fredag 20. februar 2015

Kunstner i et totalitært system


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


At kunstnere går i tjeneste for et totalitært, politisk system, er en gammel, historisk erkjennelse. Både forfattere, musikere og skuespillere har gjort slike valg. For noen av dem ble dette valget en belastning for så vel resten av livet, som for ettermælet; for andre ble det en del av en større livserfaring. Kirsten Heiberg prøvde nok å være i den siste kategorien, men hun endte i den første. Dette avdekkes i en tykk bok som nettopp er kommet ut.


I norsk teaterhistorie er Kirsten Heiberg (1907 – 76) en nokså uinteressant skuespiller. Hun hadde et visst tilløp til suksess som kabaretartist fra 1929 og fra 1934 som filmskuespiller, først i Norge, så i Sverige og fra 1938 i Tyskland. Her ble hun etter hvert en stor stjerne. Gjennom sitt ekteskap med en tysk filmkomponist ble hun selv tysk statsborger, og ble en av propagandaminister Joseph Goebbels favoritter.

Stjerne i Tyskland
Fra 1938 til 1945 spilte hun i 13 filmer i Tyskland. Den tyske filmproduksjonen hadde i disse årene ett eneste siktemål: Å fremme det nazistiske tankegodset. Rollefigurene hennes gikk stort sett i kategoriene «vamp» og «femme fatale».
Kirsten Heiberg og hennes mann var nære venner av han som hadde ansvaret for å gjøre det tyske kulturlivet «jødefritt» og hun var øyenvitne til «Krystallnatten». Likevel prøvde hun, da hun kom tilbake til Norge tidlig på 1950-tallet etter å ha blitt skilt fra sin tyske ektemann, å framstille seg selv som antinazist og en som hadde vært uvitende om både jødeforfølgelser og annen styggedom.
Fordi hun hadde hatt tysk statsborgerskap, ble hun heller ikke straffeforfulgt for landssvik, slik andre kunstnere ble for langt mer bagatellmessige forhold.
Lenge gikk det bra. Riktignok fikk hun ikke noen oppdrag i Oslo, men Trøndelag teater engasjerte henne, og hun spilte i flere oppsetninger her. Hun var en allsidig skuespiller og fikk gode kritikker.

Sammenbruddet
Da hun på slutten av 1950-tallet fikk rollen som Anne Franks mor, i sceneversjonen av «Anne Franks dagbok», gikk det imidlertid galt. Å bli konfrontert med den sannheten hun hadde fornektet så lenge, ble for mye for henne, og hun var både beruset og full på scenen flere kvelder. Kort tid senere fikk hun beskjed om at man hadde ikke flere roller å tilby.
De siste 15 årene hennes ble nokså triste. Hun var ensom og isolert, men gjorde maksimalt ut av de få og små anledningene som bød seg. En rolle med én replikk i filmen «Broder Gabrielsen» ble en stor oppmuntring; noen sporadiske intervjuer og opptredener i NRK likeså. Livsløgnen hennes, at hun egentlig hadde vært antinazist, var i ferd med å feste seg. Det var også et stadig økende alkoholproblem.
En marsdag i 1976 ble hun funnet død i sin leilighet.

Biografien
Boka «Glamour for Goebbels. Historien om Kirsten Heiberg» er blitt en stor og omfattende bok. Denne anmelder mener nok den er blitt for stor og omfattende. Jeg har vanskelig for å se at Kirsten Heibergs skuespillerkarriere i seg selv rettferdiggjør en biografi på mer enn 500 sider.
Det som gjør henne interessant er selvsagt årene i Tyskland og hennes status som «Glamour for Goebbels». Og selv der blir det litt for mange detaljer om litt for mange filmer. Bjørn-Erik Hanssen har gjort en meget grundig jobb med å finne fram opplysninger og detaljer, men kunne kanskje ha luket vekk en del av det. Hovedfortellingen om den norske skuespilleren som ble stjerne i Tyskland, om hennes anstrengelser for å dekke over sitt svik, og om de triste årene etter at spillet raknet, hadde vært sterk nok om boka bare var halvparten så tjukk.

Bjørn-Erik Hanssen
GLAMOUR FOR GOEBBELS
Historien om Kirsten Heiberg
527 sider


Publisert i Dagen 19. februar 2015

Ingen kommentarer: