Bokomtale
Fremdeles har det en viss nyhetens interesse om og når en kvinnelig stats- eller regjeringssjef utnevnes, også utover den interesse enhver ny maktovertakelse har uansett. Særlig gjelder det i de tilfeller der kvinnen som utnevnes er «første kvinne» i sin posisjon. Med boka «Maktens kvinner» gir tidligere lagtingspresident Torild Skard en oversikt over de i alt 73 kvinnene som har vært i slike posisjoner i løpet av 50-årsperioden fra 1960 til 2010.
At tallet kvinnelige presidenter og statsministere i verden ble 73 i løpet av disse 50 årene, vekker to reaksjoner hos denne leser. Den ene: Er det virkelig såpass mange? Den andre: Er det faktisk ikke fler? Likevel er det nok den første reaksjonen som ligger lengst framme. Det skyldes rett og slett at det er mange av dem jeg ikke har festet meg spesielt sterkt ved, til tross for jeg oppfatter meg som en rimelig oppegående observatør til så vel nasjonal som internasjonal politikk. Men noen av dem satt nok ved makten i forholdsvis kort tid, og ikke alle landene ligger like langt framme i den internasjonale nyhetsdekningen. Antallet er 73 – såpass mange.
Antallet er som sagt 73 – flere er det ikke. Tar man Norge som eksempel, har det vært 12 statsministre i den samme 50-årsperioden her i landet. Bare én av disse har vært en kvinne, selv om hun dannet i alt tre regjeringer. Men også noen av mennene har ledet flere regjeringer.
Når presidentvalget i Island i 1980 vakte så stor, internasjonal oppmerksomhet, var det selvsagt ikke fordi et lite land langt ute i havet fikk nytt statsoverhode, men fordi det nye statsoverhodet var en kvinne. Da samme land fikk en kvinnelig statsminister i 2009, var det ikke statsministerens kjønn som fikk oppmerksomhet, men hennes legning som lesbisk.
«Eneste mannfolk»
Da Golda Meir ble statsminister i Israel i 1969, hadde hun vært en del av det israelske maktapparatet i mange år, blant annet som utenriksminister. Hun var blitt omtalt som «det eneste mannfolket i regjeringen»; en betegnelse som kan oppfattes både som en honnør og sjikane. Selv var hun både gammel og syk da hun nådde toppen, og ble statsminister fordi han som hadde posten døde brått. Men hun ledet sitt land gjennom tre og et halvt år i en vanskelig tid. Betegnelsen «eneste mannfolk» er også blitt brukt om både Margaret Thatcher og Indira Gandhi – slike tabloide karakteristikker har en viss smitte-effekt i seg, og kan fort bli oppbrukt.
Det er interessant å merke seg at når verdens første, kvinnelige statsminister kom til makten i 1960, skjedde ikke det i et land med lang tradisjon for likestillingsarbeid og kvinnekamp. Det skjedde i et asiatisk land som bare et tiår før hadde vunnet sin selvstendighet fra en kolonimakt. Solomon Bandaranike, hadde vunnet valget i 1959 og blitt statsminister i det som den gang het Ceylon. Året etter ble han myrdet, og hans enke Sirimavo Bandaranike etterfulgte ham. Hun hadde ingen politisk erfaring; hun var kone og mor, men ble en viktig person i landets historie og satt som statsminister i tre perioder over til sammen 18 år. I den siste perioden var det hennes egen datter som var landets president, og den som utnevnte henne.
Sirimavo Bandaranike er ikke den eneste som har kommet til makten i kraft av å være enke. Isabella Peron ble president i Argentina i 1974, da hennes mye eldre mann, Juan Peron, døde. Men bare et års tid senere ble Sør-Amerikas første, kvinnelige statssjef avsatt av de militære, og et mangeårig diktatur ble innledet.
Veier til makten
Det er altså ikke bare vestlige demokratier som har hatt kvinnelige presidenter eller statsministre i de 50 årene som dekkes av Torild Skards omfattende, grundige og detaljrike bok. Det har vært flere veier til makten for disse kvinnene – enkestanden er allerede nevnt. Andre har vært døtre, mens andre igjen er blitt utnevnt av mannlige diktatorer. Men for de aller fleste har det vært forholdsvis regulære, politiske prosesser som har ført dem til den posten de hadde i kortere eller lengre tid.
Noen er blitt ikoner, andre huskes knapt. Hvem husker for eksempel at Portugal fikk sin første kvinnelige statsminister i 1979 («to år før Gro»), eller at Malta fikk det samme i 1982? Eller at det daværende Øst-Tyskland fikk en kvinne som statsminister i 1990 – den siste i en stat i full oppløsning?
På langt nær alle disse kvinnelige statslederne bidro til å endre nevneverdig på sine lands syn på kvinnelig, politisk lederskap. Her står nok Gro Harlem Brundtland i særklasse med sin «kvinneregjering» fra 1986. Margaret Thatcher bidro snarere i negativ forstand, tro mot sin oppfatning om at dyktighet og kun det skulle føre til betrodde stillinger.
Torild Skard har en fortid som stortingsrepresentant og lagtingspresident for SV. Men i denne boka er det snarere forskeren Skard man møter, enn politikeren. Boka presenterer leseren for en lang rekke spennende kvinneskikkelser og politiske skjebner; noen blir det kanskje i meste laget med detaljer, men så er ikke en slik bok koselesing; den er et oppslagsverk med et godt noteapparat – ikke for detaljert! - og et bra register. Det er en bok for den som er interessert i internasjonal, politisk historie i sin alminnelighet og kvinners plass i denne i særdeleshet.
Torild Skard
MAKTENS KVINNER
Verdens kvinnelige presidenter og statsministere 1960 – 2010
Universitetsforlaget
538 sider
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar