Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE
Hans karriere som aktivt, utøvende politiker varte bare i åtte år, men likevel er det knapt noen enkeltperson som har en så stor, sterk og langvarig politisk innflytelse som "høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge" (som han gjerne ble omtalt som). Han var det norske sosialdemokratiets Machiavelli i det 20. århundre. En mann med makt og innflytelse, og med den selvbevissthet det gir å kunne være en politisk nøkkelfigur uten noen gang å behøve å stå til ansvar overfor sine velgere. Selvfølgelig må biografien over en slik mann bli på nærmere 900 sider!
Han kunne beordre at rutefly ble holdt tilbake for at han skulle rekke det. Han kunne som styreleder i Statoil fortelle landets industriminister rett opp i ansiktet at det ville nok være enklere å finne en ny statsråd enn en ny styreleder. Han kunne enten ignorere eller belære granskningskommisjoner nedsatt av Stortinget. Han hadde alle de karaktertrekk som kjennetegner den maktfullkomne kulissespiller – ikke minst arrogansen som gjerne ligger til en slik rolle.
POLITIKER
Han kom inn i rikspolitikken som et slags vidunderbarn. Akkurat fylt 30 år ble han først statssekretær hos statsminister Einar Gerhardsen i hans første regjering, for noen måneder senere å bli forsvarsminister i Gerhardsens partiregjering. Det ble en turbulent tid, med mange konflikter mellom de fagmilitære miljøene på den ene siden, og den politiske ledelsen på den andre. Etter nesten sju år som forsvarsminister, gikk han inn i stilling som rådgiver på partikontoret. Da han begynte å bygge opp sin egen advokatforetning et par år senere, beholdt han kontoret på Youngstorget. Dette kontorfellesskapet mellom Hauges private firma og Arbeiderpartiet sier mye om hva slags politisk edderkopprolle han etter hvert hadde fått, og som skulle få utvikle seg.
Da Einar Gerhardsen avløste Oscar Torp som statsminister i januar 1955, gikk Hauge inn i regjeringen som justisminister, men trakk seg igjen alt i november samme år, etter å ha fått stortingsflertallet mot seg i en sak som var viktig både juridisk og prinsipiell, og som gikk på forholdet mellom storting, regjering og domstolene. Som jurist kunne han ikke godta at stortingsflertallet bare feide en dom i høyesterett til side.
STYREVERV
Jens Christian Hauge satt i en rekke av de viktigste styrene her i landet, og var som regel formann i samtlige av dem. Det være seg Nasjonalteateret eller Statoil, SAS, Kongberg Våpenfabrikk eller Raufoss Ammunisjonsfabrikk. Dette var strategisk viktige posisjoner som ga langt større makt og innflytelse enn noen statsrådspost kunne gi. Å la seg velge til Stortinget ser han ikke til å ha vurdert en gang.
Det som la grunnlaget for denne enestående maktposisjonen, var selvsagt den nøkkelrolle Hauge hadde hatt under krigen, som Hjemmefrontens leder. I denne posisjonen var han med og godkjente så vel sabotasjeaksjoner som likvideringer. Det må også ha vært i denne posisjonen han la til seg en lederstil som fungerer godt i en krigssituasjon, men som er utålelig i et demokrati. Hadde det ikke vært fordi han hadde statsministerens både øre og tillit, ville han eksempelvis aldri blitt sittende i seks og et halvt år som forsvarsminister, mens den ene forsvarssjefen etter den andre trakk seg fra stillingen i protest mot statsråden. Og de forsvarssjefene man snakker om her, var ikke skrivebordsstrateger – de hadde alle kjempet i den samme krigen som Hauge, om enn som militære.
BIOGRAFI
Det har vært skrevet bøker om Jens Christian Hauge før. Sist høst kom imidlertid det verket som trolig vil bli stående som boka med stor b: "Jens Chr. Hauge – fullt og helt", skrevet av Olav Njølstad. Med sine nesten 900 sider, der 160 av dem er noter, henvisninger og litteraturliste, kan boka trygt kalles en murstein.
Det er en enorm informasjonsmengde i den. Alt virker kanskje ikke like relevant; da boka kom ut var det en viss debatt om det var nødvendig å brukes såpass mye plass på alle pikehistoriene hans. Da han var sensor ved juridisk fakultet ble det fleipet med at han inngikk i pensum for de kvinnelige jusstudentene.
Han var en av de nasjonale strategene i gjenoppbyggingen etter krigen. Det er uråd å si om man noen ganger kan få "målt" hans innflytelse og beskrevet denne på en fornuftig måte. I et moderne demokrati vil det trolig være verken plass til, behov for eller mulighet for ett enkelt menneske å få en slik makt. Det skal vi trolig være glad for.
I 2015 vil det være 100 år siden Jens Christian Hauge ble født. Det vil være en passende anledning til å gjøre en ny analyse av det forrige århundres norske utgave av sosialdemokratiets Machiavelli. I dette arbeidet vil Olav Njølstads grundige, velskrevne og detaljrike biografi utgjøre en hjørnestein.
Olav Njølstad
JENS CHR. HAUGE – FULLT OG HELT
Aschehoug
Tidligere publisert i Magasinet Kristne Arbeidere
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar