både myndigheter og pårørende iverksetter tiltak som har til formål å «redde» dem som er blitt med i slike grupper. Ikke minst er hun kritisk til den praksis med rene kidnappinger og påfølgende «deprogrammering» som har vært en del av opplegget ved flere av dem; altså en form for «omvendt hjernevask». Slik jeg leser Skoglund, betrakter hun dette som et overgrep, en analyse jeg langt på vei deler. Å gjøre godt et overgrep med et nytt overgrep er etisk betenkelig, for å si det forsiktig.
Norske forhold
I siste del av boka forteller hun om sine egne erfaringer som medarbeider i et offentlig finansiert prosjekt for å kartlegge overgrep mot barn i sekter, knyttet til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Blant oppgavene var å intervjue avhoppere fra sekter og skrive en rapport til Barne- og likestillingsdepartementet i samarbeid med det kristne Institutt for sjelesorg. Hun beskriver framdriften i prosjektet som dilettantisk, useriøs og sprikende, der rapporten ble «omskrevet over flere måneder av ulike personer som klarte å misforstå en god del, føye til egne «refleksjoner»» (med andre ord synsing) og fylle på med «skrekkeksempler fra en avhopperbok». Som leser sitter man med en følelse av at her hadde man bestemt seg for konklusjonen, og så var det om å gjøre å finne data som kunne bekrefte denne.
Skoglunds bok kunne nok vært bedre og strammere redigert; det er en del ting som sies flere ganger og det er og blir tungvint å måtte bla til i et noteapparat bakerst i boka – særlig når det er såpass mange noter som i denne. Men innholdsmessig er det mye interessant i boka. Ikke minst gjelder dette for konklusjonen i boka, som er en formaning til myndighetene om å vise nøkternhet om eller når det kreves inngripen mot religiøs utfoldelse utenfor samfunnets hovedstrøm.
Audhild Skoglund
SEKTER
Humanist Forlag
310 sider
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar